Denne novellen er vist 15868 ganger.
Det var veldig mørkt, ikke et fjernt lys å se noen steder og kaldt. Kulde som lagde gåsehud over hele kroppen. Iskalde dråper av svette føltes som kniv stikk som skar sin veg igjennom huden min. Alt var tomt og øynene sved, ensomheten boret sin veg igjennom magen min. Ryggen verket og knærne lengtet etter hvile på bakken, hender og armer var følelse løse og munnen tørr. Frykten hadde forsvunnet og etterlatt et tomrom av svikt og spørsmål. Spørsmål som ikke stoppet gjentagelsen i hodet mitt, hvorfor, hva, når og hvordan? Den eneste følelsen som fortsatt satt igjen i kroppen var sinne, et ekstremt sinne som kun et udyr kunne skapt, et sinne gitt av englene til å holde ut smerten og ensomheten.
Jeg klarte så vidt å løfte hodet mitt opp jeg dro inn et dypt og langt åndedrag, kjente hvordan luften fylte lungene mine med energi og utholdenhet. Jeg åpnet øynene mine selv om det sved aldri så mye, jeg lot bena reise kroppen opp og kjempet med hendene for å få tak i kjettingen som holdt mansjettene på plass. Det som føltes ut som en evighet hadde tatt knekken på alle muskler og krefter i kroppen. To varme hender tok tak i midjen min og hjalp meg opp på beina, varmen ilte igjennom kroppen min som brann, det var som at jeg aldri før hadde kjent varme. Etterfulgt av at noen strøk meg over hodet og sa ord jeg ikke klarte å høre. Jeg kom tilbake til meg selv igjen, sperret opp øynene og snudde hodet. Så han stå der i fult sjokk med en vannflaske i hånden. Sinnet mitt bygget seg opp i et raseri anfall og monsteret inni meg verket etter frihet.
«Du har hvert bevistløs så å si veldig lenge, hva skjedde?» Hadde han virkelig ikke forstått hva som skjedde, eller prøvde han å leke morsom? Hadde han ikke hørte meg skrike stopp og sett meg nesten falle bevistløs? Hørt sukkene mine når tårene falt og sett kroppen min kjempe seg løs?
«Du skrek stopp, jeg stoppet og løp til kjøkkenet for å hente kaldt vann og når jeg var tilbake så hørte du meg ikke, du bare falt mere og mere sammen, jeg har prøvd å få deg bevist i en halv time nå!»
Var det virkelig det som skjedde? Var jeg ikke borte lengre? Hva med kontrakten? Lurte han meg ikke allikevel? Hadde jeg fått så panikk at kroppen og følelsene hadde tatt over styringen? «Så du husket kontrakten?» Spurte jeg med en hes og svak stemme. «Kontrakten ja, den gjelder selv om signeringen ikke er der, jeg ville deg ikke noe vondt, var det derfor du fikk panikk?» Ja det var derfor jeg hadde fått panikk, jeg hadde reagert så sterkt fordi jeg var redd. Redd for å bli lurt, så jeg greide å lure meg selv i stedet.
Følelsene tok overhånd og det eksploderte for meg igjen «Hvorfor slapp du meg ikke løs? Har ikke du en hel haug med erfaringer om dette?» Han stod der helt stille, med et forskrekket uttrykk i ansiktet, han bare stirret på meg som om jeg hadde skremt han skikkelig. «Jeg rakk ikke, beklager. Du har ikke hvert borte så lenge som du tror, og jeg fokuserte litt mere på å få deg bevist igjen.» Jeg forstod nå hvordan det hadde hvert for han, når jeg så de forskrekkede øynene hans glitre i frykt, i frykt for meg og min helse. Jeg sukket litt og svarte unnskyldende «Unnskyld for at jeg skremte deg, og fikk panikk. Beklager for at jeg ikke stolte på deg, jeg forstår nå at jeg kan det.» Han pustet litt mere lettet ut, satt fra seg vannflasken og løsnet mansjettene. Jeg reiste meg opp på beina og kjente jeg hadde vanskeligheter med å stå oppreist, jeg var kald over hele kroppen og skalv. Han støttet meg opp og la meg ned på sengen, strøyk meg over hodet og holdt meg tett inntil seg. «Skal vi si det holder for i dag?» Jeg kunne høre at han smilte litt, jeg kjente varmen bre seg i kinnene mine, men lysten var der fortsatt og jeg trengte virkelig et knull «Ja, men jeg er veldig tent, jeg tror ikke jeg får sove nå» Han lo litt forsiktig og så ned på meg «Nei vell. Og hva hadde du i tankene?» Jeg kunne ikke la være å smile, alt det jeg hadde i tankene ja. Han skulle bare vist «Nei jeg er åpen for alt?» Spurte jeg litt spørrende og tittet opp på han.
Han ble alvorlig i ansiktet, øynene hans mørknet til og han så på meg med et spørrende uttrykk i ansiktet «Beklager, jeg forstår det men jeg kan ikke ta deg sånn, ikke enda» Jeg forstod hva han mente, han kunne ikke knulle meg. Hvorfor ikke? Hvorfor vil han vente med det? Jeg kjente meg litt skuffet og frustrert «Hvorfor ikke?» Spurte jeg han med en tone som avslørte at jeg var skuffet «Fordi vi ikke er der enda, vi har et langt steg foran oss som må gjøres først. Det første vi skal bygge på er tillitt og respekt, og du er ikke klar» Det hadde jeg helt glemt. Dette er jo et trenings opplegg ikke noe annet. «Greit» Fikk jeg spyttet ut i en spydig tone før jeg snudde meg og lukket øynene. Jeg kjente han snu seg andre veg, han sa ingen ting. Tankene mine surret rundt i hodet mitt og jeg kjente jeg ble sint og enda mere frustrert. Tankene mine og sinnet gjorde meg til slutt så sliten at jeg endelig sovnet.
Dagen etter våknet jeg med hodet tett inntil brystet hans, han sov fortsatt. Han hadde dratt meg inntil seg i søvnen, jeg klarte ikke la være å smile litt. Jeg reiste meg opp forsiktig slik at han ikke skulle våkne. Så gikk jeg på badet og tok med meg klærne mine, tok dem på meg og gikk på kjøkkenet. Jeg stod og funderte litt på hva jeg skulle gjøre og kom fram til at jeg ville lage kaffe til oss. Så fikk han en overraskelse når han våknet, kanskje det hjalp på humøret hans.
Jeg satte i gang med kaffen og kjente meg nesten litt for snill, samtidig viste jeg at den tid ville komme hvor jeg ville komme til å måtte gjøre slike ting uten og tenke på å si noe imot. Det fikk sommerfuglene i magen min til å vifte med vingene sine så det kilte. Kaffen var nesten traktet ferdig når jeg hørte noen komme ut til kjøkkenet. Jeg snudde meg og så på han uten å gi noe tegn til hverken glede eller sorg. Han så rart på meg, vi stirret en stund på hverandre, gransket hverandres uttrykk. Jeg snudde meg mot kaffetrakteren helte oppi en kopp med kaffe til han og meg selv, snudde meg rundt mot han og gav han den ene koppen «Versegod og god morgen, skal vi fortsette opplæringen i dag?» Han tok imot koppen og smilte lurt til meg med et mørkt glimt i øynene og sa «Gleden er på min side» Jeg gikk til sofaen og satte meg ned. Kontrakten lå på bordet. Han kom og satte seg i sofaen på andre siden av bordet og så intenst og granskende på meg. Jeg så ikke opp på han, tok bare kontrakten og signerte den med en penn som lå ved siden av og sendte den over til han. Jeg så opp på han og det lure smilet var tilbake, han tok pennen og signerte kontrakten kastet den på gulvet og sa «Hva skal jeg gjøre med deg først tro?»
Igjen stod jeg fastbundet i mansjetter på armer og ben, jeg hadde blitt vant til dette nå og det gledet meg både som straff og tilfredstillelse. Det gledet meg å kjenne hvert et piske slag som kom, og høre de fornøyde stønnene hans når han merket kroppen min ynke seg i fantastisk god og velfortjent smerte. Det var ikke sjeldent jeg fant på noe lurt jeg ikke fikk lov til bare for å få kjenne følelsen av å stå slik og å bli behandlet på denne måten. Gi alt av kontroll til en annen som kunne bruk den, bruke meg. Tillitten som jeg så gladelig hadde gitt han, tillitten som ikke skulle brytes og følelsen av tilhørighet og lojalitet. Det var ikke første gang i dag. Og det ville heller ikke bli den siste.
