victoriamilan-topp-banner
noveller-korsetternoveller - fallen01noveller-magic-massagernoveller-viproom

Djevelens yngel

Denne historien har tidligere stått på trykk i bladet duo og en redigert utgave er å finne i en av "demonblod" bøkene.... Her er historien som den fremsto som original.... God fornøyelse.

Skyggene danset over de ujevne veggene, i en vemodig melodi der flammene holdt takten. Stearinlysene blafret, men varmen i rommet kom mest fra ildstedet på den ene veggen. Peisen, der et bål brant med sprakende flammer. Jernstenger sto inne i ilden, rødglødende og klare til bruk. Det glitret av fuktighet her og der på de ruglete veggene. Vann sildret ned i hjørnene oppe i taket, fuktige dråper krøp nedover langs veggene og viste enda tydeligere at de befant seg under jorden. Hver lyd ga et så vidt hørbart ekko, taket var buet og lyden hul.
Fogdens lekerom. Fengselets torturkammer, to etasjer under bakken men allikevel dypere enn fangenes bunnløse håp. Enkelte her nede kom aldri til å se dagens lys igjen. Og andre hadde tiår å sone, hvis de var så heldige at noen husket å holde rede på tiden.
Leyhla og Sunniva lot blikkene gli rundt i rommet. De betraktet de velbrukte torturredskapene med en merkelig, stoisk ro. Jernjomfruen sto i en krok, en slags kiste med lange jernpigger i både lokk og kistebunn, klare til å gjennombore enhver som ble stengt inne i den. Radbrekkeren, hjulet der fangen ble spent fast og fikk ben for ben knust i kroppen. Steilebenken hvor offeret ble spent fast, føtter ved et hjul, hender ved et annet. Dreide man på hjulene, ble offerets ledd dratt langsomt fra hverandre. Håndjern og lenker hang langs den hvitkalkede veggen, som var spettet av brunt, størknet blod som talte sitt tydelig språk. Når det gjaldt torturering, kjente visst ikke det menneskelige sinnet noen grenser.
Leyhla og Sunniva lot seg ikke skremme av de blodige redskapene, heller ikke av suset fra fortiden, fra utallige sjelers vanvittige redsler og smerter. Et sus bare de to kunne høre. To vakre kvinner, så like og allikevel så forskjellige. Men søstre i sjelen var de nok, de to skjønnhetene. Leyhla med sine brune, lange lokker, høye kinnben, skrå øyne og sensuelt formede munn og Sunniva med sitt ravnsvarte, glatte, lange hår, smale kinn, tunge blikk og brede, myke lepper. Så vakre var de to unge kvinnene, at fogdens knekter ikke klarte å møte Leyhlas perlegrå og Sunnivas dypbrune blikk der de - lenket og bakbundne med solide jern rundt håndledd og albuer - sto på knær på gulvet foran dem. Fire knekter. Bredbente med spyd og hjelmer og fogdens lett gjenkjennelige uniformer stirret de ned på de to unge kvinnene.
Skrittene som nærmet seg i trappen, indikerte at fogden var på vei ned. Leyhla snudde halvt på hodet, så mot døren med et uinteressert blikk idet den svartkledte mannen kom inn. Mager, kledt i en sort kjortel med kappe bak og med et uforsonende uttrykk i det bleke ansiktet. Hun kjente det langt inn i sjelen, smerten og redselen som fulgte denne mannen. Mange heksers liv hadde han på samvittigheten - med kirkens velsignelse. Hun møtte trassig blikket hans, fulgte ham med øynene mens han stilte seg foran henne og Sunniva, som også satte blikket i ham. De enkle kjolene klarte ikke å skjule yppige former. Da fogden stirret ned i utringningene og kjente djevelens ankomst i kroppen, handlet han raskt. Sunniva skrek ikke engang da fogdens flate hånd etterlot et flammende, sviende slag så hodet ble kastet til siden. Håret føk rundt ansiktet hennes og hun holdt på å ta overbalanse, men kjente at Leyhla tok imot henne med albuen. Da hun vred hodet tilbake og så på fogden igjen, var øynene mørke av hat. Det ene kinnet hennes var rødt og brant hissig etter slaget. Nesevingene dirret i harme og brystene hevet og senket seg i tung pust. Raseriet brant og hjertet slo hardt, som i begjær.
- Dere har flaks, dere to Djevelens yngel, sa fogden med hard stemme. Leyhla hørte at den skalv svakt av opphisselse. - Jeg har ikke tid til å foreta avhøret nå. Dere vil bli overlatt til mine fire knekter inntil i morgen.
- Vi er uskyldige... Leyhlas protest ble stoppet av fogdens andre håndflate. Faen, som det sved. Men heller ikke hun ga ham den nytelsen å la seg merke av smerten. Trassig ristet hun håret på plass og stirret på fogden mens hun pustet fort og tungt gjennom utspilte nesebor. Fogden dro blikket til seg og henvendte seg til den ene av knektene sine, en mann med halve ansiktet dekket av mørkt skjegg. Øynene glitret under buskete øyenbryn. Han virket autoritær og var sikkert kommandanten blant de fire.
- Pisk dem i kveld, sa han og kommandanten nikket kort. - Ikke la det være igjen en bit av hel hud på ryggtavlene deres. Men radbrekkingen vil jeg selv ta meg av i morgen, før vi brenner dem på bålet.
- Som fogden befaler, sa kommandanten idet fogden snudde ryggen til ham og gikk mot døren. Med den sorte kappen flagrende etter seg, forsvant han ut av rommet. Den tunge eikedøren ble lukket med et drønn, fulgt av den umiskjennelige lyden av en jernbolt som ettertrykkelig ble skjøvet på plass på utsiden.
Leyhla så på sin sjelesøster. Møtte blikket hennes for første gang. Hun kunne lese det samme i Sunnivas øyne, som hun selv følte. Men Leyhla rakk ikke å si noe før den nærmeste knekten tok tak rundt den ene overarmen og halte henne opp fra gulvet. Grepet gjorde vondt, hun kjente de harde fingrene hans rundt armen lenge etter at han hadde sluppet taket. Før hun rakk å rygge unna tok han tak i utringningen på kjolen med begge hendene og dro til hver sin kant. Med en spjærende lyd revnet kjolen ned til navlen og blottet Leyhlas faste, runde bryst. De skalv svakt, for Leyhla rykket litt tilbake av knektens behandling.
- Åhhh... stønnet hun og så tungt på knekten, som bråstoppet med nevene godt lukket rundt tøyflikene fra den ødelagte kjolen. Han møtte det perlegrå, glitrende blikket hvor flammene fra stearinlysene speilet seg i hypnotisk dans. Et glatt ansikt, nesten barnslig ungt med dun på kinn og hake. Lyse hårtufser stakk ut under hjelmen hans og adamseplet bevegde seg tydelig idet han svelget.
Leyhla vred dvelende på kroppen, lot seg ikke merke av at de brede jernstykkene rundt håndledd og like under albuene skar inn i huden. De var lenket slik begge to, så albuene ble presset mot hverandre med ti centimeters mellomrom. Brystene ble løftet fram og opp av den ubehagelige armstillingen, og vortene trakk seg sammen under knektens grådige blikk. Hun stønnet lavt igjen, gikk et lite skritt fram så den ene brystvorten så vidt berørte knektens hånd, og så på kommandanten. Hun bet seg svakt i underleppen, blikket var like tungt som kroppen hennes kjentes nå, begjæret dunket mellom bena. Og pusten gikk med ett så mye tyngre.
De fire knektene merket at atmosfæren i rommet hadde forandret seg. Tyngre, avventende, en slags kjønnlig spenning ulmet rundt dem. Og det var ungsauen som hadde spjæret Leyhlas kjole, som først sa det de andre tenkte.
- F... faen, stammet han og så villrådig på de andre. - Vi trenger ikke å piske dem hudløse med en gang, hva? Han svelget og måtte rive blikket vekk fra Leyhlas yppige bryst for å se på kommandanten sin. Det klødde i fingrene etter å lukke neven rundt den myke kvinneligheten. - Vi kan jo leke litt med dem først... hva? Buksen hans hadde allerede fått en alvorlig kul foran.
Et lavt, men godt hørbart, langtrukkent stønn fra Sunniva fikk de fire knektene til å snu seg mot henne. Hun fuktet leppene møysommelig med en glitrende våt tunge og så på kommandanten med tungt blikk under lange øyenvipper. Hun vred langsomt på hoftene, klemte bena sammen og klynket hjelpeløst med et bedende uttrykk i ansiktet da tung sødme rant gjennom kroppen. Knekten som sto ved siden av kommandanten svelget tungt. Han hadde en kraftig bart under nesen og øynene virket våkne og ivrige. Akkurat nå glitret de av begjær ved synet av Leyhla.
- De er jo kåte og villige som faen, mumlet han storøyd. - Vi tar dem først.
Ungsauen lukket begge nevene grådig rundt brystene hennes med et lykkelig uttrykk i ansiktet. Brystvortene sto stive mot håndflatene og han merket at en skjelving gikk gjennom den yppige, slanke kroppen. Hun svaiet ryggen, presset barmen mot ham og så tungt på kommandanten med munnen halvt åpen. Det verket i armene hennes, men det betydde ingenting akkurat nå.
- Gi oss et siste ønske, sa hun lavt, det lød mer som en hvisken. - La oss få oppleve de jordiske gleder for siste gang. Ååååhhh... Knekten hadde bøyd seg ned og gapt over det ene brystet, sugd brystvorten grådig inn i munnen mens tungen spilte rundt og rundt den harde knoppen. Søte stråler jòg nedover til et varmt kjønn.
- Visst faen, utbrøt knekten med den kraftige barten. - Vi må jo etterkomme ofrenes siste ønsker, eller hva? Han løsnet det kobberprydede beltet i livet mens han gikk bort til Sunniva. Sverd og belte falt ned på steingulvet med en klirrende lyd, og hjelmen fulgte samme vei. Uten å bry seg med at buksene gled ned til anklene, bøyde han seg ned og tok tak i kjolekanten, og dro den opp. Sunnivas lår ble blottet, den kullsorte trekanten av kjønnshår, den flate magen, brystene... Knekten dro kjolen over hodet hennes og brydde seg ikke om at den ble hengende sammenkrøllet rundt de lenkede armene, bak Sunnivas rygg. Den slanke, vakre, nakne kvinnekroppen var visst det som skulle til for å vekke kommandanten også. Og den kjønnlige atmosfæren dunket svakt i rommet, luften dirret av begjær som naturen like før en tordenstorm.
- Okay da, mumlet kommandanten og løsnet sitt eget belte. Fjerdemann, en ganske anonym fyr med glatt ansikt fulgte kommandantens eksempel uten å ytre et ord. Knekten med barten grep rundt Sunnivas nakke, hun stålsatte seg for ikke å ynke seg i smerte. Han skjøv henne bort til steilebenken, presset ansiktet hennes ned mot treverket, dyttet hele overkroppen ned. Hun snudde på hodet, kjente at treflaten var kald mot kinnet og brystene mens hun snuste inn all vanvittig smerte, all redsel, frykt og fornedrelse fra tusentalls ofre som hadde lidt under fogdens tortur. Sunniva lukket øynene, lukket sinnet for inntrykkene. De var døde, de sjelene hun følte, det var for sent å hjelpe. Hun svaiet korsryggen da knekten grep rundt skinkene hennes og videt ut. Med kjolen rundt overarmene og hendene på ryggen kjente hun hvor sterkt begjæret brant i kroppen. At armene var så grundig lenket sammen, økte lysten enda mer. Det var som om knektenes blikk kilte som lekne fingre over det dunkende kjønnet og hun kvalte et stønn av kåthet.
- Faen, hun er jo søkkvåt, utbrøt han. Knekten med det glatte ansiktet strøk fingrene over Sunnivas brennende kjønn.
- Deilig, mumlet han lavt. - Deilig, varmt, vått... En finger gled hardt inn i Sunniva, hun stønnet langtrukkent. Det brant som ild i underlivet, dunket sødmefylt i hver blodåre i kroppen hennes nå. Veggene klemte rundt fingeren, som motvillig gled ut igjen for å overlate plassen til knekten med den kraftige barten. Men den glattmaskede var ikke rådvill. Han gikk rundt steilebenken, stilte seg foran Sunniva med neven lukket rundt en lovende kul i lysken. Hun slikket seg rundt munnen med fuktig tunge mens knekten med barten sank ned på knær bak henne. Det skramlet høylydt idet hjelmen falt ned og traff steingulvet, før den rullet innunder steilebenken og ble liggende. Barten stakk mot åpningen idet tunga hans gled mellom fuktige lepper. Hun jamret seg lavt av nytelse, en skjelving gikk gjennom kroppen. Den glattmaskede hadde kvittet seg med buksene. Uniformsjakken var kneppet opp og avslørte at brystkassen var like glatt og hårløs som ansiktet. Men staven hans... Sunniva gispet da han tok rundt den med en hånd og grep tak i håret hennes med den andre. Hardt. Brutalt. Hun likte det. Med en kilende, stikkende bart og spillende, ivrig tunge i kjønnet, gapte hun gladelig over den store, tykke lansen. Forhuden hadde han selv trukket tilbake, glansen glitret hard og blodfylt rakk hun å se, før knekten skjøv hoftene fram og stanget langt inn i Sunnivas munn. Hun lukket leppene rundt mens tungen i kjønnet dirret over det deilige punktet og fikk hele underlivet til å stråle varmt og deilig. Så tok han et par grådige slafs, lepjet saftene i seg. Hun jamret seg med munnen full.
Kommandanten hadde skjøvet Leyhla ned på det kalde stengulvet. Uten å bry seg om den unge knekten hadde han satt seg overskrevs, knadd brystene med runde bevegelser før han flyttet seg lenger opp og presset brystene hennes flate med sin egen vekt. Så fisket han fram hyrdestaven. Leyhla stirret ham i øynene mens hun gapte etter det harde hodet, som han ertelystent førte fra side til side over de blodfylte, fristende leppene. Hun stakk ut tungen og kjente skjelvingen i den store, tunge kommandantkroppen da hun streifet glansen med tungespissen. Den unge knekten rev opp resten av kjolen hennes med rykkende bevegelser og ritsjende lyder. Da Leyhla endelig fikk lukke leppene bak hodevingene, sugde hun seg grådig fast mens tungen gled rundt og rundt den blodfylte svampen. Kommandanten gryntet av nytelse og hadde ingenting imot å lukke de store nevene rundt Leyhlas tynne ankler da ungsauen løftet knærne hennes og skilte dem. Leppene åpnet seg, et fuktig kjønn glitret mot den unge, kåte knekten. Aldri hadde han sett en slik herlighet, i hvert fall ikke luktet det - langt mindre kjent smaken av en slik glede. Han stupte ned til det duftende kvinnekjønnet, boret ansiktet mellom Leyhlas skrevende ben og lepjet i seg heksens nektar mens han stønnet av lyst og kåt glede.
Smerten i håndledd og armer var intens, men utholdelig for Leyhla. Mesteparten av vekten fra kommandanten lå over brystkassen hennes, og ble avlastet hver gang hoftene hans skjøt fram og dyttet den harde staken lenger inn i munnen hennes. Hun gapte grådig, tok imot mens kommandanten tok henne i munnen. Å kjenne de kraftige hendene hans holde anklene fast og tvinge henne til å skreve mens hun selv lå bakbundet og presset ned til gulvet,fikk begjæret til å renne som en vårflom i den spenstige kroppen. De perlegrå øynene glitret mens hun stirret opp mot det skjeggete ansiktet. Kinnene ble innhule av vakuum når hun sugde, og hoftene til kommandanten gikk stadig fortere frem og tilbake mens han pustet i takt med støtene. Den unge, uerfarne knekten var blank på haken av sekreter da han dukket opp fra Leyhlas deilige brønn. Med skjelvende fingre løsnet han beltet sitt, dro buksene så vidt ned slik at den ubrukte staken hans vippet fram. Rumpa hans var stram og fast der han skrevende stilte seg på knær mellom Leyhlas lår. Pungen hang tungt mellom de skrevende bena hans. Med en hånd som skalv av iver førte han staven på plass og jamret seg i nytelse da han gled inn. Leyhla jamret seg i et langtrukkent ul uten å slippe taket i kommandantens hyrdestav med munnen. Den ivrige ungsauen støtet med harde tak og han ville ikke vare særlig lenge, det skjønte hun. Grepet rundt anklene ble hardere da hun forsøkte å stritte imot. Og jo mer hun kjempet, jo hardere holdt kommandanten. Hun forsøkte å kaste på overkroppen, vri seg vekk, men det var deilig nytteløst. Og den unge knekten jukket som en helt, så den hårete pungen slo mot Leyhlas rose i svette klask. Han holdt pusten, ansiktet knyttet seg i nytelse før han stanget helt til bunns og skalv svakt med et jamrende stønn.Han tømte seg ettertrykkelig i det herlige dypet, kjente at det boblet av varm nytelse i pungen mens sæden pumpet støtvis inn i heksens melkende deilighet. Da han trakk seg ut, fulgte en strøm av sæd og kjønns-safter. Storøyd stirret han på den fuktige, rennende blomsten som han hadde tømt seg i. Og ved Gud, han ønsket å gjøre det en gang til. Allerede banket det hardt i lysken, i ferd med å gjøre lemmet hans rede igjen.
Ved steilebenken hadde knekten med barten smakt seg ferdig på Sunnivas blomst. Da han reiste seg med lansen klar i neven, glitret det av duftende dråper i barten hans. Han spilte opp neseborene, snuste inn aromaen av kvinnekjønn som hadde festet seg i den strie barten. Den glattmaskede sto fremdeles og holdt Sunnivas hode fast med et godt grep i det lange, glatte håret. Han støtet med seige tak, tok henne i munnen og trodde at han tvang henne til å suge. Da hun kjente noe hardt og glatt stange mot åpningen jamret hun bedende. Knekten med barten trodde hun tagg om å få slippe. Han fant kjettingen mellom det krøllete kjolestoffet, mellom albuene hennes dro i den så overkroppen så vidt løftet seg fra steilebenken og jòg staken dypt inn i Sunniva. Ga henne nøyaktig det hun ville ha. Kjønnet brant, blodet rullet i den kåte kroppen, suste i ørene. Hun kunne gjerne tenkt seg den glattmaskedes stake solid inni dypet, men knekten med barten var stor, han også. Skjedeveggene strakk seg rundt et romstort lem som gled taktfast ut og inn. Hun jamret seg igjen da knekten presset en tommelfinger inn i rosen og lot den gli ut og inn i takt med lemmet. De fire andre fingrene lå presset mot halebeinet hennes i et kraftig grep. Sunniva skalv i bena, hele underlivet dirret av nytelse og da kroppen begynte å nærme seg ekstasen, sugde hun frenetisk på den glattmaskedes store lanse, pustet rykkende og klynket støvis mens strålene ble sterkere i underlivet, hele kjønnet brant som het ild og eksploderte som kraftig gnistregn i et bloksbergbål.
Sunniva skrek. Hele kroppen skalv mens saftene strømmet ut av den nesten tettede åpningen og fuktet pungen til knekten med barten, som var så langt inn i sin egen nytelse at han ikke merket at hun kom. Skrikene var derimot til stor forlystelse for de andre knektene, som trodde hun endelig hadde nådd grensen for det hun tålte av fornedrelse og tvang. Og jo hardere knekten med barten støtte inn i henne, jo mer brutalt den glattmaskede holdt henne fast, jo kraftigere ble Sunnivas utløsning. Leyhla ville ha smilt triumferende om hun ikke hadde hatt munnen så full av kommandantens hyrdestav. Han smakte litt ramt, virilt. Mann smakte det av ham, og Leyhla sugde ivrig i seg hver dråpe som piplet ut av den smale, lille åpningen på tuppen.
Brått reiste kommandanten seg - i alle fall stilte han seg på knær ved siden av Leyhla og så på den unge knekten. Han rev av seg hjelmen og kastet den ned på steingulvet med en skranglende lyd.
- Nå er det min tur. Pell deg unna eller ta det andre alternativet.
Den unge knekten så ut til at han ville protestere, men å lystre kommandanten var så innprentet hos ham at han trakk seg litt tilbake og adlød ordre. Kommandanten tok tak rundt Leyhlas skuldre og halte henne opp fra gulvet. Brutal var han, , og lite visste han hva slags effekt han hadde på den vakre heksen. Hun stønnet, som i smerte. Han bet tennene sammen.
- Hold kjeft, din vesle heksefaen. Dette er vel bedre enn å bli pisket hudløs, hva? Han brydde seg ikke om å vente på svar, men la seg på ryggen på gulvet uten å slippe taket i skuldrene hennes. Hun ble tvunget til å sette seg med et ben på hver side av kommandanten. Med et ivrig, bankende lem støtklart mot kjønnsleppene var det lett å skjønne hva han ønsket av Leyhla. Det gjorde vondt i knærne, stengulvet var kaldt og hardt, men Leyhla likte det. Slik hun sto nå, overskrevs over kommandantens hofter, kunne hodet hans så vidt berøre blomsten hennes. Leyhlas kjønn kysset det harde hodet med blodfylte kjønnslepper.
Et piskesmell og et kort skrik lød i rommet, ble avsluttet så brått at ekkoet hang igjen i veggene. Hun vred på hodet og så at den glattmaskede knekten hadde funnet fram en ridepisk som han løftet over hodet. Et rødt, hissig merke på Sunnivas rumpeskalk avslørte hvor hans første slag hadde truffet. Knekten med barten hadde tømt seg og overlatt Sunnivas våte åpning til nestemann. Den glattmaskede fylte henne maksimalt. Han sto og tok henne bakfra med seige tak så setemusklene strammet seg for hvert støt, mens han stirret på Sunnivas nakne rumpe med glitrende øyne. Han slo med ridepisken igjen. Den dobbelt brettede lærbiten ytters på ridepisken var mer harmløs enn den nihalede katten, men sved ikke desto mindre da den traff. Sunniva klynket kort igjen da pisken møtte huden hennes, og spredte varme ilinger ned til hennes velfylte kjønn. Den faste rumpa med de røde stripene lyste fristende mot den glattmaskede. Han slikket seg rundt munnen med et vilt glimt i øynene mens pisken ble løftet igjen. Og igjen. Klynkene fra Sunniva gjorde ham ivrigere, og snart var den spenstige rumpa dekket av røde, hissige striper som varmet deilig og forsterket de heftige, herlige strålene av nytelse som lemmet til knekten med barten frambragte for hvert jukk han tok.
Leyhla rakk ikke å se mer før kommandøren grep rundt hoftene hennes og tvang henne ned. Hun jamret seg med skjelvende stemme, det gjallet i steinveggene av Leyhlas skrik i nytelse. Han var så mye, mye større enn ungsauen. Kraftige never klemte rundt Leyhlas hofter og presset henne helt ned, så kommandantlemmet bunnet i henne. Den unge knekten skrevde over kommandantens lår med staken klar i neven, stiv og rede igjen, som bare en unggutt kan klare. Leyhla var allerede så fuktig av hans første safter at det ikke var noe problem for ham å presse det harde hodet mot rumperosen hennes - og trenge inn. Hun jamret seg igjen, noe som ga større iver til kommandantens hofter og ungguttens forsiktige jukk. Fylt til randen av harde lem var hun, Leyhla, underlivet besto ikke av annet enn harde, blodfylte hyrdestaver. Rundt de utvidete åpningene arbeidet muskler som forsøkte å slappe av og gjøre det hele så smertefritt og deilig som mulig. Hun klynket av nytelse da ungsauen lette mellom kjoleflikene og fant kjettingene, for å stemme imot og holde igjen i jukkene.
Knekten med barten ble visst lei av å vente på den glattmaskede, for han skjøv ham vekk. Uten å bry seg om hans protester, dro han Sunniva opp fra steilebenken og bort til de tre andre. Han hadde et godt grep rundt armen hennes, men det gjorde ikke vondt selv om Sunniva godt kunne tenkt seg å fjerne håndjernene og lenkene nå. Hun behersket seg. Dessuten dunket det fremdeles sødmefylt i underlivet, og knektene hadde ikke tenkt å gi seg enda. Hun ble brutalt skjøvet ned på steingulvet, så hun ble liggende på ryggen ved siden av kommandanten, med hodet hans tett inntil det ene brystet. Han vred på hodet, gapte grådig over en brystvorte og sugde den hardt inn i munnen så Sunniva klynket av smerte - og nytelse som strålte nedover kroppen. Knekten med barten grep tak i Leyhlas nakke og dyttet ansiktet hennes ned til Sunnivas venusberg. Den glattmaskede gikk ned på knær og tvang Sunnivas lår fra hverandre, slik at Leyhlas ansikt ble presset mot Sunnivas fuktige kjønn. Sunniva stirret på Leyhla, inn i hennes perlegrå, glitrende øyne. Kinnene blusset hos dem begge, hjertene banket hardt og begjæret flommet gjennom hver lille blodåre.
Brått sluttet kommandanten å bevege hoftene, ungsauen fulgte hans eksempel. Det virket som om fire knekter holdt pusten mens de stirret på de to heksene. Da Leyhla stakk ut tungen og berørte Sunnivas varme kjønn med tungespissen, var det som om de fire knektene hadde holdt pusten. De stønnet av begjær av det opphissende synet. Den glattmaskede dunket utålmodig staven mot Sunnivas lepper, hun gapte over og lukket leppene rundt. Hun kjente smaken av seg selv og førstemanns sæd mens hun overrasket nøt forskjellen fra de harde knektenes tunge - og til Leyhlas myke, søkende tungespiss. Knekten med barten sto på knær ved siden av Sunniva mens han stirret på Leyhlas letende tunge. Hånden hans hadde grepet rundt den nå halvfete staken, som han runket ivrig. Sunniva klynket med den glattmaskedes stav i munnen, da kommandanten sugde knoppen hardt inn i munnen, og gapte over så mye som mulig av det myke brystet. Han stønnet krampaktig og ristet svakt i nytelsesfulle spasmer. Den glattmaskede ble visst også påvirket av å se Leyhlas feminine tunge gli rundt i Sunnivas folder. Han jukket så kraftig og tok henne så hardt i munnen at hun strevde for å få puste. Sunniva nøt det, nøt den harde behandlingen sammen med Leyhlas myke, feminine behandling av et hardhendt behandlet kjønn. Det brant og sved fremdeles deilig på skinkene etter piskeslag, og kontrasten til det kalde steinguvlet var så slående at kåtheten rant støtvis gjennom Sunniva i takt med hjerteslagene. Kjønnet kjentes numment ut, elektriske støt ilte utover i bena for hver gang Leyhlas tunge gled over punktet.
Den glattmaskede strakte hals og vendte ansiktet mot taket så hjelmen gled av og traff steingulvet med et smell, og mens han gurglet ukontrollert i orgasme med dirrende hofter, pustet Sunniva dypt inn og passet på å stenge for bakerst i halsen med tungen, ellers ville hun blitt kvalt. Isteden for rant sæden ut av den ene munnviken og falt harmløs ned på det kalde steingulvet. Og da han trakk seg ut, ble Leyhla løftet vekk fra kommandantens nå halvslappe, tomme lem og ungsauens halvhjertede protester. Han stilte seg på knær og fikk først nå se hvor Leyhlas tunge var.
Storøyd stirret de fire knektene på de to vakre jentene mellom seg. Leyhla sto krumbøyd på knær med hendene fremdeles lenket bak ryggen, og Sunniva lå med hendene under seg og knærne maksimalt fra hverandre for å få Leyhlas tunge så godt som mulig mellom foldene. Hun stirret og stirret på den brunhårete heksen, kjente halsen snøre seg i ømhet over det som skjedde, foruten den nytelsen som flommet gjennom kroppen hennes. Hun brydde seg ikke om de fire stirrende idiotene som sto på knær rundt dem og dro skinn. Møysommelig satte hun seg opp, så ømt på Leyhla, smilte svakt og følte den avventende stemningen fra de fire knektene. Og Leyhla forsto. Hun rullet seg forsiktig over på ryggen og skilte bena foran Sunniva, la blomsten åpen så hun kunne smake. Med tungen strukket ut, satt Sunniva krumbøyd på knær mens hun bøyde seg ned - uten å slippe Leyhlas perlegrå øyne med blikket. Kjærligheten og begjæret som glitret i øynene, var noe som styrket. Sunniva presset leppene mot det dampende kvinnekjønnet og merket noe hardt mot rumperosen. Den unge knekten klarte ikke vente lenger, og hadde visst fått smaken på det trangeste. Mens Sunniva smakte på Leyhlas folder og fant nye veier i sin egen lyst og sitt sinn, ble hun hardt tatt bakfra av den unge knekten - noe hun knapt merket. At han tømte seg i rosen hennes, gikk henne også hus forbi, så opptatt var hun av dette nye, deilige, myke, feminine som hun hadde fått smake. Bak tåketeppet av begjær hørte hun ungguttens stemme.
- Faen, nå er de jo mer opptatt av hverandre, jo. Jeg trodde det var vi som skulle leke med dem, jeg, sa stemmen fortvilet. - Men nå er det jo de to som leker med hverandre.
- Vi gir oss nå, lød kommandantens stemme mens det raslet i tøy og klirret i sverd idet han plukket opp beltet fra gulvet. - Finn fram piskene, vi har en ordre fra fogden.
Sunniva løftet hodet og så på Leyhla over dusken av kjønnshår, møtte blikket hennes mellom velformede bryst. Kommandanten festet beltet sitt i livet. Når han var ferdig med det, kom han til å gripe etter Sunniva, dra henne etter håret, løsne de gamle lenkene og feste nye, for å lenke henne fast til veggen med ryggen mot rommet og armene høyt festet oppe på veggen. Føttene hennes ville så vidt berøre det kalde gulvet. Deretter ville han stå klar med pisken i hånden. Og det ville ikke være ridepisken.
- Jern gå fra jern, sa hun med lys, klar stemme mens hun så inn i Leyhlas øyne.
Det klirret i lenker og smalt i jern da låsene på håndjernene ga etter, og åpnet seg for Sunnivas gand. Håndjernene falt ned på gulvet sammen med kjolene, som gled ned fra frie armer. De to nakne kvinnene reiste seg opp og førte hendene foran seg, gned håndledd og albuer varsomt. De var såre og røde, noen steder var huden gnagd til blods av jernet. Leyhla så kjærlig på Sunniva til takk.
- Hva i helvete... mumlet kommandanten. - Grip dem!
Leyhla satte sine perlegrå øyne i kommandantens himmelblå blikk. Det utrolig melankolske og triste uttrykket hennes gikk rett i sjelen på den skjeggete mannen. - Nei, stopp... De tre andre knektene adlød undrende. Halvt påkledt og med sverd i hånd så de på kommandanten sin, klar til å utføre neste ordre. Leyhla stirret på den kraftige mannen mens hun kjente halsen snøre seg i dødslyst og hat. Dyret i henne flammet opp, sammen med det uendelig triste blikket. Kommandanten hadde ikke noe annet valg enn å adlyde. Han grep rundt sverdet med begge hender og svingte det i luften. Det blinket som gull da flammene fra ildstedet reflekterte i stålet, like før det ble dekket av blod - og den glattmaskedes kropp falt livløs til steingulvet. Hodet hans trillet inn under steilebenken - og ble liggende.
Ungsauen skrek, men rakk ikke å reagere før kommandantens sverd hadde gjennomboret kroppen hans. Hjertet ble delt i to av kaldt sverdstål - og den unge knekten skrek ikke mer. Sverdet falt klirrende ned på steingulvet, mens buksene gled ned til knærne og avslørte en halvstiv stake. Den unge knekten falt forover og traff steingulvet med ansiktet og brystkassen samtidig. En mørkerød flekk spredte seg stadig utover på ryggen hans, blod som ble pumpet ut av et sjokkert jobbende, ødelagt hjerte. Men han var allerede død da han traff gulvet.
Leyhlas øyne glitret i triumf da hun løste kommandanten fra trollbindingen. Lamslått stirret han på den hodeløse kroppen som lå på gulvet - på den døde, unge knekten ved sin side, og alt blodet som etter hvert fløt utover steingulvet..
- Heks, freste knekten med barten og løftet sitt eget sverd. - Dette skal du få unngjelde. Leyhla svarte ikke. Hun så ikke engang på knekten. Med hodet bøyd løftet hun håndflatene mot ham, strakte armene halvveis fram og lukket øynene hardt igjen, som om hun tok i av alle krefter. Hun skjøv håndflatene forover og strakk ut armene. Knekten tumlet bakover som om han hadde truffet en vegg i blinde. Han falt bakover og slo bakhodet mot steilebenken, akkurat der Sunniva hadde ligget bøyd for litt siden i ekstaserus.
Stillheten runget i det dystre rommet. Den kjønnlige atmosfæren var borte. Skyggene danset over de ujevne veggene, som om de gledet seg over skuespillet som nettopp hadde blitt dem til del. Kommandanten stirret vilt på knekten med barten. Han merket ikke selv at fingrene løsnet grepet rundt sverdet, før det falt i gulvet med en klirrende lyd. Sunniva så på ham med kjølig blikk, og da han stirret på Leyhla, så han antydningen til et smil i ansiktet hennes. Fort som vinden styrtet han bort til døren, grep tak i håndtaket og rev i det - bare for å oppdage det som han egentlig visste, at fogden hadde stengt dem inne. Han skrek skingrende av redsel, virvlet rundt og presset ryggen mot eikedøren mens han stirret på de to nakne heksene mens angstskriket fremdeles gjallet som ekko i rommet. Kjolene deres lå igjen på gulvet, og ingen av dem gjorde mine til å ta dem på for å dekke sin nakenhet. Stolte sto de side om side og så på ham. Og Leyhlas fengslende blikk brant seg inn i sjelen hans, etset et hull i ham, et sår som han kjente ble større og større jo lenger han stirret inn i de perlegrå øynene hennes. Men han klarte ikke å rive blikket vekk, gripe etter sverdet og gjøre det av med de to Djevelens yngel. Kroppen var tung, så tung som bly. Hånden grep nok etter sverdet, ja. Men det var ikke kommandantens vilje.
Mens stålet skinte og glinset i flammene fra ildstedet, skrek den kraftige mannen hjelpeløst. Det var et skrik fylt av redsel over det som skjedde, som han ikke med sin sterkeste vilje klarte å forhindre. For Leyhla var så sterk, så uendelig mye sterkere enn ham. Sverdet gled lett inn i magen, gjennom kommandantens kropp og ut av ryggen hans. Det var ingen ribben som buttet imot, bare kjøtt og innvoller - og Leyhlas vilje som styrte sverdet. Kommandanten måtte hjelpeløst kjenne den intense, glødende smerten da sverdet gjennomboret kroppen hans, spiddet mellomgulvet og trengte ut på den andre siden. Etter dette tok det ikke lang tid før det deilige mørket kom og befridde ham for de perlegrå øynene som så ertende så på ham. Langsomt kom den røde tåken drivende og ble erstattet av et velsignet, hekseløst mørke.
Sunniva smilte blygt til Leyhla mens hun bøyde seg og plukket opp kjolen hennes. Den var delt i to, men hvis hun kunne svøpe den rundt seg om en kappe og bruke en av knektenes belte til å holde den sammen i livet, så gjorde det ikke noe. Sunnivas kjole var like hel. De kysset hverandre ømt der de sto foran den tunge eiketredøren.
- Stål gå fra stål, tre gå fra tre, sa Sunniva med klar stemme. De hørte slåen på utsiden gli ut av sporene, og med det siste, definitive dunket var slåen dratt vekk. Døren gled langsomt opp med et jamrende knirking. Hun smilte svakt og så på Leyhla som gjengjeldte smilet med glitrende øyne.
- Nå er det fogdens tur, sa Leyhla lavt. Sunnivas smil ble enda bredere. Hjertet hennes banket så hardt for denne nye venninnen. Leyhla strakte ut hånden, grep Sunnivas spede hånd og klemte den vart.
De to heksene forlot fogdens lekerom. Torturkammeret. Det harde, kalde steingulvet hadde aldri vært så overstrødd av knektesæd, heksesafter og ferskt, varmt blod. At de etterlot seg fire ferske knektelik, affekterte dem ikke i det hele tatt.
De var tross alt Djevelens yngel

Forfatter: BeritHagen
Stemmer: NegativNegativNegativNegativNegativ

< Tilbake til forrige side     << Fremsiden

   
 
topp-noveller-venstre
sexy-undertoy-venstre
sextoys-venstre
flirt-noveller-left