victoriamilan-topp-banner
noveller-korsetternoveller - fallen01noveller-magic-massagernoveller-viproom

Livets kyss

Det glitret i vannet der sola speilet seg fra en knallblå himmel. Det var hett. Måkene skrek hest der de sirklet over båten. Lengselsfulle skrik som sugde seg dypt inn i Katrines sjel.

Hun strakk seg møysommelig på teppet hun hadde lagt utover på dekk. Båten lå forankret mellom værbitte svaberg og holmer utenfor Stavanger og Katrine hadde det inderlig bra. Sola var steikende varm her nede ved sjøen. Den svake brisen som smøg seg mellom holmene kjentes behagelig ut og fikk stråene blant steinene i fjæra til å svaie grasiøst.

Et svakt 'plump' hørtes fra sundet og Katrine snudde seg over på magen før hun lot blikket følge lyden. Det var ternene som fisket småfisk. Hun fulgte ei terne med blikket der den grasiøst svevde noen meter over vannflaten. Brått stoppet den og ble stående stille i luften mens den slo fort med vingene og stirret på noe nede i vannet. Plutselig foldet den sammen vingene og lot seg falle rett ned i sjøen. Det lød et lite 'plump', så var terna i lufta på ny med en sprellende fisk i nebbet. Fuglen ristet vannet ut av fjærene, slukte fisken i lufta og fløy rolig videre.

Katrine smilte mot terna mens den forsvant ute av syne. Plutselig skvatt hun til samtidig som den ene foten fløy opp i en nittigraders vinkel i kneet.
"Kutt ut," lo hun og slo etter Kristian og strået han kilte henne under foten med. "Slutt, ellers kaster jeg deg på sjøen."
"Hvem skulle kaste hvem på sjøen, sa du?" Kristian så skrått på kjæresten sin, skeptisk og med et lite, lurt smil i munnviken. Utfordrende. Han visste så utmerket godt at Katrine ikke klarte å kaste ham. Den veltrente kroppen hans var alt for sterkt til at Katrine klarer å kaste ham noe sted som helst. Og da han kilte henne under den andre foten, visste Katrine hvem som kom til å kaste hvem, og hvor denne hvem ville bli kastet. Et kort øyeblikk angret hun på trusselen.
"Kutt ut, sa jeg." Katrine slo igjen. Denne gangen grep Kristian rundt håndleddet hennes og vred henne over så hun ble liggende på ryggen. - Pokker ta deg, tenkte hun, men hun likte det også, å kjenne Kristians styrke, kjenne kreftene hans når han grep henne rundt det andre håndleddet og presset henne ned.

Sola over dem var varm, Kristians brystkasse var hard og smilet hans var irriterende triumferende.
"Slipp," sa Katrine lavt og strevde for å skjule smilet.
"Niks. Kommer ikke på tale." Kristian gliste da han merket at Katrines brystvorter stivner mot brystkassen.
"Slipp, ellers får du et kne i lysken."
"Vet du hva jeg tror?"
"Nei." Spenningen sitret i Katrines kropp.
"Jeg tror at varmen har gått deg til huet og at du trenger..." Kristian satte seg på knær, halte henne opp og dro henne mot ripa. "... en real avkjøling!!!"
"Nei," hylte Katrine og strevde med å komme løs, til ingen nytte. Kristian grep henne rundt livet og med jenta si sprellende i armene gikk han over dekk, bort til ripa kastet henne uti på to meters dyp.

Katrine rakk så vidt å trekke pusten før det kalde sjøvannet omsluttet den varme kroppen.
- Åh grøss, så kaldt det er, tenkte hun ør. Luftbobler virvlet over alt rundt henne, suste i ørene, sprengte i lungene og hun sparket ifra med bena for å komme seg opp til lufta igjen. Idet hun brøt vannflaten og gispet etter luft hørte hun den råe latteren til sin kjære, før hun fikk øye på Kristians flirende fjes.
"Pokker ta deg, dette skal du ha igjen," mumlet hun. Det kalde vannet hjalp ikke på humøret hennes nå, hun kokte.
"Hjalp det?" lo Kristian og slo ut stigen akter på båten.
"Gjett en jævla gang, da," freste Katrine, svømte et par kraftige, irriterte tak mot båten og strakk ut en hånd. "Hjelp meg opp."
"Du klarer da det selv, stor pike nå vet du."
"Dekket er glatt. Hjelp meg opp, for faen."
"Hissigpropp." Kristian humret videre, reiste seg halvveis opp og strakte ut en hånd. Dagens tabbe. Da Katrine grep hånden hans og spente fra mot båten med føttene, oppdager Kristian at Katrine snakket sant. Han tok overbalanse, måtte gå et steg fram og skled på det glatte dekket. Med et ekstra rykk fra Katrine, havnet han på hodet i vannet mens Katrine kravlet seg opp ved egen hjelp. Så var det hennes tur til å le rått da Kristian kom opp igjen.
"Nå er vi skuls," flirte hun mens Kristian kravler opp like våt som henne. Han klarte ikke å skjule fliret selv.
"Okay, okay. Vi er skuls."
"Er dere ferdige med tøyset nå, så vi kan dra av gårde?"

De så på båtens eier, dagens kaptein, Jørgen. Han sto med armen rundt sin smilende kone Bentes skulder og så avventende på dem. Katrine knegget.
"Det gjorde faktisk godt med et friskt bad i den kalde sjøen." Hun fikk et kyss på kinnet av Kristian. "Men vi er ferdige."
"Jepp, ferdige med tøyset," gliste Kristian. Jørgen ristet smilende på hodet, før han gikk for å starte motoren. Bølgene skvulpet og klukket godslig i fjæra, fikk tang og tare til å svaie grasiøst. Vugget fram og tilbake. Det var nesten som om sjøen elsket. Katrine hadde ikke lyst til å dra videre, men skulle de nå fram til den holmen som Bente absolutt ville slå opp teltet på og overnatte, måtte de vel dra nå.

Katrine kysset Kristian og gikk fram i baugen for å ligge der og nyte havbrisen mens de langsomt gled over bankene mellom holmene. Man skulle vite hvor grunnene var for å komme seg trygt mellom enkelte holmer, men Jørgen var lommekjent og Katrine ofret ikke grunnene en tanke der hun lå på magen og kikket ned i den klare sjøen før baugen brøt sjøen og gjorde vannet for krusete til å se i. Det eneste aberet var at det ble litt kaldt i lengden å ligge i bare bikinien når båten var i bevegelse. Hun reiste seg for å gå og hente en jakke, da en brå bevegelse i båten fikk den til å bråstoppe. Men det gjorde ikke Katrine. Hun mistet balansen og tumlet stum av sjokk over ripa før hun rakk å høre Jørgen si:
"Men faen, det skulle da ikke være noen grunne her..."

Katrine rakk så vidt å trekke pusten før det kalde sjøvannet omsluttet den varme kroppen.
Kaskader av luftbobler virvlet over alt rundt henne, suste i ørene, sprengte i lungene og hun sparket ifra med bena for å komme seg opp til lufta igjen. Det var ikke så lenge siden sist hun opplevde dette, så frykten tok henne ikke. Ikke med det samme. Båten hadde jo stanset og hun var en flink svømmer... men hun kunne da ikke ha havnet så dypt i vannet? For samme hvor mye hun sparket med føttene kom hun aldri nærmere overflaten. Hun begynte å bli tom for luft, kunne se sola glitre fra overflaten og sende vakre stråler ned til henne, men hva hjalp vel det hvis hun ikke kom seg opp igjen? Panikken begynte å spre seg i kroppen, klemte rundt hjertet og halsen som en kald klo. Katrine sparket og sparket med føttene, kavet og svømte med armene uten at hun syntes overflaten kom det spor nærmere. Det flimret for øynene, vakre farger og sorte flekker danset foran henne og lungene kjentes ut som om de ville sprenges.
- Nå dør jeg, tenkte Katrine desperat og kjente hvor ør hun ble mens overflaten begynte å svirre rundt foran henne. Hun kjente halsen snøre seg idet hun skulle til å gispe, da en skygge fòr forbi henne.

- Hai, var det første hun tenkte. Men slikt hadde aldri vært i disse farvannene, så vidt hun visste. Om hun hadde kunnet, ville hun ha sperret øynene enda mer opp da et vakkert ansikt plutselig dukket opp foran henne.
- Nå dør jeg, tenkte hun igjen. - Jeg hallusinerer, det gjør folk når de er i ferd med å drukne. Hun skimtet en skygge til i armkroken mens virkeligheten begynte å svinne.
- Nei, det er en engel, tenkte hun ør. - Jeg dør og blir hentet av en...

Katrine rakk ikke tenke mer før det vakre ansiktet hadde presset munnen mot hennes og brått kunne hun trekke pusten og fylle lungene med livgivende luft. Hun slo armene rundt en hals hun ikke trodde var der. Kjente sterke hender holde rundt ansiktet så hodet var bom fast.
- Kristian, hvisket det i tankene hennes, men hun visste det ikke var ham. Han kunne ikke engang ha merket at hun falt over bord. Dessuten kjentes hendene annerledes ut. Sterkere, myndigere. Og fremdeles var munnen mot hennes i et livgivende kyss. Hun trakk pusten igjen, fylte lungene med luft som smakte salt og tang og tare mens tomlene på de myndige hendene strøk kinnene nær ørene. De andre fingrene kilte i nakken før den ene hånden krøllet seg rundt Katrines hår i bakhodet og holdt henne fast. Hun fylte lungene igjen, like før munnen slapp taket og trakk seg litt unna. Den andre hånden gled ned mellom brystene og kilte magemusklene så de trakk seg ukontrollert sammen.

Under vann ser ikke mennesker så godt. Alt blir grumsete, øynene er ikke skapt for å se under vann. I alle fall ikke uten dykkermaske eller svømmebriller. Men det Katrine så av ansiktet foran seg, var mer enn nok for henne.
- Neptun, lød det i hodet. - Nei, Poseidon. Eller...? Nei, det kan det ikke være. Ingen havets guder, verken greske eller romerske eller norrøne, ville styrte ut for å berge ei lita menneskejente. Men kanskje Poseidons undersåtter? Neptuns havmenn? Ansiktet var uklart, men at det var et nobelt ansikt var det ingen tvil om. Håret var halvlangt og vaiet som tang i fjæra, som gress i vind i sakte film. Markerte øyenbryn like sorte som håret, som det tynne skjegget som pyntet haken og opp til en liten, tynn bart. Øynene, de så snille ut og munnen smilte da han dro Katrine nærmere for å kysse henne igjen.

Da Katrine stønnet, danset det bobler ut av munnen hennes og svant hen mot overflaten. Munnen til havmannen smakte salt med en svak eim av tang, og hun elsket det! Tunga gled lekent rundt før han lukket leppene fullstendig mot hennes og lot henne puste igjen. Det var livets kyss i ordets rette forstand. Katrine slo armene rundt den sterke nakken. Klamret seg til ham mens hun ør i hodet forsøkte å tenke. Det rykket svakt i kroppen da varmen fra nok en havmann dekket ryggen hennes. Hun gispet da hun kjente noe hardt presse mot halebenet og sperret opp øynene idet munnen forsvant og hun måtte holde pusten igjen. Hun gløttet ned, var glad for at lungene var fylt med luft så hun ikke gispet og dro inn vann. Han var jo enorm!

Vitsene om havfruene som lurte sjømenn til å bli havmenn var altså ikke sanne. Sjømennene, som trodde de skulle komme til havets bunn og elske hett og lidenskapelig med havfruene, og så parret de seg akkurat slik som fiskene gjorde det... Men ikke disse gutta her. Katrine stirret på det store lemmet som pekte mot henne, mot kjønnet hennes som en retningspil pekte mot Paradis. Hvorfor hadde hun ikke kjent den der før? Men kanskje han ikke hadde ønsket å skremme henne, i motsetning til bajasen som klemte seg mot ryggen hennes og gned det harde lemmet mot halebeinet. Katrine stønnet så verden ble uklar igjen, boblene danset opp mot overflaten. Men selv om hun gang på gang ble kysset og pustet liv i av havmannen som hadde reddet henne, steg hun ikke nærmere havoverflaten. De holdt henne her nede.
- De ønsker kanskje en tjeneste igjen for å ha reddet livet mitt? tenkte Katrine mens omgivelsene langsomt drev litt rundt. - Eller kanskje har jeg dødd allerede, og svever rundt på vei til det neste livet? Eller kanskje jeg gir faen... En ny munn dukket opp da sterke hender snudde henne rundt og hun kunne presse seg mot den langt fra sjenerte havmannen med det ivrige lemmet. Og nå begynte hun å merke det selv. Murringen i kroppen. Varmen mellom bena.

Knuten i naken og ryggen på bikinitoppen ble knyttet opp av den første havmannen, og langsomt gled plagget av så Katrines bryst ble blottet. Hender gled straks rundt og dekket brystene, klemte dem søkende, kløp lett i brystvortene som var stive - ikke på grunn av det kalde vannet. Hun merket ikke vannet lenger, kroppen hadde andre ting å tenke på. Kysset til den andre havmannen, lysere i fargene, han var mer krevende, men hun fikk all luft hun hadde behov for mens lemmet strøk hardt over magen etter hvert som havmannen beveget hoftene. Katrine kjente hvor utålmodig det klødde i brystene da fingrene kløp og dro lett i vortene. Langsomt ble bikinibuksa lirket av henne, gled lekent nedover bena og dukket opp hengende rundt armen på den lyse havmannen som et trofè. Hun famlet med en hånd bak seg og grep rundt lemmet som kilte mot korsryggen, idet hendene til havmann nummer to skilte bena hennes så hun skrevde.

Langsomt gled Katrine rundt. Vektløs. Styrt av de to som var i sitt rette element. Om bare synet ikke hadde vært så grumsete, om hun bare kunne sett dem klart. Var det fiskehaler de hadde? Halve kroppen menneske og resten fisk? Det så slik ut, men de hadde jo de største pikkene hun noensinne hadde sett. Likevel, noe var annerledes. Men hvorfor brydde hun seg? De ga henne luft, ga henne liv, ga henne nytelse. Hun skrek så luftboblene kokte ut av munnen hennes og flagret luftig opp mot overflaten da havmannen foran henne plutselig smatt ned mellom bena hennes og sugde seg fast til det varme, lengtende kjønnet. Straks var den første havmannen der for å puste for henne. Hun jamret boblende mot munnen hans mens hun skrevde alt hun klarte, og skalv av nytelse da tunga der nede gled over klitorisen gang på gang mens munnen sugde lett. Sugefisk, det var det han var, havmannen som gang på gang fikk sitrende bølger til å vibrere utover i kroppen fra nytelsens senter mellom kjønnsleppene. Hun holdt fremdeles rundt lemmet til den mørke, og brått følte hun trang til å lukke leppene rundt ham. Smake ham, smake havpikk.

Katrine pustet dypt inn og avbrøt kysset, krummet ryggen og bøyde seg mens hun førte hånden med det harde lemmet opp mot munnen. Alt gled så lett i vannet, ingen var hemmet av tyngdekraft. De snodde seg rundt hverandre som om de svevde i rommet og elsket, og kanskje var det et annet slags rom de var i? Et annet univers. Katrine vred seg i nytelse da hun kjente smaken av havmannens pikk, men klarte å la være å stønne. Sparte litt mer på luften så hun kunne suge ham en stund før hun måtte ha et nytt livgivende kyss. Mellom bena sitret og brant det, inntil han avbrøt for å kysse de andre leppene og blåse ny luft i henne. Den mørke havmannen trakk seg unna - men ikke lenger enn ned til kjønnet hvor han brått trengte inn så Katrine skrek høyt. Skriket ble dempet av sjøen, men boblene danset viltert fra munnen hennes før den lyse havmannen igjen ga henne et luftig kyss. og det trengtes, for Katrine jamret uavlatelig nå, spiddet av en havmanns harde lem. Han tok henne bakfra i seige tak mens hun hele tiden hadde den andres munn presset mot sin. Hun steg mot overflaten, det sitret stadig sterkere i underlivet, en deilig sitring som spredte seg i hele kroppen jo fortere og hardere lemmet pumpet. Hun klynget seg til den lyse havmannen uten å ense annet enn følelsene de skapte i henne, disse to deilige, erotiske skapningene. Da den mørke trakk seg ut og trengte inn i den bakerste åpningen, skrek Katrine igjen, et skrik som gikk over i et jammer av nytelse da den lyse trengte inn forfra. Fylt i begge hull. De fant takten, holdt henne fast. Overrøst av livgivende kyss kjente Katrine at hun var i ferd med å flomme over av nytelse. Hun steg og steg, stadig nærmere, nærmere...

"Nå våkner hun," lød en stemme, like før krampen satte seg i magen og Katrine brakk seg hjelpeløst. Kristian trakk seg unna og snudde hodet hennes akkurat i tide. Lungene og magen tømte seg for saltvann.
"Takk og pris," lød Bentes stemme før den druknet i Katrines brekninger og hoste. Da hun gispet etter pusten, snørte halsen seg sammen så hun måtte brekke seg igjen. Kristian strøk henne på ryggen inntil hun endelig kunne puste rolig.

Katrine skalv ukontrollert da hun forsøkte å sette seg opp. Straks ble et ullpledd svøpt rundt skuldrene hennes. Sola skinte fremdeles men Katrine skalv som om hun nettopp hadde vært ute i snøvær og basket naken.
"Jeg trodde jeg hadde mistet deg," sa Kristian og holdt rundt Katrine mens han gned kroppen hennes for å få henne varm.
"Slo du hodet da du falt over bord?" spurte Bente bekymret og strøk Katrines pannelugg litt unna for å se etter sår eller kuler.
"Jeg... husker ikke," mumlet Katrine forvirret.
"Alt er bra nå," sa Kristian og strøk henne over kinnet mens han så kjærlig på henne. "Vi fikk deg opp så fort som bare det da Bente så at du lå og fløt på magen."
"Du skremte oss skikkelig," mumlet Jørgen.
"Jeg skal aldri gjøre det mer," smilte Katrine skjelvende. Hun følte seg blek og skalv av og til i frostrier på grunn av sjokket.
"Nå skal du gå ned i kahytten og sove litt, så setter vi kursen mot land." Kristian hjalp henne opp og støttet henne. "Bare en ting, hvor er bikinien din?"
"Hva?" Katrine så uforstående på Kristian, før hun åpnet ullpleddet og så nedover den nakne kroppen sin. Kristian strøk henne kjærlig over håret og lukket pleddet rundt henne.

Det glitret i vannet der sola speilet seg fra en knallblå himmel. Det var hett. Måkene skrek hest der de sirklet over båten. Lengselsfulle skrik som sugde seg dypt inn i Katrines sjel mens Kristian holdt rundt henne, bekymret fordi hun begynte å skjelve igjen.
"Var du naken da du datt uti?" spurte Kristian forsiktig. Katrine klamret seg til ham mens verden langsomt gikk rundt. Hun hørte den bekymrede stemmen hans rope navnet hennes like før hun svimte av.

Men denne gangen kunne hun puste selv.

Forfatter: BeritHagen
Stemmer: PositivPositivPositivPositivPositiv

< Tilbake til forrige side     << Fremsiden

   
 
topp-noveller-venstre
sexy-undertoy-venstre
sextoys-venstre
flirt-noveller-left