victoriamilan-topp-banner
noveller-korsetternoveller - fallen01noveller-magic-massagernov_fleshlight

Bergtatt

Han kjente nattevinden svale de bare armene. Et langtrukkent fugleskrik, så hjemløst at en iling av skrekkblandet fryd gikk gjennom kroppen. Han fulgte stien ned mot tjernet. Han kjente barndommens florlette strøk av tynne strå mot leggene. Det lyste lilla der inne mellom granene. Legg storkenebb under hodeputa og drøm om øynene til den du skal gifte deg med, sa oldemor en sommerkveld for mange år siden. Den sankthansaftenen hadde han drømt hett og søtt, men øynene hennes fikk han aldri tak på. Han våknet våt av svette og med en ukjent spenning i kroppen. Hele rommet var badet i et gyllent lys. Han kom frem til tjernet og stakk hendene i vannet. Det hadde ennå en lunken varme fra sommerdagen som var over. Denne sankthansnatten var han uten menneskelig selskap. Likevel yrte det av liv rundt han og i han. Fisk vaket i vannoverflaten. Hvite sommerfugler blafret i halvmørket som små biter av istykkerrevne blondegardiner. Han ville skrive. I natt ville han skrive ned alt dette deilige og sanselige som mørket gav ham. Alt dette han aldri kunne finne hjemme i leiligheten i byen. I kveld var han vekke, vekk fra alt sammen. Synnes rastløse vandring, de evige tekoppene hun tvinnet hendene rundt. Blikket hennes, alltid med en anklage han ikke helt forstod. Det gikk som regel greit hvis han unngikk å si eller gjøre noe uventet. Han latet som han ikke var der, og etter hvert forsvant han. Hun ble fjernere hun også, og når de elsket opphørte hun helt. Det han favnet var bare form, der han stanget hodet i senggjerdet i det stummende mørket. Da han omsider rullet av henne, tom og usigelig trett, reiste hun seg lydløst opp av senga. Hun gikk rolig mot døren, lukket den stille og omhyggelig igjen etter seg.

 

Han nynnet lavt for seg selv, med ryggen mot et bjørketre. " Vi skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det…" Ordene var i ferd med å komme til ham, myke som myrull og sugende mørke som gjørmehullene mellom tuene. Dette landskapet sang og hvisket til ham. Med dirrende hender grep han penn og blokk begjærlig. I det ordene tok form i hans indre, ble han var en tone i natten som verken var fugl eller gresshoppe. Over myra hadde skodden samlet seg, og inne i den lød sang av en kvinnestemme.

 

Ei jente? Her ute midt på natten? Så vidt han visste var det mange kilometer til nærmeste hytte. Han reiste seg langsomt og la blokk og penn i lommen. Han strakte hendene ut frem for seg og gikk mot myra. Han kunne enkelt hoppe fra tue til tue, myra var ikke stor, og på den andre siden skimtet han trærne og ingenting annet. Hvem kunne dette være? Han fattet ikke ordene i sangen, men tonen lød som en folkevise.  Sangen varierte i styrke og så ut til å komme fra ulike retninger ettersom hans gikk. Samtidig ble den stadig vakrere, den lokket ham til seg. Ei lokkevise? Hva som lå i dette begrepet hadde han aldri tenkt over før nå, men det måtte være å følge en ukjent sang i skogen, besatt av tanken på å finne henne som sang. Tanken om at han for lengst hadde mistet retningen og at han ikke lenger ante hvor han var, pirket bakerst i hjernen. Øynene hans søkte mellom trærne, han var inne i tett granskog nå. Sangen lød snart her, snart der. Den hørtes ut til å komme alle og ingensteds fra. Brått kjente han et blaff av sinne, og han ropte: Hvem der? Er det noen her? Han ble overrasket av sitt eget utbrudd i den stille skogen.

 

Det støkk i ham. Han kunne ikke skjelne noen ord, men det lød som et gjenrop, et svar. Han kom ut av den tette granskogen og inn på ei gresslette med skinnende bjørketre. Noe beveget seg bak ham, stort og snøftende. Han skrek til og varmen skjøt opp i kinnene. Redselen prikket i halsen, men i det samme han snudde seg, var den over. Lettet konstaterte han at det var ei ku som stod og stirret på ham. Ei lita, rødbrun ku med bjelle rundt halsen. Han oppdaget flere kuer, de stod og beitet i det saftige gresset. Med ett var hun der, som om hun hadde kommet rett ut av den bleke, ubestemmelige natta. Hun så på ham med øynene som hadde manglet i hans barndoms drøm. Han kjente den samme navnløse søte og dunkle følelse bre seg, den gang som da. Aldri kunne han beskrive slike øyne i et slikt ansikt. Han kunne si hun hadde tykt, mørkt hår til livet og en underlig gammelmodig blå og hvit kjole. Hun så på ham og lo. Det var kanskje ti meter mellom dem nå. Han visste at hun var noe annet. Noe annet og noe mer, enn noen kvinne han hadde møtt før.

 

-Syng, vær så snill, hvisket han. Under normale omstendigheter ville han gått bort og presentert seg, lirt av seg noen fraser om vær og sommerferie. Isteden ba han henne synge. Og hun sang. Hun gikk sakte mot ham mens hun sang, han stod der som forstenet. Hun strøk med ett forbi han, han kjente det lange håret hennes mot kinnet. Is og flammer gikk gjennom ham. Han stod her midt i dype skogen, mens en ukjent kvinne gikk rundt og sang, og en mektig, fremmed følelse fylte ham. Han satte seg ned i gresset, eller var det det han gjorde? Det kjentes mer som om noen hadde dyttet ham, fortumlet prøvde han å reise seg igjen. Da var hun der bak ham, og la hendene på skuldrene hans. Mykt skjøv hun ham ned, og det jublet inne i ham. Ingen hadde tatt på ham slik, noen gang. Han snudde seg og så på henne og en vill trang til å skyve den mørke luggen vekk fra ansiktet hennes, ta det begjærlig i hendene og stirre uredd inn i hennes øyne traff ham. Følelsen overrumplet ham, han trodde ikke han hadde noe slikt i seg. Det var så lenge siden han hadde møtt noen annen enn henne der hjemme. I det samme lente hun hodet mot skulderen hans, han la en forsiktig arm rundt henne. Hun hadde holdt opp å synge nå, han kjente pusten hennes, lettere anstrengt mot kinnet. Hjertet hamret i ham. Hva ville hun?

 

Typisk han, alltid spurte han seg selv hva jentene han møtte ville. Hva betydde blikkene og hentydningene deres, latteren, strykingen over håret hans? Hvor ville de hen, hva trengte de av han og hvordan kunne han unngå latterliggjøringen deres eller de irriterte bemerkningens som ville falle før eller siden. Han kunne ikke gjøre noen glad. Hadde ikke Synne fortalt ham det nok ganger. Men hva ville han, hva ville han? Han formet ordene, sterke og dirrende inne i seg, de skalv av forbudthet. Han ville holde henne, holde henne så inderlig at den evinnelige nattemørke skogen svant for ham. Han ville knuge henne inntil seg og fravriste hemmelighetene hun bar uten at hun noensinne sa et vettugt ord. Han ville ikke ha ord eller sammenheng eller forståelse. Ikke unnskyldninger heller. Han kjente henne ikke, men i hans sinn steg det frem en dyp erkjennelse av at han kunne synke inn i henne med alt som var ham, og hun ville ta imot og forstå. For hun var hevet over smålighet og ironiske kommentarer.  Hun fornektet ikke sin egen natur, sin egen deilighet. Hun ville aldri kreve ham for noe han ikke kunne gi, og hun trengte ham ikke.

 

Hun la hodet i fanget hans, håret falt over hans bare underarmer, bløtt og varmt som et levende dyr. Han turte ikke bevege en muskel. Hun var for farlig og deilig til å røres, dette var for absurd. Hun kikket på et ubestemmelig punkt på himmelen og nynnet lavt. Hun beveget det mørke hodet og i vantro nytelse opplevde han berøringene hennes mot sin hardhet. Han var ikke engang klar over at han hadde blitt så hard. Han ble med ett redd han skulle komme, med hodet hennes i fanget, og hun ville bryte den magiske stillheten mellom dem, med noen velvalgte, hånlige ord. Han ville trekke seg tilbake, gjenvinne kontrollen. Da la han merke til at hun ikke så på ham, ikke ventet på noen reaksjon fra hans side. Hun lå og glippet med de vakre øynene, smilte opp mot himmelen, intet av dette var rettet mot ham. Hun lå der som om hun dagdrømte, og han kunne nyte i fred. Når sist kunne han det? Han la seg bakover i gresset, lukket øynene. Med ett løftet hun hodet.

 

Nei! Hun kunne ikke gå sin vei nå, hun kunne ikke. Han ville si noe, men ordene ville ikke ta form i munnen. Da var hun over ham, en velsignet bløt tyngde som bandt ham til gressbakken. Ansiktet hennes dekket hans og han gled inn i et kyss så deilig at alle hans mer eller mindre lykkelige stunder med andre kvinner bleknet. Tenkte han på Synne nå, fantes hun ikke. Hun var der som en vag anklagende påminnelse et sekund eller to i tankene hans. Så var hun borte. Han gled rundt i det våte og myke, håret hennes hadde falt over ansiktet hans og han kysset henne nå i den mørkeste natt. Han tok tak i skuldrene hennes og holdt henne litt ut fra seg. En støyende, underlig latter unnslapp ham. Hun lo ikke, men han følte at hun smilte. Håret hennes falt ned i munnen hans, han smakte på det og kysset munnen hennes grådig gjennom munnfuller med hår. Hun hevet hodet, og han ville trekke henne ned til seg igjen, men da dyttet hun ham bestemt ned i bakken. Han slo hodet så vidt, og det undret ham hvor sterk hun virket. Hun var ikke spesielt stor eller kraftig heller vever og nokså gjennomsnittelig høy. Han kjente hendene hennes nederst på magen, de sendte støt av kulde og varme ned i underlivet. Hun tok til å klore han, først lett så hardere. Hun klorte opp og nedover magen hans, sidene og oppover mot brystkassen. Det glødet under tskjorta. Hun dro den av, klorte brystet og armene hans. Han ville ikke be henne stoppe, hun var uendelig vakker over han, og smerten gjorde ham mer våken, mer levende og mer kåt enn han hadde trodd det gikk an å bli. Han kunne ikke få seg til å snakke til henne, men lysten til å røre ved henne tok overhånd. Han la hendene rundt håndleddene hennes og hun stoppet kloringen. Han strøk sakte oppover glatt og kjølig hud. Øynene hennes smalnet som på en malende katt. Han syntes han hørte en lyd fra henne, en lav snerring i halsen. Han strøk armene hennes oppover mot albuen og nedover mot håndleddene. Han skjøv henne forsiktig ned i gresset, hun gjorde ingen motstand. Han løftet den høyre hånden hennes og la leppene forsiktig mot den tynne huden over pulsårene. Han kysset innsiden av armen hennes sakte oppover. Hun hadde en tynn tråd rundt halsen. Han lirket i den og trakk frem en liten bukett med liljekonvall. Han husket at oldemoren hans hadde pakket slike blomster inn i lommetørklet sitt og kalt det fattigmannsparfyme. Han ville trekke inn duften av den giftige, berusende vesle blomsten, og av henne som bar den, men hun vred seg unna.

 

Hun satte seg opp igjen, han omfavnet henne og søkte tilbake til det herlige kysset. Hun kysset ham ertende med lukket munn, og lo en lav latter. Han la hendene over brystene hennes, forstod ikke at han våget, men kroppen hans hadde sin egen vilje nå. Hun satt åndeløst stille, mens han fylte hendene sine med formene hennes. Sakte sirklet han inn brystvortene. De knoppet seg mot hendene hans, hun kunne neppe ha noe under bomullskjolen. Hun så på ham, hun holdt blikket hans, mens han kjærtegnet henne. Brått tok hun hendene hans og reiste seg opp. Han fulgte etter henne, han ville ikke at dette skulle slutte, aldri. Hun begynte å gå, mens hun fortsatte å holde hendene hans. Inn i skogen bar det. Over bekker og under nedblåste trær vandret de. Han gikk som i ørske. Det eneste han bet seg merke i var at skogen virket stadig eldre, trærne raget høyt over dem og tykke lag med mose vokste over de falne kjempene på bakken. Han snublet og glapp taket i henne, reiste seg raskt og grep etter henne igjen. Hun lo og løp mellom trærne, han løp fortvilet etter. Han fikk tak i henne, dro henne inntil seg, og kysset hennes tente ilden i ham igjen og igjen. Det virket som om han drev fra henne og grep tak i henne i en uendelig dans gjennom den eldgamle skogen. Han enset ikke de tørre kvistene som rispet han opp eller det kalde vannet i de mange bekkene han løp gjennom. Han ante ikke hvor lenge jakten hadde vart da den brått var over. Hun stoppet ved ei lav, grå stue som så ut til å springe ut fra berget.

 

Bergtatt, tenkte han idet hun tok hånden hans med et blikk over skulderen og ei hånd på dørklinka. Den var formet som et dragehode med en ring gjennom dragens munn. Den minnet ham om noe fra et vikingskip. Døren knirket i det den gikk opp. Det var mørkere der inne enn utenfor. Lamper med levende lys hang fra taket. Rommet virket stort, mye større enn hytta så ut til å være sett fra utsiden. Midt i rommet brant det livlig i en peis. Ingen var å se. Alt inventaret så ut til å være antikviteter, her var finurlige utskjæringer og sølvbeslag, det skinte og glitret fra krokene. Luften var krydret og varm, det luktet fremmed her. Han hadde aldri vært noe lignende sted. Hun trakk frem en staselig lenestol og skjøv den foran peisen. Deretter gjorde hun tegn til at han skulle sette seg, selv gikk hun bort til et skap og åpnet det. Hun rakte ham et beger. Det var av tre og dekorert med det han gjettet måtte være ekte gull og edelstener. Han drakk av det, drikken var ukjent for ham, men kald og god. Han drakk seg utørst, det var det beste han hadde smakt, men siden ville han aldri kunne beskrive helt hva det smakte. Han ville snakke nå, i det minste spørre henne om hvem hun var og hva slags plass hun hadde ført ham til. Lå det et ukjent museum midt i ødemarka? Rart han aldri hadde hørt om det, han hadde jo feriert i traktene her flere ganger. Hvem er du, mente han å si, men det han hvisket frem var: Hva er du? Han grøsset i det samme, for det slo ham at dette var et vel så klokt spørsmål når det gjaldt denne deilige skapningen.

 

 Hun svarte ikke, men satte seg smilende på fanget hans med ansiktet vendt mot ham. Hun reiste seg på kne, brystene hennes var nå i høyde med ansiktet hans. Han kjente varmen fra dem og lukten av liljekonvall, det steg hett i ham. Han grep brått om henne, hun hylte lavt og overrasket. Han presset ansiktet inn i det myke. Tungen gled over det hvite bomullsstoffet. Brystvortene hennes ble store og markerte under behandlingen, han tok dem i munnen, sugde og bet henne. Han hektet opp de små sølvhektene som holdt kjolen sammen, og lot munnen saumfare hennes nakne hud med en sult hinsides hans måteholdne natur. Med ustø hender rev og slet han i kjolen hennes for å få den over skuldrene. Den falt ned over hoftene. Han la hendene i nakken og strøk dem nedover den nakne ryggen. Det bruste i ørene hans og pusten var stakkåndet og anstrengt. Jeg må ha deg, jeg må ha deg NÅ. Han visste ikke om han sa det høyt eller bare tenkte det. Hendene hans gled ned over korsryggen hennes, og videre nedover baken. Hun var naken under kjolen, opphisselsen i ham steg ytterligere. Han lot hendene gli oppover igjen, og…han grep rundt noe. Dette noe hørte absolutt ikke hjemme på en kvinnekropp, på et menneske i det hele tatt. Like fullt var det varmt, dekket av myk pels og fastgrodd nederst på ryggen hennes. Vantro kjente han denne muskelsatte tingen bevege seg i hendene hans. Hun hadde hale. Riktignok hadde han lest om mennesker som ble født med hale, men det var vanlig å operere den bort, var det ikke? Uansett var det vel ingenting som dette, denne halen var lang og med en dusk i enden. Hun trådte ut av kjolen og stod naken foran ham. Refleksjonene av flammene fra peisen slikket over huden hennes. Øynene var mørke og flytende nå, pupillløse og ikkemenneskelige. Han tenkte at hadde han ikke vært så avsindig kåt ville han vært livredd. Hun lagde den malende strupelyden igjen. Han klarte ikke slutte å se på henne. De deilige brystene, og under magens myke runding, en mørk flekk av hår. Bena var lange og slanke. Halen hadde hun slynget i en bue rundt det ene benet. Der stod hun denne språkløse kvinnen, dette vesenet, hva hun enn var. Det rette navnet hennes spøkte et sted i bevisstheten hans, sammen med tanken om at nå, nå var det ute med ham. Han ville aldri få dra tilbake dit han kom fra. Vel, tilbake til hva? Han ville ha henne, hvem og hva hun enn var og om det så ble det siste han gjorde.

 

Hun bøyde seg over ham og åpnet beltespennen hans med stødige hender. Han løftet villig på seg så hun kunne befri ham fra buksa og bokseren. I det samme så han hvordan det rant fra henne, hun var glitrende våt på innsiden av lårene. Han hadde aldri sett det renne fra en kvinne før, hun var helt fantastisk. Hun satte seg over ham i stolen igjen og skjøv ham bestemt nedover og mot seg. Han skjønte hva hun ville, og det var ikke ham imot. Han ville smake på henne. Han strakk ut tungen og slikket forsiktig over de hovne leppene. Hun hikstet, og presset hodet hans nærmere, smaken og lukten av henne overveldet ham, og han drakk henne ivrig. Han slikket oppover og nedover så hardt han greide, hele ansiktet ble vått. Han slikket henne til det verket i tungen, før han tok en pause. Han presset leppene mot henne i et intimt kyss, hun trakk pusten raskt, dette likte hun visst. Han fortsatte å vekselvis kysse og suge på henne, og lo triumferende inni seg når han merket at bena hennes begynte å skjelve. Han førte inn et par fingre. Hun var så trang at det kjentes som om fingrene hans ble klemt sammen der inne. Han tenkte at han kom ikke til å vare mange minuttene i henne, hvis hun ville la ham slippe til. Han hadde ikke tenkt tanken ferdig før hun trakk ham oppover i stolen. Hun lukket hånda rundt den harde staven og senket seg ned over den. Centimeter for centimeter skled han langsomt inn i henne. Han hadde aldri fylt noen kvinne så perfekt. Han så at hun nøt det, hun ble sittende stille og bare kjenne på følelsen. Hun kysset ham lett på munnen før hun begynte å ri ham slik han aldri noensinne hadde blitt ridd. Hun var så trang og knep musklene så hardt rundt ham at han innbilte seg at hun ville rive av staven hans og sluke den inn i seg. Han kjente hvordan hun brukte ham for sin egen nytelse i et stadig villere ritt. Hun knakk sammen over ham og gispet i det hun kom, og da greide han ikke mer. Sammentrekningene hennes sendte han over kanten. Han brølte ut og tømte seg dypt i hennes våte mørke. Han ble værende inne i henne ennå en stund, mens han langsomt kom til seg selv. Han kjente seg utmattet og for første gang på evigheter - lykkelig. Hva- hun- enn -var

hadde sloknet i armene hans. Hun sov allerede tungt. Han løftet henne opp og bar henne bort til sengen. Og for en seng! Det var en himmelseng i mørkt tre, forseggjort med detaljerte utskjæringer. Himmelen var dekorert med broderte fabeldyr i koboltblått, gull og sølv. Han samlet og solgte antikke møbler, men hadde aldri sett noe lignende. Tanken på å få elske i en slik seng med henne som lå i armene hans, gjorde at han nesten livnet til igjen. Få minutter senere sov han tungt.

 

Han våknet av en utrolig fornemmelse. Myke hender og en ivrig tunge gled over hans manndom. Hun hadde krøpet under dynene og vekket ham på en måte han alltid hadde drømt om. Han hadde lyst til å skrike at han elsket henne. Det var så deilig, hvordan hun lot tungespissen pensle over det følsomme hodet. Han nappet vekk dyna og nøt synet av den søte munnen og det vakre ansiktet. Øynene hennes var lukket i konsentrasjon. De mørke vippene var sammenfiltrede, det måtte ha blitt varmt under dynen. Hun åpnet munnen og tok ham lengre inn, han kunne ligget slik for alltid. Han ville trygle henne om å fortsette og kjente frustrasjonen bre seg når hun lot ham skli ut av munnen og la seg over ham. Hun stoppet protesten hans ved å kysse ham dypt og lidenskapelig. Han åpnet munnen og kjente den salte smaken av ham selv i hennes munn. Hun presset underlivet mot magen hans og han kjente at hun gjorde ham våt. Han lirket en hånd mellom dem og presset inn tre fingre. Hun ynket seg og beveget seg mot ham. Med den andre hånda kjærtegnet han nakken og skuldrene hennes. Han strøk håndbaken lett nedover langs ryggraden dit halen begynte. Han grep rundt den , kjente den myke pelsen mot håndflaten, varmen og motstanden i denne utrolige halen som var en del av den mest nydelige kvinnen han hadde møtt. Med ett tente denne merkverdigheten ham voldsomt, han visste hva han ville gjøre. Dirrende av kåtskap kastet han henne på ryggen, tok tak rundt livet og dro henne opp på alle fire. Svaiende som en katt med den velformede baken i været og den vakre, rødbrune halen var hun alt han aldri hadde kunne forestille seg. Nå skulle han knulle henne til det svartnet for ham. Han tok tak i halen hennes og trengte til bunns i ett støt. Hun vaklet, men han holdt henne oppe. Han jobbet seg inn og ut av henne, hun gav en herlig motstand og han nøt det i anstrengte åndedrag. Han kjente at han nærmet seg i all hast, trakk seg ut, veltet henne over og lot det flomme over brystene og magen hennes.

 

Hun sprikte med bena og så på ham med et bedende blikk gjennom det bustede håret. Hun var litt av syn der hun lå åpen og glinset og rant innsmurt i hans safter. Han begynte å kysse magen hennes, men hun dyttet ham utålmodig lenger ned. Han lå en lang stund og kjærtegnet henne med vekselvis munn og hender. Lydene hun kom med fortalte ham at hun nøt det. Når han merket at hun nærmet seg tok han pauser og slikket den myke innsiden av lårene hennes isteden. Til slutt kom hun med en kraftig skjelving, han kjørte fire fingre i henne og slikket henne ivrig til hun lå stille. Hun krøp inn i armene hans. Han sank ned i en dyp og drømmeløs søvn.

 

Han våknet med et rykk. Over ham var himmelen like blå og sorgfri som dagen i forveien. I løpet av sekunder registrerte han at senga, huset og den vidunderlige kvinnen ikke var mer. Han lå i gresset i en lysning i skogen. Han skalv av kulde og nakken verket av den vonde stillingen han hadde ligget i. Han hadde bukser og sko på seg, men ingen t-skjorte. Han reiste seg sakte og så nedover seg selv. Brystet og armene var fulle av hissige, røde rifter og ikke rent få myggstikk. Det hele måtte ha vært en drøm. Den rasjonelle delen av hjernen hans jobbet på spreng. Det måtte ha vært en drøm, en hjerteskjærende drøm som lot ham falle fra himmelen mer hardhendt enn noensinne før. Tårene sved bak øyelokkene.

-Men hun VAR jo her!, ropte han. Og han kunne virkelig ikke erkjenne at elskhovsnatten bare hadde vært innbilning. Han hadde merkene etter neglene hennes og hver fiber i kroppen hans verket av lengsel og en gryende panikk. Han luktet på hendene sine, snuste febrilsk etter lukten henne, etter et bevis på at noen hadde vært her sammen med ham. De luktet rå skogbunn. Var han i ferd med å bli gal? Han kunne vel ikke ha diktet opp dette som en psykisk reaksjon på Synnes månedslange avvising og kulde? Tanken på henne fikk magen til å knyte seg. Han bannet og gråt mens tennene skalv. Ikke ante han hvor han var heller. Hvis han noen gang kom ut av denne forbannede skogen med livet og vettet i behold skulle han si farvel til Synne en gang for alle.

 

-Som du ser ut da gutt! Han skvatt da gamlingen med bærspann dukket opp.

-Jeg…det ligger ei hytte her i nærheten ikke sant?

Den gamle klødde seg i skjegget.

-Ikke som jeg veit om.

- Den er laftet….veldig gammel, sikkert flere hundre år, den er grå og liksom bygd inn i berget.

-Og dit hadde du tenkt deg?

-Det er der jeg kom fra, det var like i nærheten, det…Han stoppet midt i setningen. Den gamle så mistenksomt på han.

-Nå trur jeg du skrøner. Jeg har gått tur i skauen her i søtti år, det har ikke vært noen hytte her på mils omkrets som jeg kan minnes. Detta må du ha drømt.

Han kjente hvordan bakken tok til å bølge, han vaklet bakover og støtte mot en trestamme.

-Trenger du hjelp?

-Ja…jeg må komme meg ut av skogen.

- Følg stien et dugelig steinkast ned bakken, så er du på riksveien. Skal jeg ringe etter taxi for deg?

Han nikket stumt. Kjente i det samme hvor uendelig sliten han var. Sulten også. Den gamle smekket igjen mobilen etter en ordknapp samtale med taxisentralen.

-Takk…takk, det var snilt. Han fant frem lommeboka i baklomma, den var heldigvis ikke forsvunnet.

-Her, ta denne. Han dyttet en krøllete femtilapp i neven på den gamle før han rakk å protestere og skyndte seg i retning stien han hadde fått pekt ut.

-Vent, du mistet visst detta…

 

I den krokete neven hang en halvvissen bukett med liljekonvall.

Forfatter: Aftenstjerne
Stemmer: PositivPositivPositivPositivNegativ

< Tilbake til forrige side     << Fremsiden

   
 
topp-noveller-venstre
sexy-undertoy-venstre
sextoys-venstre
flirt-noveller-left