victoriamilan-topp-banner
noveller-korsetternoveller - fallen01noveller-magic-massagernov_fleshlight

Skogvokteren

Jeg mistet så mye det året. Moren min døde etter lang tids sykdom og jeg arvet det vesle huset oppe i høyden. Stien opp fra hovedveien var kortere enn jeg husket men lang nok når jeg måtte gå den med han som ikke lenger var min kjæreste. Han hjalp meg med å flytte de få tingene jeg brød meg om å ta med til huset som nå var mitt. Merkelig hvor ordløst og effektivt vi kunne samarbeide. Etterpå satt jeg i gyngestolen på verandaen og betraktet ham styrte en øl. Han hev flasken inn i skogen og sa hadet uten å se på meg. Jeg hørte ikke at den knuste.

Resten av sommeren var min alene. Jeg hadde sagt opp deltidsjobben for å skrive på heltid. Sa jeg. Den første tiden satt jeg for det meste i gyngestolen fra soloppgang til solnedgang. Jeg fulgte solens gang over himmelen, skyggene og duftene som forandret seg gjennom dagen. Jeg tente den gamle parafinlampen når mørket krøp fram mellom grantrærne og sorte padder bykset lydløst gjennom gresset som biter av levende fløyel. En ettermiddag sent i august reiste jeg meg fra gyngestolen og bestemte meg for å gå en tur.

Jeg nøt å bruke kroppen igjen, kjenne motstanden i muskler og sener, hjertet som banket helt oppe i halsen når jeg nærmet meg fjelltoppen. Jeg satte meg ned med ryggen inntil varden og drakk kaldt vann fra en flaske med avrevet etikett. Jeg betraktet dalen under meg, den tette skogen, hovedveien som snodde seg som en slange mellom trærne, de blå åsene lenger unna. Jeg kunne ikke se byen herfra. Dette var villmarken. Jeg la merke til at det steg røyk opp mellom trærne. Skogbrann? Eller ei ny hytte? Da jeg var liten var det ingen som holdt til her ute, ingen andre enn mamma. Jeg ville ikke tenke på henne. Ikke på noen andre heller, det var meg alene nå og jeg klarte meg fint. Jeg kunne ikke skrive, jeg hadde ikke snakket med et levende menneske på over en måned, men jeg kunne gå. Jeg kunne gå langt, jeg fungerte, jeg kunne gå og gå til og med løpe. Jeg løp i retning røyken underlig oppspilt av dette primitive tegnet på bosetting. Ville jeg virkelig møte et annet menneske? Ønsket jeg det? Jeg rakk ikke å reflektere mer over spørsmålet før jeg stod foran et laftet tømmerhus. Røyken steg rett opp fra pipa. Det luktet brent og godt, det luktet hjem. Jeg kjente plutselig at jeg ville bli fryktelig skuffet om ingen var hjemme. Det var den sterkeste følelsen jeg hadde hatt på lenge. Naturen og ensomheten hadde innprentet sin monotoni i meg godt hjulpet av vinen fra mammas vinkjeller. Men jeg var edru nå. Jeg stod her på en gårdsplass og sanset med hele kroppen som et vilt dyr etter noen av mitt eget slag. Jeg lengtet brått så inderlig etter et menneskes selskap.

Jeg fikk øye på ham før han enset meg. Jeg hev meg ned bak en stor stein uten å tenke. Han kom ut av et redskapskjul med ei øks i hånda.  Det var en mann, et sted i trettiårene ville jeg tippe, ganske høy og solid bygget. Han var kledd i arbeidsbukser og ei rødrutete skjorte. Han hadde en filthatt trukket ned i ansiktet, jeg kunne ikke se øynene hans. Jeg ville se øynene hans. Han plystret. Det var en fin, liten melodi, ikke sørgmodig men ikke direkte glad heller. Han gikk bort til en stabel ved og tok til å hogge. Kubbe etter kubbe ble splittet av øksen. Han plystret fortsatt. Mykt og åndsfraværende lød det mens han stablet veden inntil skjulet. Han hadde dratt skjorteermene opp til albuene. Jeg visste hvordan underarmene hans kjentes ut. Harde som tømmer, glatte på undersiden var de, varm hud over utspilte årer og sener. Jeg fornemmet de lyse hårene på oversiden, jeg så dem glitre i solen og kjente følelsen i håndflatene mine. Jeg satt bak en stein og hadde vært stum i en måned, jeg satt her og likte en fremmed manns arbeidende, solbrune armer og lave plystring. Jeg så ham stable ved til det ikke var mer å stable. Jeg satt helt rolig inntil steinen. Jeg la kinnet mitt mot den kalde, ru overflaten. Jeg innbilte meg at jeg og steinen fløt sammen til ett, at jeg var usynlig. Han var så god å se på, de brede skuldrene og arbeidsnevene rundt økseskaftet. Der inne hadde han et hjem med fyr på ovnen eller peisen eller hva det nå var, der inne satt han og trivdes og hadde ro i sjelen og plystret for seg selv. Så gikk han ut og hogg ved og tenkte ikke over at lyden fra øksa og stemmen hans var ensomme lyder i skogen, den eneste menneskelige virksomhet på mils omkrets. Hvis han skadet seg med øksa ville ingen høre at han skrek og ingen, ingen ville komme styrtende og hjelpe han. Ingen og likevel plystret han og stod der og var hjemme. Han hadde ikke rømt hit slik som meg. Han hørte til her ute.

Han strakk på seg, hev filthatten på vedstabelen og klødde seg i håret. Det var lyst, ganske kort og bustete. Han var rødbrun over nakkegropen, hadde sikkert vært solbrent minst en gang i sommerens løp, alltid ute i stekende sol, bøyd, konsentrert over arbeid. Hva gjorde han annet enn å hogge ved, jeg ante ikke, men jeg så for meg at det var en form for kroppsarbeid, tømmerhugging kanskje, selv om de vel strengt tatt brukte sag, uansett ble han sliten og svett, jeg visste hvordan det ville være å kysse denne nakken. Og skjorten hans luktet vagt av sagflis og motorolje, hvordan kunne jeg vite, eksen min var en skikkelig bygutt, alle jeg hadde vært med hadde vært fra en eller annen by. Ingen av dem hogg ved, så vidt jeg kunne huske.

Han gikk bort til skogkanten, tok seg til skrittet, jeg hørte klirret fra beltespennen. Jeg satt der bak steinen og skalv mens det ilte og nykket mellom bena mine fordi det stod en mann der med kuken i hånda. Hvis noen hadde sagt til meg for to måneder siden at jeg skulle flytte til et hus i skogen, slutte å snakke, slutte å skrive, drikke hver kveld og streife rundt i skogen som et dyr hele dagen for så å bli så kåt at jeg skalv fordi en eller annen fyr stod og slo lens mens jeg gjemte meg som en annen gærning…vel, jeg ville ikke trodd på vedkommende. Han gikk inn i huset og lukket døren etter seg. Hjertet sank i meg. Han kom ikke ut igjen. Det tok til å skumre. Jeg gikk hjemover.

Jeg tok på meg selv den kvelden for første gang på evigheter i bekmørket på soverommet. Jeg kom etter en kort stund, orgasmen var så kraftig at det nesten gjorde vondt. Jeg lå lenge og stirret ut i mørket mens tårene rant fra øynene mine og ned i ørene.

Jeg så ham igjen noen dager seinere. Han snek rundt mellom furuene nede ved tjernet med et gevær. Han var på jakt. Jeg krøp sammen under røttene til et veltet tre, krøllet meg sammen til en ball mens hjertet dunket i halsen. At han ikke sanset meg, luktet meg. Redselen min, opphisselsen, den ville lengselen etter et annet menneske. Lukten fra kjønnet mitt under det korte skjørtet jeg hadde på. Jeg hadde ikke vasket meg siden jeg lå med fingrene opp i det varme, glatte mens det grydde av dag. Lenge, lenge hadde jeg latt bølger av nytelse skylle over den sitrende, hovne fitta mi, ville ikke komme, bare ligge og nyte dette fraværet av sorg og smerte. Lett, lett lot jeg fingrene kile knoppen og trykke mot den ru veggen der inne. Min kropps deilige hemmeligheter som jeg ikke delte med noen lenger. Jeg presset øynene igjen i et forsøk på å ignorere sollyset som flommet inn gjennom gardinene. Jeg red på en bølge av natt og vellyst inne i meg, og i bunnen av dette ventet alltid smerten. Jeg ville ikke at det skulle slutte. Men det var grenser for hvor lenge jeg kunne rømme inn i meg selv. Jeg raste over kanten, all sansning samlet seg i en viljeløs krampetrekning. Lengselen etter å få rope ut et navn, etter å få være hos en annen rant over med det samme. Som om sjelen min kloret mot ribbena. Jeg ønsket jeg var død. Femten minutter senere var jeg uansett ute av huset påvei inn i skogen. Jeg måtte være i bevegelse.

Nå satt jeg her og var fortsatt våt eller tent på ny. Han gikk like forbi skjulestedet mitt en gang, da fikk jeg se øynene hans. De hadde en underlig blåfarge, nesten turkise. Vakre og vaktsomme i den stille skogen. Jeg vet ikke hva han jaktet på. Han sirklet lenge rundt skjulestedet mitt uten at jeg hørte annet enn mitt eget hjerte. Jeg kjente det i halsen og helt ned i fitta. Han forsvant i skogen. Jeg gikk hjem alene.

Dagen etter satt jeg ved ei blåbærtue og plukket bær i ei rød skurebøtte.
- God dag, sa en stemme bak meg.
Jeg skvatt og hørte mitt eget hese skrik. Jeg snudde meg brått, veltet den røde skurebøtta så bærene trillet ned i lyngen og der var han. Jeg må ha sett skrekkslagen ut for han så bekymret på meg.
- Jeg mente ikke å skremme deg. Stemmen hans var lav og varm, stemmen hans var honning. Lynghonning. Han var en skogsgud utsendt av de gode maktene jeg for lengst hadde sluttet å tro på. Han var kledd i grønne villmarksbukser og en frynsete, blå ulltrøye.
Han fortsatte å se på meg, avventende og rolig.
- Hei, sa jeg lavt og hest. Det var det første ordet jeg hadde ytret på ukesvis. Jeg hadde ikke for vane å prate stort med meg selv.
- Hei, sa han lavt tilbake.
- Jeg kan hjelpe deg meg å plukke? Han sa det spørrende, nølende som om han var redd han ville skremme meg vekk.
Jeg nikket. Han satte seg ned ved siden av meg, hendene hans, de var de fineste hender jeg noen gang hadde sett. Jeg kunne kjenne lukten hans også nå, en blanding av såpe, skogbunn og fersk svette. Han luktet mann og var nær meg, så nær at hånden hans kom borti min. Jeg trakk til meg hånden, jeg kjente det i hele kroppen. Tankene raste rundt i hodet uten at jeg kunne fokusere på annet enn hans nærvær.
- Jeg er ute og jakter på ender sa han. Det hang et par fugler fra sekken hans med blod i fjærene, jeg nikket stumt mot dem, mot ham, jeg visste ikke om jeg egentlig kunne snakke lenger.
Han sa ikke noe mer, jeg skjønte at hvis jeg ikke ville at han skulle gå snart måtte jeg si noe.
- Jeg bor i det røde huset der oppe, sa jeg og pekte mot mammas feriehus. Stemmen bar utrolig nok.
Han nikket.
- Jeg har sett deg, sa han.

Jeg måtte smile, jeg kjente det, jeg strålte ut mot ham, han trodde sikkert jeg var gal. Han hadde sett meg. I smug. Han visste om meg. Med ett ble jeg så glad, jeg som aldri trodde jeg skulle le igjen, jeg lo.
- Hvor, hvor så du meg hen?
- Nede ved tjernet for noen dager siden.
Jeg hadde sett ham først.
- Du badet tror jeg.
Det stemte, jeg hadde badet, jeg hadde svømt rundt i tjernet som ennå var varmt etter sommeren og jeg hadde svømt naken. Jeg ble varm i ansiktet.
- Jeg så ikke på så lenge. Han så bort, på det han holdt på med, lyden av bærene i bøtta, det eneste som var å høre.
- Ikke gå, ikke gå, tenkte jeg febrilsk. Jeg lette etter noe å si.
- Hva jobber du med? spurte jeg.
- Jeg er skogvokter, svarte han. Mye skogsarbeid, hogst og tynning og sånt. En del merking av dyr og oppsyn med turister om sommeren, skilter stier og diverse. Så jakter og fisker jeg en del på fritiden. Du da, hva driver du med?
- Jeg går i skogen, svarte jeg som sant var.
- Lange turer, eller?
- Jeg har vært oppe på toppen du ser der borte og ned igjen på en dag.
Han plystret anerkjennende.
- Sprek du da.
Jeg nikket. Det ble stille. Vi plukket blåbær.
- Du leier huset til Nora?
- Det er mitt nå.
- Å? Har hun solgt det?
- Hun er død.
- Uffda.
- Hun var moren min.
- Jeg er lei for det.
- Jeg må gå nå.

Jeg visste ikke hva jeg gjorde før jeg stod andpusten foran trappa med bøtta i hånden. Jeg løp fra ham. Jeg var helt utslitt, det var den lengste samtalen jeg hadde hatt på det jeg kunne huske. Det verket i kjeven. Jeg sank sammen på trappa med hodet i hendene. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte så jeg gjorde ingen av delene, bare satt der ganske stille.

Jeg så ikke noe til skogvokteren på nesten en uke. Når jeg gikk forbi huset hans var pipa slukket og vinduene mørke. Kanskje han var dratt på tur et sted, campet ute i telt. Jeg savnet ham, jeg ville så gjerne snakke med ham igjen. Kanskje jeg kunne be ham på pannekaker med blåbær eller noe. Først nå ble jeg slått av tanken på at han kanskje ikke var singel. Han kunne like gjerne ha en kjæreste i nærmeste landsby, ei han traff i helgene og snakket med på Skype i de mørke høstkveldene. Aldri ville vel noe fint hende i livet mitt. Jeg ante ikke hva han het engang. Jeg burde spurt ham om mobilnummeret hans, ikke bare løpt min vei. De hadde prøvd å ringe meg fra forlaget, derfor slo jeg av mobilen for fire dager siden og den hadde vært avslått siden. Det hadde vært liten vits i å utveksle nummer. Jeg var ikke et normalt, velfungerende medlem av samfunnet lenger. Jeg bestemte meg for å dra på langtur selv. Hele dagen ville jeg være ute. Jeg pakket mat og regntøy og la i vei. Jeg gikk meg tom for tanker og følelser.

Kvelden kom raskere enn jeg hadde regnet med. Jeg hadde ikke klokke på meg, men jeg hadde blitt god på å fornemme tiden. I kveld hadde jeg glemt meg bort. Det hadde regnet hele ettermiddagen før det klarnet opp. Nå kom skodda sigende over slettene i skogen, veltende mellom trestammene som tykk røyk. Det var lenge siden jeg så forrige strøk med blåmaling på stein eller tre. Jeg konstaterte at jeg hadde mistet både stien og fornemmelsen av retning. Høye graner dekket av skjegglav stod som vegger rundt meg på alle kanter. Et merkelig skrik skar gjennom luften. Det løp kaldt gjennom meg.
- En fugl, tenkte jeg. Bare en fugl.

 Jeg vurderte å krølle meg sammen under ei gran, vente med å gå videre til neste morgen. Slik situasjonen var nå ante jeg ikke om jeg nærmet meg huset eller gikk lenger og lenger vekk. Jeg slo fra meg tanken da det begynte å regne. Det elendige regntøyet mitt kjøpt på billigsalg hadde begynt å trekke inn vann. Jeg frøs. Jeg gikk raskere i takt med det økende regnet. Nå høljet det ned. Jeg ble våt til skinnet og begynte å hakke tenner. Panikken kom krypende. Temperaturen sank om natta og jeg var allerede nedkjølt. Jeg gikk over til å løpe mellom granene. Det kraftige regnet hadde gjort bakken til gjørme og jeg skled og falt. Smerten hogg til i ryggen og jeg hylte ut i redsel. Jeg kom til å dø her ute i natt, det var jeg overbevist om. Fantes det ulv i området? Bjørn? Hva visste jeg egentlig om skogen og dens hemmelige natteliv, om farene som lurte her ute. Jeg bet tennene sammen, kunne ikke kaste bort energien på å gråte og få panikk nå. Jeg krabbet gjennom gjørma i retning ei gran som lutet med de nederste grenene bøyd mot jorda. Der inne ville jeg gjemme meg og samle krefter til å komme meg videre. Plutselig hørte jeg det knake i skogen. Jeg frøs i bevegelsen og lyttet med vidåpne øyne. Knakingen kom nærmere. Det var lyden av et stort dyr i hurtig gange gjennom skogen. Jeg var så redd at jeg klarte ikke å skrike, knapt nok å puste. Brått veivet et lys foran ansiktet mitt.

- Trenger du hjelp?
Et menneske. Jeg var reddet. Lettelsen skyllet gjennom den iskalde, verkende kroppen min.
- Ja, svarte jeg med hakkende tenner.
Jeg ble dratt opp på bena av en bred mannsskikkelse. Han var en del høyere enn meg så jeg måtte bøye hodet bakover for å se ansiktet hans. Jeg så inn i verdens vakreste, lyse øyne.

Det var ham! Skogvokteren hadde reddet livet mitt. Kunne det være virkelig eller hallusinerte jeg?
- Slo du deg? Klarer du å gå tror du?
Jeg nikket iherdig og tok noen vaklende skritt bakover. Jeg holdt på å knekke sammen igjen. Uten å si noe mer løftet han meg opp i armene sine, raskt og uanstrengt. Han bar meg gjennom skogen og jeg gav opp kontrollen over hva som hendte med meg. Jeg var hos ham nå, jeg var reddet. Jeg hadde følelsen av at han bar meg i en evighet mens regnet øste ned over oss begge. Stormlykten veivet sitt lys over stien foran oss. Han forble taus.

Han satte meg varsomt ned på trappa foran huset sitt. Det lyste vennlig fra vinduene. Han låste opp døra og jeg vaklet innenfor.
- Badet er her, sa han og åpnet ei dør i gangen.
- Ta deg en dusj og få varmen i deg igjen. Det ligger håndklær øverst i skapet.

Jeg holdt de valne hendene lenge under vasken før jeg greide å få av meg det våte tøyet. Det varme vannet rant over meg som en velsignelse fra oven og jeg sank sammen i dusjkabinettet. Lenge bare satt jeg der og nøt hvordan varmen vendte tilbake og fikk musklene mine til å slappe av. Det murret ennå svakt i korsryggen etter fallet. Jeg såpet inn kropp og hår med den eneste såpen jeg fant, den duftet skarpt og maskulint av nåletrær. Jeg vridde opp det lange håret og tullet et stort, hvitt håndkle rundt kroppen. Jeg fikk spørre om han hadde noen klær jeg kunne låne. Å være her i huset hans føltes uvirkelig. Jeg tuslet ut på gangen og åpnet ei dør inn til et stort rom som viste seg å være stue og kjøkken i ett. Skogvokteren stod med ryggen til og rørte i en kjele på ovnen. Det luktet godt av gryterett. Han hadde den samme rutete skjorten som han hadde da jeg så ham første gangen. Her var mannen jeg hadde fantasert om kun meter i fra meg. Og her stod jeg så godt som naken inne hos ham. Jeg kjente et blaff av sjenanse nå som jeg greide tenke på annet enn å overleve. Jeg dro håndkledet tettere rundt meg. Han snudde seg mot meg og smilte. Han var så kjekk, så nydelig, jeg torde ikke møte blikket hans.

- Går det bra med deg? spurte han med den varme stemmen som traff meg langt inne i hjertet et sted. 
Jeg nikket og kikket skrått opp på ham.
- Jeg tenkte du kanskje var sulten, sa han.
- Liker du viltgryte?

Jeg kunne ikke erindre sist noen spurte meg om hva jeg likte eller hva jeg ville. Jeg skulle til å svare ja takk, men begynte å hulkegråte istedenfor. Jeg som aldri viste følelser ovenfor fremmede. Jeg greide ikke stoppe og gjemte ansiktet i hendene. Jeg presset håndflatene hardt mot øynene i et fåfengt forsøk på å stagge gråten. Alle sluser hadde åpnet seg. Nå kunne jeg bare stå her og gå til grunne. Jeg hørte en skrapelyd i det han dro kjelen vekk fra kokeplata. Så var han der med armene rundt meg. Jeg stod fortsatt med hendene foran ansiktet mens han strøk meg forsiktig over håret og de bare skuldrene. Fornemmelsen av hendene hans, varme og litt grove over den nakne huden min forsterket gråten ytterligere. Jeg gråt som jeg ikke hadde grått på mange år, jeg gråt for alt jeg ikke hadde tatt meg tid til å gråte for og han lot meg gråte. Lenge stod vi slik på gulvet mens en storm langt verre enn den utenfor raste inne i meg. Natten var sort og stille utenfor vinduene. Nå og da spraket det fra peisen. Jeg ble oppmerksom på varmen fra ilden mot de bare bena mine. Jeg våget å ta hendene vekk fra øynene og hvile hodet mot brystet hans. Det ble stille inne i meg. Jeg lyttet til hjerteslagene hans der inne bak skjorten. Rolige og jevne hjerteslag. Hendene hans strøk håret mitt bak det ene øret. Jeg lukket øynene.

- Kom her, hvisket han og dyttet meg forsiktig i retning sofaen foran peisen.
 Han satte seg i sofaen og gav tegn til at jeg skulle sette meg på gulvet mellom bena hans. Det lå en skinnfell der som jeg sank ned på. Han løftet det lange håret mitt opp fra nakken og surret det sammen til en knute. Strammingen i hårrøttene sendte frydefulle grøss av nytelse gjennom meg. Jeg la hodet bakover og nøt hendene hans som klemte rundt skuldrene mine.
- Prøv å slappe av, sa han. Jeg fornemmet et smil i stemmen hans.
Jeg kunne ikke se ham nå men jeg nøt i fulle drag hva hendene hans gjorde for de spente skuldrene mine. Uten at jeg trengte å si noe fant de den innstengte spenningen i muskulaturen, presset og knadde helt perfekt. Det var så deilig, så deilig at jeg hadde ikke ord for det. Som om hendene hans kunne lese kroppen min og visste akkurat hva den trengte. Et klynk av ren nytelse unnslapp leppene mine.
- Er det for hardt? spurte han.
- Nei…nei det er helt fint, hvisket jeg tilbake.
- Legg deg ned, sa han.

Jeg adlød og sank ned på skinnfellen. Jeg trakk håndkledet ned til korsryggen og samlet hendene under kinnet. Det kriblet i underlivet. Dette var spennende, jeg var usikker på hva som ville skje nå, hvor dette ledet hen. Den sexy stemmen og de fantastiske hendene var i ferd med å gjøre meg kåt. Han begynte å stryke meg langs begge sider av ryggraden med faste hender. Nedover så opp igjen og tilbake. Han stoppet rett før hendene ville gli opp på baken min. Jeg ønsket at han ville gå videre, men jeg turte ikke si noe. Han konsentrerte seg om korsryggen min istedenfor. Ryggen var fortsatt litt vond og jeg strammet meg.

- Er det vondt her?
- Ja, litt.
- Var det her du slo deg?
- Ja.
- Bedre sånn?
- Mhm.

Det var akkurat passe vondt og deilig samtidig, alt han gjorde med meg var så riktig, alt hva han kunne gjøre med meg raste gjennom kroppen min mens jeg lå der på skinnfellen. Jeg tok til å ake meg noen centimeter lenger opp i håp om at hendene hans på denne måten ville gli lenger ned. Jeg stønnet idet det faktisk skjedde, hendene hans klemte hardt rundt rumpeballene mine. Her kunne det nesten ikke bli hardt nok og jeg nøt behandlingen i fulle drag. Han traff spenninger inne i musklene jeg ikke ante at jeg hadde. Han holdt på en god stund før han lot fingrene streife innsiden av lårene mine. Jeg holdt pusten. Var det en tilfeldighet? Han fortsatte å stryke meg over baken, opp til korsryggen og ned igjen. Jeg spredde beina og presset rumpa instinktivt opp mot ham. Bevegelsen fikk det til å hogge til i korsryggen, men jeg gav blaffen, jeg var så kåt nå som jeg aldri før hadde vært. Kjønnet kjentes hardt og stramt og dyvått, om han ikke tok på meg der snart kom jeg til å bli gal. Igjen kjente jeg fingertuppene hans kile mot innsiden av lårene. Han måtte da kjenne at jeg var våt snart, forstå hva behandlingen hans hadde gjort med meg. Jeg ville ha ham, fingrene, tungen og kuken hans i meg og det nå, alt på en gang og om hverandre, jeg var så vanvittig kåt.

Med ett la han seg over meg og kysset meg varmt og forsiktig i nakken. Samtidig berørte fingrene hans de svulmende leppene der nede. Jeg stønnet høyt av nytelse og overraskelse. Jeg vred meg rundt og fant munnen hans med min. Jeg dro ham ned til meg og klemte hardt rundt ham. Inni meg visste jeg at dette var riktig. I den grad jeg tenkte noe som helst ut over ren sansing i øyeblikket var det at dette var riktig, vi hørte sammen, det skulle være sånn. Han lente seg på albuen og så på meg. Jeg møtte blikket hans, uutgrunnelig, alvorlig og mildt på samme tid. Jeg holdt øynene mine fiksert i hans mens nytelsen bygde seg opp til det uutholdelige. Glovarm og rennende våt, fingrene hans var i meg og over meg, strøk og koste med fitta mi på alle mulige deilige måter. Jeg var så nær å komme, men jeg ville ikke, ikke ennå.

Jeg skjøv hånden hans vekk og begynte å åpne knappene i skjorten. Han hindret meg ikke. Jeg presset meg mot ham i en lang, varm omfavnelse, lot ham kjenne brystene mine mot den nakne huden. Jeg kysset ham nedover den pelsete brystkassen og magen og hørte ham hive etter pusten. Han var skikkelig kåt og jeg ivret med å få av ham jeansen og bokseren. Kuken jeg avdekket var steinhard og fristende. Jeg måtte bare ha ham i munnen og det nå. Begjærlig lot jeg tunga sirkle rundt det glatte hodet og kjærtegne den tynne strengen. Det rykket i ham og han stønnet. Jeg smilte med munnen full av ham. Jeg tok ham lenger inn, så langt jeg greide. Jeg sirklet med tungen som en gal og nøt smaken av kåt mann som fylte munnen min. Jeg byttet på med hender og tunge. Koste forsiktig med ballene hans og nøt lyden av de stadig mer anstrengte stønnene. Han kastet og vred på seg og grep om håret mitt med hendene. Han begynte å støte i mot, voldsommere nå, men jeg likte det, likte hvor mye jeg tente ham. Jeg skjønte at han ikke ville vare lenge så jeg reiste meg opp og slapp ham ut av munnen.
- Ta meg, mumlet jeg og dro ham over meg.
- Ta meg, knull meg, vær så snill.

Han trengte inn i meg med et hardt støt. Noen sekunder ble han liggende stille og jeg kjente på den herlige følelsen av å være fylt av ham. Han begynte å støte i meg, rolig og forsiktig først. Munnen hans var over min igjen. Jeg lukket øynene og bare nøt, dette var alt for godt til å være virkelig. Jeg kjente at det bygget seg opp i meg igjen. Jeg kunne latt ham ta meg hele natten til ende men nå klarte han ikke beherske seg lenger. Han kjørte på og knullet meg hardt og vilt. Han låste hendene rundt håndleddene mine og bet meg i halsen og ansiktet, han ville ha meg, fortære meg, knulle meg i stykker og jeg lot det skje, ville ikke noe annet i hele verden. Pusten hans, mot munnen min, mot øret, varm og jaget, nær og virkelig. Hardere og inderligere til han knakk sammen over meg og tømte seg i flere rykk etter hverandre. Sprutet meg breddfull med all sin tilbakeholdne lidenskap etter uttallige dager alene i skogen. Han gled ut av meg og sank andpusten ned på skinnfellen. Svetten perlet over den brede ryggen i det lyset fra peisen. Jeg holdt rundt ham mens han pustet ut. Jeg grep håndkledet og tørket vekk det våte som rant nedover lårene.

 

Han smilte og dro seg ned mellom bena mine. Jeg stønnet høyt i det den varme tunga hans sveipte over den hovne knoppen. Han vekslet mellom faste og lette slikk i et stadig raskere tempo. Jeg presset den klissvåte fitta mot munnen hans, strøk og kloret over skuldrene. Åh, det var så utrolig nydelig…Jeg kjente hvordan nytelsen steg til det uutholdelige, jeg ville komme så inderlig kraftig nå om jeg ville eller ikke. Jeg skrek ut i en orgasme som varte og varte mens han ivrig slikket i seg saftene mine. Da jeg lå helt stille dro han meg ned til seg og gav meg en lang, varm klem.

Jeg våknet en gang den natten uten å huske hvor jeg var. I en glippe mellom et par gardiner så jeg stjernene på høsthimmelen. Rolig sovepust lød i rommet og hjertet mitt var fredfylt. Jeg snudde meg og strakte ut en hånd. I søvne tok han hånden min og varmen fra kroppen hans sendte meg tilbake til søvnens velsignede rike på ny.
- Jeg er hjemme, hvisket jeg til meg selv.

 

 

Forfatter: Aftenstjerne
Stemmer: PositivPositivPositivPositivPositiv

< Tilbake til forrige side     << Fremsiden

   
 
topp-noveller-venstre
sexy-undertoy-venstre
sextoys-venstre
flirt-noveller-left