Denne novellen er vist 12891 ganger.
Det finnes en hemmelig hule i min fantasi. Et sted som bare jeg kjenner til. Aldri, aldri om jeg forteller om dette stedet til noen. Samme hvem jeg er sammen med, er forelsket i, elsker eller er gift med… dette er MITT sted og ingen får vite noe om det. Men du får vite det, for du kommer ikke til å fortelle det til noen.
Jeg har mange fantasier som handler om hulen. Grotten. En dryppsteinsgrotte som er mørk uten lys, men når bålet tennes der inne gnistrer det i alle mulige farger i de vakre stalagmittene og stalagtittene. En av mine historier som foregår i hodet mitt, er at jeg er på flukt. Jeg er heks og skal brennes på bålet. Fogdens menn er etter meg, men ingen vet hvor jeg har dratt… Utenom en. Jeg blir innhentet av ham, vi er begge på hester, og når jeg ser ham komme i strak galopp etter meg, tror jeg det er en mann fra en annen verden. Langt, lyst hår, smale kinn, høye kinnben og et intens blått blikk, smale, markerte lepper og en kropp som bare må ta pusten fra en! Derfor holder jeg også hesten min an. En soldat utgjør ingen fare, tenker jeg.
– Jaså, det er her du er, sier han og gjør ikke mine til å trekke våpen. Er han så selvsikker?
– Ja, du også, ser det ut til, svarer jeg og gjengjelder blikket mens kroppen dovent reagerer. Men aldri om jeg har tenkt å innlate meg på en soldat som akter å taue meg inn til bålet.
– Du blir med meg tilbake, sier han myndig. Jeg ler.
– Og du tror at det skjer frivillig? Jeg kaster hesten min rundt og styrter av gårde gjennom skogen. Soldaten følger etter, jeg hører at han banner. Mens jeg sprengrir oppdager jeg ikke at en storm samler seg over oss, ikke før det braker løs og et lyn skremmer hesten min så den steiler og kaster meg av. Jeg blir liggende ør i gresset mens regnet begynner å skylle ned. Stiv i kroppen er jeg også, for tordenen som følger får meg til å krype sammen i redsel før jeg forsøker å ta meg sammen. Men jeg rekker ikke å stikke av før soldaten innhenter meg. Sannelig har han fått tak i hesten min også.
– Det er en hule oppe i åsen, sier han. – Vi kan søke ly der før vi drar tilbake.
– Jeg drar ikke tilbake, har jeg sagt.
– Vil du søke ly, da? Soldaten ser ertende på meg der jeg står, dryppende våt – men han er jo også våt. Det ender opp med at jeg svinger meg i salen igjen, og følger etter ham opp i åsen, til hulen som egentlig er en dyp grotte. Den er så stor at selv hestene får plass like innenfor åpningen, hvor gresset strekker seg så de har mat.
Vi saler av før soldaten tenner opp et bål lenger inne, og først nå ser jeg hvor vakker hulen er. Dragegrottene på Mallorca er det eneste en kan sammenligne med, for dryppsteinene skinner i alle duse pastellfarger og jeg trekker pusten dypt ved synet.
Av blikkene som soldaten sender meg, er det tydelig at han syns jeg er en byrde. Egentlig ville han ikke vært ute i striregn for å hente inn en rømling, det er tydelig å se at han misliker meg. Selv er jeg kalt og våt, og ordner i stand et par kopper med te mens bålet sprer varme i grotten. Siden soldaten virker så anspent, blander jeg noen urter som virker beroligende i hans te – kanskje er jeg så heldig at han sovner så jeg kan stikke av? Selv er det en uke før jeg får månetiden, og brystene er litt hovne. Jeg har i noen urter som hjelper mot svulne bryster og har ellers bare velsmakende urter oppi, som både lukter og smaker godt i teen.
Soldaten står ved åpningen og ser på regnet. Bålet spraker koselig bak oss. Jeg rekker ham koppen og får et mistenksomt blikk tilbake.
– Hva? mumler jeg og føler meg urettferdig behandlet. – Stoler du ikke på meg? Tror du jeg har hatt gift i teen din? Jeg ser sint på ham og angrer allerede at jeg valgte å være snill mot ham, og lage te til ham også. Demonstrativt går jeg bort til kokekarene mine, finner en litt større kopp, tømmer begge tekoppene i den og fordeler teen i to kopper igjen. Så går jeg bort til soldaten, som ser litt mindre tvilende ut.
– Sånn, nå kan vi begge bli forgiftet, sier jeg og gir ham koppen. Så snur jeg og går tilbake til bålet. – Men jeg trodde ikke at du hadde problemer med hovne bryst. Soldaten ser på meg med et fårete blikk, før han ser ned i koppen og blir lett rød i kinnene. Jeg smiler bredt uten at han ser det og godter meg.
Langt i det fjerne lyder torden, og av lynglimtene å dømme er tordenværet på vei hitover. Dette gjør meg urolig, for torden gjør meg vettskremt. Vi ruller ut teppene våre på hver vår side av bålet. Tausheten mellom oss er mer av stahet enn noe annet. Jeg akter i alle fall ikke å vise ham hvor tent jeg blir av å ha ham i nærheten. For han er nydelig, den enslige soldaten. Natten faller på og jeg forsøker å sove før tordenværet kommer for nær, men da det brått braker løs, farer jeg opp fra teppene mine og skriker i redsel. Jeg vil styrte ut, men kommer bare halvveis før jeg bråstopper og synker sammen mellom bålet og utgangen da et nytt tordenskrall dundrer og får gulvet i hulen til å riste.
– Ta det med ro, sier soldaten og ser undrende på meg. – Det er bare stormen. Men ordene hans har ingen virkning og til slutt reiser han seg og kommer bort til meg. Jeg ser at han har tatt av seg mesteparten av klærne. Bare en tynn bukse og en lett trøye er han kledd i, slik som meg. Selv om jeg er fra meg av redsel, tenker jeg i et blaff at det må koste ham en god del å sette seg ned ved siden av meg og legge armene trøstende rundt meg, han kan jo ikke fordra meg. Jeg skjelver i armene hans.
– Det er bare stormen, gjentar han litt lavere og holder hardt rundt meg. – Kom… Han haler meg varsomt opp og leder meg til hans side av bålet. Der får han meg til å legge meg ned mens han holder armene rundt meg. Teppet legger han over oss, og mens stormen raser videre hvisker han ord som gjør meg roligere og han stryker meg over håret så jeg langsomt faller til ro og sovner. Trygg i varme armer.
Da jeg våkner litt senere, gryr det så vidt av dag. Jeg må tisse. Jeg står opp og later vannet ved hestene, ute av syne for soldaten. Jeg kunne salt opp og stukket av nå, men jeg går tilbake til bålet og blir stående og se på ham. Aldri har noen mann fått meg til å føle meg så trygg. Når han åpner øynene, ser jeg et snev av skuffelse i blikket hans.
– Er stormen over? spør han og setter seg opp. Jeg nikker. Han ser ned, før han kremter og ser opp på meg igjen. – Du vil vel flytte til din side av bålet da.
– Og du vil vel bli kvitt meg, sier jeg mens jeg kjenner motviljen i kroppen ved tanken på å ligge alene.
Jeg skulle vel ha rørt meg nå, beveget meg, gått bort til mine egne tepper, men jeg klarer ikke for det er til den andre siden kroppen vil gå. Når soldaten reiser seg, blir jeg stående. Han legger mer ved på bålet før han kommer bort til meg. Om jeg ser rett fram, ser jeg rett på haken hans og når jeg løfter blikket, kjenner jeg hvordan jeg synker innover i øynene hans.
– Du vet, stormen kan snu og komme tilbake, sier han lavt.
Hånden som varsomt stryker kinnet mitt, kjennes varm ut. Nølende, dette er jo uhørt, en soldat som skal hanke inn rømte hekser og så står han her og beføler en heks! Jeg skjelver innvendig og lukker øynene, stønner lydløst og legger min hånd på utsiden av hans mens jeg langsomt snur på hodet så jeg kan kysse håndflaten hans. Jeg åpner øynene, ser begjæret glitre mot meg og møter leppene hans i et prøvende kyss. Et lett, ømt kyss, og enda et mens vi nærmer oss hverandre litt mer. Tungene finner hverandre, pusten går tyngre, fortere, hender begynner å søke ikke bare rundt kroppen men også innunder klesplagg som nå er i veien. Kyssene blir grådigere, mer sultne, kroppene tettere inntil hverandre. Snart hjelper vi hverandre å bli kvitt de få plaggene vi har på oss. Min side av bålet eller hans? Hvem bryr seg!
Han har rett, soldaten. Stormen har snudd og tordenen er i ferd med å rulle tilbake til oss, men jeg enser det knapt i min lystfylte verden der jeg ligger i de sterke armene hans i en kjærlig og begjærlig omfavnelse. Huden hans er varm, hånden stryker nedover armen min der vi ligger side om side tett omslynget. Hånden slipper taket ved albuen min, fortsetter ned langs midjen, over hoften, på utsiden av låret og til kneet som er bøyd og lagt over hans lår. Selv stryker jeg den glatte, muskuløse brystkassen mens jeg nyter de krevende kyssene. Lemmet hans, det trykker seg krevende mot venusberget mitt og da hånden begynner å gli oppover igjen, stønner jeg mot munnen hans og skyver hoftene instinktivt fram. Han lar fingrene gli lett over mitt våte kjønn, så jeg jamrer og underlivet sitrer ivrig. Da vi avbryter kysset, ser jeg hvor hardt han kjemper for å bevare selvkontrollen. Han ser nedover kroppen min, på brystene mine, skyver meg over på rygg, legger begge hendene rundt brystene og stryker dem så knoppene kiler mot håndflatene hans, før han kysser dem ømt og stønner av smaken. Langsomt kryper han nedover mens knærne hans lett skyver lårene mine til hver side. Pusten hans mot venusberget kjennes het ut. Jeg stirrer opp i taket, puster med åpen munn, jamrer da pusten hans glir lett over varmen og knytter hendene fulle av teppe mens jeg svaier ryggen og skriker kort idet han kysser kjønnet mitt. Et kort øyeblikk må han stålsette seg, ta seg sammen for å bevare beherskelsen før han smaker på meg igjen. Øynene er lukket i nytelse og han beveger hodet langsomt mens tungen utforsker kjønnet. Jeg kjenner vibrasjoner når han stønner, jeg stønner selv, kjenner sitringene bli til sterkere bølger og klynker hjelpeløst av nytelse jo nærmere toppen jeg stiger. Men han er bare en mann, og til slutt klarer han ikke beherske seg lenger. Og da haster det.
Han legger seg tungt over meg mens lemmet jager inn, så jeg skriker i nytelse i kor med hans rop. Bena slås rundt ham, automatisk, armene også, jeg legger hendene på rumpa, vil kjenne setemusklene arbeide når han pumper. Selv smyger han armene under meg så en ligger rundt korsryggen og den andre opp mellom skulderbladene. Han presser meg tett, tett inntil seg, som om han ikke kan få meg nær nok. Hoftene går i sugende bevegelser, jeg kjenner kroppen skrike inntil utløsningen tar meg og han setter opp farten litt. Men musklene som melker ham er mer enn han klarer. Med et knurrende stønn krummer han ryggen og bunner i meg, skjelver og blir liggende en liten stund i den deilige krampen, før han slapper av og heiser seg opp på albuene.
Blikket glitrer når han ser ømt på meg. Jeg stryker ham over håret mens jeg puster ut og kjenner hjertet finne normal takt igjen. Så smiler jeg bredt.
– Åssen går det med brystene, da? Latteren vår sprer seg som ekko i grotten.
Ryktene sa at det ikke bare var heksa som stakk av. Soldaten deserterte også. Hun hadde vel noe i teen hans, som dreide hodet trill rundt på ham. Men bare jeg og soldaten min visste at kjærlighet var sterkere enn all verdens urter i teen.
