Denne novellen er vist 13430 ganger.
Dæven salte så deilig det var å være ferdig med studiene!
Etter et år på college i USA skulle det bli deilig å komme hjem til Norge igjen, selv om tanken titt og ofte streifet meg at jeg gjerne kunne tenkt meg å bli i Statene. Fantastisk land.
Men nå stod jeg altså på JFK flyplassen i ferd med å ta farvel med The Big Apple. Jeg hørte flygelederen over høyttaleren.
«Boarding flight 311 to Oslo. Passengers please attend exit nr 7!»
Jeg var ikke langt bak i køen da jeg kom inn på flyet. Jeg la raskt merke til flyvertinna. Hun kunne maks være 23 år gammel. Fersk i faget. Men nei så søtten om det frarøvet henne noen kvaliteter. Tvert i mot. For ei gudinne! Hun var ca 1,78 med blondt bølgete hår og en kropp som kunne sette stang i teltet til enhver evnukk om han var aldri så redusert… Hun smilte til meg og bad meg sette meg. Fy satan så deilig hun var i den uniformen! Blå og autoritær og med mørke strømpebukser under det knehøye skjørtet. For ikke å snakke om de avslørende sorte, stramme skinnhanskene hun hadde på seg…
Hun smilte til meg og jeg satte meg ned. Det varte ikke lenge fra vi var i lufta og etter etpar øl på flyplassen begynte visse ting å presse seg på. Jeg kjørte for første gang business class og jeg skal si det var romsligere her enn på et av de vanlige tourist klassene… Jeg reiste meg og gikk til toalettet. Inntrykkene gav meg lyst til å benytte privatlivet mens jeg ennå hadde det, men jeg bestemte meg for å vente. Det var garantert nok av åpne barer innen jeg kom hjem. I morgen ble det jobbsøk.
Jeg gjorde meg ferdig og gikk tilbake til setet mitt. Da kom turbulensen. Jeg mistet fotfestet og sjanglet meg inn på det første ledige setet som jeg regnet med tilhørte meg. Så langt så vel. Det var da det skjedde. Jeg rakk ikke engang å stusse over at håndbagasjen min var forsvunnet før jeg så henne. Hun var ennå deiligere nå, så nær.
– Would you please follow me to the front sir.
Uten å svare reiste jeg meg og fulgte henne fram til det lille avlukket hun disponerte. Vel inne var hun ikke sen om å legge om til norsk.
– Hva gjorde du der inne?
– Jeg… gikk naturens ærend…? Prøvde jeg meg, tydelig forvirret.
– Bra forsøk. Vil du være så vennlig å snu deg rundt?
Tonen hennes var så autoritær at jeg gjorde det også ganske automatisk. Men ikke før hadde jeg snudd meg, så grep hun håndleddene mine med et overraskende stramt grep og holdt hendene mine samlet med en hånd. Til å være så lita var hun overraskende sterk. To sekunder senere hørte jeg lydene av metall som skranglet og klirret og i neste øyeblikk kjente jeg det. Hun festet håndjernene lynraskt og effektivt. Og på tross av den noe forvirrende situasjonen som etter hvert begynte å virke truende, kunne jeg ikke unngå å bli kåt av å kjenne de myke skinnhanskene holde meg fast mens denne strenge dama la meg i jern…
– Du er arrestert for terrorisme, sa hun med myndig stemme mens hun dobbeltlåste håndjernene.
– Terrorisme!?! Jeg kunne ikke fatte hvor hun fikk den ideen fra.
– Passasjeren på sete nummer 13 på businessklassen har blitt sjekket av FBI, og jeg er redd du er avslørt, kjekken.
– Jeg bare satte meg der for å unngå å falle! Ropte jeg. – Du så selv at jeg satte meg på sete 16 da vi tok av!
– Jada, jada. Alle er uskyldige… Hun mumlet mens hun slepte meg lenger inn til et rom jeg ikke engang visste eksisterte på passasjerfly. Det hadde dør, noe jeg trodde var forbeholdt cockpiten og toalettet fra mine tidligere flyreiser.
– Få se legitimasjonen din! Jeg begynte å bli irritert nå og det kom godt med ettersom angsten begynte å ta meg også.
– Jeg er blitt tildelt dette oppdraget, smarten. Tipper du ikke regnet med at ei søt lita flyvertinne ville klart dette, hæ? Mye som ble enklere etter at vi fikk håndjern på flyet…
Jeg kunne ikke tro det. Her satt jeg altså uskyldig anklaget for terrorisme og konspirasjon mot landet jeg hadde lært meg å elske, og forhøreren min var ei slående sterk flyvertinne som var så nydelig at jeg hadde vanskelig på å holde fokus på den faktiske situasjonen… Jeg skjønte at skulle jeg ha noen sjans til å sette føtter på fri, norsk jord igjen måtte jeg forsøke å holde hodet kaldt og overbevise henne om at hun tok feil.
– Hør her, frøken. Jeg er sikker på at passet mitt kan bevise at du har tatt feil person.
– Ja for det er jo så hysterisk vanskelig å forfalske et pass, særlig hvis onkel Osama betaler regninga? Hun virket ikke særlig overbevist.
– Spiller ingen rolle uansett. Jeg har fått beskjed om at så snart jeg har deg i håndjern, tas de ikke av igjen før vi lander, og det gjøres av myndighetene. I mellomtiden får du finne deg i å være under min kontroll kjekken…
Hun reiste seg og jeg forstod at det ikke var stort jeg kunne gjøre for å forbedre flyturen min så langt iallfall.
– Jeg kommer tilbake. Jeg har et måltid å servere. Ikke gå noe sted, sa hun ertende, men jeg skjønte at hun mente alvor. Blikket hennes var ikke til å ta feil av. Ikke den raslende lyden av nøkler idet jeg skjønte at hun låste meg inne heller…
Hele situasjonen tatt i betraktning med fastlåsing, innelåsing og terroristanklager var det skremmende å kjenne hvor kåt jeg faktisk hadde blitt. Hadde det ikke vært for at hendene mine var låst bak på ryggen kunne jeg godt tenkt meg en liten oppmerksomhet… Et par minutter senere kom hun inn igjen.
– Fire timer, kjekken. Jeg serverer ikke middagen før om to. Hva skal jeg finne på med deg i mellomtiden da tro?
– Hør her vesla, du tror kanskje du slipper unna med dette men når vi lander ringer jeg flyselskapet ditt og får deg sparket! Dette er ydmykende!
Hun bare smilte og reiste seg. Hun satte seg på huk foran meg og strakk seg bak meg. Før jeg visste ordet av det hadde hun dratt frem et setebelte som hun festet meg med og strammet så jeg ikke kom meg verken hit eller dit. Deretter grep hun tak i ansiktet mitt med de hanskekledde hendene. Følelsen av det myke skinnet mot ansiktet mitt gjorde at jeg mistet all konsentrasjon på situasjonen.
– Hør her, tøffen, sa hun myndig og strengt. – Denne flyturen kan bli hyggelig eller den kan bli kjedelig og smertefull. Det morsomme er at det er det jeg som bestemmer hele veien. Så, to timer. Hva blir det til?
Jeg hatet å innrømme det men hun hadde rett. Det var ingen vei ut av dette før hun gav meg litt mer frihet. Hun hadde alle trumfkortene og dette kunne både bli ydmykende og smertefullt for meg hvis jeg ikke gjorde minst mulig ut av denne pinlige situasjonen.
– Greit vesla. Du vinner, sa jeg med bøyd hode. Hun slapp ansiktet mitt.
Fortsettelse følger…
