Denne novellen er vist 14010 ganger.
En rise er ett gammelnorsk navn på ett bergtroll eller en jotun. Det finnes ikke lenger noe ord i daglig bruk som har samme betydning, derfor er ordet rise brukt i dette eventyret.
Det var en gang en mann og ei kjerring som bodde langt fra folk. De hadde en datter og en tjenestegutt i sille hus. Huset var så lite at jenta og tjeneste gutten måtte dele hemsen om natten.
Der sov de i hver sin seng og så lå mannen og kone nedenunder i stua.
En kveld spurte jenta tjenestegutten hva det var for noe mor å far holdt på med, all den tiden sengen deres knirket så fælt.
– Å det, det er bare han far som børster musa på mor di det, sa gutten
– Kan ikke du børste musa mi du også, spurte så jenta.
– Jeg har ikke en slik børste sa gutten
– Kan du ikke kjøpe en slik børste til meg når du reiser på markedet da, spurte jenta som nå hadde fått lyst til å få musa si børstet.
– Jo da, det kan jeg, sa gutten, men en slik børste er dyr. En god en koster fort vekk 100 daler og så mye har jeg ikke.
– Å, de pengene skal jeg nok få stjælt fra skapet til han far svarte jenta.
Slik hadde det seg at når han dagen etter skulle på marked, fikk han 100 daler av jenta som han hadde det riktig moro for.
Om kvelden når han kom hjem igjen, lå jenta våken på hemsen.
– Har du kjøpt en børste til meg? hvisket hun så snart han kom opp på hemsen.
– Å jada, jeg har kjøpt en flott børste til deg, det er en i gull.
– Frem med den, la meg prøve!
– Vi må vente litt, mor og far din har ikke sovnet enda.
Men jenta ga seg ikke, hun maset og ba, så til slutt krabbet han over til henne og satte i gang.
Far hennes hørte denne børstina, han ble sint og tok en vedkubbe, sprang opp stigen til hemsen og tok til å denge gutten.
Gutten tok bena fatt og sprang til skogs, faren etter med vedkubben og deretter datra som ville ha igjen børsten sin.
Faren ble snart lei og reiste tilbake, men jenta ga seg ikke så lett. Hun ville ha igjen børsten sin.
Slik hadde det seg at gutten og jenta løp etter hverandre, helt til de kom til en bro rett nedenfor en foss.
Gutten tok en stein og kastet ut i fossen.
– Der har du børsten din.
Så løp han videre.
Jenta hoppet i elva for å lete etter gullbørsten sin, men elva var både brei og dyp, så noen lett oppgave var det ikke.
Hun holdt akkurat på å gi opp når en kjempe stor rise kom gående forbi.
– Hva er det leiter etter spurte han?
– Jeg leiter etter en gullbørste som jeg fikk tjeneste gutten vår til å kjøpe til meg på markedet, svarer jenta gråtkvalt.
– Jeg er så stor, jeg skal hjelpe deg å leite.
Så hoppet risen ut i elven og hjalp jenta å leite.
Han leita og han leita, men fant ingenting og tilslutt gikk han på land for å hvile.
Han tok av seg klærne for å tørke de, men han hadde ikke før tatt av serken før jenta hoppet på ham:
– Du har funnet gullbørsten min!
Hun dyttet ham overende på bakken og satte i gang med å børste musa si.
Risen reiste skamfull sin vei, jenta reiste sin vei med ett smil om munnen.
Når risen kom hjem bad han tjeneste gutten sin stikke til legen for å spørre hvem det var som ble gravid, den som lå under, eller den som lå øverst.
Legen svarte at det var den som lå under.
Da ble risen enda mer bekymret. Han pisset i ett glass, ga det til gutten og ba ham få legen til å sjekke om den som hadde pisset i glasset var gravid.
Så gikk det slik at gutten greide å søle ut innholdet i glasset på veien, men han fant råd. På jordet sto det en ku og pisset, han løp bort og greide å fange litt i glasset, som han så leverte til doktoren.
– Her er det en som går med kalv ja, sa doktoren etter å ha sjekket.
Gutten gikk hjem og fortalte dette til risen, som trodde på det.
Han ble så bedrøvet at han bestemte seg for å vandre rundt til han hadde født kalven.
Så han pakket en stor nisteskreppe, før han vandret til det var tomt for både mat og penger og klærne var helt utslitt.
Så kom han over en dau mann. Denne mannen hadde nye støvler og siden risen ikke hadde noen egne støvler tenkte han at han skulle ta de fra den daue mannen.
Men han greide ikke for sine arme råd å få skoene av dauingen, føttene satt fast i støvlene, så det endte med at han brøyt av begge bena rett under knærne, før han la støvlene i skreppa si.
Seint på kvelden kom han frem til en gård som lå langt utenfor allfarvei. Han banket på og spurte om de hadde en soveplass å avse til ham, men nei, de ville ikke slippe ham inn for natten.
Men han kunne få sove borti fjøset.
Så der sov han.
Morgenen etter var kjerringa og gubben på gården tidlig oppe, de skulle slakte en kalv.
Ikke før hadde de fått satt kalven utenfor fjøset, kom de på at de hadde glemt vann.
Så de lot kalven stå og gikk av gårde for å hente vann.
I det de gikk, våknet risen. Han kikket utenfor og så kalven som sto der.
Nei nå har den jammen kommet tenkte han.
Han turde ikke gå ut døra, i tilfelle kalven skulle følge etter ham, han hadde jo tross alt fødet ham, men krabbet ut vinduet og sprang til skogs så raskt at han glemte både støvler og skreppe i fjøset.
Det gikk ikke lenge før kjerringa og gubben som skulle slakte kalven kom tilbake.
– Hvor tro du det er blitt av han som sov her i natt da, lurte kjerringa.
De åpnet døra til fjøset, men der var det bare ei tom skreppe og ett par støvler som det stakk ett par avrevne beinstubber opp av.
– Jeg tror sannelig kalven har spist ham opp jeg, sier gubben, se her, bena står igjen i støvlene.
Kalven turte de ikke røre, den måtte det være noe trollskap med, for en kalv skulle ikke spise folk.
Så breka kalven og folket ble så skremt at de sprang til skogs de også.
Hvor de sprang er det ingen som vet, men det sies at gården fortsatt står tom, så tilbake dit reiste de i hvert fall aldri.
Av: Asbjørnsen & Moe