Linn

Denne novellen er vist 16839 ganger.

Om Marius, caféeieren som var eneste ansatt hos seg selv, noen gang hadde
vært i tvil om hvorvidt Linn hadde et vennlig ord til de fleste, tvilte han
ikke mer kvelden etter at hun hadde trøstet og tatt hånd om Sylvia.
Sistnevnte hadde kommet sint og nedfor til den tirsdagstomme caféen i
åtte-tiden. Kjæresten hennes hadde funnet det for godt å reise vekk, og
etter en kort samtale med Marius hadde hun latt seg oppsluke av halvmørket i
en av caféens hjørnesofaer.
Inn på denne scenen er det Linn kommer. Som alltid kruser det seg et
vennlig smil om leppene idet hun får øye på Marius.
– Det vanlige, ber hun. Åssen står det til?
– Som vanlig, sier han. Har det helt utmerket. Og du?
– Saker og ting går bra, og de blir bare bedre.
Marius gir henne et anerkjennende nikk, og serverer henne rødvinen.
– Da har du kanskje overskudd til å snakke litt med Sylvia? spør han.
-Åh?
– Kjæresten hennes har forlatt henne. Da hun kom inn her isted var hun
nesten på gråten, og, ja … Kanskje du kunne veksle noen ord med henne, gi
henne litt søsterlig solidaritet? Hun sitter der borte ser du, nesten
usynlig.
– Det burde jeg vel nesten gjøre, sier Linn med en anelse bekymring i
stemmen. Hun stilettsvinser bortover gulvet, det sorte skjørtet svinger lett
over knærne hennes før hun stanser opp og henvender seg til Sylvia.
– Linn, svarer Sylvia, med en anelse lys i stemmen.
– Kan jeg sette meg, spør Linn.
– Så klart. Pass på at jeg ikke drikker meg til grunne i kveld.
– Men det er din første, det der? Jeg hørte du nettopp var kommet.
– Jada, ingen fare. Og som du kan se har jeg bare nippet. Virker jeg
omtåket er det av andre grunner.
– Martin har forlatt deg?
– Ja. Og nå som jeg trodde, det vil si; vi hadde vel gått og vurdert det i
lengre tid. Det var bare måten han gjorde det på, han …
Kjevene til Sylvia dirrer. Skuldrene hennes skutter brått som hun fryser,
den ene hånden tørker vekk en tåre. Hun tar en slurk og setter glasset
tilbake, kommenterer at hun aldri hadde trodd det bodde så mye vondord i
Martin. Linn legger armen rundt ryggen hennes og stryker henne forsiktig.
Sakte roer kroppen til Sylvia seg ned, og hun retter seg opp. Linn tar
Sylvias hånd i sin.
– Det han sa om meg og Nina, det var så sjofelt, og jeg har skyldfølelse
for at jeg ga ham grunn til å gjøre det, sier hun.
– Så det var virkelig slik at du og Nina …, spør Linn forsiktig.
– Det er vel ikke noe å holde hemmelig lenger nå. Jeg har dessuten forstått
det slik at Nina ga deg noen små hint.
– Noen ganske små, ja. Men jeg var så spent på hvor mye det lå i dem.
Hvordan hadde du tenkt det hele skulle utvikle seg?
– Jeg tror ikke jeg tenkte. Det var bare så godt å få en liten avveksling
fra Martin i en periode da ting ikke fungerte helt perfekt. Men forholdet
var på vei opp igjen idet en av hans kamerater altså får snusen i det hele
og selvfølgelig ikke kan dy seg for å fortelle det til ham. Å komme hjem i
går etter at han hadde fått vite om det, det var … sier Sylvia, og føler
ikke behov for å utdype det mer før tårer igjen tvinger seg på. Linn åpner
vesken hun har i fanget og henter frem et lommetørkle. Nennsomt tørker hun
venninnens øyne og klapper henne over kinnet.
– Så der ja, trøster Linn. Det går nok over, skal du se.
– Og som du vet er Nina på ferie, derfor har jeg ikke hatt noen å snakke
med.
– Du skulle bare ringt meg. Men all den tid du ikke visste hundre prosent
om jeg visste, kan jeg skjønne at du kviet deg, sier Linn.
– Riktig, sukker Sylvia. Å bli oppdaget på denne måten er som å drømme at
du er naken ute på gaten. Plutselig bare står du der og poserer med en intim
del av livet ditt. Derfor har jeg holdt meg hjemme siden Martin forlot
leiligheten i går. Men i kveld hadde jeg fått nok av å stirre på veggene.
– Hva skjer videre nå? Mellom deg og Nina? Føler du noe for henne?
– Nei, hva som skjer … Jeg gruer meg til å fortelle foreldrene mine om
det hele. Lyve for dem vil jeg ikke, men det blir vanskelig, og … Jeg er
vel glad i Nina. Men jeg tror ikke jeg elsker henne.
Sylvia kaster litt på hodet slik at det glatte, sorte håret foran øynene
legger seg til siden. Linn stryker håndflaten mot kinnet hennes. Så hører
hun klirring fra nabobordet, snur seg, og møter øynene til to menn med
sjekkeblikk
– Noen som trenger litt ekstra kos og trøst i kveld, damer?
– Jeg tror vi finner et annet sted å snakke, foreslår Sylvia.
De finner veien til Coronalét, den lille sortkledde caféen uten halvlitere
på drikkekartet, bare kaker og kaffe, te og vin. Her kjøper Linn to
kirsebærkaker og café au lait, mens Sylvia er på toalettet for å rette opp
sitt «noe gråtkvalte utseende». Tilbake forteller Sylvia at hun meget vel
kunne ha drukket seg pære hos Marius i kveld, hadde ikke Linn kommet innom.
De sitter ved siden av hverandre ved et lite, rundt vindusbord og ser ut på
menneskene som går forbi i den septembermørke gaten. Linn bemerker at
Sylvias øyne allerede ser lysere ut, og at det ikke bare skylles
refleksjonen fra kandelaberet på bordet. Sylvia stryker hånden mot benet til
Linn og kysser henne på kinnet. Sier at hun ikke har noen videre lyst til å
gå hjem til sin egen leilighet; om hun kunne få bli med Linn hjem?
Selvfølgelig.
– Koselig som alltid, sier Sylvia idet de kommer inn, og setter kursen mot
stuen der hun svaier rundt med åpne armer.
– Kan jeg by på noe? kommer Linn bort og spør.
– Nei takk, jeg vil bare ha deg, sier Sylvia og omfavner venninnen i et
første kyss. Linns burgunderrøde møter Sylvias nypåsmurte dyprøde, så
stryker Linn henne over nakken og spør: – Ingen som gråter mer her nå?
– Her kan ingen finne på å gråte, svarer Sylvia. Hun går bakover, trekker
Linn med seg mot den dype lenestolen. Idet hælen hennes støter borti lar hun
seg falle ned. Linn står og smiler mot henne noen sekunder, ser på ansiktet
hennes, håret, blusen, før hun løsner skjørtet, åpenbarer de sorte blondene
rundt hoftene og setter seg ned med et kne på hver side av venninnen.
– Nydelige, sier Sylvia. Hvor har du funnet så vakre blonder.
– I en bakgate i Roma, lyver Linn for å gjøre det hele litt mer romantisk.
Sakte bøyer hun seg mot Sylvias munn, tar tak i den øverste bluseknappen
hennes før leppene møtes. Fingrene hennes knepper opp en knapp, en til, og
enda en, mens Sylvia legger hendene rundt kinnene hennes. Linn åpner alle
knappene, bretter blusen forsiktig til side og retter seg opp. Så tegner hun
en strek med fingeren fra Sylvias hals, lar den gli ned i halsgropen før den
når strikken mellom de to brystene. Hun trekker spøkefullt i den. Sylvia
legger hendene bak ryggen; et lite knepp høres, og brystholderen glir sakte
ned.
– For et vakkert par, sier Linn og fyller munnen med venninnens bryst; med
en aroma som av mørk sjokolade og en mykhet som sender kilende ilinger fra
munnen hennes og ned til hoftene. Tungen leker med brystspissen, den er
blitt hard og struttende. Samtidig kjenner hun Sylvias lange negler klore
henne forsiktig på lårene, som en leken katt. Nå beveger de seg oppover mot
blondene hennes. Sylvia trekker inn klørne og lar håndflatene stryke langs
kanten av Linns truser, tar tak i strikken og trekker de med seg nedover.
Linn løfter først det ene, så det andre kneet for å gi blondene passasje
hele veien ned over stiletthælene. Trusene daler mot gulvet. Ett sekund
passerer, så finner nysgjerrige fingre frem til hulen mellom Linns ben.
Sylvia legger hodet på skakke og sukker fornøyd.
– Dette er fint, ja, sier Linn idet hun retter seg opp for å skyte hoftene
lenger frem mot venninnen. Hun tar av seg blusen og brystholderen, gir henne
et av sine egne bryst. Idet Sylvia begynner å suge omfavner Linn venninnens
hode og stryker håret hennes.
– Velkoma natt, mi sjukedros, min hjarteven med skymingshatt, hvisker hun.
Sylvias munn slipper såvidt brystet hennes.
– Hva var det?
– Et dikt av Olav Nygaard. Han har skrevet så mange vakre dikt om kvinnen.
Han sammenligner natten med en myk og sval kvinne, i motsetning til den
harde, maskuline og negative dagen.
– Du er min pleiende sjukedros og svale natt, sier Sylvia med kinnet mot
Linns bryster. Bare syng.
– Gi meg et kyss først, ber Linn med et dypt blikk inn i Sylvias mørke
øyne. Hun lener seg ned og møter henne i et langt, sensuelt kyss. Leppene
hennes er myke og fyldige.
– Du er så vakker, hvisker hun til venninnen idet kysset er ferdig.
– Kanskje, svarer Sylvia før hun lener seg tilbake mot Linns bryster. Men
du er vidunderlig. Hun stryker Linn over maven med venstrehånden, lar
tommelen leke mot navlen hennes.
– Med linne andardrag stig natta inn,
med myrke lokkar kringum hals og kinn
og herdaduk av alvelette eimar, synger Linn. Sylvias fingre kiler igjen
mellom bena hennes, sender små, feminine støt fra hofte til hals og gjør
pusten hennes het, hurtig. Linn blir urolig. Hun føler Sylvias fingre bringe
henne nærmere og nærmere det forløsende øyeblikk, men vil utsette dette så
lenge som mulig. Hun kysser venninnens panne.
– Sylvia, min svale og myke kvinne, fniser hun. Skal vi ikke bevege oss
over mot sofaen? Jeg vil omfavne hele deg kjære, føle hele din kropp stryke
mot min.
Kvinnene reiser seg opp. Linn tar Sylvias hånd og leier henne mot sofaen.
– Legg deg ned, ber hun. Sylvia gjør som hun sier. Hun legger hodet mot de
myke putene i den ene enden av sofaen og strekker seg ut så lang hun er.
Linn tar av seg skoene, slik at hun nå er helt naken, og setter seg på kne
ved siden av sofaen.
– Jeg vil du selv skal ta av deg skjørtet, ber hun Sylvia med et vennlig
smil rundt munnen. Sylvia smiler tilbake. Hun har en anelse om hva Linn
ønsker å se, og lukker øynene som for å konsentrere seg. Deretter, uten å
åpne øynene, lar hun hendene gli over sine egne bryster. Sakte, dvelende,
med all tid i verden. Hun flytter dem ned mot maven for å stryke og kile
over navlen, før hun omfavner sine fremdeles skjørtekledte hofter. Så – en
hånd forsvinner ned under skjørtekanten, kommer tilbake med fuktige fingre
og føres opp mot munnen hennes. Hun åpner øynene og ser på venninnen som
betrakter henne med en stille beundring. Linns hjerte banker; det kan hennes
venstre, dirrende bryst bekrefte. Fingrene hennes ønsker hele tiden å
benytte denne vakre utsikten til litt nennsom egenpleie. Men Linn vet å
vente. Snart vil hun kunne nærme seg denne utsikten helt og fullstendig, gå
inn i den og la seg oppsluke. Sylvia løfter hoftene, såvidt, tar tak i
skjørtestrikken og fører sin egen lille sorte nedover bena, manøvrerer den
rundt føttene og gir den til sin tilskuer. Linn bretter den rutinemessig
pent sammen over fanget mens hun ser Sylvias hender kjærtegne innsiden av
lårene. De malte neglene – samme farge som leppestiften – som for en stund
tilbake hadde klort oppover Linns ben, finner nå frem til eierinnens egne
truser. Hun lar den høyre hånden gli innunder og finne sin hule der. Linn
ser den romstrere rundt noen korte sekunder før den faller inn i en rytme.
Sylvia lukker øynene igjen og gir fra seg et fornøyd sukk. Dette er nesten
mer enn hva Linn kan bære, men hun vil sitte med hendene i fanget til
venninnen har avdekket alt; til hun sier velkommen inn. Det er da det skjer.
Sylvias venstre hånd glir ned langs låret med trusestrikken under tommelen.
Den sorte blomsten hennes kommer til syne og Sylvia ser bort på Linn med en
innbydelse i blikket. Trusene glir forbi hevede føtter og Linn lener seg
frem over sin venninne.
– Er det godt å være naken? spør hun.
– Veldig godt, svarer Sylvia.
Linn smyger seg opp i sofaen, setter seg nederst mellom Sylvias ben. Hun
tar sin venninne i øyensyn mens hun lar hånden gli fra lårene hennes og opp
mot hoftene, opp mot Sylvias sorte valmue, hennes fuktige kronblader.
Forsiktig skiller hun dem med fingrene, tar i bruk de knepene hun bruker for
å tilfredstille seg selv og forstår at de har sin virkning også på henne.
Hun registerer en svak svaing i Sylvias hofter, et lite sukk.
– Kyss henne, Linn.
Og Linn bøyer seg over henne. Folder leppene over den dampende blomsten,
gir den rikelig med kyss før hun stikker tungen ut for riktig å smake sin
venninnes overopphetede nektar. Hun lar den vandre opp og ned, sirkulere
rundt før hun lar den dykke som en bie inn mellom kronbladene på jakt etter
næring. Igjen lyder et sukk fra Sylvias munn. Linn lar seg oppmuntre, lar
tungen sirkulere dypere inn i venninnen, lar hendene kjærtegne hennes lår og
hofter. Sylvia kjenner det merkelige i å kunne stryke seg over brystene,
klemme dem, samtidig med at hun blir tilfredstillt av en kjærlig tunge og to
myke hender, en annen dame som kan lese hennes tanker. Hun sprer bena lenger
fra hverandre, forsøker å holde seg rolig gjennom ekstasen forårsaket av
Linns oppdagelser; hennes små berøringer, hennes eksperimenter, hennes
kjærtegn, hennes angrep. Fingrene som nå avløser tungen, hvordan de kiler
henne innvendig, trekker seg tilbake for å berøre hennes lepper, for igjen å
komme tilbake til hennes pollenbærer.
– Linn, hvisker hun. Ikke ennå. Kom hit først.
Og Linn reiser seg, kommer som en katt på alle fire over venninnen, bøyer
seg ned for å kysse brystene, kysser halsgropen og finner frem til leppene
hennes, gir henne et forsiktig, prøvende kyss.
– Legg armene dine rundt meg, Sylvia.
Sylvia gjør som hun blir bedt om, omfavner Linn. Igjen møtes de i et kyss –
lengre denne gangen, tungene deres tvinner seg i hverandre mens myke stønn
unnslipper dem begge. Linn legger seg ned over Sylvia. Varmen hun utstråler
og hennes myke kropp sender Sylvia inn i en tåke av ren lengsel og nytelse.
Brystene deres berører hverandre, presses mot hverandre. Sylvia lar hendene
stryke over Linns rygg. Skulderbladene først, siden videre nedover til hun
beføler den glatte baken hennes. Den ennå uvante følelsen av feminine fingre
mot hennes egne kinn mens Linn holder et solid tak rundt hodet hennes og
kysser som ønsket hun å spise henne. Sylvia kjenner hvordan hun er i ferd
med å vri seg rundt på det glatte sofateppet. En tanke farer gjennom hodet
hennes; så beveger hennes høyre hånd seg ned fra Linns bak og nedover,
innover mot mer følelsesladde områder.
– Mmm, det føles godt, mumler Linn. Sylvia snor seg rundt, tvinner sitt ene
ben rundt Linns ben. Fingrene hennes stryker videre, varsomt mot Linn, som
klappet hun en nyfødt, pjusket kattunge. Hun merker spenningen i Linns
kropp, hvordan hoftene hennes glir inn i en rytme diktert av Sylvias fingre.
Hun merker hvordan de berører hverandre, presses mot hverandre, også der
nede. Linn setter seg så opp på kne og skyter hoftene fremover, til hennes
varme kronblader kysser Sylvias. Hun stryker Sylvia over maven, lar hendene
gli opp til hennes bryster og ned til hennes hofter. Hun smyger og
manøvrerer seg inn til hennes stive pollenbærer berører Sylvias i et hett
møte. Igjen faller damene inn i en rytme, varmen stiger. Linn legger sin
pekefinger inn der den ømt berører dem begge. Hun lener seg bakover, støtter
seg med sin venstre arm, før hun beveger seg fremover, nedover, kysser
Sylvias bryster. Sylvia begraver sine fingre i håret hennes, sukker og vrir
hoftene rundt på det nå fuktige sofateppet. Et sted langt der inne spør hun
seg selv om dette er virkelig, om hun nå gjør det hun gjør. Linn reiser seg
opp igjen og legger hendene over Sylvias bryster. Hoftene deres hele tiden i
bevegelse, vuggende mot hverandre. De svever begge i en het tåke av nytelse
og begjær. Sylvias brystspisser er stenharde under Linns hender, kroppen
hennes begynner såvidt å riste, hennes stemme er ikke i stand til annet enn
fornøyde sukk og hikst.
Sylvia føler hun kommer nærmere. Magemusklene hennes spenner seg, små
svettedråper perler seg på huden hennes. I et øyeblikk er det som lynet slår
ned i hennes hofter og frembringer et støt forplantende seg opp mellom
hennes bryster og ut av hennes munn i et skrik hun selv blir forundret over.
Sekundet senere flommer det over også for Linn, hun spenner lårene sammen
rundt Sylvia og gir fra seg et dypt sukk mot taket, hoftene beveger seg mer
intenst mot venninnen.
Så kollapser hun over Sylvias kropp. Linn føler armene hennes over sin
rygg. Igjen er de der for å stryke henne. De kysser, smiler til hverandre.
– Og at jeg begynte denne kvelden sint og nedfor, fast bestemt på å drikke
meg vekk i en halvmørk hjørnesofa, sier Sylvia med en sliten stemme litt
etterpå.
– Denne sofaen har vist seg langt mer behagelig, har den ikke? spør Linn.
– Det eneste er … begynner Sylvia.
– Hva da?
– Kanskje hadde det vært godt med litt vin også i denne sofaen.
– Skal ikke se bort fra at det kan ordnes. Bare gi meg litt tid sammen med
deg til å komme meg, svarer Linn og kryper nærmere Sylvia.
Og med det sovner de begge.