Denne novellen er vist 37666 ganger.
Den mørke, udefinerte skyggen kommer meg nærmere og nærmere. Jeg selv sitter krøket sammen inne i et hjørne i et stort, mørkt rom der kun svake lysglimt slippes gjennom persiennene i vinduet. Rommet er tomt. Lag på lag med urgammelt støv dekker alle flater som er å se. En følelse av redsel og underdanighet brer seg over meg. Hvordan havnet jeg her? Det spiller ingen rolle – jeg vet likevel hva som vil skje når skyggen rekker fram til meg. Skyggen er større og mektigere enn meg selv, og når den først har nådd fram til meg, har jeg null sjanse. Klikk, klakk. Klikk, klakk. Lydene fra skyggens bevegelse jamrer mellom veggene, og blir samtidig høyere og høyere – helt til den stopper opp, foran meg.
«Susann..». Hvem sin stemme er det? Hvor er jeg nå? Jeg kniper øynene igjen, og åpner de på nytt litt etter. Jeg ser et kjent ansikt, men skjønner likevel ikke hvor jeg er. «Susann? Det er to timer til møtet, du bør gjøre deg klar». Tanten min minner meg på at jeg faktisk ikke er langt fra helvete likevel i det hun vekker meg fra en dyp og skremmende virkelighetsnær drøm. Mareritt. Det er hva det kalles, både når jeg sover og når jeg er våken.
***
For fire måneder siden begynte jeg i ny jobb hos et norsk magasin, der jeg fort fant plassen min. Jeg passet utmerket godt inn i både miljøet på arbeidsplassen og i de oppgavene jeg fikk ansvar for. Eller, det var det jeg trodde etter min første uke. Mandagen i min andre uke på jobb møtte jeg Gøril. Gøril jobbet i en annen avdeling, men hadde de samme arbeidsoppgaver som meg selv. Jeg tenkte at det jo kunne bli riktig så hyggelig og bli kjent med denne damen, der vi kanskje til og med kunne samarbeide og snakke jobb over kaffekopper og bakverk. Det viste seg at jeg ikke kunne tatt mer feil av denne Gøril. Hun var Djevelen selv! Med sitt lange, selvlysende blonde hår og et bestemt blikk lot hun meg få vite fra første stund, at hun og jeg – vi var ekte rivaler av verste sort. Dager gikk og uker gikk, og noe vennskap og arbeidsforhold med dette mennesket kunne jeg tydeligvis se langt etter.
Gøril er en slik dame ingen tør å stå opp mot. Hun har blikk av stål, og en gange som ikke viser annet enn myndighet og styrke. Ja visst kan hun kalles attraktiv, så lenge en ikke blir kjent med henne. Store, grønne øyne med perfekte vipper viser seg bak et par briller ingen andre enn et selvsikkert menneske kan bære. Slank er hun også, og hun kler seg som om hun ikke har gjort annet i livet sitt enn å gå modell for Chanel og Versace. Legger en merke til neglene hennes er det selvsagt ikke noe å utsette på dem heller. Dama er perfekt – uten skavanker, uten feil.
Jeg åpnet meg tidlig for mine kolleger. Ja, det vil si at alle, inkludert Gøril, er klar over min helskeive legning. Og dette faktum har hun brukt mot meg i mange tilfeller, både i direkte konfrontasjon og bak min rygg. Jeg forsto tidlig at min legning gjorde det ennå mer vanskelig å komme på godfot med Gøril.
Hennes framtreden gjennom disse månedene har gjort meg psykisk sliten og utmattet, men jeg har nektet å la henne se meg knekke. Det har gått så langt at jeg i dag skal i møte sammen med flere ledere, samt Gøril selv. Her skal jeg altså stå ansikt til ansikt med jernkvinnen, noe som ingen har turt tidligere. Jeg er dømt til å tape denne kampen.
***
Tanten min stopper bilen på parkeringsplassen. Jeg ser Gørils skinnende blanke Mercedes stå oppstilt på hennes reserverte plass. Jeg trekker pusten dypt som et tegn på at jeg nå er klar. Klar for å splintre henne. Klar for seier. Ja, jeg prøver i alle fall desperat å overbevise meg selv om at det motsatte ikke vil skje. Jeg reiser meg ut av bilen og faller kontant bakover mot bilen som om tyngdekraften aldri hadde hatt sin eksistens på denne planeten. Beina mine er som gelé, og jeg har aldri kjent meg svakere. Et dårlig tegn, tenker jeg. Jeg bøyer meg inn vinduet på bilen og får et medfølende blikk fra tanten min. «Du har ingenting å frykte, vennen min. Du klarer dette fint», prøver min tante å berolige meg.
Vel inne i bygningen setter jeg figurativt en maske over meg. En maske som utstråler vinnerstyrke og fryktløshet. Aldri i verden om hun skal få se meg usolid. Aldri. Jeg går med rolige, målrettede skritt inn i heisen, og trykker på «7». I syvende etasje befinner dommen min seg. I syvende etasje befinner Gørils dom seg. Heisen stopper i tredje etasje, og dørene åpner seg. Jeg stivner umiddelbart til. Det er henne!
Det er nesten som om jeg kan skimte et ørlite snev av usikkerhet hos Gøril i det hun stopper opp og borer blikket sitt inn i mitt. Et par sekunder går og hun kommer inn i heisen med meg. Vi utveksler ikke et eneste ord, ikke et lite nikk med hodet engang. Spenningen inne i den speilbelagte heisen er til å ta på, og jeg er overbevist om at hun kan oppfange mine hjertedunk akkurat slik jeg selv gjør. Hadde jeg ikke stått med hendene mine foldet bak på ryggen min ville de ristet fullstendig ukontrollert, og jeg ville blitt avslørt av henne. Jeg klarer meg fint. Et sjokkerende trekk fra hennes side viser seg likevel da hun uforutsett trykker på stoppknappen og dørene åpner seg i sjette etasje. Hun tar et fast grep rundt overarmen min og haler meg etter seg. Jeg rekker ikke å spekulere engang før vi står inne på et tomt kontor som ikke ser ut til å tilhøre noen. Hun lukker døren bestemt etter seg, og låser.
Hun vender seg mot meg. Studerer meg. Blikket hennes er som alltid bestemt og uten rådvillhet. Jeg selv står med ryggen inntil en vegg, ved siden av en reol som ser ut til å stamme fra antikken. Jeg flakker tydelig med blikket, og vet ikke helt hvor jeg skal feste det. Nå vet hun hvem jeg er i hvert fall. Hun kan lese meg som en åpen bok her jeg står. Naken føler jeg meg. Splitter naken.
«Susann…», kommer det fra Gøril. Hun ser granskende på meg mens hun plasserer hendene på hoftene sine. «Jeg vil nå komme med et tilbud jeg aller høyst anbefaler deg å takke ja til», sier hun videre og tar et par skritt sakte mot meg. Jeg ser nå forventingsfullt på henne, og blikket mitt vandrer uten kontroll ned langs blusen hennes. Den hvitblendende skjorten forteller meg at hun ikke bærer noe annet under, da jeg tydelig kan se de knoppede brystvortene hennes peke rett mot meg. Lengre ned går blusen en beige og sortstripet dressbukse i møte. Buksene sitter stramt rundt hoftene hennes, og fortsetter ned de lange, slanke beina hennes til et par høyhelte støvletter som nok helt sikkert ikke var lav i pris. Jeg ser henne i øynene igjen, og gir fra meg et slags spørrende sukk. Hun sier ikke mer, men kommer så nær meg at jeg nesten ikke kan ta feil av hva som egentlig er i ferd med å skje. Hun tar et bestemt tak i hver av hendene mine og løfter de over hodet mitt, opp langs veggen. Øynene sine tar hun ikke vekk fra meg. Nå har hun meg. Jeg tilhører henne. Det er ingenting jeg kan gjøre nå.
For første gang ser jeg noe som kan ligne et smil om munnen hennes, og jeg får følelsen av at det er noe menneskelig ved henne – tross alt. Hun presser seg inntil meg, og legger leppene sine mot øret mitt. Jeg hører henne puste tungt, i takt med meg. «Det er meg og deg nå. Du og jeg. Nå eller aldri», hvisker hun sjelelig til meg. Jeg prøver å kvitte meg med forfjamselsen og sette puslebrikkene sammen, men jeg er altfor opptatt i øyeblikket. «Du vet, Susann..du er sjanseløs mot meg. Meg prøver du ikke å beseire!». I tankekaoset mitt makter jeg ikke å få frem noe i form av ord. Jeg er lammet av vesenet hennes, og klarer ikke overse det faktum at hele situasjonen gjør meg kåtere enn noensinne før. Faktisk så føles det helt fantastisk at hun har makten over meg. Jeg elsker at hun kan gjøre hva hun vil med meg nå. Jeg gir meg. Jeg er hennes.
Hun griper tak i øreflippen min med tennene. Hun suger lett, før hun slipper. Pusten hennes i øret mitt føles som fjærstryk over mine erogene områder, og jeg kjenner at dette alene kan føre meg til himmels. Men hun har planlagt mer.
Hendene mine holder hun fortsatt bestemt oppover veggen mens hun viser bestemt hva hun vil ha og kysser meg. Intenst. Vått og hett. Spenningen er farlig eksplosiv her jeg står tett inntil rivalen som har all makt over meg. Rivalen som har meg som sin eiendel.
Hendene hennes er nå opptatt med å kneppe opp skjorten min, men iveren tar overhånd og hun røsker hele plagget av. At skjorten revnet samtidig som at knappene ble revet vekk gidder jeg ikke tenke på nå. Nå er det dette øyeblikket som teller. Før jeg rekker å gjøre eller tenke noe har hun fått av meg alt, utenom den røde, lille som dekker rumpa mi. Hun tar et solid tak rundt hoftene mine og snur meg rundt, slik at jeg står lent inntil veggen med rumpa mot henne. Den nå halvnakne kroppen til Gøril kjenner jeg presse mot min, og hendene mine har hun låst fast i sine egne – opp langs veggen. Pusten min er tung, og jeg merker at jeg av og til glemmer å puste, jeg er for opptatt med å få med meg hvert eneste trekk fra Gøril.
Rumpa mi presser jeg desperat mot henne, jeg vil ha mer. Hun trekker nå neglene sine ned langs armene mine som forårsaker ilinger gjennom hele kroppen. Åndedragene hennes føler jeg rett bak meg, tett opp i nakken. Et deilig bitt setter hun fra seg mens hun drar neglene sine over brystene mine. Hennes behandling levner ingen tvil om at jeg er åpenbart ladet, alle nerveimpulser er i aktivitet, og jeg..«Åååh». Et langt, mykt stønn kommer fra meg i det hun sirkler mine brystvorter med neglene og presser seg mot rumpa mi. Gøril bøyer seg ned og favner om hoftene mine, så rumpa mi, og kjærtegner med tungespissen. Jeg merker hun blir mer voldsom da hun hastig river av meg siste plagg på kroppen min, og sprer beina mine med den kraften hun har. Jeg kjenner dråper som renner langs med lårene mine. Dette er dråper som er ene og alene Gørils fortjeneste.
Hun sprer rumpeballene mine og graver tunga si inni meg. Dypt og hardt. Sirklingen fra henne er uutholdelig deilig, og jeg tar meg selv i å presse meg ned mot henne. Surklelyder hører jeg under meg – en het blanding av mine safter og Gørils spytt. «Snu deg!», sier hun plutselig og trekker seg litt tilbake. Jeg kjenner en liten skuffelse bre seg over meg, men i det jeg snur meg og ser Gørils uttrykk vet jeg at hun ikke er ferdig med meg. Hun tar et hardt tak i meg og river meg ned på gulvet. Den lange, slanke kroppen sin legger hun over min og kysser meg rått. Jeg kjenner på smaken av meg selv, sammen med Gøril. Hun småbiter seg veien ned kroppen min, og tar bestemt beina mine over skuldrene sine. Fingrene hennes har hun bevegd inni meg, og hun presser de opp og ned mens hun kysser og småbiter kjønnet mitt. Jeg prøver å røre ved henne, men finner straks ut at jeg ikke har rettigheter. Hun tar tak i hendene mine og legger seg over meg, mens hun fortsatt er inni meg. Hun ser på meg. Studerer øynene mine, lytter til meg. Stønningen min blir noe høyere og pusten er rask og ujevn. Hun biter tak i underleppa mi, mens hun fingrer hardere og raskere. Jeg kjenner det har bygget seg kraftig opp inni meg, og jeg er sjanseløs. Kroppen rister fra seg mens jeg strammer godt rundt fingrene til Gøril. Hele hånda hennes dekkes av saftene mine. Beina mine skjelver fortsatt, og Gøril fortsetter å bite meg lett i leppa. Jeg har øynene mine lukket, og prøver å få kontroll på pusten igjen. Skyggen fra Gøril i det hun reiser seg dekker over meg, men jeg er for slapp til å klare å åpne øynene. Skyggen fra Gøril. Skyggen.
Hun lener seg over meg, og hvisker «Dette er hva som skal skje. Du dukker ikke opp på møtet. Du sier ikke ett ord om dette til noen. Hvis du ikke adlyder, kan jeg love deg Helvete!». Skyggen fra Gøril beveger seg sakte men sikkert vekk fra meg, og jeg hører døren blir lukket opp.
«En ting til..», hører jeg Gøril si. «Dette er ikke siste gang vi skal møtes på denne måten». Døren lukkes bak henne. Skyggen til Gøril er riktignok vekke, men den er i det minste identifisert.
