Denne novellen er vist 10271 ganger.
– Du vet du må straffes ?, sier jeg med en svakt spørrende tone i stemmen.
– Ja, svarer hun, med forventning i stemmen, og allerede da ser jeg for meg at dette kan bli vanskeligere en jeg på forhånd trodde.
-Du er klar over at du ikke har lov å ta på deg selv, uten å spørre meg .
– Ja.
– Alikevel så gjorde du det, hvorfor?
– Jeg glemte det, og jeg var så kåt at jeg ikke orket å ringe deg, og om du hadde sagt nei, hva skulle jeg gjort da?
– Om jeg hadde sagt nei, så hadde du lagt deg til å sove med hendene oppå dyna.
Jeg strammer repet enda litt mer, tvinger Line helt opp på tærne, som for å understreke at jeg mener det jeg sier.
Hun skjærer en liten grimase, der hun må stå helt på tærne og balansere. Armene hennes strekker seg opp imot taket, solid festet med lærmansjetter og rep som er tredd gjennom en solid krok som igjen er godt skrudd fast i en bjelke.
Kroppen er naken, og med armene strukket ut og opp, slik som nå, står brystene rett ut. De er svakt nøttebrune, slik som resten av kroppen hennes. Hun liker tydeligvis å sole seg med minimalt med tekstiler på.
Bare brystvortene, og det lille området rundt har en litt mørkere farge.
Det er fristende å ta en av dem i munnen, suge den inn, og la tungen leke med den, kjenne hvordan den vokser ørlite grann til når jeg småbiter i den. Blikket glir videre nedover den flate maven, der lyset glimtvis reflekteres i en gyllen ring som som sitter i navlen.
Bare noen cm lenger ned er det en smal stripe med hår, som en pil som viser veien til kilden hvor jeg så mange ganger har fått slukket tørsten.
Jeg er tørst nå.
Men det er ikke derfor vi står her nå.
-Siste sjanse, en unnskyldning og et løfte om at det ikke skal gjenta seg?
Du verdiger meg ikke engang et svar, bare et blikk, som ihvertfall ikke er ydmyk.
Det er helt tydelig at hun fremdeles ikke har innfunnet seg med sin plass, som underdanig i visse situasjoner.
Vel, antagelig lærer hun bare sakte.
Jeg løfter hånden, og med litt mere kraft enn jeg først hadde tenkt meg, suser den ned mot den struttende bakenden hennes.
Med et smell treffer hånden den bare rumpa hennes, og etterlater seg en rød flekk.
Nok et smell, og det danner seg en rød flekk på den andre rompeballen også.
-Er du klar for å be om unnskyldning nå ?, spør jeg
-Nei, langt ifra, svarer hun, med øynene halvt igjen
Igjen langer jeg ut et klaps med flat hånd.
Dette går ikke slik jeg hadde tenkt, det er i ferd med å passere min grense.
-ahh
Det er tydelig at du liker dette langt bedre en meg.
Det er rett før jeg resignerer, innser at dette er ikke noe som faller naturlig for meg.
Jeg får en ide.. Om ikke smerte er måten å straffe deg på., hva med…
Jeg bøyer meg ned på huk. Line står høyt på tå. Leggmusklene hennes anstrenger seg for å ta mest mulig av vekten, for på den måten å avlaste håndleddene. Forsiktig lar jeg en finger berøre fotsålen hennes.
– Neiii ikke det, ikke kil.
Jeg holder fingeren i ro. Tenker kjapt gjennom de praktiske følgene av den nye oppdagelsen min.
Om et klask på baken ikke fungerte som avstraffelse.. vel her hadde jeg vel en gylden mulighet til å få deg til å gå med på omtrent hva jeg ville.
Jeg beveger fingeren litt før jeg igjen stopper den. Hun står fremdeles i ro. Hun kan ikke flytte foten uten å løfte den i fra gulvet. Så stryker jeg fingeren hele veien fra hælen, og så langt frem mot tærne jeg kom, i en lang strykende bevegelse. Med et stønn løfter hun foten og setter den ned litt lenger bort for på den måten bringe den i sikkerhet for noen stakkarslige sekunder.
-Vil du nå be om unnskyldning og love forbedring? spør jeg
-for hva da?
– for at du koste med deg selv i går, uten å spørre meg om lov først.
-unnskyld, unnskyld. Det fosser ut av henne, tilsynelatende er hun villig til å si alt jeg ønsker å høre.
-Takk, og kan du love at neste gang skal du spørre først?
Hun nøler litt, og øyeblikkelig legger en hånd seg rundt den ene ankelen hennes, holder henne i ro slik at hun ikke kan trekke til seg beinet denne gangen.
Den andre hånden legger seg under fotsålen, og hun kan kjenne fingrene som er i ferd med å begynne en runddans.
-Jeg skal spørre om lov først, jeg lover at det ikke skal gjenta seg.
Det kom fort, og ydmykheten, iblandet litt kåtskap, er klar i stemmen hennes.
Jeg bestemte meg for at jeg skulle la nåde gå for rett, for denne gang.
-Husk at neste gang slipper du ikke så lett unna, sa jeg.
Line bare smiler, og jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle tolke ut av det.
Kanskje hun ikke ville hatt noe imot en avstraffelse til?
