Denne novellen er vist 17725 ganger.
Det var en gang ei jente som var svært så rik, men hun var også svært så grisk.
Nå hadde det seg slik at hun også var svært så vakker, så friere var det ingen mangel på.
Så hadde det seg slik at en dag kom det tre stykker samtidig som alle ønsket å fri til jenta.
De skulle alle bli over natta, så jenta fulgte de til gjestebua og viste de en stor seng som de kunne dele alle tre.
Selv krabbet hun opp på loftet, for hun var fælt så nysgjerrig på hva de kunne finne på å si når de ikke viste hun var i nærheten.
Ettersom mørket senket seg og kveld ble til natt begynte det å blåse opp til storm.
Den ene av frierne begynte å klage & syte over det fæle været, for han hadde flere skip på sjøen som kunne ta skade av slikt vær.
Jenta skjønte at han her, ja han måtte være svært så rik og hun hadde nesten bestemt seg for at HAN skulle hun gifte seg med, da frier nummer to begynte å syte & klage over hvordan denne grusomme vinden kunne skade det store huset hans.
Jenta tenkte med seg selv at ”jo, han er nok like rik, så kanskje jeg heller skal ta han?”
Den tredje frieren sa ingenting og jenta kom til det at han måtte være en fattigslig stakkar som ikke hadde noe å klage over.
Men i det hun tenkte at hun nok fikk snike seg tilbake til sitt eget soverom, dyttet han bort en av de andre karene:
– Å flytt litt på deg da, du ligger på snabben min.
Mer ble ikke sagt, før de alle tre sovnet.
Når de sto opp om morgenen, lot jenta som om hun ikke hadde hørt ett ord av hva de snakket om natten i forveien og var like smørblid som de.
Men hun ville gjerne se om noen av karene var raske til beins, eller om de bare hadde det i kjeften, før hun avgjorde hvem av de hun ville gifte seg med.
Så de satte i å springe det beste de kunne alle tre. Det så raskt ut som om han som ikke hadde noe å klage for skulle bli liggende etter de andre. Da greide ikke jenta å holde seg:
– Å du med den store kuken, løp på, løp på, så kommer du først.
Han var ikke sen om å gjøre som hun sa, han kom først frem og fikk både jenta og rikdommen hennes.
Av: Asbjørnsen & Moe
