Gjete kongens harer

Denne novellen er vist 5489 ganger.

Det var en gang en livørsmann som hadde gitt opp gården sin til odelsmannen. Men han hadde tre sønner til, og de hette Per og Pål og Espen Taskeladd. De gikk hjemme og ville ingenting ta seg til, for de hadde det godt, og selv syntes de at de var for gode til allting, og at ingenting var godt nok til dem.

Langt om lenge hadde han Per fått høre at kongen ville ha en gjeter til å gjete harene sine, og så sa han til faren at han ville dit, det kunne være passe til ham, for han ville ikke tjene noen ringere mann enn kongen sjøl, sa han. Kallen mente det, at det nok kunne være arbeid som høvde bedre til ham; for den som skulle gjete haren, fikk være ledig og lett og ikke noen daustokk, og når harene tok på å løpe og flyge, så ble det en annen dans enn å rusle stuemellom.

Ja, det fikk ikke hjelpe, han Per ville dit og han skulle dit; så tok han skreppa på nakken og labbet nedover bakken, og da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til ei halvgammal kjerring som hadde fått nesa si klemt fast i en vedkubbe, og da han så hvordan hun rykte og sleit for å komme løs, ga han seg til å storle.
«Stå ikke der og glis,» sa kjerringa. «Men kom og hjelp en gammal krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesa mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke kjent smaken av kuk på hundre år,» sa hun. Men enda mer lo han Per, han syntes bare det var moro.
«Får håpe du kjenner smaken her bak, da,» sa Per og løfta opp skjørtene til kjerringa. Vel var hun halvgammel, men formen hadde hun beholdt. Hun rykte og sleit for å komme løs mens Per tok henne bakfra og tømte seg lenge og vel. Da han trakk seg ut, dro han skjørtene ned igjen. «Ja, du skal ha takk, gamlemor. Og har du stått her i hundre år, kan du alltids holde ut i hundre år til.»
«Hadde jeg hatt nesa fri, skulle jeg ha gandet kuken av deg,» freste kjerringa mens Per storlo og gikk.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med en gang; det var ikke vondt om tjeneste der, og god niste og god lønn skulle han ha, og kanskje kongsdatteren på kjøpet; men om det kom bort en eneste av kongens harer, skulle de skjære ballene av ham og kaste ham i ormegården, og ballene med.

Så lenge Per var i fegata og heimehagen, hadde han alle harene i en flokk; men da det led på dagen og de kom opp i skogen, tok de til å skjene og flyge over alle åsene. Per satte etter og rente på spreng, så lenge han kunne skjønne han hadde en igjen, og da den siste var borte var han nesten sprengt, siden så han ikke mer til dem.

Utpå ettermiddagen tok han til å rusle på hjemveien, og sto og kopte og kopte etter dem i grinda. Å nei, det kom ingen harer; men da han kom hjem til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven, og tok og skar ballene av ham, strødde pepper og salt i såret og kastet både ham og ballene i ormegården.

Om en stund ville han Pål i veien og gjete harene til kongen. Kallen sa det samme til ham, og enda litt mere; men han måtte av gårde og han ville av gårde, det var ingen råd for det, og det gikk verken verre eller bedre med ham enn det hadde gått med han Per. Kjerringa sto der og rykte og sleit med nesa i vedkubben, og han lo og syntes det bare var moro. Spermen til Per hadde knapt rent ut før Pål fylte kjerringa på nytt og lot henne etterpå stå der og hakke. Tjeneste i kongsgården fikk han på timen, det var ikke nei til det. Men harene skjente fra ham bort over alle haugene, enda han sprengfløy, så han peste og bar seg som en hund i solsteik. Og da han kom hareløs til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven på tråkka, og tok og skar ballene av ham og strødde salt og pepper i såret, og så i ormegården med ham og hele stasen.

Da det led om en stund, ville Taskeladden i vei og gjete kongens harer, og det sa han til kallen; han syntes det kunne være slikt høvelig arbeid for ham å fare i skog og mark og bortetter jordbærbråtene og reke etter en flokk harer, og ligge og sove og late seg i solbakkene stundomtil. Kallen mente at det nok kunne være arbeid som høvde seg bedre for ham; gikk det ikke verre, så gikk det visst ikke bedre med ham enn det hadde gått med brødrene hans. Den som skulle gjete kongens harer fikk ikke dra seg som en daustokk med blyladder på, eller som en lus på en tjærekost; og når de tok til å skjene i solbakken, ble det minst likeså ille som å fange lopper med votter på. Den som skulle slippe fra det med ballene og alt utstyret ellers i behold, fikk være mer enn leug og lett, og flyge måtte han verre enn et tørt skinn og en fugleving.

Ja, det fikk ikke hjelpe, sa Espen Taskeladd; han ville til kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel ikke være stort verre enn geita og kalven. Så tok Taskeladden skreppa på nakken og labbet nedover bakken.

Da han var gått langt og lenger enn langt, så han tok til å bli riktig sulten, kom han til den halvgamle kjerringa som sto med nesa i vedkubben, og rykte og sleit og ville løs.
«God dag, snuppa,» sa Taskeladden. «Står du her og bryner nesa di, din stakkar du er?»
«Nå har ingen kalt meg snuppa på hundre år,» sa kjerringa. «Men kom nå og hjelp meg løs, og la meg suge deg tom, for jeg har ikke hatt kuk i munn i all den tiden; så skal jeg gjøre deg en tjeneste igjen.» Ja, han syntes nok hun kunne trenge til både mat og drikke foruten kremen hans da, sa Espen Taskeladd. Så kløvde han kubben for henne, så hun fikk nesa ut av vedsprungen, og ikke før var kjerringa løs før hun viftet med nesa og gikk ned på knær foran Espen Taskeladd. Ned gikk buksa og opp gikk kuken, og så gapte hun over så Espen stønnet skjelvende av nytelse, og sugde det hun var god for til kremen sto ut av Taskeladdens stav. Lenge og vel sprutet han i den sugende munnen til kjerringa og da han vel var tom, satte han seg til å ete og delte med henne, og kjerringa hadde både god kukhug og mathug det kan en nok vite, så hun ble ved brorparten av nisten og vel så det.

Da de var ferdige med det, ga hun Taskeladden en pipe, som var slik at når han blåste i den ene enden, så spredde det seg til alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den andre, så sanket det seg i hop igjen; og om pipa ble borte eller kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønsket den tilbake.
«Det var mye til pipe,» tenkte Espen Taskeladd.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med en gang; det var ikke vondt om tjeneste der for de var glade i å skjære ballene av gjeterne, og kost og lønn skulle han ha. Og var han kar om å gjete kongens harer så ingen kom bort, skulle han kanskje få kongsdatteren også; men kom det bort noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de skjære av ham ballene og pikken og mere til, og kongen var så sikker på det at han gikk bort og brynte kniven med det samme.

Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen Taskeladd; for når de gikk ut, var de mest så tamme som en saueflokk. Og så lenge han var i fegata og i heimehagen, hadde han dem også i flokk og følge, men da de kom opp under skogåsen, og det led til middags, så sola tok til å brenne og skinne i bråter og lier, tok de på å skjerpe og skjene bort mellom alle haugene.
«Eia mei da! Hei, vil du gå,» skrek Espen Taskeladd og blåste i den ene enden av pipa, så de fòr til alle verdens kanter, og borte var de. Men da han kom fram på en gammal kølabonn, så blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av det, var harene der og sto i rad og rekke så han kunne se dem over som en tropp soldater på en ekserserplass. «Det var mye til pipe,» tenkte Espen Taskeladd. Så la han seg til å sove borti en solbakke, og harene skjente og sytte seg sjøl til kveldstid; så blåste han dem sammen igjen og kom fram til kongsgården med dem som med en saueflokk.

Kongen og dronningen, og prinsessen med, de sto i svala og undres på hva dette var for en kar, som gjette harene så han kom hjem med dem igjen, og kongen telte og telte dem, og pekte med fingeren og telte dem igjen, men det var ikke borte så mye som en hareunge engang.
«Det var gutt det,» sa prinsessen.

Neste dagen fòr han til skogs og skulle gjete igjen. Men som han lå og latet seg i en jordbærbråte, sendte de stuepiken i kongsgården bort til ham; hun skulle se til å få greie på hvordan det gikk til at han var kar for å gjete kongens harer. Ja, han tok fram pipa og viste henne, og så blåste han i den ene enden så de fòr som en vind bort over alle hauger og åser, og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråte og sto på rekke og rad igjen. Det var en artig pipe, syntes stuepiken; hun skulle gjerne gi hundre daler for den, om han ville selge den, sa hun.
«Ja, det er mye til pipe,» sa Espen Taskeladd, for pengene var den ikke til salgs, men ville hun gi ham de hundre dalerne og et sug på pikken for hver daler, så skulle hun få den, sa han. Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham to for hver daler, og takk til. Espen Taskeladd brettet ned buksa og fant fram pikken i solsteika, og stuepiken var ikke sen om å legge seg på knær mellom bena hans og ta sin tørn. Sugene ble dypere jo lengre Espen talte, og det begynte å sitre så deilig i staken mens stuepiken nærmet seg de hundre. Da han rent ut syntes han skulle sprute av bare nytelse, reiste hun seg opp og nikket fornøyd mens hun holdt handa fram.
«Hundre. Og så var det pipa.»
«Litt til, så får du mer enn pipa,» sa Espen, og stuepiken ned på knær igjen og sugde det hun var god for, så kinnene rent bulte ut av styrten hun fikk. Så fikk hun pipa og satte nesa hjemover mens hun tørket seg fornøyd om munnen. Men da hun kom fra til kongsgården, var pipa vekk, for Espen Taskeladd hadde ønsket seg den igjen, og da det led til kvelds kom han hjem med harene sine som en annen saueflokk, og alt det kongen talte og pekte så hjalp det ikke, det manglet ikke et hår.

Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessen i veien for at HUN skulle få fra ham pipa. Hun gjorde seg blid som en lerke, og så bød hun ham to hundre daler, om han ville selge henne pipa og si henne hvordan hun skulle bære seg at for å få den vel hjem med seg.
«Ja, det er mye til pipe,» sa Espen Taskeladd, og den var ikke til salgs, sa han; men det var det samme, han fikk gjøre det for hennes skyld, ville hun la ham gi henne et slikk mellom bena for hver daler, så skulle hun få pipa. Og ville hun bli ved den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak, det. Det var høy pris på den harepipa, syntes prinsessen og hun kvidde seg for å løfte skjørtene, men siden det var i skogen, så ingen så eller hørte det, så fikk det skure, og pipa måtte hun ha, sa hun. Espen Taskeladd tok prinsessens hånd og førte henne galant bort til ei koselig tue i jordbærbråten og hjalp henne vel ned. Hun løftet selv opp skjørtene med blussende kinn mens Espen la seg til rette mellom prinsessens lår. Hun talte selv for hvert slikk, men jo lenger mot hundre hun kom ble det vanskeligere å holde tellinga og da hun hadde kommet over hundre, ble det rent for ille. Prinsessa sank ned i tua og klarte ikke telle lenger, så deilig sitret det mellom bena hver gang Espen Taskeladds tunge gled over. Han hadde nok kommet godt og vel over to hundre da prinsessa svaiet ryggen og klynket lenge og vel.

Da Espen Taskeladd brettet skjørtene hennes ned igjen, var han blank på haka av prinsessens safter. Så fikk prinsessen pipa, og hun gikk og holdt og klemte på den hele veien hjem; men da hun kom til kongsgården og skulle vise den fram, var den borte mellom fingrene på henne.

Neste dag ville dronningen selv i veien og få fra ham pipa, og hun mente nok hun skulle få den med seg hjem også. Hun var mer knipen på skillinge hun, og bød ikke mer enn femti daler, men hun måtte legge på så det ble tre hundre. Taskeladden sa det var mye til pipe, og det var et rent skambud, men for hennes skyld fikk det være det samme, ville hun gi ham tre hundre daler og et jukk på kjøpet for hver daler, så fikk hun ha den. Det fikk han velmålt, for på det slaget var hun ikke så pruten, dronningen. Hun skjøv Espen Taskeladd ned i jordbærbråten og løftet skjørtene så det rent hastet for en stakkar å få fram utstyret. Og dronningen til å spidde seg nedpå og jukke som gjaldt det livet. Det var rent som det deiligste mare-ritt, og Espen Taskeladd rakk ikke engang å telle, så fort gikk dronningens underliv og så fort kom han, for dronningen visste hva hun gjorde, hun.

Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den vel attpå; men det gikk ikke henne det grandet bedre enn de andre, for da hun skulle ta den fram, var pipa borte og om kvelden kom Espen Taskeladd drivende med kongens harer som med en tam saueflokk.

«Det var skrap alt i hop,» sa kongen. «Jeg for nok i veien sjøl, skal vi få fra’n denne skarvepipa; det blir ikke annen råd, kan jeg skjønne.» Og da Espen Taskeladd var kommet vel til skogs den neste dagen, så strøk kongen etter, og fant ham i den samme solbakken der kvinnfolkene hadde vært i kastelag med ham. Ja, de var fine venner og vel forlikt, og Espen tedde ham pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og kongen syntes det var en artig pipe og ville endelig kjøpe den, om han så skulle gi tusen daler for pipa.
«Ja, det er mye til pipe det,» sa Espen Taskeladd. «Men for pengene er den ikke til salgs,» sa han. «Men om du ser den kvite hoppa der, som går nedi myra bakved den store furua?» sa han og pekte bort i skogen.
«Ja, det er min egen hest, det er Kvita, det,» sa kongen; den var han god for å kjenne selv.
«Ja, vil du gi meg tusen daler og kysse Kvita, så skal du få pipa mi.»
«Er den ikke til salgs for noen annen pris?» sa kongen.
«Tjaaa, jo, hvis jeg fikk lov til å ta kongen bakfra, så skal du få pipa mi.»
«Ja, men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt imellom?» sa kongen. Det kunne han få lov til. (I originalutgaven kysser kongen hesten med silketørkleet mellom, men DER setter jeg grensa i en erotisk utgave av eventyret, hvor kyssing er for puslete og silketørklær mest er i veien… B. Hagen). Kongen ned på alle fire med buksa på knærne og Espen på kne bak ham med silketørkleet pent dandert på kongens skinkesprekk, og så stanget han inn det han var kar for, Taskeladden. Kongen jamret seg, men det var nå mer av nytelse enn av skam og smerte, det da. Og da Espen Taskeladd hadde tømt seg og vel så det, trakk han silketørkleet ut og ga pipa til kongen, som la den i pengepungen sin, og den stakk han i lommen og knappet klaffen vel til, og så strøk han avsted hjemover. Men da han kom til kongsgården og ville ta fram pipa, var det ikke likere med ham enn med kvinnfolkene, han hadde ikke mer pipe han enn de hadde; og Espen Taskeladd kom drivende hjem med hareflokken, og det manglet ikke et hår.

Kongen var både hatsk og harm, og ikke så ille sår i rumpa si, for det Taskeladden hadde narret dem alle sammen og snytt HAN for pipa også, og nå skulle han miste livet, det var ikke noe å spørre om; og dronningen sa det samme, det var best å rette slik en fark på fersk gjerning. Espen mente det, at det verken var rett eller riktig, for han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle gjøre, og så hadde han verget ballene og pikken og livet sitt så godt han kunne. Så sa kongen at det fikk være det samme; var han god for å juge det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle han frelse livet.

Det var verken noe langt eller vanskelig arbeid det, det trodde han seg vel til, sa Espen Taskeladd. Og så tok han til å fortelle hvordan det hadde gått med ham fra førsten av; han fortalte om kjerringa med nesa i vedkubben, og rett som det var så sa han:
«Jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt.» Så talte han om pipa han fikk, og om stuepiken som kom til ham og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle sugene hun måtte gi attpå borte i skogbakken. Og så talte han om prinsessen, hvordan hun kom til ham og ble slikket lenge og vel for pipa, for det ingen så og hørte det, borte i skogen. – «Jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,» sa Espen Taskeladd. Så talte han om dronningen, hvor nøye hun var på skillingen, og hvor flongs hun var med jukkene sine – «jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,» sa Espen Taskeladd.
«Nå syns jeg det er temmelig fullt, jeg,» sa kongen.
«Å inte,» sa dronningen.

Så tok Espen Taskeladd på å tale om at kongen kom til ham, og om den kvite hoppa som gikk nedi myra og at kongen kvia seg, og så talte han om silketørkleet og dersom han ville ha pipa, så fikk han ta ham… så fikk han ta… – «Ja, med forlov, jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,» sa Espen Taskeladd.
«Holdt, holdt, det ER fullt, gutt,» skrek kongen; «Ser du ikke at det flømmer over!»

Så syns kongen og dronningen at det var best han fikk prinsessen og halve riket, det var ingen råd for det.
«Det var mye til pipe det,» sa Espen Taskeladd.

Av: Berit Hagen