Hjemkomsten

5 (1)

Lokalet er en tidsmaskin av dårlig smak, med glitterball i taket og en DJ som spiller hits fra nittitallet så høyt at gulvet vibrerer. Hanne klemmer seg om glasset med hvitvin og prøver å smile overbærende til en fyr hun ikke har sett på tjue år, men som insisterer på å vise henne bilder fra barnas konfirmasjoner. Hun kjenner på den velkjente følelsen av å være på feil sted, kledd i en kjole som er litt for fin, og smilende til folk hun har glemt for lenge siden. Livet hennes er trygt, forutsigbart og godt, men akkurat nå føles det som et grått ullteppe i et rom fylt med neonfarger. Så ser hun ham.

Han står ved baren, lener seg mot diskplaten med en avslappet selvtillit som tiden ikke har rørt. Jonas. Håret er litt kortere, det er noen fine linjer rundt øynene, men det er ham. Det er blikket hans. Det samme varme, litt sarkastiske blikket som kunne få henne til å le av ting ingen andre forsto. Deres øyne møtes over det fylte lokalet, og verden utenfor dem dempes til en summing. Han heiser glasset sitt mot henne, et lite, hemmelig smil leker på leppene, og Hanne kjenner en umiddelbar varme spre seg i underlivet, en reaksjon så kraftig at hun må klemme lårene sammen og sette fra seg vinglasset før hun slipper det.

Det tar en evighet før de klarer å komme seg gjennom folkemengden og møtes. «Du ser… helt lik ut,» sier han, og stemmen hans er dypere enn hun husker, men den har samme melodi. «Det er en løgn,» svarer hun og ler, «jeg har fått rynker og en morsom holdning til skatt.» Han ler med, et ekte, hjertelig latter som får smilefurene ved øynene hans til å dykke dypere. «Du ser fantastisk ut, Hanne. Ærlig.» De står der, klamme i hendene på hverandre, og prater som om ingen tid har gått. De snakker om ingenting og alt, om den ene læreren de hatet, om den gangen de stakk av fra en fest, om hvor rart det er å være voksen. Men under den overfladiske praten ligger det en annen samtale, en usynlig strøm av spørsmål. Hva skjedde egentlig? Hvorfor sluttet vi? Hva om?

Selskapet dør ut, folk begynner å ta på seg jakker og forlate lokalet i små, høylytte grupper. «Jeg skal kjøre,» sier Jonas, og det er ikke et spørsmål, men en konstatering. Hanne nikker, tar jakken sin og følger ham ut i den kjølige natten. Luften er frisk og ren etter den innestengte, varme luften i lokalet. De går i stillhet mot parkeringshuset, lyden av deres egne skritt på asfalten er den eneste lyden. Han stopper ved en mørk, anonym bil og låser opp. «Hopp inn,» sier han, og hun gjør som han sier, setter seg i passasjersetet som lukker seg rundt henne som en liten, intem kapsel. Lukten inne i bilen er hans; en blanding av gammelt lær, en svak duft av hans deodorant og noe annet, noe som utelukkende er Jonas.

Han starter ikke bilen. De sitter bare der i mørket, bare opplyst av et svakt, oransje lys fra en lyktestolpe utenfor. «Jeg har tenkt på deg,» sier han så lavt at hun nesten ikke hører det. «Ikke hele tiden. Men på bestemte dager. Når jeg hører en bestemt sang. Eller ser en film vi så.» Hanne svelger, halsen er tørr. «Jeg også,» innrømmer hun. «Mannen min vet ikke om deg. Ikke på den måten. Han vet at jeg hadde en kjæreste på videregående, men han vet ikke at det var… det der.» Hun vet ikke helt hva hun mener med «det der», men han forstår. Han forstår alt.

Han lener seg over henne, ansiktet hans bare centimeter unna hennes. Hun kan se hver detalj, de mørke øynene hans, den lille arringen over øyenbrynet hun aldri la merke til før. «Hanne,» hvisker han, og navnet hans på leppene hennes er både et spørsmål og en bønn. Hun svarer ikke med ord, men ved å lukke avstanden mellom dem. Kysset deres er ikke pent eller forsiktig. Det er desperat, tyve år med uutalt lengsel pakket inn i ett enkelt, rått møte. Det er et kyss som smaker av vin, av savn, og av en bitter sødme. Hendene hans er i håret hennes, vrir fingrene i det, mens hennes finner veien under skjorten hans, kjenner den varme huden, den velkjente strukturen av musklene på ryggen hans. Hun kjenner pikken hans trykke mot låret hennes, hard og utålmodig, og en bølge av ren, ukontrollert kåthet skyller gjennom henne, så kraftig at hun gisper inn i munnen hans.

«Baksetet,» puster han, og det er ikke en forslag, men en nødvendighet. De klemmer seg bakover, en klumsete, akrobatisk øvelse i det trange rommet. Albuer treffer dørhåndtak, knær støter mot midtkonsollen. Det er kleint, det er rotete, og det er perfekt. Hun river av seg kjolen, knapper opp bh-en, og han er over henne i et sekund, munnen hans på hennes, på halsen hennes, på brystvortene som allerede er harde som småstein. Han drar av seg buksene, og hun ser ham for første gang på tjue år. Pikken hans er akkurat som hun husker den, og likevel helt ny. Han tar på seg et kondom, en rask, effektiv bevegelse som viser at han er en voksen mann, ikke en gutt, og så er han over henne igjen.

Han presser seg inn i henne, og det er som å komme hjem. Et hjem hun ikke visste at hun hadde savnet. Fitta hans, som hun har tenkt på i utallige stille øyeblikk, er enda bedre enn i minnene hennes. Han fyller henne helt, strekker henne, og hun kjenner hver eneste centimeter av ham. Han beveger seg sakte i begynnelsen, dype, kontrollerte støt som får hele kroppen hennes til å gispe. Hun henger på ham, neglene hans borer seg inn i rumpa hennes, og hun stønner mot øret hans, en lyd hun ikke visste at hun kunne lage. «Jeg har savnet hvordan du lukter,» mumler han i håret hennes. «Jeg har savnet hvordan du høres ut når du er kåt.» Ordene hans er som bensin på et bål, og hun kjenner at en orgasme bygger seg opp dypt inne i henne, ikke som en bølge, men som en jordskjelv som starter langt nede og jobber seg oppover.

«Fortell meg,» puster hun. «Fortell meg hva du tenker.» Han stopper opp, ser ned på henne, og øynene hans brenner. «Jeg tenker på alle gangene vi kunne gjort dette. Jeg tenker på alle de årene vi kastet bort. Jeg tenker på at jeg vil knulle deg til du glemmer ditt eget navn.» Han begynner å bevege seg igjen, hardere nå, raskere, og bilen gynger i takt med dem. Hun tar tak i klitten sin, gnisser mot den med fingertuppene mens han fortsetter å knulle henne, og det er nok. Det er for mye. Orgasmen hennes treffer henne som et fysisk slag, hun skriker, et kvalt skrik som fylte den lille bilen, og kroppen hennes spenner seg i en hard, ukontrollert krampe. Hun kjenner hvordan fitta hennes klemmer seg rundt pikken hans, melker ham, og han stønner høyt, et dypt, dypt stønn, før han kommer, kroppen hans som rister over henne i flere sekunder.

De ligger der i stillhet etterpå, pusten deres er den eneste lyden, en ujevn, rytmisk lyd i mørket. Lukten av sex fyller den lille bilen, en blanding av svette, hennes safter og lateks. Hun kjenner sæden hans i kondomet, kjenner vekten av kroppen hans over seg, og for første gang på tjue år føler hun seg helt og holdent i fred. Det er ingen tvil, ingen anger, bare en stille, tung tilfredshet. «Hva gjør vi nå?» hvisker hun, mer til seg selv enn til ham. Han løfter hodet, kysser henne forsiktig på pannen. «Jeg vet ikke,» sier han ærlig. «Men jeg vet at jeg ikke er ferdig med deg. Ikke ennå.»

De kler på seg i stillhet, en rar, intim seremoni. Hver bevegelse er fylt med en ny betydning. Hun retter på kjolen sin, han drar på seg skjorten. De ser ikke på hverandre, som om de er redde for at øyekontakt vil bryte den skjøre magien. Han kjører henne hjem, og bilturen er stille, men det er en komfortabel stillhet, ikke en anspent en. Han stopper litt unna huset hennes, ikke for å bli sett, men som om han er redd for å komme for nær. Hun snur seg mot ham, vil si noe, hva som helst, men ordene kommer ikke. «Sov godt, Hanne,» sier han, og stemmen hans er myk. «Du også, Jonas,» svarer hun, og før hun rekker å tenke seg om, er hun ute av bilen og går mot huset sitt, uten å se seg tilbake.

Neste morgen er verden normal igjen. Barna skriker, kaffen brenner, mannen min, Thomas, kysser henne på kinnet og spør hvordan festen var. «Fin,» svarer hun, og stemmen hennes høres fremmed selv for hennes egne ører. Hun sender ungene på skolen, setter seg ved kjøkkenbordet med en ny kopp kaffe og prøver å sortere tankene sine. Var det en feil? Var det den eneste tingen som var riktig? Hun vet ikke. Telefonen hennes vibrerer på bordet, og hjertet hennes hopper over et slag. Det er en melding fra et ukjent nummer. Hun åpner den med skjelvende fingre. Det er bare tre ord, men de endrer alt.

«Jeg forlot min kone.»

Hanne stirrer på de tre ordene, og verden utenfor kjøkkenvinduet smelter sammen til en uklar flekk. Hun sitter med telefonen i hånden, tomt skjerm opplyst mot ansiktet hennes, og aner ikke hva hun skal svare.