Katarina hadde alltid blitt dratt mot det som var forbudt. Ikke av opprør, men av en nysgjerrighet som var sterkere enn frykten. Det var derfor hun var her, i et slott som ikke var på noe kart, et sted i de tsjekkiske skogene hvor tidene hadde stått stille. Verten hennes, en mann som kalte seg Sorin, hadde et smil som ikke nådde øynene. Øynene hans var som hull i en duk, mørke og uendelig dype. Han hadde lovet henne en opplevelse, en smak av den sanne historien, langt unna de støvete bøkene hun tilbrakte dagene sine med.
«Historien er ikke i ordene, Katarina», hadde han hvisket, og pusten hans var som en sky av kald vin mot huden hennes. «Den er i blodet.»
Nå førte henne ned en trapp av svakt, glinsende stein. Luften ble tykkere, kaldere, fylt med en duft av jord, råtten og en svak, søtlig lukt av blod. De kom inn i et rom som var en krypt. Hvelvingene var så lave at hun nesten kunne rekke opp og ta på dem. Lyset kom fra fakler montert på veggene, og deres flakkende lys kastet lange, dansende skygger. I midten av rommet var en stor, sirkulær plattform av mørk, polert marmor, kald og glatt som en gravstein. Og rundt den plattformen ventet de.
Fire skikkelser. To menn, to kvinner. De var kledd i mørke, fløyelsaktige klær som så ut til å være en del av skyggene. De var som Sorin, vakker på en unaturlig måte, med blek hud og øyne som så for mye. De snudde seg samtidig mot henne, og fire par mørke øyne festet seg på henne. Det var ikke et blikk av lyst, men av sult. En rovdyraktig, kollektiv sult som fikk huden hennes til å trekke seg sammen.
Sorin ga henne et lite dytt mot plattformen. «Ikke vær redd,» sa han, stemmen hans var en myk, beroligende løgn. «De er bare sultne. Og du… du ser ut som et festmåltid.»
Katarina tvilte. Hun snudde seg for å flykte, men en av de kvinnelige vampyrene var plutselig bak henne. Hun beveget seg ikke som et menneske, men som en røyk som fylte rommet. Hendene hennes, kalde som marmor, la seg på Katarinas skuldre. Det var ikke voldsomt, men det var urokkelig. Katarina var fanget.
De ledet henne til plattformen. En av de andre mennene kom frem med en kniv, ikke av stål, men av et mørkt, beinlignende materiale. Han rev av henne den enkle kjolen med en enkel bevegelse, og klærne falt i en haug på det kalde steingulvet. Hun sto naken, skjelvende i fakkellyset, mens de fire vampyrene sirklet rundt henne, som ulver rundt et lam.
Sorin var den første til å røre henne. Han la en hånd på hennes bryst, og selv om hånden hans var iskald, spredte en varm, pirrende følelse seg fra berøringen. Han strøk en finger over brystvorten hennes, som straks ble hard. En av de andre, en høy, tynn mann med hår som falt som mørk silke over skuldrene, kom frem på den andre siden. Han grep det andre brystet hennes, ikke forsiktig, men med et eierskap som fikk henne til å gispe.
Samtidig følte hun noen bak seg. Det var den andre kvinnen. Hun la sine kalde hender på Katarinas rumpe og skilte kinnene. Katarina prøvde å klemme dem sammen, en instinktiv reaksjon, men vampyrens styrke var overveldende. Hun kjente en varm, våt tunge gli over det lille, stramme området mellom rumpehullet og fitta hennes. En bølge av skam og en intens, forferdelig nytelse skjøt gjennom henne. Hun kunne ikke kontrollere kroppens reaksjon.
De presset henne ned på kne på den kalde marmorplattformen. Sorin sto foran henne og åpnet buksene sin. Kuken hans var ikke som en manns. Den var blek, nesten helt hvit, og hard som elfenben. Han grep henne i håret og presset ansiktet hennes mot seg. «Vis meg hvor sulten du er,» hvisket han.
Hun åpnet munnen, og han skjøt inn. Han var stor, og fylte munnen hennes fullstendig. Smaken var ikke av hud, men av kaldt metall og noe søtt, som frossen jordbærsaft. Han begynte å knulle henne i munnen, sakte i starten, med dype, kontrollerte støt som presset mot halsen hennes. Hun prøvde å puste gjennom nesen, men luften var tykk av duften av dem. For hver bevegelse han gjorde, kjente hun hvordan det store, harde hodet til kuken hans gned seg mot tungen hennes, og hvordan det presset seg mot innsiden av kinnene hennes. Han trakk seg nesten helt ut, lot leppene hennes lage en smal O rundt hodet, før han presset seg lenger inn, dypere denne gangen, og fikk henne til å gispe og kveles.
Mens Sorin brukte munnen hennes, følte hun den andre mannen, den høye, legge seg under henne. Han posisjonerte seg mellom bena hennes, og hun kjente hvordan den harde, kalde spissen av kuken hans presset mot inngangen til fitta hennes, som allerede var våt og svulmende av en blanding av frykt og ufrivillig lyst. Han skjøt inn i henne i ett hardt, langt støt, og en skrikende følelse av å bli strukket og fylt fikk henne til å gispe rundt Sorins pikk. Han var enda større enn Sorin, og hun kjente hvordan han presset mot et sted dypt inne i henne, et sted som ikke hadde blitt rørt før, en blanding av smerte og en intens, presserende nytelse.
Han ble liggende helt inne i henne, helt stille, og lot henne bare føle vekten, dybden, og hvordan han fylte henne. Så begynte han å bevege seg, med korte, harde støt som fikk hoftene hennes til å gynge. Hvert støt fikk henne til å skrike, men lyden ble slukt av kuken som fylte munnen hennes.
De beveget seg i en mørk, perfekt synkronisert rytme. Hvert støt fra mannen under henne presset henne dypere ned på Sorins pikk. Hun var en kanal, et verktøy for deres nytelse. Den tredje vampyren, den siste mannen, kom og knelte bak henne. Hun kjente hans kalde fingre smøre noe vått og glatt rundt rumpehullet hennes, før han presset tuppen av sin egen, like harde pikk mot den. Hun prøvde å kjenne seg, å riste på hodet, men hun var fastlåst mellom de to kroppene foran seg. Med et sakte, nådeløst trykk, skjøt han inn i henne også.
Følelsen av å få fylt i alle tre åpningene samtidig var overveldende. Det var ikke lenger smerte eller nytelse, bare en intens, total følelse av å bli brukt. Hun var ikke lenger Katarina. Hun var bare et hull, et mottak for deres eldgamle sult. De økte tempoet. Støtene ble hardere, raskere, mer desperate. Hun kunne høre deres lave, dype stønn, lyder som ikke var menneskelige. Hun følte den fjerde vampyren, kvinnen som hadde holdt henne, bevege seg rundt dem. Hun så hvordan kvinnen la seg ned under Sorin, og hvordan hun begynte å slikke ballene hans mens han knullet Katarinas munn. Det var en orgie av kalde, døde kropper, en dans av mørk lyst som hun var sentrum i.
En orgasme begynte å bygge seg opp i henne, ikke fra varme, men fra den rå, mekaniske friksjonen. Det var en voldelig, desperat reaksjon fra en kropp som ble overveldet. Hun skjelv, og en serie av harde, ukontrollerbare kramper rev i skjedeveggene hennes, en orgasme som grenset til mer smerte enn nytelse.
Følelsen av hennes kramper var opphissende. Med en serie av dype, gryntende støt, kom den høye mannen inne i fitta hennes, og hun kjente en bølge av iskald væske fylle henne. Samtidig kom Sorin i munnen hennes, og hun måtte svelge den tykke, søte væsken for ikke å kveles. Øyeblikket etter kjente hun hvordan mannen bak henne stivnet og fylte rumpa hennes med sin egen, brennende sæd.
De trakk seg sakte ut av henne, og hun kollapset på den kalde marmorplattformen, skjelvende, gråtende og dekket av svette, blod og deres kroppsvæsker. Hun var tom. Brukt.
Men de var ikke ferdige. De fire vampyrene reiste seg og sto over henne, og så opp å de mørke, sultne øynene deres. De begynte å runke, hendene deres beveget seg over sine egne harde, bleke pikker. En etter en kom de, på ansiktet hennes, på brystene hennes. Varm, tykk væske landet på huden hennes, en siste, ydmykende påminnelse om deres totale eierskap.
Da den siste dråpen hadde falt, snudde de seg og gikk, forsvant inn i skyggene i krypten, og etterlot henne alene på den kalde plattformen. Hun lå der, ikke i stand til å bevege seg, mens lyden av deres fottrinn forsvant opp trappen. Døren ble lukket, og hun ble igjen i stillheten og mørket, dekket av beviset på sin egen skjebne. Hun visste at de ville komme tilbake.
