Kjærringa mot strømmen

Denne novellen er vist 5799 ganger.

Det var en gang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det ikke var godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han ville, ville hun støtt tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og konen gikk ut og skulde se hvordan åkeren sto.

Da de kom til en åker på den andre siden av elva, sa mannen: «Ja, nå er den skjær; i morgen får vi til å skjære.»
«Ja, i morgen kan vi ta på å klippe’n,» sa kjerringa.
«Hva for noe? Skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?» sa mannen.
Nei, klippe den skulde de, mente kjerringa på.
«Jaja,» tenkte mannen, han var en fredsommelig sjel og lot kjerringa få viljen sin.

De gikk et lite stykke lenger og kom til en koselig bakke i enden av åkeren. Bakken var kort og endte i elva. Rett som det var, kjente mannen en slik hug etter en beta dåse.
«Skal ikke du legge deg på rygg i gresset, og så koser vi oss litt?» spurte mannen.
«Nei, jeg skal være øverst, jeg skal være øverst,» gnelte kjerringa, og mannen trakk på skuldrene og la seg på rygg. Det var jo tross alt det samme, så lenge han fikk en beta. Han dro ned broken og fant fram staven, og kjerringa opp med skjørtene og skrevde over. Hun sank nedpå og red bonden med liv og lyst. Mannen kjente at det kokte i pungen og det var like før kosen tok overhånd, men så jublet kjerringa og kom i mål før ham.

Det var ikke fritt for at mannen følte seg litt snytt. Staven sto som aldri før og det kriblet i kroppen etter å få tømt seg. Kjerringa reiste seg, vel fornøyd med kosen i gresset.
«Du kan jo ta og suge meg, du,» sa mannen.
«Nei, her skal det blåses,» sa kjerringa og gikk ned på kne mellom beina hans.
«Det er aldri verre enn lite å vite,» sa mannen; «men du må vel ha gått fra det vesle vettet du har hatt og nå. Har du hørt at noen har blås kuk, du?» sa han.
«Lite veit jeg, og lite vil jeg vite,» sa kjerringa; «men det veit jeg visst, at kuken skal blåses og ikke suges,» sa hun og grafset tak rundt staven til mannen. Hun gapte over og ga seg til å blåse så trompetlyder tøt ut mellom leppene og kuken til gubben. Det kilte og sitret, men han foretrakk nå et rettelig sug, han.
«De sier for et gammalt ord,» sa mannen, «at god redskap gjør godt arbeid; men det trur jeg nok skal bli en rar sugejobb om du driver på og blåser på det viset,» sa han. «Skal jeg ikke få lov til å bli sugd heller nå, da?»
«Nei, nei – blåse, blåse, blåse,» ropte kjerringa med munnen full av kuk mens hun holdt rundt staven med beinete never.
«Gammal vane er vond å vende,» tenkte mannen, «men det skulde være snodig om ikke jeg fikk rett engang, jeg og.» Han dasket til kjerringa så hun rullet nedover gressbakken og plumpet uti elva. Så la han ut i hølen med buksa på knærne, og fikk tak i hårtoppen på henne, så vidt hun fikk hodet over vannet. «Skal du så suge?»
«Blåse, blåse, blåse,» skrek kjerringa like før mannen stappet staven i munnen på henne, og blåse gjorde hun. Men nå ble mannen arg.
«Ja, jeg skal lære deg å blåse, jeg,» tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, hun skulle blåse, sa hun da han tok henne opp igjen. «Jeg kan ikke tru annet enn at kjerringa er galen,» sa mannen ved seg sjøl. «Mangen er galen, og vet det ikke, mangen har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel,» sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før det boblet og blåste fra munnen hennes og han kunne se at hun ropte «blåse, blåse, blåse» der under vannskorpa. Da ble mannen storsint, og dukket henne både vel og lenge. men rett som det var, sluttet boblene å strømme opp og kjerringa ble så tung med ett at han måtte slippe taket.
«Vil du dra meg ned i hølen til deg også nå, så kan du ligge der og blåse, ditt troll,» sa mannen. Og så blei kjerringa! Mannen vasset opp på gressbakken, tok en kjapp runk og fyrte av en etterlengtet ladning før han labbet videre.

Men da det lei om litt, syntes han det var ille at hun skulde ligge der og ikke komme i kristen jord, og så gikk han ned langs med åa og lette og soknet etter henne. Men alt det han lette og alt det han soknet, så fant han henne ikke. Han fikk med seg gårdsfolket og andre folk fra grannelaget, og de gav seg til å grave og sokne nedetter hele åa alle i hop; men alt det de lette, så fant de ingen kjerring.

«Nei,» sa mannen, «det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl hun,» sa han. «Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller; vi får til å lete oppetter og friste over fossen; kanskje hun har fløtet seg oppetter.»

Å ja, de gikk oppetter og lette og soknet ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen, det.

Av: Berit Hagen

Legg igjen en kommentar