Nakent begjær

0 (0)

Jeg skulle ønske jeg hadde holdt meg hjemme. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt med Line og gjengen hennes til byen. Og jeg skulle i alle fall ønske at jeg hadde hatt vett til å reise meg og gå da Christer dukket opp utpå kvelden. Da hadde jeg nemlig ikke behøvd å sitte her med et voldsomt sug i magen og følt meg elendig.

Jeg kunne konsentrert meg om lesingen, gjort fornuftige notater, ringt noen folk, oppført meg normalt og siden krøpet fornøyd under dyna – alene. I stedet er jeg kvalm, har hangover og lurer på hva jeg skal gjøre med livet mitt. Det gjelder selvsagt Christer. Christer er forbudt område. Han tilhører Siri. Og Siri er min bestevenninne. Eller var, i alle fall om hun får greie på dette.

Jeg har aldri følt meg værre. For i går lå jeg med Christer. Man ligger ikke med samboeren til bestevenninnen sin. Det er dødssynd nummer én, utilgivelig, grusomt, hensynsløst, ødeleggende. Et nådestøt for vennskapet, det vet alle. Jeg også. Siri vil aldri tilgi meg. Ikke venninnene våre heller. Ingen kan tilgi noe sånt.

Hvis Siri – eller en annen for den saks skyld får høre om Christer og meg – er det allment kjent i samme øyeblikk. Da kan jeg bare pakke sammen og håpe på studieplass et annet sted neste semester. Men Christer kommer ikke til å røpe oss. Han har for mye å tape. Så får vi bare håpe ingen har sett ham snike seg ut av hybelen min på morgenkvisten.

Jeg har vært besatt av Christer i over ett år, like lenge som Siri og han har vært samboere. Første gang jeg så ham var det som om noen kylte en knytteneve tvers gjennom brystet mitt og sugde ut alt liv. Jeg klarte ikke å ta øynene fra ham, og jeg var så taus at folk lurte på om jeg var syk. En halv time senere sa jeg at jeg hadde hodepine og dro hjem.

Der ble jeg liggende og hate skjebnen og – Siri. Hun hadde aldri merket noe. For jeg har prøvd å unngå dem begge så godt jeg har kunnet, skyldt på studier og lesepress. Dessuten har jeg spilt sur – det har for øvrig ikke vært så vanskelig – når jeg har vært sammen med dem. Gjemt meg bak et beskyttende lag av mutthet, småspydige bemerkninger og overdreven opptatthet av andre.

Så har det vært full tilbaketrekning og tidlig hjem, lenge før vinen fikk lov til å virke og jeg kunne ha røpet meg. Men Christer merket det. De seksuelle undertonene, flørten, blikket når ingen så oss. Dragningen, opphisselsen, kropper som lynsraskt trakk seg unna når tilfeldigheten ville at vi kom for nær hverandre. Jo, han merket det.

Et par ganger oppdaget jeg at han stirret på meg og nesten slukte meg med blikket, tvers igjennom et rom av dansende, støyende og oppstemte mennesker. «Jeg vil holde deg, knuse deg, elske deg her – nå,» sa blikket hans. Jeg trakk meg unna, men visste alltid hvor han var – og når han forlot stedet. Da kunne jeg puste ut, da var jeg den gladeste av de glade. Men det var selvsagt også en maske.

I går hadde jeg ingen kropper å gjemme meg bak. Jeg stod der tynnhudet og følte meg avslørt, og så Christer dukke opp med en kameratgjeng. Gutta på by’n. Lysløypa nedover mot brygga. Støyende, glade, åpne blikk for barlivets muligheter. Christer oppdaget meg først. Ansiktet hans lukket seg, som noen ansikter gjør når man møter et menneske man ikke vil ha kontakt med.

Men Henning hadde fått los på Line og Anita – alle gutter får los på Line og Anita – og da var det for sent å forsvinne i en sprekk i gulvet eller drukne seg i glasset. Jeg kunne selvsagt sagt takk for meg og styrtet ut, men jeg stod som spikret fast og håpet at ansiktet mitt ikke røpet noe. «Heisann – Anne – åssen – går-det?» var det en som sa uten å vente på svar, og kastet seg over Line som sendte ham videre til Anita.

Da jeg snudde meg, så jeg rett inn i ansiktet til Christer. En svak eim av øl. Skjorteflaket hengende løst over den ene hoftekammen. Jeg hadde lyst til å liste hånden min inn mot den nakne ryggen, bare en eneste gang i livet få lov til å kjenne varmen fra huden hans. I stedet knep jeg øynene sammen og lente meg raskt mot ham for å plante det obligatoriske tørre kysset på kinnet hans. Fra trygg avstand fra både nakkegroper og øreflipper.

Det var da det skjedde. En brå bevegelse, et kast med hodet. Jeg bommet og holdt på å ramle, før han fanget meg opp og jeg ble stående presset inntil ham. Uten panseret mitt. Naken og forsvarsløs. Han må ha sett sannheten i ansiktet mitt. I hans leste jeg nakent begjær. Ingen så at vi gikk. Vi traff heller ikke på noen i bakgatene, som vi intuitivt valgte for å komme oss unna hovedstrømmen av nattevandrere.

Vi gikk der som to fremmede, ved siden av hverandre, men uten å berøre hverandre. Ingen sa noe. Men selv da hadde det ikke vært for sent å snu. Ikke for sent å takke for i kveld og låse vanviddet og Christer ute. Han ville forstått. Han ville sikkert vært enig. Kanskje han til og med hadde vært lettet, Christer, som elsker bestevenninnen min, og som planlegger et langt liv med henne. Men jeg snudde ikke. Ville ikke.

Jeg var alene med Christer og han ville det samme som jeg, det var det eneste jeg tenkte på. En gang snudde han seg mot meg og spurte om han skulle gå. Da stod vi i den knøttlille gangen min. Jeg svarte med å kneppe opp skjorta hans og gni ansiktet mitt mot brystet hans. Nakent, hårete. Jeg kjente musklene hans stramme seg. Han svaiet litt, før han løftet meg opp og bar meg inn på soverommet.

Jeg tror ikke vi sa et eneste ord til hverandre. Ikke før alt var over og jeg lå med hodet mot brystet hans og ønsket at han var min. Da hvisket han at vi ikke burde gjort det. Det kunne han ha spart seg. Døren til det lille soverommet mitt står på gløtt. Det er fremdeles et søkk i den store hodeputen. Der har Christer ligget. Sengeklærne lukter av ham. Av meg, av oss.

Jeg kommer aldri til å skifte på sengen igjen, tenkte jeg da han dro, bakfull og ordknapp – og nokså beklemt. Han så i alle fall slik ut. Selv pilte jeg tilbake til sengen og la hodet mitt ved siden av søkket – lukket øynene og lot som om han fremdeles var der. Hva han fortalte Siri da han ramlet inn på morgenkvisten, får jeg sikkert vite mandag. Av henne. Hun pleier å ringe da og fortelle hvordan helgen har forløpt.

Selv må jeg vokte hvert ord. Ikke røpe for mye. Være sånn passe interessert. Og så må jeg begynne å overbevise meg selv om at dette ikke har skjedd. At det bare er en vidunderlig, forferdelig drøm som jeg snart våkner opp fra.