Når tålmodigheten tar slutt

1 (1)

Det er tidlig på morgenkvisten og jeg våkner av at fuglene kvitrer på utsiden av vinduet. Jeg strekker lett på kroppen mens jeg snur meg rundt og ser at du fortsatt sover. Jeg kryper nærmere og lar  fingertuppene mine stryke deg lett over brystkassa. Jeg kysser deg forsiktig i nakken og sier  mykt ‘god morgen’,  mens du kjenner hvordan hoftene mine presser seg hardere og hardere mot deg. Kanskje føler jeg meg litt ekstra rampete, siden du fortsatt er litt trøtt… Jeg ser på deg med det blikket du kjenner så godt – det jeg får like før jeg tester tålmodigheten din. Jeg lar leppene mine gli nedover nakken din før jeg biter deg litt hardere… men før jeg rekker å gjøre noe mer, kjenner jeg hånda di i hestehalen min som trekker hodet mitt bakover, og sier du advarende til meg: «Tror du virkelig du får slippe unna med det der?»…..

Jeg kjenner at kroppen min reagerer på stemmen din, og det er som om du har meg i full kontroll allerede…Jeg kjenner hånda di stramme grepet om hestehalen min, og jeg kan ikke unngå å puste raskere. Jeg vet hva som kommer neste gang, og det er akkurat det jeg ønsker. Du holder meg fast, og jeg er helt din. ‘Du vet hva som skjer nå,’ sier du med et smil i stemmen, og jeg kjenner hvordan spenningen og forventningene mine øker.

Så tar du tak i hånda mi og lar den gli nedover kroppen din. Du vil at jeg skal kjenne på hvor hard jeg har fått deg. ‘Er du klar? spør du, og hånda di glir nedover magen min, helt ned til trusekanten. Du stopper der og ser meg i øynene, den andre hånda di har fortsatt et fast grep om hestehalen min, og du holder meg i full kontroll. Så lar du fingrene dine gli over trusa, og presser lett for å kjenne om jeg er våt. Jeg sukker stille…

Jeg kjenner hvordan kroppen min reagerer på deg, hvordan hver lille bevegelse du gjør får det til å sitre under huden min. Fingrene dine glir nedover magen min, og denne gangen stanser du ikke ved trusekanten. Du lar hånda gli under, finner meg lett, og jeg kan ikke hindre meg selv i å puste skjelvende ut. Du smiler, nesten som om du er stolt av hvor lett du får meg dit du vil.

Men du gir meg ikke mer – ikke ennå. I stedet strammer du grepet om håndleddene mine og snur meg bestemt over på magen. ‘Bli liggende rolig,’ sier du lavt, stemmen din er bestemt. Hånda di presser meg ned, holder meg akkurat der du vil ha meg, og jeg vet at jeg ikke har noe valg. Jeg kan bare ligge her og vente, kjenne hvordan forventningen bygger seg opp, hvordan du trekker ut øyeblikket – leker med kontrollen du vet at du har.

Så lar du hånda gli over hoftene mine, stryker langs huden min, før du endelig lar kroppen din presse seg mot meg bakfra. Jeg kjenner hvor hard du er, hvordan du holder meg fast, hvordan du gjør det helt tydelig at dette er ditt øyeblikk – din kontroll. Alt jeg kan gjøre er å gi meg over, lukke øynene og la deg ta det du vil ha.