Nattbadet

4.2 (5)

Stillheten i leiligheten er en fysisk ting, en tykk, klam dyne av rutiner og uuttente drømmer. Stine stirrer ut av vinduet, ned på det mørke, stille borettslaget, og kjenner på den samme, gnagende følelsen av å være fanget i en evig løkke av kaffe, Excel-ark og kveldsnytt. Hun er 32 år gammel, og livet hennes føles som en ferdig skrevet bok med en kjedelig slutt. Med et plutselig, irrasjonelt impuls, bestemmer hun seg. Hun drar på seg badedrakten, henter et håndkle, og sniker seg ut av leiligheten sin. Fellesbassenget er stengt, men hun vet at porten til inngjerdingen sjelden er låst. Hun vil bare svømme, bare føle vannet rundt seg, kjenne på noe annet enn den statiske luften i leiligheten.

Den kalde natteluften treffer henne som et sjokk, og hun skynder seg mot bassenget. Vannet er enda kaldere, en isende, forfriskende sjokkbehandling som får hele kroppen hennes til å våkne. Hun svømmer noen langsomme tak, og stillheten er total, bare brutt av det svake plaskene fra hennes egne bevegelser. Over henne er stjernehimmelen et utrolig teppe av lys, og for første gang på lenge føler hun seg liten, men også fri. Hun er alene med vannet og stjernene, og det er en magi i det, en hemmelighet som bare hun deler med natten. Hun flyter på ryggen, ser opp på stjernene, og lar tankene sine drive, akkurat som kroppen hennes driver i vannet.

Plutselig hører hun en lyd, et svakt plask fra den andre siden av bassenget. Hun reiser seg brått, vannet klamrer seg til huden, og hjertet hamrer i brystet hennes. I mørket ser hun en skikkelse som glir inn i vannet med en grasiøs, nesten lydløs bevegelse. Det er en mann. Han svømmer mot henne, og i det svake lyset fra en fjern gatelykt gjenkjenner hun ham. Det er Mads, fra oppgang C. De har aldri snakket mer enn et kort «hei» i trappen, men hun har lagt merke til ham. Han har en rolig, selvsikker måte å bevege seg på, og øynene hans virker alltid å se litt mer enn de andre. «Stine?» sier han, og stemmen hans er lav og dyp i nattestillheten. «Mads,» svarer hun, og overrasker seg selv med hvor rolig hun høres ut. «Jeg visste ikke at det var andre her.»

De svømmer litt sammen, en stille, litt rar dans i det mørke vannet. «Det er… deilig her,» sier hun, for å si noe. «Ja,» sier han. De stopper ved kanten av bassenget, holder fast i kantsteinen, og samtalen flyter lettere nå. De snakker om nabolaget, om stillheten, om følelsen av å være våken når resten av verden sover. Han står nær henne, og hun kan kjenne varmen fra kroppen hans i det kalde vannet. Han ser på henne, ikke på en slem måte, men med en intens, nysgjerrig interesse. «Du ser annerledes ut her,» sier han. «Ikke som… kontor-Stine fra trappen.» Hun ler, en kort, usikker latter. «Kanskje jeg faktisk er mer enn bare kontor Stine.»

Han rekker ut en hånd, stryker en våt hårlokk bort fra ansiktet hennes. Berøringen er som et lite elektrisk støt, og hun kjenner en umiddelbar varme spre seg i underlivet, en pulserende følelse som får henne til å klemme lårene sammen under vannet. Han lener seg nærmere, og i det svake lyset ser hun øynene hans, mørke og dype. Han kysser henne. Det er ikke et hardt, krevende kyss, men et mykt, utforskende kyss, et stille spørsmål. Hun svarer på det, og leppene hans er varme og myke mot hennes, en deilig kontrast til det kalde vannet. Kysset blir dypere, mer lidenskapelig, og hun kjenner hvordan hendene hans finner veien til hoftene hennes, trekker henne nærmere.

Hun kjenner pikken hans mot låret hennes, hard og varm gjennom badetøyet deres. «Du er jævlig sexy?» hvisker han, og pusten hans er varm mot hennes leppe. Hun svarer ikke, men trekker av seg badedrakten. Det er en klumsete, vanskelig prosess i vannet, men de ler litt av det, en lett, fri latter som fjerner den siste resten av usikkerhet. Nå er de nakne, hud mot hud, og følelsen er utrolig. Vannet gjør alt glatt og sensitivt, hver berøring blir forsterket. Han løfter henne opp, setter henne på kanten av bassenget, og stiller seg mellom beina hennes. Han ser på henne, og i øynene hans er en ren, umettet appetitt. Han bøyer seg ned, og hun kjenner tungen hans mot fitta, en varm, våt berøring som får henne til å gispe høyt.

Han slikker henne med en langsom, metodisk teknikk, og hun kjenner hvordan en orgasme bygger seg opp, sakte og uunngåelig. Sakte blir hun drevet mot avgrunnen, uten hverken mulighet eller ønske om å stoppe. Hun kommer med et lavt, skjelvende stønn, og kroppen hennes spenner seg i en lang, deilig krampe. Han lar henne nyte det, før han trekker henne ned i vannet igjen, snur henne rundt og får henne til å ta tak i kanten av bassenget. Han stiller seg bak henne, og med et langt, langsomt støt glir han inn i henne. Han er stor, og fyller henne helt, og et felles stønn slipper ut fra leppene deres.

Han knullet henne med en rolig, men dyp rytme, og vannet skaper en unik motstand som gjør hver bevegelse mer intens. Hun ser opp på stjernene, kjenner vannet skylle over kroppen hennes med hver av hans støt, og føler seg som en del av naturen, en del av natten. Han stryker henne over ryggen, over brystene, og hun lener seg tilbake mot ham, overgir seg helt til følelsen. Han øker farten, og hun kjenner at en ny orgasme bygger seg opp, denne gangen dypere og mer intenst. Han kommer samtidig med henne, et dypt, stønn som han demper mot halsen hennes, og hun kjenner hvordan pikken hans pulserer inne i henne mens han fyller henne med sin varme sæd.

De ligger der i vannet etterpå, pusten deres er den eneste lyden, en ujevn, rytmisk lyd i nattestillheten. De holder hverandre, og vannet er som et teppe rundt dem. De blir liggende slik en stund, før de kler på seg i stillhet, en rar, intim seremoni. Ingen av dem sier noe. Hva er det man sier etter noe sånt? De går hver sin vei, tilbake til sine respektive leiligheter.

Neste dag, på vei til jobb, ser Stine en lapp på oppslagstavlen i oppgangen. Det er ikke en offisielt utseende lapp, bare et hvitt ark med håndskrift. «Til nattbaderen. Jeg så deg. Det var vakkert. M.» Hun blir stående, med hjertet i halsen. Er det Mads? Eller var det noen andre som så dem? Hun blir både skremt og opphisset, en farlig blanding som får henne til å føle seg levende på en ny måte. Hun går på jobb, men tankene hennes er et annet sted. Hun begynner å legge merke til folk i nabolaget på en ny måte. Den eldre damen fra oppgang A som alltid vanner blomstene sine. Tenåringen fra oppgang B som alltid har på seg hodetelefoner. Hver gang noen ser på henne, lurer hun på: Var det deg? Hun vet ikke om hun er redd eller spent på å finne ut av det. Hun vet bare at natten aldri vil føles den samme ut igjen.