Karin var en kvinne av rutiner. Hver morgen klokken seks, opp. Kaffe svart, to skiver grovt brød. Til syv var hun på vei til kontoret, der hun jobbet som regnskapsfører i et firma som solgte reservedeler til industrielle maskiner. Tallene var hennes tilflukt. De var forutsigbare, logiske, og de aldri sviktet. På fritiden var hun alene. Ekteskapet hadde endt for fem år siden, ikke med bråk og sinne, men med den stille erkjennelsen at de hadde vokst fra hverandre og at hennes mann hadde funnet noen som fremdeles kunne le av hans dårlige vitser. Siden da hadde Karins liv vært en flat, velorganisert linje. Hun lengtet ikke etter kjærlighet, men hun lengtet etter å føle noe. Noe som brøt gjennom den dempende isolasjonen som hadde lagt seg som et lag støv over hennes sanser.
Det var derfor hun begynte å gå de kveldsturene i den gamle delen av byen. Gatelyktene kastet lange, dansende skygger over brosteinsgatene. Luften var kjølig og bar luktet av fuktig stein og eksos. En kveld, mens hun passerte en mørk smugåpning mellom to bygninger, stoppet hun. Det var ikke en lyd hun hørte, ikke en bevegelse hun sanset, men en følelse hun plukket opp. En intens følelse av å bli sett. Hun snudde seg sakte. Ingen der. Hun fortsatte å gå, men med en ny bevissthet i kroppen. Hårene sto opp på armene hennes.
Dager gikk. Følelsen kom igjen, sterkere hver gang. Hun begynte å se ham. En skikkelse som sto i skyggene, alltid på avstand. Han var høy, kledd i mørke klær som så ut til å smelte sammen med mørket. Hun kunne aldri se ansiktet hans tydelig, bare en blek oval og mørkt hår som falt nedover pannen og over øynene. En normal person ville kanskje blitt redd, ville ha kontaktet politiet. Men Karin følte ikke frykt. Hun følte en slags tiltrekning, nesten elektrisk nysgjerrighet. Dette var ukontrollert. Dette var ukjent, noe nytt og spennende. Et brudd med rutinene, noe annerledes.
En fredagskveld, da hun lå i sengen sin og stirret opp i taket, hørte hun en svak lyd fra stua. En knitring, som om noen hadde tent en fyrstikk. Hun reiste seg, tok en tykk strikkegenser over nattøyet og listet ut. I vinduskarmen, med ett ben trukket opp under seg, satt han. Han var ikke en skygge lenger. Han var et menneske. Et vakkert, blekt menneske med øyne så mørke at de virket å svelge lyset fra nattbordlampen.
«Jeg beklager at jeg skremte deg,» sa han. Stemmen hans var dyp og myk, med en aksent hun ikke kunne plassere. «Jeg har fulgt etter deg.»
Karin sto stille i døråpningen, hjertet hennes hamret mot ribbeina, men stemmen hennes var rolig. «Hvorfor?»
«Fordi du er den første på lenge som ikke har vært redd,» sa han. «Den første som har sett meg og ikke løpt.» Han reiste seg sakte, og bevegelsene hans var flytende, nesten unaturlig jevne. «Jeg heter Adrian.»
«Karin,» svarte hun, og merket at hendene hennes skjelvet.
Han gikk sakte mot henne. Luften tyknet rundt dem. Han luktet ikke av parfyme eller røyk, men av noe annet. Noe kaldt og rent, som nattluft og tørr jord. Han stoppet foran henne, så nært at hun kunne kjenne varmen fra kroppen hans, en merkelig, nesten unaturlig varme.
«Du vet ikke hva jeg er, Karin,» sa han, og stemmen hans var bare en hvisken nå.
Hun ristet på hodet. «Nei.»
«Jeg har levd lenge. Veldig lenge. Jeg har sett imperier stige og falle. Jeg har sett solen gå opp tusenvis av ganger, men jeg kan ikke selv stå i dens lys.» Han løftet en hånd og strøk forsiktig over kinnet hennes. Huden hans var glatt som porselen, men kald. «Jeg er et vesen av natten. En vampyr.»
Ordet hang i luften mellom dem, absurd og umulig, men i Karins verden av tall og rutiner, føltes det som den mest sanne tingen hun noensinne hadde hørt. Hun rykket ikke unna. Hun bare sto der og lot den kalde hånden hans hvile mot huden sin.
«Er du redd nå?» spurte han.
Hun så inn i de mørke øynene hans. Der var ingen trussel, bare en eldgammel tretthet og en glød av intensitet. «Nei,» sa hun. «Jeg tror jeg er… lei av å være redd.»
Et lite smil rørte leppene hans. «Da skal jeg vise deg hva natten virkelig kan gi.»
Han bøyde seg ned og kysset henne. Det var ikke et kyss av lidenskap, men av eierskap. Leppene hans var kalde, men da han åpnet munnen, fyltes hennes med en varme som spredte seg gjennom hele kroppen hennes. Det var som å drikke sterk vin, og hodet hennes snurret. Hun kjente hendene hans på hoftene hennes, og han løftet henne lett opp som hun veide ingenting. Hun bandt bena rundt livet hans, og han bar henne inn i soverommet hennes.
Han la henne forsiktig ned på sengen, og stod over henne i mørket. Øynene hans glødet svakt. «Jeg vil ikke skade deg, Karin. Men dette vil være annerledes enn alt du har opplevd.»
«Vis meg,» hvisket hun.
Han knelte på sengen ved siden av henne, og fingrene hans begynte å åpne knappene på nattøyet hennes. Hver berøring sendte et støt gjennom henne. Han var ikke febrilsk eller ivrig, han var metodisk, presis, som en kunstner som forbereder lerretet sitt. Da nattøyet var åpnet, bøyde han seg ned og kysset huden hennes, fra halsen og nedover brystet. Tungen hans var varm og hard, og den tegnet mønstre på huden hennes som hun ikke kunne se, men som hun kunne føle i hver eneste nerve.
Hans hender utforsket kroppen hennes med en autoritet som ingen mann tidligere hatt. De visste nøyaktig hvor de skulle være, hvordan de skulle trykke, hvordan de skulle stryke. Han fant klitoris hennes med tommelen, og den sirkulære bevegelsen var langsom og jevn, nesten hypnotisk. Karin pustet skarpt, og hoftene hennes løftet seg automatisk mot hånden hans. Han økte farten litt, og en bølge av nytelse skylte over henne, sterkere enn noe hun hadde klart å skape for seg selv.
«Ja,» hvisket han i øret hennes. «Slipp deg løs. La natten ta deg.»
Han beveget seg nedover, og hun kjente varmen fra pusten hans mot fitta hennes. Så kjente hun tungen hans. Den var ikke som en mennesketunge. Den var lengre, mer fleksibel, og den beveget seg med en umulig presisjon inni henne. Den fant punktet som fikk hele kroppen hennes til å stivne, og den begynte å jobbe mot det, hardt og raskt. Karin gispet, og hendene hennes grep tak i sengetøyet. Det var for mye, for intenst. Hun kjente at hun var i ferd med å miste kontrollen, å bryte sammen.
«Ikke kjemp imot,» hørte han si, stemmen hans fylte hodet hennes. «Gi deg hen til det.»
Og hun gjorde det. Hun slappet av i musklene, og i det samme gikk bølgen av nytelse over til å bli en flodbølge. Orgasmen rev gjennom kroppen hennes med en vold som skjøv all luften ut av lungene hennes. Hun skrek, et høyt, ukontrollert skrik som ikke lød som henne selv. Kroppen hennes skjelv ukontrollert, og hun kjente at hun ble våt, mer våt enn hun noen gang hadde vært.
Han ga henne ikke tid til å komme seg. Før hun hadde rukket å puste ordentlig, var han over henne igjen. Han hadde tatt av seg klærne, og i det svake lyset så hun kroppen hans. Han var perfekt muskuløs, men på en slank, nesten naturlig måte. En vell trent kropp, med definitivt ikke kroppen til en som bruker all sin tid på helsestudioet. Huden hans var blek som marmor. Og mellom beina hans reiste hans penis seg, stor og stiv, med en svakt lilla farge. Den var ikke som noen penis hun hadde sett tidligere. Den var jevnere, helt glatt, uten årer, og enden var ganske spiss.
Han posisjonerte seg mellom bena hennes, og hun kjente den kalde spissen mot den åpne, våte fitta hennes. Han så henne dypt i øynene.
«Er du klar?»
Hun klarte ikke å svare, bare nikke.
Han støtte sakte inn i henne. Følelsen var overveldende. Han var større enn noen hun hadde hatt før, og han fylte henne helt, strekte henne til grensen for hva hun trodde var mulig. Det var en blanding av smerte og en intens, dyptliggende nytelse. Han beveget seg sakte, nesten ut, helt inn igjen, og hver bevegelse sendte nye sjokkbølger gjennom kroppen hennes.
Hans tempo økte. Støtene ble hardere, dypere. Hun kjente at han traff bunnen hver gang, og en ny bølge av nytelse bygget seg opp inni henne, annerledes enn den forrige. Denne var dypere, mer jordnær. Hun bandt bena rundt livet hans og dro ham inn i seg, ville ha mer, ville ha alt.
Han snudde henne rundt, uten å trekke seg ut. Hun endte opp på alle fire, og han tok henne bakfra. Han grep tak i hoftene hennes med et jerngrep, og støttingene ble hardere, mer primitive. Huden hans klappet mot baken hennes, og lyden fylte rommet, blandet med hennes stønninger og hans harde pust. Hun kjente at en ny orgasm bygget seg opp, denne gangen fra et helt annet sted, dypt nede i magen.
«Kom for meg, Karin,» sa han plutselig, det lød som en kommando, ikke et ønske eller et forslag. «Vis meg hvor høyt du verdsetter det jeg har gitt deg.»
Og hun kom. Igjen. Denne gangen var det ikke et skrik, men en lang, skjelvende gisp. Kroppen hennes krummet seg, og hun kjente at musklene i fitta hennes klemte seg hardt rundt den harde pikken hans. Han stønnet høyt, og med et siste, hardt støt, kjente hun at han fylte henne med sin varme. Det var ikke som en vanlig utløsning. Det var en flom, en brennende varme som spredte seg i hele underlivet hennes, som om han injiserte henne med selve natten.
De ble liggende slik en stund, pustende, skjelvende. Så trakk han seg sakte ut av henne og la seg ved siden av henne. Hun snudde seg og la hodet på brystet hans. Hun kunne høre hjertet hans slå, men det var ikke et normalt hjerteslag. Det var tregt, jevnt, nesten som et metronom.
«Hva skjer nå?» hvisket hun.
«Nå er du en del av natten, Karin,» sa han, og strøk henne over håret. «Du vil aldri være den samme igjen. Og du vil aldri være alene igjen.»
Hun visste at han snakket sant. Rutinene hennes var borte. Den dempende isolasjonen var brutt. Hun hadde sett inn i mørket, og mørket hadde sett tilbake. Og for første gang på mange, mange år, følte Karin seg ikke bare i live. Hun følte seg udødelig.
