På byggeplassen0 (0)
Cecilie går sakte gjennom det halvferdige rommet, hun har på seg støvete støvler som lager lyder mot det grove betonggulvet. Hun elsker denne fasen, før alt blir polert og perfekt, når hun kan se råstrukturen i sitt design. Lyset fra arbeidslampen hennes kaster lange skygger over de nakne stålbjelkene som snart skal bære vekten av hennes mesterverk. Hun stopper opp og ser på en detalj i veggen, en liten avvikelse fra tegningene hennes som bare hun ville lagt merke til, og sukker irritert. Det er da hun hører ham, de tunge skrittene som nærmer seg bak henne, og hun trenger ikke snu seg for å vite hvem det er. Frank. Formannen med hendene som ser ut som de har bygget hele verden, og blikket som ser rett gjennom hennes perfeksjonisme.
«Ser ut som du har funnet en feil, arkitekt,» sier han med den dype, røffe stemmen sin som får noe i Cecilie til å spenne seg. Hun snur seg sakte, møter blikket hans som er like ufiltrert som byggeplassen rundt dem. «Ett lite avvik, Frank. Ingenting du trenger å bekymre deg for.» Han ler, en kort, hul lyd som treffer henne midt i magen. «Jeg bekymrer meg ikke. Jeg fikser bare. Det er det jeg gjør.» Han kommer nærmere, og Cecilie kan kjenne lukten av ham, en blanding av sement, svette og noe rent, maskulint som får henne til å glemme alle reglene hun har satt for seg selv. «Du er her sent,» sier hun, og stemmen hennes er ikke like kontrollert som den pleier å være. «Noen må passe på at du ikke kommer med for mange endringer,» svarer han, og det er noe i øynene hans som forteller henne at dette handler om mer enn bare bygget.
Frank er plutselig veldig nær, så nær at hun kan se de små linjene rundt øynene hans, kjenne varmen fra kroppen hans. «Du er ikke som de andre arkitektene,» sier han lavt, og hånden hans stryker lett over armen hennes, en berøring som er både tilfeldig og bevisst. Cecilie puster inn, og luften føles tykk av støv og noe annet, noe elektrisk. «Og du er ikke som de andre formennene,» svarer hun, hun vet at hun burde gå, at dette er helt galt, men føttene hennes er som støpt fast i betonggulvet. Han smiler, et skjevt, frekt smil som får noe i henne til å smelte. «Kom her,» sier han, og det er ikke en forespørsel, men en konstatering. Før hun rekker å tenke, har han henne presset opp mot den kalde betongveggen, kroppen hans hard mot hennes, og Cecilie kjenner et stønn unnslippe seg.
Frank kysser henne, og det er ikke et mykt, forsiktig kyss, men et rått, desperat kyss som smaker av støv, lyst og begjær. Cecilie svarer med samme energi, hendene hans griper tak i hoftene hennes, løfter henne litt opp fra gulvet. «Jævla helvete, Cecilie,» hvisker han mot leppene hennes, og hun kjenner hvordan pikken hans presser mot buksene hennes, hard og klar. «Ikke snakk,» svarer hun, og drar ham inn i et nytt kyss, dypere denne gangen, tungen hans utforsker munnen hennes mens hendene hans finner veien under blusen hennes. Hun er ikke vant til dette, til å miste kontrollen, men kroppen hennes svikter henne fullstendig, hver nerve i henne skriker etter mer. Han drar blusen av henne, og den faller til gulvet i en sky av støv.
Hans hender er grove mot huden hennes, men berøringen er elektrisk, får brystvortene hennes til å stivne gjennom bh-en. «Du er så jævla fin,» sier han, og stemmen hans er hes av kåthet. Cecilie drar ham inn i et nytt kyss, samtidig som hun begynner å åpne buksene hans. Hun vil ha ham, vil ha denne rå, ufiltrerte opplevelsen som handler om mer enn bare sex. Det handler om kontrasten mellom dem, mellom hennes perfekte verden og hans rå virkelighet. Pikken hans spretter ut, hard og tykk, og Cecilie kjenner et stønn unnslippe seg bare ved synet. Hun drar ham nærmere, vil kjenne ham inne i seg, vil fylles av ham. «Nå,» hvisker hun, og det er det eneste ordet som trengs.
Frank snur henne rundt, presser henne mot veggen, og Cecilie kjenner den kalde betongen mot brystene sine. Han drar ned trusene hennes, og fingrene hans finner veien til fitta hennes, allerede våt og klar. «Dette er hva du vil ha, ikke sant?» sier han, og stemmen hans er lav og ru mot øret hennes. Cecilie kan bare nikke, ordene sitter fast i halsen mens fingrene hans jobber henne, finner klitten hennes og begynner å massere den i sirkler. Hun stønner, presser hoftene tilbake mot ham, vil ha mer, vil ha alt. Han trekker fingrene ut, og Cecilie hører lyden av et kondom som rulles på, før hun kjenner hodet av pikken hans mot åpningen sin. «Er du klar?» spør han, og hun nikker desperat, klar for å bli tatt, klar for å gi etter for dette rå begjæret.
Han glir inn i henne, sakte i starten, før han fyller henne helt, og Cecilie gisper ved følelsen av å bli så fullstendig fylt. «Jævla helvete,» stønner hun, og han begynner å bevege seg, dype, harde støt som får hele kroppen hennes til å riste. Betongveggen er kald mot huden hennes, men hun merker det knapt, opptatt som hun er med følelsen av ham inne i seg. Han griper tak i hoftene hennes, trekker henne mot seg for hvert støt, og Cecilie kjenner hvordan spenningen bygger seg opp i magen hennes, en varme som sprer seg gjennom hele kroppen. «Raskere,» puster hun, og han adlyder, øker tempoet til de bare er et kaos av bevegelser, av pust og stønn, av lyden av kropper som dasker mot hverandre.
Cecilie kjenner orgasmen bygge seg opp, en bølge av varme og spenning som starter i underlivet og sprer seg gjennom hele kroppen. «Ja, ja, ja,» stønner hun, og det er som om hun mister all kontroll, som om kroppen hennes ikke lenger tilhører henne. Hun kommer med et skrik, en lyd som blir slukt av det store, tomme rommet, og kjenner hvordan fitta hennes klemmer seg rundt pikken hans, trekker ham dypere inn. Frank følger etter henne, stønner navnet hennes mens han fyller henne med sæden sin, og Cecilie kjenner etterdønningene riste gjennom kroppen hennes, en blanding av utmattelse og en overveldende følelse av velvære. De står slik et øyeblikk, pustende, mot den kalde veggen, før han trekker seg sakte ut av henne, og Cecilie kjenner savnet etter ham som en fysisk smerte.
Hun snur seg rundt, møter blikket hans, og det er noe der hun ikke har sett før, en sårbarhet som står i kontrast til den røffe fasaden. «Det var… jævlig, deilig» sier hun, og det er en underdrivelse. Frank smiler, det skjeve, frekke smilet hennes, og stryker en hårlokk bort fra ansiktet hennes. «Du er ikke så perfeksjonistisk som du gir uttrykk for, arkitekt,» sier han, og Cecilie ler, en ekte, ufiltrert latter som får henne til å føle seg mer levende enn hun har gjort på månedsvis. «Og du er ikke så røff som du vil ha det til, formann,» svarer hun, og det er sant, hun har sett en annen side av ham i kveld, en side hun ikke hadde ventet å finne på en støvete byggeplass midt på natten. De står slik et øyeblikk til, i stillheten, bare lyden av pusten deres og den fjerne lyden av byen utenfor.
«Jeg burde gå,» sier Cecilie til slutt, selv om hun egentlig ikke vil. Hun henter klærne sine fra gulvet, kjenner støvet på dem, men bryr seg ikke. Frank ser på henne, og det er ingen tvil i blikket hans. «Dette er ikke en engangsting, Cecilie,» sier han, og det er ikke et spørsmål, men en konstatering. Cecilie stopper opp, ser på ham, og kjenner hvordan noe i henne bestemmer seg. «Nei,» sier hun, «det er det ikke.» Hun går mot ham, gir ham et siste kyss, et mykere kyss denne gangen, et løfte om mer. «Jeg kommer tilbake i morgen,» sier hun, «for å sjekke det avvike.» Frank ler, og lyden hans fyller det halvferdige rommet. «Jeg venter på deg,» svarer han
