Sekretæren, del 5

1 (2)

Siv sitter på kne, på gulvet, ved siden av Jens. Om hun løfter hodet, kan hun se opp på ham, der han sitter ved middagsbordet. Hun har fått en tykk, myk pute å sitte på, så det er slettes ikke ubehagelig å sitte der. Faktisk føles det på en måte trygt. Hun kjenner hånden hans på skulderen sin. Han er opptatt i en samtale med sidemannen, men den lille berøringen beroliger henne og forsikrer henne om at han anerkjenner hennes tilstedeværelse og at han er der for henne.
Hun smiler svakt for seg selv og lurer: hvordan kom jeg hit?

Det første hintet, hadde hun fått for fem lange uker siden. En enkel, liten kommentar om at hun måtte holde kvelden og natten åpen. Siden den gang hadde hun lurt og tenkt mye på hva det var han hadde planlagt, men han hadde ikke brakt emnet på bane igjen. Ikke før i går. Hun hadde lurt på om han hadde glemt alt sammen.

I går hadde han kommet ut til henne i det hun gjorde seg i stand til å gå hjem for dagen, med en stor eske, pakket i sort skinnende papir. Han hadde fortalt henne at dette var til i morgen kveld og bedt henne ta den med hjem og sjekke at alt passet. Hele veien hjem hadde hun lengtet etter å pakke den opp, finne ut hva det var han hadde planlagt. Vel hjemme, hadde hun knapt rukket å ta av seg skoene før hun hadde revet opp papiret og åpnet esken.

I esken lå en lang og meget elegant, sort kjole. Det var en dyr, Fransk designer kjole, med en dyp utringning og høy splitt på begge sider. Bare ved å kjenne på stoffet, hadde hun forstått at dette var en kjole som kostet en liten formue. Det var også et par høyhælede sko fra Christian Louboutin, samt en litt mindre, sort eske. I den lå det et nytt collar. Litt bredere enn det gamle, i mykt sort skinn. Hun hadde blitt sittende å kjenne på det i sikkert et helt minutt, med et lite smil om munnen.
Sakte hadde hun reist seg og kledd seg naken, før hun hadde tatt på seg kjolen og skoene. Kjolen satt perfekt på henne, som om den var skreddersydd spesielt for henne. Skoene var overraskende behagelige på tross av at de hadde en hæl som var minst to centimeter høyere enn noen andre sko hun noensinne hadde eid.

Hun hadde tatt på seg det nye collaret før hun stilte seg foran det store speilet i gangen og betraktet seg selv. Siv hadde alltid vært ganske fornøyd med sitt eget utseende, men dette antrekket hadde fått frem det beste i henne, og ikke minst følte hun seg vel i det. Hun hadde pakket alt ned igjen før hun bestilte seg sushi, levert på døren.
Det hadde tatt tid før hun sovnet den kvelden, hodet var fullt av tanker om hva morgendagen ville bringe.

Lørdagen hadde gått ulidelig sakte. Hun hadde våknet til en melding på telefonen om at han kom og hentet henne klokken syv. Så store deler av dagen hadde gått med til å rydde og vaske leiligheten. Han hadde aldri besøkt henne tidligere. Hun visste ikke engang at han visste hvor hun bodde, og hun ville imponere. Hun hadde også begynt å gjøre seg i stand i god tid. Jens var opptatt av punktlighet, og når han sa at han kom klokken syv, visste hun at hun måtte være klar klokken syv.

Nøyaktig klokken syv ringte det på døren, og Siv trakk pusten dypt før hun åpnet døren. Han hadde kommet inn i leiligheten, sett seg om og studert henne. Han hadde ikke sagt et ord, men ut fra kroppsspråket hans, virket han tilfreds.
Han hadde fått henne til å snu seg rundt, så han kunne studere henne, før han kysset henne.
«Til deg,» hadde han sagt og gitt henne en liten eske. Hun kunne føle blikket hans studere henne når hun åpnet esken. Et lite rundt navneskilt av den typen som hunder ofte har. Det var tungt og metallet føltes kaldt mot huden. På den ene siden, frest inn i metallet, sto navnet hennes. På baksiden, med mindre bokstaver, sto det «Tilhører Jens».

Hun blir stående med det i hånden, studerer det og kjenner tårene presse på, dette er den flotteste gaven hun noensinne har fått.
«Liker du det?» Hun stoler ikke på sin egen stemme, så hun bare nikker. «Så bra.» Hun oppfatter en lettelse i stemmen hans. Han tar fra henne medaljongen og fester den uten å si noe, i collaret hennes. Hun kan kjenne tyngden i det og blikket hans som studerer henne. Han hjelper henne å ta på kåpen og sammen går de ut til den ventende bilen. Han åpner døren for henne, smiler beroligende til henne, før han raskt går rundt bilen og setter seg inn på motsatt side.

Sjåføren begynner å kjøre. Han vet tydeligvis hvor de skal. Det er langt mer enn Siv vet. Hun kjenner hånden til Jens på kneet. Det føles beroligende. Bilturen foregår en stund i taushet, de kjører ut av byen. De må ha kjørt i nærmere en halvtime før han kremter. Hun snur seg og ser på ham.
«I kveld er en viktig kveld.» Hun nikker.
«Det er ikke så mye du egentlig trenger å vite, men det er veldig viktig at du viser respekt og gjør som jeg sier.» Hun nikker igjen.
«Det er noen enkle regler du må følge. Regel en: du skal bare snakke når jeg snakker til deg, eller jeg gir deg beskjed om å snakke.» Han ser på henne, lar ordene få tid til å synke inn, før han fortsetter.
«Regel to: Du skal ikke møte blikket til noen. Jeg forventer, nei jeg krever, fullstendig underkastelse.» Igjen venter han og gir henne tid til å ta betydningen av det han sier inn over seg.
«Regel tre: Du skal avlyde mine kommandoer til enhver tid, uten å nøle, uten å diskutere. Om du, av en eller annen grunn, skulle ha behov for en pause eller ha vanskeligheter med noe av det som skjer, så skal du bruke et av stoppordene våre.»
Siv nikker sakte, hun husker ordene. Gullfisk for pause og kenguru for stopp. Hun husker ikke når hun fikk vite ordene, men hun husker betydningen av de.
«Bra,» sier han og hun kjenner hånden hans klemme rundt kneet hennes og hun ser ham smile.

En stund senere kjører bilen inn på en stor steinbelagt plass, foran et stort laftet tømmerhus, langt inne i skogen. Hun kan ikke huske å ha sett et annet hus på lenge og har ikke den fjerneste ide om hvor de befinner seg. Jens hopper ut av bilen og åpner døren for henne. Hun tar ham i hånden og de går sammen opp en liten trapp. Ved døren står en ung mann, ulastelig antrukket i sort dress.
«Velkommen,» sier han og åpner døren for de.
De går sammen inn, Jens tar av henne kåpen og gir den til den unge mannen som uten et ord forsvinner. Hun kan høre stemmer fra et rom lenger inn, flere menn som snakker sammen. Jens tar henne i hånden og sammen begir de seg i retning av de andre.

Rommet er stort, mer som en hall, enn et rom. Belysningen er dempet. Det er fem andre menn der, alle ulastelig antrukket i dress, fordelt på to grupper som står og snakker med hverandre. Alle har en kvinne i elegant kjole ved sin side. Hun ser et langbord, dekket til seks personer. Siv klarer så vidt å motstå fristelsen til å se seg om, studere omgivelsene, men hun klarer å motstå fristelsen og holder blikket senket.
Det blir stille i rommet i det de kommer inn, og hun kjenner blikkene deres.
«Ah, der er du, da kan vi begynne,» sier en av mennene og kommer bort. Han håndhilser på Jens.
«Lenge siden sist.»
«Alt for lenge,» svarer Jens.
«Dette er Siv.» Han henvender seg til Henne: «Hils.»
Siv tar i mot hånden hans, men holder blikket senket.
«Lars» Sier han. Hun kjenner ham igjen, en av Norges rikeste investorer og en av deres største og viktigste klienter.

De neste minuttene føles som en feberfantasi, Jens beveger seg rundt i rommet, hun følger hvert skritt han tar, og hun blir presentert for mennene. Noen vet hun hvem er, andre har hun aldri hverken hørt om eller truffet tidligere. I ettertid husker hun knapt hvem som er hvem. Hun legger så vidt merke til at alle kvinnene har collar og alle har et navneskilt som hennes. Hun blir ikke presentert for noen av de og ingen av de sier et ord.
Noen kommer med et brett med champagne, hun løfter så vidt blikket, usikker på om det er meningen hun skal ta imot et glass, og ser Jens nikke nesten umerkelig.
Følelsen av å ha et glass å holde i, gir henne noe å holde seg fast i. Alkoholen roer henne ned, og hun er nesten ferdig med glass nummer to, før noen slår en kniv mot et glass og ønsker alle velkommen.

Hun går sammen med de andre til bordet og legger merke til at ved siden av hver stol, er det en pute på gulvet. Først forstår hun ikke, men så ser hun noen av de andre kvinnene sette seg på kne på putene. Jens gjør en håndbevegelse og hun følger deres eksempel. Setter seg på kne ved siden av ham. Hun har sitt eget lille bord, et slikt bord som minner om noe hun hadde når hun var liten og lekte mor, far og barn. Et slikt bord som barn bruker når de leker middagsselskap.
Hun legger merke til at de ikke sitter rundt bordet, men langs den ene siden av bordet. Slik at alle kan se i samme retning.

Med et, som på et signal hun ikke oppfattet, kommer det flere menn inn i rommet. Alle med hver sin tallerken som de setter foran mennene. Noen minutter senere kommer de tilbake og kvinnene får også hver sin tallerken satt foran seg. Andre skjenker opp vin, først til mennene og så til kvinnene.
Hun løfter blikket, usikker på om det er meningen at hun skal spise. Hun møter blikket til Jens i et sekund og han nikker, som et tegn på at hun kan spise.
Forretten smaker fantastisk, smørbakt ørret med en sennepssaus og en liten urtesalat. Kombinert med vinen, er det en smaksopplevelse som eksploderer i munnen.
En stemme som hun ikke vet hvem tilhører sier at det er på tide med litt underholdning, og med ett legger hun merke til at musikken, som hun knapt har registrert, skifter karakter. Den blir mørkere, på et vis mer dyster. Eller kanskje ikke mer dyster, men mer stemningsfull i mangel av et bedre ord.

Hun kan så vidt se over kanten på bordet at en mann og en kvinne kommer inn i rommet. Mannen er i midten av 30 årene og har på seg løse bukser. Han er barbeint og har bar overkropp. Han er veltrent, kroppen hans minner om kroppen til en klatrer, med markerte muskler. Han kommer sammen med en kvinne, hun er muligens noen få år yngre enn ham. Hun er naken, kroppen hennes ser ut til å være dekket av olje og gullglitter, og hun glitrer i det svake lyset.
De blir stående på gulvet midt i rommet. Mannen setter fra seg en bag og hun ser ham finne frem flere bunter med tau, som han legger på gulvet. Kvinnen står stille med armene strakt ned langs siden. Ingen av de sier noe, ingen av dem virker å registrere de som sitter ved bordet.

Han tar opp et tau, stiller seg bak henne og legger armene rundt henne. I noen sekunder holder han rundt henne, presser kroppen sin mot hennes, før han lar hendene sine gli ned langs armene hennes og griper henne om håndleddene. I en rolig bevegelse trekker han armene hennes bakover og som en forlengelse av den samme bevegelsen, knytter han underarmene hennes sammen. Resten av tauet legger seg rundt kroppen hennes. Raske, bestemt og kontrollerte bevegelser. Igjen og igjen snurrer han tau rundt henne, han stopper bare hver gang han må finne et nytt tau for å skjøte på det han bruker.
Siv har aldri sett eller opplevd det selv, men etter at hun for første gang ble introdusert for en verden av BDSM, hadde hun benyttet Google for å utforske de forskjellige aspektene ved denne formen for lek. Og hun hadde kommet over noe som het Shibari. En gammel Japansk form for bondage som på mange måter er mer meditativ enn seksuell.

Langt borte hører hun noen snakke om økningen av rentene, at det nok kommer til å ramme mange, men at det også kommer til å åpne for investeringsmuligheter for de som har penger. Noen ler og sier at «det er jo på mange måter bare bra, for oss,» fulgt av latter.
Noen fjerner tallerkenen hennes. Det kommer et nytt vinglass, før det blir skjenket en ny vin. Denne gangen er det en eksklusiv fransk rødvin.
På gulvet ser hun hvordan mannen trer tauet gjennom en ring som henger fra taket. Han strammer tauet, trekker hardt i det og tvinger kvinnen til å bli stående på tærne, før han bøyer seg ned og binder et nytt tau rundt den ene ankelen hennes. Han trer tauet gjennom den samme ringen og trekker i det, så benet hennes blir løftet og hun blir stående og balansere på en fot. Han holder rundt henne, det ser ut som om han hvisker henne noe i øret. Hun reagerer ikke. Det ser ut som om hun befinner seg i trance, ikke lenger bevisst det som skjer rundt dem. Så binder han et tau rundt den andre ankelen hennes, trer tauet gjennom ringen og strammer det. Med et står hun ikke lenger på gulvet, men svever i luften.

Siv trekker pusten og svelger. Det er vakkert å se på. De to deler noe helt spesielt, noe mer enn bare å opptre. Måten han beveger seg rundt henne på der hun henger. Hendene hans som stryker over kroppen hennes når han sakte snurrer henne rundt. Blikket hans som studerer henne, før han finner et nytt tau og begynner å binde det ene benet hennes, så baksiden av leggen presser mot låret hennes. Han løsner et tau, trekker i et annet og med ett blir hun hengende i en ny stilling, med hodet svakt hellende ned mot gulvet. Siv registrerer så vidt at en ny tallerken blir satt foran henne. En mann stiller seg foran bordet og presenterer retten. Vaktel, med vaktelegg, rotfrukter og en saus basert på granateple, servert med en 32 år gammel rødvin fra Burgund. Hun hører ordene hans, men de gir nesten ingen mening. De beskriver ting hun ikke har noe forhold til, vin som er like gammel som henne, mat hun aldri har spist. Hun vil bare at han skal flytte seg, han står i veien og hindrer utsikten hennes.

Maten smaker fantastisk, det er som kylling, bare mørere, mildere, men samtidig med mer smak. Hennes fokus er uansett på det som skjer på gulvet. Hun har aldri sett noe lignende og kjenner at dette, dette er en verden hun håper hun kan bli bedre kjent med.
Måten han bruker tauene til å endre hennes positur på, fra å i et øyeblikk henge utstrakt, så til å henge med hodet ned, før hun plutselig henger i fosterstilling, surret fullstendig inn i tauet. Måten han trekker seg unna henne på, snurrer henne rundt og studerer henne, før han raskt endrer noen tau og hele henne skifter stilling igjen.

Hun kaster et blikk opp på Jens, det er som om han merker at hun ser på ham, selv om han sitter fordypet i en samtale med Lars, den eneste av de andre mennene hun egentlig bet seg merke i. Han legger en hånd på skulderen hennes. Han sier ingenting, men anerkjenner hennes tilstedeværelse. Berøringen hans er øm og beroligende, men han sier ingenting til henne.

Resten av måltidet er som en drøm, det blir servert nok en fiskerett, fulgt av forskjellige oster, med en gammel italiensk vin, før den kommer en dessert som smaker himmelsk. Det hele er et måltid som overgår alt hun tidligere har smakt.

Når siste rett endelig er servert, er det perfekt synkronisert med de to på gulvet. Han har senket henne ned og sitter med armene rundt henne på gulvet, holder rundt henne. Lav, nesten høflig applaus fra mennene rundt bordet. Siv legger merke til at alle kvinnene sitter helt stille, med hendene i fanget, så hun motstår trangen til å applaudere.
Lars som klirrer med et glass og sier at «nå er det tid for sigar og Cognac,» før rommet fylles av lyden av stoler som skraper mot gulvet. «Bli her,» sier Jens i det han reiser seg og forsvinner inn i et annet rom sammen med de andre mennene.

En dør lukker seg bak dem og med ett er hun alene med 5 andre kvinner hun ikke kjenner.
«Første gang?» Hun snur seg mot kvinnen som snakket. Det er hun som Lars har med seg. Hun nikker.
Kvinnen ler lavt og strekker frem en hånd. «Hanne.» Siv tar den og svarer «Siv.» De blir sittende noen sekunder i taushet, før Hanne spør: «Liker du det?» Siv blir sittende å tenke seg om. Liker det? Liker hva? Hva er å ikke like? «Ja,» svarer hun, mer sikker på det en de fleste andre ting i livet sitt. Hun liker det, hun liker alt ved dette, alt som har skjedd siden Jens kom inn i livet hennes og snudde alt hun trodde på, på hodet.

«Han er utrolig dyktig.» Siv blir usikker på hvem hun mener, og Hanne merker usikkerheten hennes. Hun nikker mot gulvet. «Kevin, han er Tysk og har studert i Japan. Han har reist hit bare for å opptre i denne middagen. Og for å holde noen privatleksjoner.» Hun fortsetter: «Han var hjemme hos oss i går og underviste oss.» Siv ser på henne og kjenner et stikk av misunnelse. I bakgrunnen hører hun at noen av de andre kvinnene også snakker lavt sammen, det er tydelig at noen av de kjenner hverandre fra tidligere.

Døren går opp, og lyden av dempet latter og dyp stemmeføring fyller rommet. Kvinnene blir umiddelbart stille, hendene trekkes tilbake til fanget, blikkene senkes mot gulvet. Siv rekker å kaste et siste blikk på Hanne, et blikk som sier vi snakker senere, før hun selv retter ryggen og stirrer på den sorte stoffputen under seg.

Jens kommer først inn. Skrittene hans er rolige, kontrollerte og målbevisste. Han stopper ved siden av henne, og hun kjenner hånden hans mot stålringen i collaret, en lett, nesten tilfeldig berøring som likevel bekrefter eierskapet. «På tide å reise hjem, dette får holde for i dag,» sier han, ikke som et spørsmål, men som en konstatering. Hun reiser seg uten et ord, kjenner tyngden av kjolen, tyngden av kvelden, tyngden av alt hun har sett.

«Skal dere reise alt?» Det er Lars som spør.
«ja, jeg tror det får holde for i dag, hun er ny, vet du,» svarer Jens.
Hun kjenner blikket til Lars som studerer henne.
«Synd.»
Jens sin lave latter. Siv lurer på hva Lars mente, hvorfor Jens Ler og hva hun går glipp av ved å reise.

De går sammen ut i den store hallen, der kåpen henger klar. Han hjelper henne med den, Fingrene hans stryker raskt over nakken hennes der collaret ligger skjult under kåpen. Utenfor venter bilen, motoren går på tomgang, eksosen stiger som hvite skyer i den kalde natteluften. Jens åpner døren for henne, og hun setter seg inn i bilen. Skinnet i setet føles kaldt mot lårene. Hun løfter blikket ett siste øyeblikk, ser silhuetten av tømmerhuset forsvinne i mørket bak dem, og kjenner at noe har endret seg. Hun er ikke lenger den samme som kom hit. Noe har endret seg i henne.