Denne novellen er vist 8775 ganger.
Karen kjente seg roligere enn hun noensinne hadde gjort før. En slags apatisk resignasjon, kanskje – men den var god. Alt hadde liksom falt på plass nå. Hun lå ikke lenger om kveldene og tumlet med hundre ubesvarte spørsmål. Han hadde forklarte henne alt. Tålmodig som en gammel bestefar. Han var nesten gammel nok til å kunne være det.
Det var ikke det at han ikke fordømte henne. Han kalte henne konsekvent ‘hore’. Det samme stygge ordet som så mange andre hadde slengt til henne. Men det lød annerledes i hans munn. Saklig. Alvorlig. Og i motsetning til andre klandret han henne ikke for at hun var en hore. Hun kunne ikke noe for det, hadde han forklart. Hun var født slik. Hun var rett og slett skapt til å knulles.
Inni seg visste hun at det var riktig. Hun hadde alltid visst at hun var annerledes enn andre jenter. Hun hadde alle disse rare tankene hun ikke kunne fortelle til noen. Men det var først når hun begynte å bli stor at det hadde brakt henne i vanskeligheter. Som da rektor fant henne sammen med alle guttene i klassen bak gymsalen. De hadde villet at hun skulle suge pikkene deres, og hun hadde likt å gjøre det. Det hadde fått henne til å føle seg spesiell. De lokket henne med på det fordi hun alt den gangen hadde rykte på seg for å si ja til hva som helst. Det hadde visst vært et veddemål, hadde hun skjønt i ettertid. Flere av guttene trodde ikke at hun ville gå med på det. Men de hadde tapt.
Og hun hadde tapt. Det innså hun da rektor satt der med meldingen han hadde skrevet til foreldrene hennes. Hun hadde grått og bedt om at han ikke måtte sende den. Hun hadde sagt at hun ville gjøre hva som helst for ham, dersom han lot det være!
Så hadde han altså gitt henne ris i stedet, med en mumlende forklaring om at dette var en praksis man egentlig hadde gått vekk fra, men at han skulle gjøre et unntak for denne ene gangen.
Hun ville aldri glemme skammen da hun merket smerteklynkene gå over til noe helt annet. Han hørte det også. Eller merket det. Det hadde i alle fall gjort noe med ham. Han var blitt kortpustet og høyrød i ansiktet, husket hun. Straffen ville ingen ende ta. Etter hvert var de skjelvende fingrene hans blitt dristigere. Han hadde latt hånden ta små stikkturer ned mellom de hovne, myke foldene hennes og konstatert at hun var våt. Hun var så ung den gangen. Hun visste ikke at våtheten var noe hun også burde skamme seg for. Men det sørget han for å gjøre klart. Skjellsordene hadde haglet over henne, hardere og mer sårende enn slagene. Likevel hadde hun ikke klart å la være å skubbe seg mot ham i håp om at han skulle la fingrene kjenne enda mer på skammen.
Det hadde blitt mange anledninger til det senere. Etter hvert sluttet han å vente på at hun skulle gjøre et feiltrinn før han kalte henne opp på kontoret. Hun kom når han ba om det, trakk trusene ned til knehøyde, løftet skjørtet og stilte seg pent opp så snart hun var innenfor dørene. Han hadde lært henne at det var slik han ville ha det. I perioder skjedde det daglig.
Så kom gymnasietiden. Ingen flere besøk hos rektor. Mange flere hos med-elevene. Snart visste alle hvordan hun var. Jentene hvisket fnisende bak ryggen hennes. Guttene gjorde obskøne bevegelser så snart hun passerte. Hun lærte seg til å holde blikket nedslått, for å slippe å se fordømmelsen i andres øyne. Alle i byen visste at hun var en hore. Alle, unntatt foreldrene hennes. Folk sa ikke noe til dem om det alle snakket om. Hun var på en merkelig måte takknemlig for det.
Men nå –
Hun ville nesten si hun kjente seg lykkelig. Skjønt lykke var kanskje noe annet? Hun hadde det i alle fall godt, nå som hun hadde kommet til Ham. Det var rektor fra hennes tidligere skole som hadde satt dem i kontakt med hverandre. Mannen som fra nå av skulle ta seg av henne var en bekjent av Karens gamle rektor. Professoren pleide å sitte bak arbeidspulten når han snakket med henne, mens han presset fingertuppene mot hverandre og forklarte alt, rolig og alvorlig. Selv satt hun i lenestolen, truseløs og med bena langt fra hverandre. Han likte å se på fitta hennes når han snakket.
Hun så ingen grunn til å tvile på det når han forklarte henne sammenhengen. Han var vitenskapsmann. Hadde professorat i antropologi, men hadde også lest mye annet, deriblant historie og zoologi. Og hun hadde et godt hode, sa de, til tross for at hun var et ludder. Det kjentes fint å få en vitenskapelig forklaring på det hele. Han pleide gjerne å bruke en ulveflokk som eksempel på det rent biologiske. Ulvene hadde en streng rangordning, forklarte han. Alfa-hannen og alfa-tispen regjerte. I forhold til dem var alle andre ulver underdanige, og de ville søke å vinne deres aktelse på alle måter. Tispene ved å stille seg til disposisjon for hannen, så han kunne parre seg med dem. Hun var en slik underdanig tispe.
Mye av det var sammenlignbart med mennesker, hevdet han. Men ikke alt. Mennesketispen ville ikke søke å innynde seg hos én dominant hann. Hun ville spre bena for enhver som sto over henne, og dersom hennes biologi eller psykologi tilsa at hun var av lav rang omfattet det så godt som alle.
Han forklarte hvordan menneskenes samfunn til alle tider hadde vært inndelt i klasser: Herskerklassen, middelklassen og underklassen. Det var mer enn et politisk fenomen, sa han. Marxismen hadde aldri kunnet utjevne forskjellene. Det ville i så fall ha vært naturstridig. De kreerte i stedet en ny, politisk overklasse, men prinsippene var like.
Det var altså biologiske og arvemessige forutsetninger som gjorde henne til en villig hore. Men selv om hun hadde grunn til å senke hodet i skam, som synlig tegn på underdanighet, skulle hun ikke trenge å være ulykkelig! Alt hun trengte var å overgi kontrollen til en dominant hann. Som ham selv. En som kunne styre seksualiteten hennes og gjøre nytte av den.
– Pule med bare én mann? sa hun. Vantroen i tonefallet hennes lot seg ikke skjule, og hun rødmet da hun hørte det selv. For henne var det en utenkelighet.
– Lang i fra, svarte han. Skyggen av et av hans sjeldne smil lurte i munnviken hans. – Horer som deg skal være til nytte og glede for mange. Utallige! Både menn… og kvinner.
Hun hikstet såvidt. Kvinner? Hun hadde aldri tidligere…
Men de alvorlige, grå øynene hans tillot ingen protester. Han fortsatte: – Slaveriet ble slett ikke avskaffet med Abraham Lincoln, min kjære. Det bare forandret form. Som jeg forklarte da vi var inne på Marxismen…: Det ville ha vært naturstridig! Herskerklassen eksisterer i beste velgående, bare mer skjult enn før, og mange av dem holder slaver. Du, lille Karen, er en horeslave. En liten puledokke. Et søtt, lite husdyr som kan brukes, selges og kjøpes – eller leies bort for penger, for den saks skyld. Du tilhører meg nå. Men det har du vel alt forstått? Du er min eiendom.
Hun nikket sakte. Det hadde hun forstått.
– Jeg akter ikke å la deg vansmekte med bare meg, en gammel mann, fortsatte han. – Jeg vil lære deg opp. Dressere deg som den unghoppen du er. Du skal få føle på kroppen at du har grunn til å skamme deg for den grådige, lille fitta di. Du vil måtte lære deg å tåle straff og nedverdigelser av alle slag. Men jeg akter også å la deg gjøre nytte for deg utenfor dette huset. Har du forstått?
Hun nikket igjen. – Ja, Herre. Jeg har forstått.
Han knipset med fingrene. Hun gled ned fra lenestolen og krabbet på knærne bort og inn under pulten hans. Herrens pikk var allerede frigjort fra buksene. Hun begynte å slikke den sultent og kjærlig. Jo – hun var lykkelig nå. Alt hadde falt på plass. Ingen ubesvarte spørsmål tumlet i hodet hennes. Det var dette hun var skapt til
