Denne novellen er vist 4 ganger.
Solen skinner varmt over det luksuriøse femstjerners hotellet ved Middelhavet. Klokken er litt før ni, og Maria, en 28 år gammel rengjøringskvinne, triller vognen sin ned den marmorbelagte korridoren. Hun har jobbet her i to sesonger, og elsker den livlige atmosfæren, selv om noen gjester kan være krevende. Maria er vakker, med mørkt hår samlet i en løs hestehale og et smil som får gjestene til å føle seg velkomne. Men bak smilet er hun alltid på vakt – man vet aldri hva man møter i dette yrket.
Hun banker på døren til rom 412. «Housekeeping!» roper hun forsiktig. Døren åpnes av deg, en gjest hun har møtt hver morgen denne uken. Du står der i en løs morgenkåpe, håret litt rufsete, og hilser henne med et vennlig nikk. «God morgen, Maria,» sier du, og hun smiler tilbake, vant til den lette tonen dere har utviklet. «God morgen! svarer hun og går i gang med å gjøre rommet klart.
Som vanlig trekker du deg ut på terrassen mens hun jobber. Maria begynner med å re opp sengen, men tankene hennes vandrer. Hun har lagt merke til deg – ikke bare fordi du er høflig, men fordi det er noe ved måten du ser på henne, som om du legger mer i de korte samtalene enn hun gjør. Det gjør henne litt nysgjerrig, men også på vakt. Hun rister det av seg og fokuserer på arbeidet.
Mens hun tørker støv av nattbordet, fanger et glimt i den åpne glassdøren til terrassen oppmerksomheten hennes. Refleksjonen er svak, men tydelig nok fra denne vinkelen. Hun ser deg sitte der ute, morgenkåpen åpen, blottet, og hånden din beveger seg sakte over kuken din. Maria fryser et sekund, hjertet banker raskere. «Hva i…?» tenker hun, og kjenner en blanding av sjokk og noe hun ikke helt vil innrømme – en slags forbudt spenning.
Hun snur seg raskt bort, later som hun ikke så noe, og fortsetter å tørke overflaten, men tankene hennes raser. «Vet han at jeg kan se ham? Er dette med vilje?» Hun kaster et nytt blikk, nesten mot sin egen vilje, og ser deg igjen. Det er noe rått, nesten frekt, ved situasjonen som får henne til å bite seg i leppa. «Han er dristig, det skal han ha,» tenker hun, og en liten del av henne, den som elsker spenningen i det uventede, kjenner et kriblende rush. Hun forestiller seg et øyeblikk hvordan det ville vært å stå nærmere, å se tydeligere, men tanken får henne til å rødme. «Slutt, Maria, du er på jobb,» sier hun til seg selv.
Likevel er hun splittet. Profesjonaliteten hennes kicker inn – dette er upassende, og hun vet det. Hun tenker: «Hva om han gjør dette med alle? Hva om han forventer noe?» En liten gnist av irritasjon blusser opp. Hun er her for å gjøre en jobb, ikke for å være en del av noens fantasi. Men samtidig kan hun ikke nekte for at situasjonen har vekket noe i henne – en nysgjerrighet, en liten flørt med det farlige. Hun kjenner varmen stige i kinnene og en svak puls i undelivet, men skyver det vekk. «Fokus, Maria. Gjør deg ferdig og kom deg ut.»
Hun jobber raskere nå, men beveger seg bevisst slik at hun kan kaste et siste blikk i refleksjonen. Du sitter fortsatt der, tilsynelatende uvitende om at hun kan se deg. «Han aner ikke at jeg har sett alt,» tenker hun, og det gir henne en følelse av kontroll, som om hun har en hemmelighet du ikke kjenner til. Det er en slags makt, og hun liker det, selv om hun vet hun aldri vil handle på det.
Maria avslutter rengjøringen, retter på håret og banker på glassdøren. «Jeg er ferdig!» roper hun, stemmen rolig, men hjertet banker fortsatt. Du trekker kåpen sammen og kommer inn, smiler som om ingenting har skjedd. «Takk, Maria, du er rask og flink,» sier du. Hun nikker, smiler tilbake, men tenker: «Du aner ikke hva jeg så, eller hva jeg tenkte.» Med det triller hun vognen ut, klar for neste rom, men med en liten, hemmelig spenning hun bærer med seg resten av dagen.
Spillet på Rom 412- Dag To
Dagen etter våkner Maria med en lett uro i magen. Solen skinner like sterkt, og hotellets korridorer er like blankpolerte, men tankene hennes er et virvar. Hele kvelden i går hadde hun tenkt på det som skjedde på rom 412 – deg, morgenkåpen, terrassen, og refleksjonen i glasset. Bildet av deg, blottet, med hånden på kuken din, hadde brent seg fast i hodet hennes. Ikke bare på grunn av sjokket, men fordi det vekket noe hun ikke helt forstår – en blanding av forargelse og en slags pirrende nysgjerrighet hun ikke vil innrømme helt.
Mens hun triller rengjøringsvognen mot rommet ditt, kjenner hun hjertet slå litt fortere. «Skjer det igjen i dag?» tenker hun. En del av henne håper nesten at det ikke gjør det – hun vil bare gjøre jobben sin i fred. Men en annen del, den hun prøver å tie stille, er spent. «Hva om han gjør det samme? Er det en slags greie han har?» Hun rister på hodet og mumler til seg selv: «Kom igjen, Maria, vær profesjonell.» Men hun kan ikke nekte for at tanken på å se deg igjen, på akkurat den måten, sender en liten bølge av varme gjennom henne.
Når hun banker på døren – «Housekeeping!» – er stemmen hennes litt mindre selvsikker enn vanlig. Du åpner, som alltid i morgenkåpen, og hilser med det samme vennlige smilet. «God morgen, Maria,» sier du, og hun nikker, smiler tilbake, men du legger merke til at hun studerer deg litt nøyere i dag. «God morgen,» svarer hun, og går inn, vognen skrangler svakt. Hun merker at hun er ekstra oppmerksom på alt – måten du beveger deg på, tonen i stemmen din. «Vet han at jeg så ham i går?» tenker hun, og kjenner en blanding av nervøsitet og en slags hemmelig makt. Hvis du ikke vet det, har hun overtaket.
Som i går trekker du deg ut på terrassen, og Maria begynner å re opp sengen. Hun jobber litt saktere i dag, nesten som om hun utsetter øyeblikket. Hun kaster et raskt blikk mot glassdøren, men ser ikke noe ennå. «Kanskje han ikke gjør det i dag,» tenker hun, og kjenner et øyeblikks lettelse – men også, til sin egen overraskelse, en liten skuffelse. «Hva er galt med meg?» tenker hun og rødmer. Hun er ikke vant til å føle seg så splittet. Jobben hennes er rutine, men dette… dette er noe helt annet.
Mens hun tørker støv, posisjonerer hun seg bevisst nær vinkelen der hun så deg i går. Hun later som hun fokuserer på nattbordet, men hjertet hennes hamrer når hun løfter blikket mot refleksjonen. Og der er du – morgenkåpen åpen, sittende på terrassen, hånden din beveger seg sakte over kuken din igjen. Maria trekker pusten skarpt, nesten lydløst. «Han gjør det igjen,» tenker hun, og kjenner en bølge av adrenalin. Denne gangen er det ikke like sjokkerende, men spenningen er sterkere. Det er som om hun har ventet på dette, og nå som det skjer, kjenner hun en varm puls i fitta, selv om hun prøver å ignorere det.
Hun snur seg halvveis bort, later som hun jobber, men tankene hennes er et kaos. «Han må vite at jeg kan se ham. Eller… gjør han det?» Hun forestiller seg et øyeblikk at du gjør det med vilje, at dette er en slags lek, og tanken får henne til å bite seg i leppa. «Hva om jeg bare gikk ut dit?» tenker hun flyktig, men skyver fantasien vekk like raskt. Hun er på jobb, og uansett hvor spennende dette er, vet hun at det er en grense hun ikke kan krysse. Likevel nyter hun følelsen av å være en voyeur, å ha denne hemmeligheten. «Han aner ikke at jeg ser på,» tenker hun, og det gir henne en slags rus, som om hun har kontroll over situasjonen.
Men under spenningen lurer også en uro. «Hva om noen finner ut? Hva om han forventer noe mer?» Hun kjenner en svak irritasjon mot deg – hvorfor setter du henne i denne posisjonen? Hun er her for å gjøre en jobb, ikke for å være en del av noe sånt. Men samtidig kan hun ikke nekte for at hun er fascinert. Hun kaster et siste blikk i refleksjonen, memoriserer detaljene nesten mot sin vilje, og kjenner at kroppen hennes reagerer på en måte hun ikke helt vil innrømme.
Maria skynder seg å fullføre rengjøringen, men beveger seg med en selvsikkerhet hun ikke hadde i går. Når hun banker på glassdøren for å si at hun er ferdig, er stemmen hennes rolig, men øynene hennes glitrer litt. «Jeg er ferdig!» roper hun, og du kommer inn, trekker kåpen sammen og smiler som om ingenting har skjedd. «Takk, Maria, du er en stjerne,» sier du. Hun nikker, smiler tilbake, men tenker: «Du har ingen anelse om hva som foregår i hodet mitt akkurat nå.» Når hun triller vognen ut, er hun både lettet og opphisset, og hun vet allerede at hun kommer til å tenke på dette hele dagen – og lure på hva som skjer i morgen.
Spillet på Rom 412- Dag Tre
Tredje morgen gryr, og Maria våkner med en kriblende forventning hun knapt vil innrømme. De to siste dagene på rom 412 har satt spor – bildet av deg på terrassen, morgenkåpen åpen, hånden din på kuken din, har sneket seg inn i tankene hennes om kvelden, selv om hun har prøvd å skyve det vekk. Hun er fortsatt splittet: irritert over at du setter henne i denne situasjonen, men også grepet av en spenning hun ikke kan ignorere. I dag, mens hun triller rengjøringsvognen gjennom korridoren, tenker hun: «Hva skjer i dag? Gjør han det igjen, eller var i går siste gang?» Hjertet hennes banker litt fortere, og hun merker en varm følelse i magen, blandet med en svak skyldfølelse. «Jeg burde ikke være så nysgjerrig,» sier hun til seg selv, men nysgjerrigheten vinner.
Når hun banker på døren til rom 412 – «Housekeeping!» – er stemmen hennes rolig, men hun er på vakt. Du åpner døren, som alltid i morgenkåpen, men i dag er den ikke helt lukket. Den henger løst, og Maria får et glimt av brystet ditt, magen, en stripe hud som forsvinner ned mot hoftene. Pikken din er ikke synlig, men det flyktige blikket er nok til å sende en liten bølge av varme gjennom henne. Hun svelger, prøver å holde ansiktet nøytralt, og smiler som vanlig. «God morgen,» sier hun, men tankene hennes spinner: «Var det med vilje? Han må vite at kåpen var åpen.» Hun kjenner en blanding av flauhet og spenning, som om dere deler en hemmelighet, selv om hun ikke er sikker på om du er klar over det.
Du smiler tilbake, sier «God morgen, Maria,» og trekker deg som vanlig ut på terrassen. Maria går i gang med rengjøringen, men i dag er hun enda mer oppmerksom. Hun merker at hun beveger seg litt saktere, nesten som om hun venter på noe. «Han viste seg nesten frem… var det en invitasjon?» tenker hun, og kjenner en kribling i fitta som hun prøver å ignorere. Hun rister på hodet, mumler til seg selv: «Fokus, Maria. Du er på jobb.» Men tanken på hva som kan skje på terrassen gjør det vanskelig å konsentrere seg.
Mens hun tørker støv, posisjonerer hun seg igjen nær vinkelen der glassdøren gir refleksjonen. Hun kaster et raskt blikk, og der er du – morgenkåpen helt åpen nå, sittende på terrassen, hånden din jobber rytmisk over en stor, stiv kuk. Maria trekker pusten skarpt, hjertet hamrer. «Herregud,» tenker hun, «han gjør det igjen, og… for en kuk.» Hun kan ikke hjelpe det – blikket hennes blir værende litt lenger enn i går. Det er noe rått, nesten hypnotisk, ved måten du beveger deg på, og hun kjenner en varm puls spre seg i kroppen. «Han må vite at jeg kan se ham nå,» tenker hun, og tanken gjør henne både opphisset og urolig. Er dette en lek? En utfordring?
Hun snur seg halvveis bort, later som hun jobber, men tankene hennes er et virvar. «Hva om jeg bare sto der og så på, uten å gjemme meg?» tenker hun flyktig, og forestiller seg et øyeblikk hvordan det ville vært å møte blikket ditt gjennom glasset. Fantasien får henne til å rødme, og hun kjenner at fitta hennes reagerer, blir fuktig, selv om hun prøver å holde seg i sjakk. «Dette er galskap,» tenker hun, men hun kan ikke nekte for at spenningen er sterkere i dag. Det er som om du har trappet opp spillet, og hun er fanget i det, både som tilskuer og som en som bærer på en hemmelighet.
Likevel lurer uroen under overflaten. «Hva om han forventer at jeg gjør noe? Hva om dette går for langt?» Hun kjenner en svak irritasjon igjen – du setter henne i en umulig posisjon, der hun må balansere mellom profesjonalitet og sine egne, uventede lyster. Hun er på jobb, men kroppen hennes forråder henne, og det gjør henne både sint og opphisset. «Han har ingen rett til å gjøre dette,» tenker hun, men samtidig nyter hun følelsen av å smugtitte, å være den som ser uten å bli sett.
Maria jobber raskere nå, men sørger for å få et siste blikk i refleksjonen før hun avslutter. Bildet av deg, hånden din på den halvstive kuken, brenner seg fast i hodet hennes. Når hun banker på glassdøren – «Jeg er ferdig!» – er stemmen hennes rolig, men hun kjenner at kinnene hennes er varme. Du trekker kåpen sammen og kommer inn, smiler som om ingenting har skjedd. «Takk, Maria, du er fantastisk,» sier du. Hun nikker, smiler tilbake, men tenker: «Du aner ikke hva du gjør med meg… eller gjør du det?» Når hun triller vognen ut, er hun et virvar av følelser – opphisset, forvirret, og allerede spent på hva morgendagen vil bringe.
Spillet på Rom 412- Dag Fire
Fjerde morgen gryr, og Maria kjenner en nervøs spenning allerede før hun triller vognen mot rom 412. De siste dagene har vært en berg-og-dal-bane av følelser – sjokk, nysgjerrighet, forbudt opphisselse og en gnagende uro. Bildet av deg på terrassen, hånden din på den store, stive kuken, har blitt en slags hemmelig besettelse hun ikke helt klarer å riste av seg. I går, da morgenkåpen din var åpen idet du hilste, kjente hun at spillet mellom dere – hvis det er et spill – hadde blitt enda dristigere. «Hva skjer i dag?» tenker hun mens hun går, hjertet banker litt fortere. «Jeg burde bare ignorere ham, men… jeg vil se.» Hun biter seg i leppa, irritert over sin egen svakhet, men også grepet av forventning.
Hun banker på døren – «Housekeeping!» – og stemmen hennes er rolig, men hun er på helspenn. Du åpner, morgenkåpen løst bundet igjen, og hun kaster et raskt blikk, men denne gangen ser hun ingen glimt av kroppen din. Likevel merker hun noe i smilet ditt, som om du vet noe hun ikke gjør. «God morgen, Maria,» sier du, og hun smiler tilbake, men tankene hennes spinner: «Han gjør det med vilje, jeg er sikker nå.» Hun går inn, vognen skrangler svakt, og kjenner en blanding av lettelse og skuffelse over at ingenting «skjedde» ved døren i dag.
Som vanlig trekker du deg ut på terrassen, og Maria begynner å re opp sengen. Hun jobber med halv oppmerksomhet, øynene hennes glir mot glassdøren nesten umiddelbart. Hun posisjonerer seg nær vinkelen der refleksjonen viser deg, og der er du – morgenkåpen åpen, sittende, hånden din jobber rytmisk over den store, stive kuken din. Maria trekker pusten sakte, hjertet hamrer. «Han gir seg ikke,» tenker hun, og kjenner den samme varme pulsen spre seg i fitta, sterkere i dag enn før. Hun stirrer litt lenger, nesten hypnotisert av bevegelsene dine. «Han er så… frekk,» tenker hun, men ordet føles ikke helt riktig – det er noe magnetisk ved situasjonen, noe som gjør at hun ikke klarer å snu seg bort.
Plutselig hører hun et brak fra terrassen – lyden av glass som knuser. Maria fryser, blikket hennes rives vekk fra refleksjonen. «Hva var det?» tenker hun, og instinktene hennes som rengjører kicker inn. Hun hører deg mumle noe, og uten å tenke setter hun fra seg kluten og går mot glassdøren. «Er alt okay?» roper hun, allerede på vei ut.
Når hun kommer ut, ser hun deg stå der, morgenkåpen hastig trukket sammen, men det er tydelig at du ikke har rukket å ordne deg helt. Den stive kuken din buler under det tynne stoffet, umulig å skjule, og Maria kjenner ansiktet hennes bli varmt. «Herregud,» tenker hun, og blikket hennes flakker et sekund til bulen før hun tvinger seg til å se ned på gulvet, der et knust glass ligger spredt over terrassen. «Jeg… jeg veltet glasset, beklager,» sier du, stemmen din litt anstrengt, og hun nikker raskt, prøver å holde seg profesjonell.
«Det går bra, jeg rydder opp,» sier hun, men stemmen hennes er litt høyere enn vanlig. Hun snur seg for å hente feiekost fra vognen, og tankene hennes raser. «Han var midt i… og nå står jeg her. Han dekket seg til, men den kuken… den var så tydelig.» Hun kjenner en blanding av flauhet og en nesten uimotståelig trang til å kaste et blikk til. Når hun kommer tilbake med kosten, holder hun øynene på gulvet, men hun merker at du fortsatt står der, morgenkåpen fortsatt stram over den stive bulen. «Han må vite at jeg ser det,» tenker hun, og tanken sender en bølge av opphisselse gjennom henne, blandet med en svak panikk. «Hva gjør jeg nå?»
Mens hun feier opp glasskårene, kjenner hun blikket ditt på seg, eller i det minste tror hun det. «Er han flau, eller liker han dette?» tenker hun. Hun forestiller seg et øyeblikk at du med vilje lot kåpen være løs, at dette er en del av leken, og tanken får fitta hennes til å trekke seg sammen. «Dette er galskap,» tenker hun, men hun kan ikke nekte for at situasjonen er elektrisk. Å være så nær deg, å vite hva du gjorde sekunder før, og å se beviset så tydelig under kåpen – det er som om dere deler en hemmelighet uten å si et ord.
Når hun er ferdig med å rydde, retter hun seg opp og tør å møte blikket ditt et kort sekund. «Ferdig,» sier hun, og smiler svakt, men hjertet hennes hamrer. «Takk, Maria, beklager det med glasset,» sier du. «Ingen problem,» sier hun, men tenker: «Du aner ikke hva du gjør med meg.» Hun går tilbake til rommet for å fullføre rengjøringen, men beina hennes føles litt svake. Mens hun jobber, kan hun ikke slutte å tenke på bulen under morgenkåpen, på hvordan den stive kuken så ut i refleksjonen. «Han må vite at jeg så alt,» tenker hun, og følelsen av å ha vært så nær noe så forbudt gjør henne både opphisset og urolig.
Når hun banker på glassdøren for å si at hun er ferdig, er hun nesten lettet over å komme seg ut. «Jeg er ferdig!» roper hun, og du kommer inn, kåpen ordentlig bundet nå, smiler som om ingenting har skjedd. «Takk, Maria, du er en engel,» sier du. Hun smiler tilbake, men tankene hennes er et kaos: «Dette blir bare verre… eller bedre? Hva skjer i morgen?» Når hun triller vognen ut, er hun et virvar av lyst, skyldfølelse og en brennende nysgjerrighet på hva neste dag vil bringe.
Spillet på Rom 412- Dag Fem
Femte og siste morgen gryr over det luksuriøse femstjerners hotellet ved Middelhavet, og Maria våkner med en kriblende blanding av forventning, rastløshet og en svak følelse av at noe må skje i dag. De siste fire dagene på rom 412 har vært en emosjonell reise – fra sjokket over å oppdage deg i refleksjonen, hånden din på den store kuken, til den forbudte spenningen som har vokst i henne som en feber. Gårsdagens nærhet – det knuste glasset, bulen under morgenkåpen – har gjort alt så intenst, og nå, vel vitende om at dette er din siste dag, kjenner hun en blanding av lettelse og en brennende lengsel. «Hva blir det i dag? Blir det som vanlig, eller… noe helt vilt?» tenker hun mens hun triller rengjøringsvognen gjennom den blankpolerte korridoren. Hjertet banker raskere, og hun biter seg i leppa, irritert over sin egen svakhet, men grepet av en lyst hun ikke lenger kan undertrykke.
Hun banker på døren til rom 412 – «Housekeeping!» – stemmen rolig, men kroppen på høygir. Du åpner døren, som alltid i den løse morgenkåpen, og Maria legger umiddelbart merke til at du er solbrun over hele kroppen, uten en eneste blek stripe. «Han er definitivt naturist,» tenker hun, og tanken får henne til å reflektere. Hun har hørt om folk som soler seg nakne, som lever uten hemninger, og det er noe tiltalende ved den slags frihet. «Han virker så selvsikker, som om han eier verden uten å bry seg om hva noen tenker,» tenker hun, og kjenner en blanding av beundring og en svak misunnelse. Samtidig gjør det deg enda mer magnetisk – en mann som lever så fritt, som viser alt, er både utfordrende og uimotståelig i hennes øyne.
Før hun rekker å si noe, trekker du frem en 50-euroseddel. «Dette er til deg, Maria, for en fantastisk jobb hele uken,» sier du, og smilet ditt er varmt, med et hint av noe som får hjertet hennes til å slå fortere. Maria blir overrasket, rørt, og smiler bredt. «Åh, tusen takk! Det var virkelig ikke nødvendig,» sier hun, og i en spontan gest gir hun deg en klem som takk. Når hun presser seg inntil deg, kjenner hun den solbrune kroppen din mot sin – varm, fast, med en svak duft av solkrem og noe maskulint som gjør henne svimmel. Hun merker at du reagerer, en svak bevegelse i hoftene dine, og når hun slipper taket, har morgenkåpen løsnet litt til. Gjennom glipen får hun et glimt av den halvstive kuken din, tykk og tydelig mot den solbrune huden. Maria trekker pusten skarpt, ansiktet blir varmt. «Herregud, han er halvstiv… på grunn av meg?» tenker hun, og kjenner en varm bølge i fitta som gjør knærne hennes svake.
Hun prøver å holde smilet nøytralt, men øynene hennes flakker et sekund til kuken før hun tvinger seg til å møte blikket ditt. «Han må vite at jeg så det. Dette er ikke tilfeldig,» tenker hun, og tanken sender en elektrisk strøm gjennom henne. «Takk igjen,» mumler hun, stemmen litt hes, og du smiler, sier «Bare hyggelig,» før du trekker deg ut på terrassen. Maria går i gang med rengjøringen, men hodet hennes er et kaos. Klemmen, glimtet av kuken, og tanken på at du er naturist har gjort alt så ladet. «Han er så selvsikker, så… fri,» tenker hun, og forestiller seg et øyeblikk hvordan det må være å leve som deg, uten hemninger, naken under solen. Samtidig kjenner hun en voksende lyst, en trang til å se mer, å være nærmere.
Hun posisjonerer seg nær vinkelen der glassdøren gir refleksjonen, nesten automatisk, og der er du – morgenkåpen helt åpen, sittende i stolen, hånden din jobber sakte over den halvstive kuken, som fortsatt bærer den samme jevne solbrune fargen som resten av kroppen din. Maria biter seg hardt i leppa, hjertet hamrer. «Selv på siste dagen, og han bare… fortsetter,» tenker hun, og kjenner fitta hennes bli fuktig, en reaksjon så sterk at hun må klamre seg til nattbordet et sekund. Hun stirrer lenger enn vanlig, hypnotisert av bevegelsene dine, av hvordan kuken din ser ut mot den solbrune huden. «Han er som en naturistgud, helt uten skam,» tenker hun, og tanken blander seg med lysten – en mann som deg, som viser alt, er både utfordrende og uimotståelig.
Hun jobber raskere i dag, men hver bevegelse er preget av rastløshet. «Det er hans siste dag. Etter dette er han borte,» tenker hun, og det er en slags frihet i det, en følelse av at alt kan skje. Når hun er ferdig med rengjøringen, nøler hun. I stedet for å banke på glassdøren, bestemmer hun seg for å gå ut på terrassen for å si farvel. «Han har vært så sjenerøs, så… annerledes. Jeg må si adjø ordentlig,» tenker hun, men innerst inne vet hun at hun også vil se deg på nært hold, uten glasset imellom.
Hun går ut. «Jeg er ferdig, og… jeg ville bare si farvel og takke for tipsen,» sier hun, stemmen myk, men med en liten, nesten utfordrende glød i øynene. Du ser opp, men i stedet for å trekke morgenkåpen sammen, lar du den henge åpen, kuken din halvstiv og fullt synlig mot den solbrune huden. Maria fryser, blikket hennes låser seg på kuken, og hun kjenner en bølge av lyst så sterk at hun nesten mister pusten. «Han gjør det med vilje. Han vil at jeg skal se alt,» tenker hun, og i det øyeblikket begynner du å ronke, hånden din beveger seg sakte, men bestemt, og kuken din vokser, blir stiv og hard rett foran øynene hennes. Hun står bare to meter unna, og luften mellom dere er så ladet at hun kan føle det på huden.
«Ha en god reise,» sier hun, men stemmen hennes er hes, og hun kan ikke rive blikket vekk. «Han bare fortsetter… så nærme meg,» tenker hun, og fitta hennes banker av lyst. Hun tar et skritt nærmere, nesten uten å tenke, som om kroppen hennes har tatt over. «Han er så frekk, så… perfekt,» tenker hun, og tanken på naturisme blander seg med en rå trang til å være en del av friheten hans. Hun strekker ut hånden, nølende først, men så berører hun kuken din, fingrene hennes glir over den varme, harde overflaten. «Herregud, jeg gjør dette,» tenker hun, og hjertet hennes hamrer så hardt at hun tror det skal eksplodere. Hun runker deg forsiktig, kjenner vekten av den stive kuken i hånden, og lar fingrene gli ned til de store, tunge ballene dine, som føles varme og fulle under den solbrune huden. «Han er så… maskulin,» tenker hun, og lysten tar fullstendig over.
Hun bøyer seg ned, nesten som i transe, og tar kuken din i munnen, leppene hennes glir over hodet, tungen hennes utforsker den glatte overflaten. Hun hører deg stønne svakt, og det tenner henne enda mer. «Jeg suger ham… på terrassen,» tenker hun, og tanken er så vill at hun nesten ikke tror det selv. Hun suger deg dypere, kjenner smaken av deg, og fitta hennes blir så våt at hun kan føle det gjennom trusen. Etter et øyeblikk trekker hun seg tilbake, andpusten, og ser opp på deg med et blikk som er både utfordrende og sultent.
Du stønner igjen, og det er alt hun trenger. Maria kaster all forsiktighet til side, løfter skjørtet på rengjøringsuniformen, skyver trusen til side, og setter seg på fanget ditt. Hun senker seg ned, kjenner den store, stive kuken gli inn i den våte fitta hennes, og stønner høyt. «Han er så stor, så deilig,» tenker hun, og begynner å ri deg, hoftene hennes beveger seg i en rytme som føles både desperat og naturlig. Dere puler der på terrassen, solens varme mot huden, bølgenes sus i bakgrunnen. Maria kjenner den solbrune kroppen din under seg, hendene dine på hoftene hennes, og hun mister seg selv i øyeblikket. «Dette er galskap, men jeg har aldri følt meg så levende,» tenker hun, mens fitta hennes strammer rundt kuken din, og hun kjenner seg nærme klimaks.
Du støter opp i henne, og hun klamrer seg til deg, stønner navnet ditt uten å vite hvorfor. «Kom i meg,» hvisker hun, og kort etter kjenner hun deg eksplodere, varmen fra deg som fyller henne mens hun selv tipper over kanten, fitta hennes trekker seg sammen i en intens orgasme. Når det er over, sitter hun der et øyeblikk, andpusten, svetten glinser på huden hennes. Virkeligheten synker inn, og hun tenker: «Hva i helvete har jeg gjort?» Men samtidig er hun fylt av en tilfredsstillelse hun ikke kan nekte for.
Hun reiser seg, retter på klærne, og ser på deg med et skjelmsk smil. «Ha en god reise,» sier hun igjen, denne gangen med en liten latter, og du smiler tilbake, fortsatt naken og uten et snev av skam. «Takk, Maria. Dette glemmer jeg aldri,» sier du. Hun nikker, går tilbake til vognen, men kaster et siste blikk over skulderen. Når hun triller ut, er hun et virvar av følelser – sjokk over sin egen dristighet, en brennende tilfredsstillelse, og en hemmelighet hun vil bære med seg for alltid. «Han var som en naturist, helt fri… og han tok med seg noe av meg,» tenker hun, og smiler svakt for seg selv, klar for neste rom, men med minnet om deg som en feber i kroppen.
Skrevet av: Swingplay
