Togturen

0 (0)

Toget beveger seg med en monoton, rytmisk klunking mot skinnene, en lyd som har hypnotisert Lars de siste to timene. Han er på vei hjem fra en forretningsreise i Oslo, en tur fylt med dårlig kaffe og powerpoint-presentasjoner som smakte av tørre brødskiver. Vognen er nesten tom, bare et par eldre mennesker som sover med hodene mot de iskalde vinduene, og han sitter ved et vindu selv og ser på det mørke, norske landskapet som flyter forbi i en uendelig strøm av trær og snødekte marker. Han føler seg utmattet, helt tom for energi, og lengter bare etter sin egen seng og stillheten i leiligheten sin.

Døren til vognen glir opp med en hvesende lyd, og en kvinne kommer inn. Hun er kledd i en stram, mørkegrå dress, med en skinnveske hengende over skulderen og høye hæler som klikker mot gulvet. Hun ser sliten ut, virkelig sliten, med mørke ringer under øynene og en anspenthet i skuldrene som hun tydeligvis har båret på hele dagen. Hun setter seg noen seter unna Lars, på den andre siden av gangen, legger vesken sin i setet ved siden av og lener hodet tilbake med et lite, stønn. Hun lukker øynene, og Lars ser på henne, fascinert. Han ser hvordan et par løse hårstrå har falt ned i pannen hennes, hvordan leppene hennes er litt åpne i en slapp, utmattet pust. Han kjenner et stikk av empati, en gjenkjennelse av den samme utmattelsen han selv føler.

Toget sakker farten, og bremsene skriker i en høy, metallisk tone. De stopper på en liten stasjon, bare en plattform med et enslig lysskilt som sier «Hønefoss». Ingen går av eller på. Så, med et lite, rykk, slukker lyset i hele vognen. Det er et totalt, umiddelbart mørke, bare brutt av det svake lyset fra nødbelysningen i gulvet, som kaster lange, forvrengte skygger. En lav, urolig mumling går gjennom de få passasjerene som er våkne. Så kommer en stemme over høyttaleren, forvridd og statisk. «Damene og herrer, vi har opplevd en teknisk feil. Vi beklager ulempen. Vi vil oppholde her inntil videre.» Stillheten som følger er tyngre, mer intens enn før. Mørket forandrer alt. Det fjerner de visuelle barrierene, gjør alle til like, til silhuetter.

«Faen,» sier en stemme i mørket, og Lars innser at det er kvinnen i dressen. Hennes stemme er lav og litt hes, men den har en varme som overrasker ham. «Typisk,» sier han, uten å tenke seg om. «Bare det jeg manglet.» Hun ler, en kort, tørr latter. «Der er vi nok enige alle sammen.» Det er en stillhet, men den er ikke anspent. Den er… komfortabel. «Du kommer fra Oslo?» spør hun. «Ja,» svarer han. «Forretningsreise. Du?» «Bergen,» sier hun. «Også forretninger. Jeg skulle egentlig vært hjemme for to timer siden.» De snakker, og samtalen flyter lett, som om de har kjent hverandre i årevis. De snakker om dårlige hoteller, om kaffe som smaker vaskemiddel, om den rare følelsen av å være på et sted man ikke hører hjemme.

Uten visuelle forstyrrelser blir stemmene deres og nærheten den eneste virkeligheten. Han lukter en svak duft av parfyme hennes, noe blomstrende og elegant, blandet med lukten av regn og ull fra frakken hennes. Han beveger seg, setter seg i setet ved siden av henne, ikke for nær, men nær nok. «Jeg er Lars, forresten,» sier han. «Anna,» svarer hun, og han kjenner hånden hennes lete seg frem i mørket, finner hans. Hånden hennes er kald, men berøringen er som et elektrisk støt. De holder hender i stillhet, og bare den enkle, fysiske kontakten er utrolig intim. Han kjenner en umiddelbar varme spre seg i underlivet, en pulserende følelse som får ham til å klemme lårene sammen.

Han lener seg frem, og i mørket, uten å kunne se, er kysset deres mer spennende, mer intenst. Det er et usikkert kyss i begynnelsen, leppene deres finner hverandre nesten som ved en tilfeldighet, men så blir det dypere, mer selvsikkert. Han kjenner smaken av henne, en svak, søt smak av kaffe og peppermynte. Han stryker henne over kinnet, føler den myke huden, og hun gisper svakt inn i munnen hans. Hendene hans vandrer, finner veien nedover halsen hennes, til den første knappen på skjorten hennes. Han åpner den, sakte, og hun protesterer ikke. Hun stryker ham over brystet, og han kjenner hvordan fingrene hennes finner veien under skjorten hans, mot den varme huden.

«Vi burde ikke…» hvisker hun, men ordene hennes er uten overtalelseskraft, og hun kjenner det selv. «Jeg vet,» svarer han, og kysser henne igjen. Han åpner resten av knappene hennes, og hendene hans finner veien inn, stryker over den varme huden på magen hennes. Han kjenner bh-en hennes, en tynn, silkeaktende stoff, og han kjenner den harde knoppen av brystvorten hennes gjennom stoffet. Hun gisper igjen, en lav, hes lyd, og kjenner hvordan kroppen hennes responderer på hans berøring, en bølge av varme som skyller gjennom henne. Han tar av henne bh-en, og den faller til gulvet med en lav, myk lyd. Han bøyer seg ned, tar en av brystvortene hennes i munnen, og suger forsiktig. Det er en skarp, deilig følelse som går rett til fitta hennes.

De kneler på setet, vendt mot hverandre, og kler av hverandre i mørket, en klumsete, men utrolig erotisk seremoni. Hvert plagg som faller til gulvet er en del av et spill, en lek med risiko og spenning. Han tar av seg buksen sin, og hun tar av seg skjørtet. De er nå nesten nakne, bare i undertøyet, og han kjenner hvordan huden hennes er kald mot hans. Han legger henne ned på setet, og hun drar ham ned over seg. Han tar på seg et kondom, en rask, effektiv bevegelse, og hun hører den sprø lyden av pakken som blir revet opp. Så er han over henne, og han presser pikken sin inn i henne. Fitta hans er myk, våt og varm, og han fyller henne. Han beveger seg sakte. Dype, kontrollerte støt som får hele kroppen hennes til å dirre.

De hører en lyd i det fjerne, en dyp, rumlende lyd som kan være toget som starter, eller bare torden. Det øker spenningen, gjør alt mer intenst. Hun henger på ham, neglene hans borer seg inn i rumpa hennes, og hun stønner mot øret hans, en lav, hes lyd. Han dekker munnen hennes med sin, og kysset deres er desperat, en måte å svelge lydene deres på. Han øker farten, og hun kjenner at en orgasme bygger seg opp, denne gangen dypere og mer intens. Det føles som da man er barn og hopper på en trampoline og magen bare løfter seg, en lett, vektløs følelse som blir sterkere og sterkere. Hun kommer med et stille, skjelvende stønn, og kroppen hennes spenner seg i en lang, deilig krampe.

Han fortsetter å knulle henne gjennom orgasmen hennes, lar henne nyte den til fulle, før han kommer samtidig med henne, et dypt, stønn som han demper mot halsen hennes, og hun kjenner hvordan kroppen hans rister over henne i flere sekunder. De ligger der i stillhet etterpå, pusten deres er den eneste lyden. De hører en ny lyd, denne gangen er det tydelig. Toget starter. Lyset kommer på, et skarpt, hvitt lys som får dem til å blunke. De ser på hverandre, for første gang på ordentlig. Hun er vakrere enn han hadde forestilt seg, med mørke, intense øyne og et smil som kan smelte is. Han er eldre enn hun hadde trodd, med gråstriper i håret og dype rynker rundt øynene, men øynene hans er unge og fulle av liv. De kler på seg i stillhet, en rar, intim seremoni. Ingen av dem sier noe. Hva er det man sier etter noe sånt?

Toget ruller inn på hans stasjon, og han reiser seg. «Dette var…,» begynner han, men han vet ikke hva han skal si. «…spesielt,» fullfører hun, og smiler. «Ja.» Han går ut, står på perrongen og ser på toget. Han ser henne sitte ved vinduet, se på ham med et gåtefullt smil. Han venter på at hun skal gå av, men hun gjør det ikke. Toget ruller videre, og hun blir borte. Han står alene på perrongen, i den kalde natteluften, og innser at han ikke engang vet hennes fulle navn. Hun var en fantasi som ble virkelig, og som nå er forsvunnet. Han går ut av stasjonen, ut i natten, med lukten av hennes parfyme fortsatt i klærne sine, og følelsen av huden hennes fortsatt på sin egen. Han vet at han aldri vil glemme denne natten, aldri glemme Anna fra toget.