Denne novellen er vist 8977 ganger.
Hun var så vakker der hun lå i sengen, så yndig som en fredfull drøm. Det solgule, lange håret flommet i prydelige lokker utover hodeputen. Øynene med de lange øyenvippene var lukket i det nydelige ansiktet og kinnene var svakt røde. Munnen som var markert av de delikate, tykke leppene var litt åpen mens hun sov og ga henne et intens preg av uskyld.
Slik hadde hun sovet i hundre år, den skjønne prinsessen. De hvite, florlette stoffene som dekket kroppen hennes, skjulte ingen former der hun lå avslappet på ryggen med hendene foldet over magen, i den store himmelsengen. De bekymrede ternene som alltid passet på henne, så avventende og håpefullt på den vakre, mørkhårete prinsen som sto i døråpningen og stirret alvorlig på prinsessen. Han var skjønn. Med smalt ansikt, fyldige lepper og det skinnende sorte håret klippet i pasjefrisyre. Med en håndbevegelse sendte han ternene ut. Skulle han vekke Tornerose, ville han være alene med henne. En etter en forlot de rommet, de bekymrede ternene. Så var prinsen alene.
Den vakre prinsen betraktet den uberørte, sovende prinsessen i sengen. Han kjente en brennende følelse i sjelen, en fornemmelse som fikk brystkassen til å snøre seg mens han stirret på Tornerose. Han kunne vekke henne kun med et kyss, en ørlett berøring med sin egen munn mot de fristende leppene. Han gikk helt inntil sengen og lot blikket gli over den perfekte, smekre kroppen. Lot øynene drikke synet av henne.
Ungdommelige bryster struttet opp, løftet det florlette stoffet som hun var svøpt inn i, dekket med. Stoffet smøg seg langs den perfekte kroppen mens det avslørte et slankt liv, runde hofter og lange, slanke, elegante ben. Prinsen kjente at lilleprinsen begynte å røre på seg ved tanken på hva som skulle skje.
– Vi skal nok vekke Tornerose, vi, tenkte han og smilte skrått mens de mørkeblå øynene glitret.
Han begynte i fotenden. Løftet langsomt og forsiktig opp en flik av det delikate stoffet ved anklene, og avdekket bit for bit av prinsessens smekre ben. Han strippet dem langsomt og eggende nakne for det flortynne stoffet. Slanke lår endte i et fristende, jomfruelig skritt hvor den lyse trekanten av krusete kjønnshår pekte som en pil ned mot det hemmelige stedet. Synet av dette fikk det til å stramme seg i lysken på den vakre prinsen. Han pustet dypt inn og løftet det gjennomsiktige stoffet videre oppover, for så å oppdaget at prinsessen slett ikke hadde kjole på. Hun var drapert i lag på lag av dette tynne stoffet, og for hvert lag han fjernet, ble hun mer og mer naken. Til slutt lå det kun igjen et tynt, gjennomsiktig stofflag som ga prinsen et mye mer pirrende syn enn om den uskyldige prinsessen skulle vært helt naken. Det siste laget forsvant i et elegant blaff, og så var Tornerose helt nydelig udekket og avkledd. Med øynene lukket fortsatte hun uanfektet sin hundreårige søvn. Snart ville den bli avbrutt. Snart. Men ikke ennå.
Den vakre prinsen beundret prinsessens melkehvite, sarte hud mens han langsomt kledde av seg. Det føltes som en intens, intim del av et forspill. Først henne, så seg selv. Tenningen brøt langsomt overflaten mens plaggene forsvant, den hadde lenge duppet i vannskorpa i form av et stramt, hardt, bankende septer. Og ringene i denne vannskorpa av begjær spredde seg som pirrende varme i kroppen etter hvert som prinsens egne plagg ble fjernet. Så steg han opp i den myke sengen, i Torneroses leie og la seg ved siden av, på siden og støttet på albuen. Stille betraktet og beundret han det smertefullt vakre ansiktet som hvilte så yndig i en fredfull, unaturlig ro.
Det var på munnen hun måtte kysses. Ellers ble ikke forbannelsen brutt, den trolldommen som heksa hadde kastet over henne da hun forgiftet tornen som Tornerose stakk seg på, og som fikk henne til å sovne for hundre år siden. Huden i ansiktet var myk og glatt. Blek, litt kjølig. Prinsen skalv på hånden da han la den lett mot kinnet hennes og strøk nedover det glatte ansiktet, ned haken, halsen, kravebenet… Han berørte så vidt et nakent bryst og merket at kroppen hennes reagerte. En finger sirklet lett og eggende rundt brystvorten som trakk seg ivrig sammen av kjærtegnet, den snurpet seg og stivnet som en rosa rosin. Prinsens hånd dekket det andre brystet når han bøyde seg ned og berørte den fristende brystvorten med tungespissen. Den stivnet til imot den nysgjerrige tungen hans og prinsen stønnet lavt når han kysset den harde knotten igjen og igjen, mens han skiftet stilling. Han dro tungen over til det andre brystet mens hånden gled ned en fast, stram mage. Prinsessen pustet tungt, som i dyp søvn. Prinsens fingre krafset lett og utforskende i mykt, lyst, krusete kjønnshår.
Han forlot brystene med tungen og begynte å bevege seg langsomt nedover mens han dekket den myke, lekre magen med våte, hete, lange kyss. Han kjente allerede duften av hemmelige safter fra prinsessens nøkkelhull. Og prinsen hadde nøkkelen, det sitret dypt i sjelen hans ved tanken. Det som kom ut fra nøkkelhullet og som duftet så godt, det var vel å betrakte som låsoljen, den odøren som lekte i prinsens nesebor og gjorde ham ør i hodet. Han snuste inn, tok duften på lungene, sugde lukten ned til bronkiene og strøk fingrene over Torneroses slanke lår mens tungespissen søkte etter spalten i bunnen av trekanten hennes. Tungen lette og prinsen fant.
Forsiktig skilte han den sovende Torneroses slanke ben. Han spredte varsomt knærne og stilte seg mellom myke lår. Så la han seg langsomt på magen. Var så forsiktig som han bare kunne, ville ikke vekke henne, selv om han visste at hun ikke kom til å våkne uten hans kyss på munnen. Men den munnen som åpnet seg for prinsen under den krusete, lyse trekanten nå, den kunne han kysse så mye han ville. Prinsessens duggfriske, ubrukte kjønn var like yndig som resten av den vakre framtoningen. Prinsen snuste dypt inn igjen, tok duften på lungene for andre gang. Fikk vann i munnen og mer blod i lilleprinsen. Den ivrige masekråka presset han under seg, mot madrassen, klemte den mellom sengen og magen sin, og beveget seg litt for å nyte sitringene i septeret et kort, deilig øyeblikk. Tornerose sov og sov, han kunne nyte henne så mye han ville. Og nyte, det gjorde han da han dyppet tungespissen i det våte havet mellom Torneroses ben.
Prinsen stønnet skjelvende og svimlet av nytelse og fryd mens begjæret rant gjennom den kongelige kroppen hans, sendt ut fra smaksløkene og utover i kroppen. En sanseløs opplevelse av lyst. Med hendene videt han prinsessens blomst litt ut og fikk et godt innblikk i kronbladene, og all nektaren som stadig piplet ut. Nåja, Tornerose sov kanskje, men det gjorde så sannelig ikke kroppen. Når prinsen slikket lett på den søte, yndige knappen, kjente han nervene rykke i underlivet hennes, så ungpikekroppen reagerte altså fullt monn. Kanskje var han så heldig at hun kom for ham i søvne også?
Tanken fikk prinsen til å bli ivrig. Tungen gled opp langs den ene skamleppen, på siden av knappen, opp til spaltens begynnelse, og ned på den andre siden av knappen før han nappet i skamleppene med sine egne nysgjerrige lepper. Hun smakte duggfriskt og deilig. Ikke som en prinsesse som hadde ligget i dvale i hundre år ville smake. Litt søtsalt, et svakt snev av reker? Og han skulle vekke henne!
Ikke et klynk, ikke et stønn. Bare tung, jevn pust som i søvne. Ikke en hånd hadde rørt på seg, ikke en fot. Ikke engang øyelokkene sitret. Dyp og mangeårig hadde Torneroses søvn vært, og snart var den over. Når prinsen forsiktig stakk tungen inn i det saftfylte nøkkelhullet, kjente han jomfruhinnen butte imot. Det strammet seg ivrig i lemmet som rørte på seg av fryd og kåthet der det lå klemt under ham. Prinsen beveget hoftene og gned det harde septeret utålmodig mot madrassen og stønnet lavt mens han lot tungen gli ut og inn en liten stund. Hun var så deilig og våt her mellom bena, og det var så spennende å kjenne hinna mot tungespissen. Han nådde endelig det punktet da han ikke klarte å vente lenger, ville ikke ventet mer heller. Det var for fristende. Det kongelige blodet i prinsens årer bruste iltert.
Med et stønn reiste den vakre prinsen seg opp i knestående og gikk på knær opp til hodeenden av himmelsengen, til det nydelige, uskyldige ansiktet, til en ventende munn som ikke visste hva som gled over de myke leppene. Den var hard nå, lilleprinsen. Han måtte hjelpe til med hendene, vri på Torneroses hode, åpne munnen og dytte staven inn. Men hun var så slapp i kjevene at tennene skrapte uvennlig imot rundt hodet og han tok ikke sjansen. Prinsen trakk seg motvillig ut igjen med et trist uttrykk i ansiktet. Han syntes det var synd, for munnen var så fristende og fin, så myk og lekker. Men det fantes flere deilige steder på prinsessen, og det beste stedet ventet fremdeles på ham. Vått og fristende og lengtende etter nøkkelen hans.
Han krabbet ned til de skrevende bena igjen, til det ventende nøkkelhullet og i hånden holdt han nøkkelen som passet i hullet. Bredbent skrevde han på knær mellom Torneroses lår og førte septerhodet mot et velsmurt hull. Det var vått og seigt av de jomfruelige saftene hennes, og etter den ivrige tungen hans. Han presset på, skjøv hoftene forsiktig fram. Skamleppene slapp ham villig inn og prinsen kjente den tynne veggen som han måtte forsere for å få lov til å komme seg helt inn i hennes kongelige gemakker.
Prinsen så på den sovende, vakre prinsessen. Ansiktet så like fredfylt ut, som da han kom inn og ba ternene om å gå ut. Håret var litt mer bustete nå, etter hans fånyttes forsøk på å bli kjærtegnet av munnen. Hun var så vakker og hissende at det snørte seg i halsen og strammet i lysken på prinsen. Han holdt rundt det smale livet hennes, holdt igjen mens han trakk pusten og stemte imot. Han kjente hinnen, presset leppene hardt sammen og gjorde et fort støt med hoftene.
Prinsen stønnet hjelpeløst av fryd og opphisselse da sperringen brast, og han trengte helt til bunns i et støt han ikke rakk å stoppe før han bunnet. Det fikk Torneroses bryst til å skjelve en liten, men deilig stund, som i sjokkbølge, et etterskjelv i kroppen. Prinsen stivnet og stoppet der et øyeblikk. Opplevelsen var i ferd med å bli for mye og han måtte konsentrere seg for ikke å fyre av satsen der og da. Etter et lite øyeblikk hadde han roet kroppen og sjelen, kontrollen var tilbake og han kunne trekke seg litt ut. Han så ned på staven, på nøkkelen. Den var pyntet rundt roten av den umiskjennelige rødfargen, et bevis på at prinsesse Tornerose virkelig var jomfru.
Hadde vært. Nå var nøkkelhullet åpnet og prinsen kunne nyte henne alt han orket. Og han nøt. Han beveget hoftene fram og tilbake slik han satt, med knærne skrevende langt fra hverandre, strak rygg og med den spenstige prinserumpa hvilende på hælene.
Hendene hans kunne leke og kose med krusete, lyst kjønnhår. De kunne skille de måpende kjønnsleppene enda mer og betrakte septerstaven som vakker og glinsende gled ut og inn av den sovende Torneroses hull, og staven ble langsomt vasket ren for jomfrublodet når Torneroses liderlige, velduftende, blanke safter piplet ut. Prinsessen sov, men kroppen levde lykkelig.
Prinsens hender kunne smyge seg under prinsessens yppige rumpe, for å få løftet underlivet hennes litt opp. Han kom ved hjelp av den stillingen enda dypere inn i henne med staven, berørte punkter der inne som fikk saftene til å piple mer yppig og ga ham enda bedre utsikt til hvor godt nøkkelen passet i nøkkelhullet.
Han kunne stryke over brystene og kjæle med dem, la kun håndflatene berøre vortene og kjenne den deilige fornemmelsen når de kilte i håndflatene så det sitret helt oppe i hårrøttene. Eller kna dem harde, presse dem sammen så brystvortene kysset hverandre, og han kunne klype og dra i de stive rosinene om han ville.
Prinsen fuktet den ene tommelen og presset den lett mot den bittelille knotten som han hadde kysset så grundig og lekt så liflig med, med tungespissen. Lett og forsiktig masserte han det brennbare punktet mens hoftene hans uavbrutt støtte fram og tilbake, så septeret gled taktfast ut og inn. En liten svettedråpe rant sakte og beskjeden ned tinningen, og kjærtegnet prinsens kinn uten at han enset det.
Hvor lenge han satt slik og pumpet og kjælte og strøk og masserte og koste seg, det visste han ikke til slutt, tid betydde ingenting. Men plutselig oppdaget han at Torneroses våte, gjennomborete hull begynte å trekke seg sammen i rykk og napp, i ukontrollerte bevegelser, som sitringer, som spasmer, som melkende hylstervegger rundt septeret hans. Hun sov fremdeles, men kroppen var i høyeste grad våken, mer våken enn den noensinne hadde vært. Den spente seg svakt og prinsen sperret øynene opp, for han kunne tydelig se at Tornerose skalv. Fremdeles var det vakre ansiktet hennes like fredfullt og avslappet i dyp søvn, men kroppen dirret såpass intens en kort stund, at det vistes på brystene, for de skalv slik de hadde gjort da han støtte litt hardt inn i henne, noe som forresten hadde vært ganske så deilig. Sammentrekningene rundt staven sammen med opplevelsen var nok til å sparke prinsens utløsning i gang. Med sterke hender holdt han rundt prinsessens smale liv og bunnet hardt mens han stønnet lenge i hjelpeløs nytelse og følte gnistregnet som fosset i hele kroppen. Særlig underlivet fikk gjennomgå av de deilige ilingene, og prinsen la hodet tilbake med øynene lukket, måtte ta seg sammen for å kvele det skjelvende ropet av heftig nytelse, et skrik som trengte på og ønsket å komme ut.
Da han trakk seg ut av den myke, våte åpningen, fulgte en strøm av de kongelige saftene hans etter og dryppet ned i seige dråper på Torneroses madrass. Prinsen la lårene hennes forsiktig sammen og kledde på seg. Deretter bredte han nøye på henne de mange lag på lag med det gjennomsiktige, florlette stoffet, så det så akkurat slik ut som da han ankom Torneroses fredfulle soverom. Da han endelig var ferdig med å skjule de synlige sporene og bekle prinsessen, lente han seg forsiktig over henne mens han støttet seg med en hånd på hver side av den tildekte kroppen. De yppige brystene presset fremdeles mot det tynne stoffet og kjempet mot tyngdekraften. Han trakk pusten dypt, måtte stålsette seg for ikke å dra bekledningen vekk, avdekke Torneroses nydelige kropp og bestige henne enda en gang.
Den vakre prinsen bøyde seg langsomt ned og presset leppene sine mykt mot prinsessens myke munn. Og så fikk Tornerose sitt etterlengtede, magiske kyss.
Øyenlokkene sitret ikke, slik han forventet. Faktisk forble søvnen like tung som før han kysset henne. Ikke en hånd, ikke en fot rørte seg. Pusten var like taktfast og søvnen like dyp.
Prinsen reiste seg langsomt opp. Han ble stående en lang stund ved siden av himmelsengen mens han lot øynene drikke synet av Tornerose for siste gang. Så gikk han bort til døren og åpnet den. Ternene sto utenfor og så forhåpningsfullt på ham. Prinsen lot sitt vakre ansikt bli prydet av et unnskyldende smil.
– Beklager jenter, sa han og trakk på skuldrene. – Jeg var visst ikke den rette prinsen for Tornerose allikevel.
Av: Berit Hagen
