Elena visste at hun ikke skulle være her. Hennes fornuft, den samme fornuften som hadde fått henne gjennom doktorgraden på bysantinske krøniker, skrek at dette var en feil. Men boken på bordet foran henne var umulig. Den var bundet i et hun ikke kjente igjen, et mørkt, nesten levende skinn, og sidene var ikke papir, men tynne, pressede blader, sprø som tørket høstløv. Teksten var skrevet i en dialekt av gammelrumensk hun bare hadde sett fragmenter av, en blanding av kyrilliske og latinske bokstaver som beskrev et slag utenfor Wien i 1529. Fra et perspektiv som bare en som var der kunne hatt. Alucard hadde ikke bare vist henne biblioteket sitt. Han hadde lagt denne boken i hendene hennes og sagt: «Din kunnskap er fra bøker. Tørt, dødt blekk. Jeg kan vise deg historien du kan føle. Den som er skrevet i blod og tid.» Hun var her for kunnskapen. Det var det hun fortalte seg.
Luften i slottet var kald og bar en duft av gammel stein, røkelse og noe annet. Noe metallisk. Som regn på en kald gravstein. Han sto ved vinduet, en silhuett mot nattens uendelige mørke. Han snudde seg sakte.
«Du analyserer,» sa han. Det var ikke et spørsmål. «Din hjerne er et travelt sted. Full av motargumenter og historiske paralleller.»
«Det er min jobb,» svarte Elena, og stemmen hennes var sterkere enn hun følte seg.
«Nei. Det er ditt skjold.» Han begynte å gå mot henne, ikke med skritt, men å gli. Bevegelsene hans var flytende, umulig jevne. Han stoppet foran henne og reiste en hånd. Han rørte ikke ved henne. Han holdt den et par centimeter fra huden hennes, over kragebeinet. Hun kjente en varme stråle fra håndflaten hans, en pulserende energi som fikk huden hennes til å prikke. En klassisk predatorteknikk, tenkte hjernen hennes. En form for kjemisk og psykologisk jaging dokumentert i flere obskure tekster om sjamanisme. Men kroppen hennes brydde seg ikke om akademiske referanser. Varmen spredte seg gjennom brystet hennes, ned i magen.
«Du er så full av liv,» sa han. «Slik du er nå. Varm. Rødlig.» Han senket hånden sakte, og fingertuppene hans, som var kalde som marmor, strøk forsiktig mot huden på halsen hennes. Hun gispet. Ikke av smerte, men av en intens, elektrisk nytelse som skjøt rett ned i fitta hennes. Hun kjente hvordan hun ble våt, umiddelbart, en skamfull reaksjon hun ikke kunne kontrollere. En tåre rennet nedover kinnet hennes, en tåre av ren frykt, ikke lyst.
Han så tåren, men smilte ikke. Han bare ventet.
Hans andre hånd fant hennes. Fingrene hans var kalde, men sterke. Hun prøvde å trekke hånden sin tilbake, et lite rykk, men musklene hennes adlød ikke lenger fullt ut. Han la hånden hennes på sitt eget bryst, under den hvite skjorten han bar. Hun kjente ikke et hjerteslag. Bare en rolig, dyp vibrasjon. En energi som var eldre enn blod og pust. Han la sin hånd over hennes og presset den forsiktig innover.
«Føl,» sa han. «Føl kraften.»
Da hånden hans lå over hennes, kjente hun ikke bare vibrasjonen, men en ekko-effekt i sitt eget bryst. Som om en streng i henne, som hadde vært stille hele livet, plutselig begynte å vibrere i samme frekvens. Det var ikke en følelse, men en resonans. Det var ikke en anerkjennelse eller et hjemkomsten, det var en fysisk, umulig sannhet. Kroppen hennes visste noe som hodet hennes nektet å akseptere.
Han løftet henne opp fra stolen som om hun veide ingenting. Han bar henne gjennom det mørke slottet, ned en trapp hun ikke hadde sett, inn i et rom som bare var en seng. En enorm seng av svart fløyel, med søyler av mørkt tre som rakte seg opp mot et tak hun ikke kunne se. Han la henne forsiktig ned på sengeklærene, som var like kalde som huden hans.
Han sto over henne og så ned. Øynene hans glødet svakt i mørket, to røde kull. Han begynte å åpne skjorten sin, sakte, knapp for knapp. Huden under var blek, nesten gjennomsiktig, stram over en brystkasse som var perfekt formet, men uten pust. Det var ikke kroppen til en mann. Det var kroppen til en statue. En gud.
Han la seg ned ved siden av henne. Hun kjente hvordan hans kulde og hans energi fylte rommet, fylte henne. Hun kjente hvordan en bølge av svakhet skylte over henne, en behagelig, avgjørende svakhet. Hun kunne ikke ha beveget seg om hun ville.
«Ikke vær redd,» hvisket han igjen, og denne gangen var leppene hans på hennes.
Det var ikke et kyss. Det var en overføring. Hans lepper var iskalde, men da de åpnet seg og hans tunge fant hennes, var det en varme som brant. En eldgammel sult. Hun smakte sin egen frykt, sin egen forventning, og noe annet. Noe søtt og metallisk. Noe farlig. Hun svarte på kysset, ikke som en likeverdig partner, men som en tørst plante som endelig får vann. Hun drakk av ham, sugde ham til seg, og med hver dråpe av hans vesen, følte hun hvordan hennes egen ble svakere, og samtidig sterkere.
Hans hender begynte å bevege seg på kroppen hennes. De var kalde, men hver berøring etterlot et spor av ild. De strøk over armene hennes, nedover sidene hennes, over hoftene hennes. Han rev ikke av klærne hennes. Han lot dem smelte vekk under hendene hans, til hun lå naken foran ham, skjelvende og utsatt. Han tok en brystvorte i munnen, og sugde. Ikke hardt, men med en dyp, rytmisk kraft som fikk en bølge av nytelse å skylle gjennom henne, så intens at hun bøyde ryggen og skrek ut i det stille rommet.
Han beveget seg sakte nedover kroppen hennes, med kyss som var som små, iskalde bitt. Han spredte bena hennes og så på henne. Hans blikk var ikke lystent. Det var eierskapet til en vitenskapsmann som studerer sitt mest perfekte verk. Han senket hodet og lot tungen sin gli over fitta hennes. Hun skrek igjen. Det var ikke en varm, menneskelig tunge. Den var lang, fleksibel, og den dekket hele området på en gang. Den fant klitoris hennes og begynte å stryke den med en rytme som var umulig, en blanding av sirkulære bevegelser og raspe, små støt. Hun kjente hvordan en orgasme bygget seg opp, ikke som en bølge, men som en flodbølge, en vegg av ren, hvit energi som kom mot henne. Den traff henne med en kraft som fikk hele kroppen hennes til å løfte seg fra sengen, en serie av voldelige, ukontrollerbare kramper som rev i henne mens hun skrek hans navn, igjen og igjen.
Mens hun lå der, skjelvende og gråtende, beveget han seg opp over henne. Han åpnet bena hennes litt mer og posisjonerte seg. Hun kjente hvordan han presset seg mot inngangen hennes. Han var stor, større enn noen hun hadde vært sammen med, og hard som stål. Han gikk ikke inn i henne. Han lot henne bare føle vekten sin, presset hans, løftet om hun var klar til å bli tatt. Hun nikket, en liten, desperat bevegelse.
Han skjøt inn i henne i ett langt, langsomt støt. Følelsen var overveldende. En blanding av smerte og en så intens nytelse at det nesten var det samme. Han fylte henne helt ut, presset mot et sted dypt inne i henne som hun ikke visste eksisterte. Han begynte å bevege seg, sakte, med de samme flytende, umulige bevegelsene som han hadde gått med. Hvert støt var en erobring, en påminnelse om hvem som eide henne. Hun kunne ikke puste. Hun kunne ikke tenke. Alt som fantes var ham. Hans kulde, hans styrke, hans uendelige, eldgamle sult.
Hun kjente hvordan en ny orgasme begynte å bygge seg opp, dypere enn den første. Denne gangen var den annerledes. Den var ikke bare hennes. Den var deres. Hun kjente hvordan hans energi strømmet inn i henne, hvordan han drakk hennes nytelse, og hvordan hennes ble matet av hans. Hun la armene rundt ryggen hans, holdt ham fast, og ba ham om å stoppe, og ba ham om å aldri stoppe.
Han økte tempoet, og støtene hans ble hardere, mer desperate. Hun kjente hvordan han endret seg, hvordan den kontrollerte fasaden falt, og det villede rovdyret kom frem. Han bøyde seg ned og hun kjente hvordan tennene hans skrapte mot huden på halsen hennes. Ikke et bitt. En advarsel. Et løfte.
«Ja,» hvisket hun. «Ja.»
Han bet. Ikke hardt, men dypt. To skarpe stikk av iskald smerte som umiddelbart ble forvandlet til en ekstase som var utenfor enhver skala. Hun kjente hvordan han drakk, hvordan han sugde livet hennes, varmen hennes, sjelen hennes ut av hennes kropp, og i stedet fylte henne med sin egen kalde, evige mørke. Hun kom igjen, en endeløs, skjelvende orgasme som varte i det som føltes som en evighet, en siste, vill gave til mesteren hennes.
Til slutt slapp han taket. Han løftet hodet og så på henne. Leppene hans var røde av hennes blod. Han så ikke lenger ut som en gud. Han så ut som det han er. Et rovdyr som nettopp har spist. Han kysset henne, og hun kunne smake sitt eget blod på leppene hans, en søt, jernaktig smak som var slutten på alt hun hadde vært, og begynnelsen på alt hun skulle bli.
Han la seg ned ved siden av henne og trakk henne inn til seg. Hun var ikke lenger kald. Hun var ikke lenger redd. Hun var hans. Hun lukket øynene og sovnet, ikke i en seng, men i armene til mørket selv. Det var ikke fred hun følte, men stillheten. Den iskalde, endelige stillheten til en grav som endelig har funnet sin døde.
Men det var ikke over. I den stillheten, i den iskalde roen som fulgte etter den første, voldsomme orgasmen, kjente hun ham bevege seg ved siden av seg. Han reiste seg, og i det svake lyset fra peisen så hun hans silhuett, perfekt og hard. Han var ikke ferdig med henne. Hun var ikke ferdig med ham. En ny sult, ikke hans, men hennes, begynte å vokse frem i magen hennes, en rovdyrinstinktet som hadde blitt vekket.
Han kom tilbake til sengen, men denne gangen snudde han henne rundt. Han la henne på magen, og med en myk, men bestemt bevegelse, løftet han hoftene hennes opp, slik at hun lå på alle fire foran ham, helt sårbar og utsatt. Hun kjente en bølge av skam, men også en bølge av rå, umiddelbar lyst. Dette var ikke lenger en gotisk roman. Dette var rått.
Hans kalde hender strøk over baken hennes, og hun kjente hvordan han spredte kinnene hennes. Hun skjelvet i forventning. Hun kjente noe varmt og vått gli over hennes rumpehull. Det var ikke spytt. Det var tykkere, søtere. Hans egen væske. Han smurte den inn, forberedte henne. Hun kjente hvordan tuppen av kuken hans, som var like hard og glatt som polert obsidian, presset mot den lille, stramme åpningen.
«Slapp av,» hvisket han, og stemmen hans var en lav, rungende kommando. «Gi meg alt.»
Hun prøvde. Hun pustet ut, og da hun gjorde det, presset han seg inn. Følelsen var intens. En brennende, deilig strekking som fikk henne til å gape. Han gikk sakte inn, millimeter for millimeter, og ga henne tid til tilpasse seg. Hun kjente hvordan hun åpnet seg for ham, hvordan musklene ga etter for hans uunngåelige press. Da han var helt inne, helt opp til roten, ble han helt stille. Han lot henne bare føle vekten, dybden, eierskapet.
Så begynte han å bevege seg. Sakte i starten, med lange, dype støt som fikk hele kroppen hennes til å gynge. Hvert støt var en erklæring. Du er min. Hun kunne ikke si noe. Hun kunne bare puste, stønne, og ta imot. Hun la hodet ned i puten og ga ham fullstendig kontroll.
Hans ene hånd fant veien nedover magen hennes, rundt hoften hennes, og til fitta hennes, som allerede var våt og hoven. Han begynte å stryke klitoris hennes med sirkulære bevegelser, timingen perfekt i takt med støtene i rumpa hennes. Det var for mye. Den doble stimulansen var overveldende. En ny orgasme bygget seg opp, denne gangen dypere, tyngre, mer jordnær. Det var ikke en flodbølge, men en lav, rungende jordskjelv som startet dypt i bekkenet hennes og spredte seg gjennom hele kroppen hennes.
«Ja,» stønnet hun. «Ja, slik. Ja.»
Han økte tempoet. Støtene hans ble hardere, raskere. Hånden hans jobbet febrilsk på klitoris hennes. Lyden av kroppen deres som møttes, en våt, rytmisk klapping, fylte det stille rommet. Hun kjente hvordan han begynte å svulme opp inne i henne, hvordan han ble enda hardere, enda større. Hun visste at han var nær.
«Kom for meg, Elena,» kommanderte han. «Kom nå.»
Ordene var tennende. Hun skrek ut i puten, og kroppen hennes ble en bølgende, skjelvende masse av ren nytelse. Samtidig som hennes egen orgasme rev i henne, hørte han ham ule, en lang, dyp lyd av eldgammel tilfredsstillelse, og han kjente hvordan han fylte rumpa hennes med sin varme, flytende essens. Det var ikke som sæd fra en mann. Det var varmere, tykkere, og det føltes som om han merket henne med sitt eget vesen, innsiden og ut.
Han kollapset over henne, ikke med sin fulle vekt, men nok til at hun kunne føle hans kalde, pusteløse kropp mot sin egen varme, svette rygg. De lå der i lang tid, uten å puste, helt stille, mens natten utenfor fortsatte sin evige dans. Til slutt trakk han seg sakte ut av henne, og hun kjente en tomhet, en sorg, men også en dyp, tilfredsstillende ømhet.
Han snudde henne rundt og så på henne. Øynene hans var ikke lenger røde kull. De var bare mørke, dype og uendelig gamle. Han kysset henne, et mykt, rolig kyss denne gangen. Et kyss av eierskap.
«Du er min nå, Elena», sa han, og det var ikke en trussel, men en konstatering. En sannhet.
Hun nikket. Hun visste det. Hun hadde visst det fra øyeblikket hun så boken hans. Hun hadde ofret sin fornuft for sin kunnskap, og nå eide han både hennes sinn og hennes kropp. Hun lukket øynene og sovnet, ikke i armene til en elsker, men i eierens favn. Og i den iskalde, endelige stillheten, fant hun endelig sin plass.
