Denne novellen er vist 5332 ganger.
«Jada, jeg kommer!» Leyhla tørket hendene på forkleet mens hun gikk mot døra, hvor tunge slag tydelig indikerte at det hastet for noen å komme inn. Hun rakk knapt å åpne døra, før kaoset var et faktum. Tunge støvler trampet inn og sinte stemmer ropte ordre hun ikke rakk å høre.
Med ryggen presset inn mot veggen stirret hun rasende inn i et geværløp, før blikket gled opp til ham som rettet våpenet mot henne.
«Er du alene?» Stemmen var like hard som blikket. Leyhla stirret inn i de bruneste øynene hun noensinne hadde sett. Men den mykheten som de engang måtte hatt, var erstattet av en hardhet som bare kunne komme fra krigen.
«Ja. Hva skal dette bety?»
«Vi har fått ordre om å rekognosere terrenget. Vi har gått tom for mat og vi akter å søke tilflukt hos deg i noen dager.»
«Hvis du skal bruke av min gjestfrihet, foreslår jeg at du fjerner det våpenet.»
«Senk våpenet, Daniel.“ Stemmen var myk, men også bestemt. Leyhla så på soldaten som hadde gitt ordren. Daniels befal.
«Jeg er Leyhla. Og hvem faen er du?»
«Såda,» smilte soldaten og stirret inn i et par perlegrå, sinte øyne. «Grove ord i en vakker munn? Jeg er John. Mer trenger du ikke å vite. Vi må…» John ble avbrutt av et skudd utenfor, og Leyhla gispet. Før de to soldatene rakk å hindre henne, var hun ute av døra og på vei mot stallen. To andre soldater kom ut av stalldøra med brede glis.
«Vi fant nok av mat, sjef,» ropte de og pekte bak seg.
«Stjerna,» ropte Leyhla fortvilet og stormet mot dem. Da den ene forsøkte å gripe tak i henne, serverte hun ham et spark som traff midt i skrittet. Han knakk sammen med et gurglende stønn av smerte mens hun smatt inn stalldøra. John og Daniel løp etter.
«Hva faen har dere gjort nå,» hveste John til soldaten som rådvill sto og så på den stønnende bylten på bakken. Uten å vente på svar, løp han inn stalldøra og bort til den åpne båsen.
Leyhla satt på kne ved siden av en rødbrun hest med lys gul man, og dyret skrek av smerte og redsel. Øynene rullet så det hvite i øyeeplet lyste, og den store hesten skalv i sjokk. Hun strøk hendene langs overkroppen på hesten, over det blødende kulehullet og skrikene fra det skrekkslagne dyret stilnet.
«John,» sa hun lavt uten å slippe hesten med blikket. «Hvis en av dere så mye som tenker på å røre Stjerna igjen, så dreper jeg dere alle.»
«Jeg beklager, det var…» John avbrøt seg selv da han oppdaget hva som foregikk. Han stirret på Leyhlas hender, som strøk over den sårede hesten. Hun berørte den ikke, men håndflatene strøk hele tiden noen centimeter over, inntil de stoppet over kulehullet og forble der en stund. Jenta satt med øynene lukket og ansiktet i konsentrasjon. Hesten pustet tungt, men roligere mens den lå med hodet avslappet i det myke høyet. De to andre soldatene hadde også kommet inn, og sto bak John mens de kikket over skulderen hans. Daniel trakk pusten for å si noe, men ble stoppet av Johns håndsignal. Da Leyhla trakk hendene til seg, var såret borte og pelsen hel. Hun hjalp hesten på bena med beroligende klapp og rosende ord, og strøk også hendene langs brystkassen på den andre siden av Stjerna for å lukke utgangssåret, før hun gikk ut og lukket båsdøra. Blikket hun sendte de to skyteglade soldatene kunne vært nok til å drepe dem, om hun hadde lagt litt mer vilje i det.
«Det er nok av mat i huset til dumme soldater,» sa hun og trengte seg forbi dem. «Og dessuten mente jeg det jeg sa. Rør hesten og jeg dreper dere.»
«Hva faen kan hun gjøre om vi skyter hesten hennes igjen?» mumlet Daniel mens de fulgte etter jenta med det mørke, vaiende håret. Hun gikk opp til det lille huset som var omgitt av tung, dyster skog. John trakk på skuldrene og gløttet på Daniel.
«Du så hva hun gjorde med hesten. Tør du å finne ut hva mer hun er i stand til å gjøre?»
«Tror du hun er en heks, John?» spurte Espen, han hadde kommet til hektene etter lyskesparket.
«I så fall er hun den vakreste heksen jeg har sett i mitt liv,» sa Martin.
«Tosk,» svarte Espen. «Du har ikke sett noen hekser.»
«Jeg tror du har sett en nå,» mumlet John tankefull uten at noen hørte det.
Fire madrasser fra det lille loftet ble hentet ned og plassert i den lille stua. På peisen sprakte bålet livlig og sendte et lunt lys og en vennlig varme utover til frosne kropper. Leyhla sto og ryddet på kjøkkenet etter et solid måltid da John kom inn.
«Jeg beklager det som skjedde,» sa han lavt. «Martin og Espen beklager også. Det var så jævlig lenge siden vi hadde spist, skjønner du.»
«Vanligvis spør man når det er noe man vil ha.» Hun lukket skapdøra og gløttet på ham. «Men så lenge dere oppfører dere, er det greit at dere er her. Særlig fordi det kan bli rimelig ensomt her i skogen til tider.»
«Virkelig?» smilte John skrått. Leyhla så på ham. Han hadde blå øyne, smalt ansikt og en liten, men sjarmerende munn som fikk ham til å se mer beskjeden ut enn hun mistenkte ham for å være. Et lite søkk dukket opp innvendig da hun tenkte hvor ensom hun egentlig var. Det lille søkket forplantet seg til et velkjent, sødmefylt punkt mellom bena. Hun bet seg lett i underleppa mens hun gikk bort til ham. Forbi ham. Hun lukket døra inn til stua og kjente hjertet slå hardt mens den deilige, søte fornemmelsen dunket mellom bena.
«Det kan bli … virkelig ensomt.» Det tunge blikket virket. John pustet allerede tyngre da Leyhla la armene rundt nakken hans i et hett kyss. En spiss, ivrig tunge smakte på hans, krøp ut av munnviken, bortover et ubarbert kinn og nedover halsen så John grøsset av velvære og nytelse. «Ta meg, John,» mumlet hun mot halsen hans, det kilte og sendte en ild av blafrende gåsehud nedover ryggen. «Her, på kjøkkenbenken. Hardt…»
John var sterk. Han løftet henne lett opp på benken, og oppdaget at hun var truseløs under det tunge vinterskjørtet da hun selv løftet det opp. Mens hun kysset ham sugende, famlet han med soldatbuksen og fikk dratt fram en stake, så uregjerlig stiv at det kjentes som en befrielse å få den ut. Men bare for et kort øyeblikk, før Leyhlas raggsokk-kledde hæler presset seg inn i rumpeballene og skjøv ham inn. Han trengte dypt inn i den deilige væten, så det gnistret i hodet. Fingrene krummet seg rundt en spenstig rumpe for å holde henne igjen når han pumpet. Dypt nede i magen, i lysken, kjente han eksplosjonen bygge seg opp som et skrik. Underlivet pumpet som et stempel i en hurtiggående maskin. John søkte med åpen munn etter Leyhlas lepper, og kysset henne hardt og sugende mens han steg, og kjente skriket komme fra dypet av sjela. I et hardt støt jòg han til bunns og holdt pusten krampaktig for ikke å avsløre for de andre hva som skjedde på kjøkkenet. Skjelvende ble han stående med jernet dypt plantet i det våte, myke paradiset mens Leyhla strøk ham over håret og hvisket ømme ord han ikke hørte, men det gjorde ikke noe.
Da John trakk seg ut kjente han hvor lett han følte seg, hvor sterkt han hadde lengtet etter nærheten av en kvinne. Han hadde fortrengt det, og merket ikke før nå hvor stort behovet faktisk hadde vært. Han så mykt på Leyhla, som grep etter et håndkle som lå på benken mens hun gled ned. Hun løftet skjørtet, tørket vekk sæden og smilte tilbake.
«Eeeh, takk,» sa han lavt og rødmet mens han pakket utstyret på plass. «Gi meg en sjanse til, så har jeg det ikke så travelt. Så får jeg gi deg noe også…»
«Bare rolig.» Leyhla reiste seg og så skrått på ham. «Ensomhet helbredes ikke så lett,» sa hun mens hun skjenket i en kopp kaffe og tok på seg jakken som hang ved døra. Så tro hun i støvlene som sto under. John så tankefull etter henne da hun gikk ut bakdøra for å gå i stallen.
Martin stampet snøen av støvlene og slo floke der han sto i skyggen av stallen. Om det var straffen for tabben med hesten at han ble satt på første vakt i kveld, visste han ikke. Noen måtte jo gjøre det, men det føltes som om alle de kaldeste vaktene var prisgitt ham.
Han grep etter geværet da Leyhla smøg seg rundt hjørnet.
«Fryser du?»
«Faen, du må ikke komme så stille,» kjeftet Martin lavt. «Jeg kunne jo skutt deg, jo. Og da hadde du i hvert fall blitt forbanna.»
«Fryser du?» gjentok Leyhla mykt og smilte. Øynene glitret i mørket. Bare det varme skinnet fra peisbålet strømmet ut fra vinduene i det lille huset og ga lys i snøen. Ellers lå skogen – og baksiden av stallen – i mørke. Stallen lå tett inntil huset, vegg i vegg, slik at nok av varmen fra peisen kunne trenge ut til stallen via skorsteinen.
«Pisser fisken i vannet, eller? Faen, klart jeg fryser,» flirte Martin og gned armene.
«Her. Jeg tok med litt varm kaffe.» Leyhla rakte ham et krus og Martin gjenkjente den liflige duften da han tok imot.
«Faen… takk,» smilte han glad og nippet et par solide super. Den varme væsken virket innvendig og fikk kroppen til å tø litt opp. «Sååå… du er ikke sint lenger, da?»
«Jeg er ikke langsint,» smilte Leyhla. «Bli med inn i stallen og varm deg, litt. Det kommer aldri noen hit.» Hun grep ham i albuen og dro ham med seg før han rakk å protestere.
Døra knirket lett, men varmen der inne var behagelig. Svak, men lun. Hesten knegget lavt til hilsen da hun gjenkjente Leyhlas lukt.
«Du, jeg beklager det der med hesten din,» mumlet Martin angrende og merket hvor godt og intimt det var inne i stallen. Det luktet hest, høy og en slurk til med kaffe. «Det var ikke meningen å skyte…» Leyhlas lepper mot hans satte en brå stopper for resten av beklagelsen. Hun kunne ikke se ham i mørket, men hun likte det hun hadde sett før på kvelden, selv om hun hadde vært sint. Lyst, kort, bustete hår. Høye kinnben, smale øyne med glimt i og mandige, smale lepper som nå sugde seg ivrige fast mot hennes munn. Gevær og hjelm havnet i høyet. Jakken likeså. To par ivrige hender lette etter åpningen i buksene, og da den stive trakk et lettelsens gisp i det kjølige fri, dro Leyhla ham ned i høyet i en tett omfavnelse. Martin famlet med skjørtene og fant. Som på instinkt snuste staken seg fram til den våte åpningen, hvor befalet hans for litt siden hadde nytt av de samme gledene. Leyhla vred seg i nytelse og klynket svakt da han trengte inn. Utålmodige støt, det var lenge siden for Martin. Han slo armene rundt henne og presset den yppige kvinnekroppen hardt mot sin mens han pumpet som en helt og bet seg fast i Leyhlas skulder. Det sitret i underlivet for hvert støt, forplantet seg utover i kroppen og fikk bena til å rykke svakt i takt med Martins hofter. Fingrene hennes strøk gjennom det bustete håret noen ganger, før hun grep tak og holdt fast, og holdt pusten. Men Martin var så kåt, så ivrig, så ør i hodet av nytelse at han ikke merket at hun kom i det stille. Han kjente bare sin egen orgasme og måtte selv holde pusten da nytelsen gikk over styr. Det knyttet seg i kroppen, i en lang, lang spasme så det freste i hodet og prikket i tær og fingre.
Andpusten heiste han seg litt etter opp på strake armer og så ned på det vakre underet han nettopp hadde elsket med, før han trakk seg ut og trakk pusten dypt.
«Det var da som faen…» mumlet han og pakket verktøyet på plass mens Leyhla presset ut sæden med magemusklene og lot den ligge igjen i høyet. Hun smilte i mørket.
«Nei, det var ikke faen. Det var nok bare meg.» Hun lo mykt mens hun gikk ut og lot stalldøra stå på gløtt. I det svake skinnet fra snøen som reflekterte peisvarmen, fikk Martin øye på kaffekoppen. Den lå veltet i høyet, og all den gode, varme væsken hadde rent ut.
Men hva faen gjorde vel det?
«Hva gjør du i matboden min?» Leyhlas lave stemme fikk Espen til å svirre rundt, og ga ham en irriterende følelse av å bli tatt på fersken. Som en snørrunge i naboens eplehage.
«Øh… jeg ville bare se hva du hadde av forsyninger. Det var John som…»
«Du ville forsikre deg om at du ikke trengte å skyte Stjerna, mener du?» Hun kom et par skritt nærmere mens døra gled igjen bak henne. Stearinlyset som sto på hylla ved siden av, i ansiktshøyde, fikk øynene til å glitre trolske mot Espen. Han kjente et stikk av angst, ved tanken på hva hun hadde sagt i stallen.
«Nei, nei… vi kommer ikke til å røre hesten,» forsikret han fort. «Jeg lover.»
«Hva med meg?»
«Øh… hø?» Espen så dumt på henne. Han var en litt tettere fyr kroppslig enn de fire andre. Mørkt hår, snille, mørkeblå øyne under kraftige øyenbryn, rund nese, myke lepper… Leyhla smilte og kjente den umiskjennelige murringen i kroppen, som visste så alt for godt hva lengsel var. Og ensomhet.
«Kunne du tenke deg å røre meg?» Hun kom helt bort til ham, så nær at når hun strakte ut hånden og presset den mykt mot skrittet hans, kunne hun kjenne hvor stor han allerede var. Sparket hun hadde gitt ham så impulsivt utenfor stallen, hadde tydeligvis ikke forvoldt for stor skade. Heldigvis…
«Øøøh, ja, hvis du vil at jeg skal røre deg, så…» Han stirret med store øyne inn i det vakre ansiktet, de forheksende øynene, og følte trang til å rygge tilbake da hun presset de runde brystene utfordrende mot overkroppen hans. Tungen glitret våt da hun førte den over leppene.
«Jeg vil.»
Blikket var tungt, og Espen ble ør i hodet. Han rørte seg ikke da hun strakte seg og kysset ham lett på munnen, mens hun kilte ham i nakken med lekne fingre. Som et ørlite, bittelite elektrisk støt freste kåtheten gjennom ham. Svakt først, før det økte i styrke og traff ham midt i lysken som et deilig spark av lyst. Det tilbaketrengte stønnet var alt Leyhla trengte å høre. Hun presset tungen inn mellom Espens lepper i et vått kyss, som hun alt for snart avbrøt. Uten et ord snudde hun ryggen til ham, heiste utålmodig opp skjørtet og blottet en rund, fristende ende. Hun bøyde overkroppen fram og la hendene på hver skinke med lett adskilte ben, og videt ut så Espen kunne skimte åpningen i det svake lyset. Når han spilte ut neseborene, kunne han kjenne duften av saftene hennes. Bare dette alene var nok til å sende et uutholdelig støt av begjær gjennom den kåte soldatkroppen. Fort, som om det gjaldt livet fisket han fram jernet, som han straks plantet der det hørte hjemme og jòg inn. Leyhla stemte imot med hendene mot veggen og presset leppene hardt sammen, fortrengte det ville hvinet av nytelse som truet med å komme ut. Espen holdt hendene hardt rundt livet hennes, på hoftekammene, og jobbet med harde støt som fikk det til å risle av deilig glede gjennom Leyhlas kropp. Hun var så våt at det hørtes små, fuktige smask for hvert støt Espens hofter utførte. Han holdt ut lenger enn de to første, og fikk også oppleve nytelsen av at Leyhla kom. Da holdt han henne enda hardere rundt livet, for å forhindre at hun falt sammen. Men da rykningene i skjeden masserte staken hans, var også dette nok til straks å sende ham hjelpeløst samme vei.
Litt etter sto Espen alene i matboden, og det eneste selskapet han hadde var et blafrende, levende lys.
«Fy faen, de øynene da!» Utbrøt Martin der han senere på kvelden satt tett inntil peisen og varmet seg etter vakta. Espen sto ute i kulda og varmet seg på nyervervede minner.
«Grå som glitrende perler, og så fulle av liv,» smilte John. Leyhla var ute i stallen og stelte hesten, hun ville se til at alt var bra før natten.
«Det er ikke bare øynene som er fulle av liv,» gliste Martin. «Jeg fikk besøk på vakta. Hun kom med kaffe og gode greier, og vi gjorde det i høyet.»
«Hæ???» utbrøt John og Daniel i kor og stirret på Martin, som nå var varm nok til å ta av seg jakken. «Du også?» spurte John og fikk et sjokkert blikk fra Daniel.
«Joa, og Espen,» svarte Martin og så fra John til Daniel, før han stirret inn i peisbålet. «Han sa ikke noe, men det dønn lykkelige ansiktet og det fjollete smilet fortalte sitt eget språk.»
«Er jeg den eneste i troppen som ikke har smakt fitta hennes?»
«Måten du sier det på, taler egentlig for seg selv.» Leyhlas stemme fra ytterdøra fikk de tre soldatene til å snu seg i takt. Hun kom inn med armene fulle av ved.
«Tror du ikke at jeg er kåt, hva?» Daniel så sint på Leyhla mens hun lempet veden fra seg i vedkurva med bulder og brak. «Når du først driver veldedighetsknull, så kan du vel pule hele gjengen, for faen. Hvorfor har du ikke knulla meg?»
«Jeg kunne kanskje hatt lyst på deg,» sa Leyhla rolig og så ham rett i øynene mens hun dro ytterjakken av seg. «… men du er for vulgær. Jeg tenner ikke på det språket, beklager.» Hun hang jakken fra seg på knaggen og ville gå forbi soldaten.
«Jeg skal gi deg tenning, jeg, di fitte!» Daniel reiste seg og grep etter henne.
«Kutt ut, Daniel,» sa John og ville dra Daniel ned igjen, men rakk ikke å få tak i ham før Daniel spratt unna med et skrik. Han sank ned på knær på en av madrassene mens han tviholdt rundt den ene hånden. Det sved i håndflaten som om han nettopp hadde grepet rundt en av de flammende kubbene på peisen. Leyhla stirret kaldt på ham da han rasende skulte opp på henne.
«Jeg sa at jeg ikke tente på deg, Daniel. Tror du vold og tvang er det jeg trenger? Er det slike lyster du har, så vemmes jeg ved tanken på i det hele tatt å røre ved deg.»
«Det er i alle fall det du skal få smake, di jævla hore,» hveste Daniel med et drepende blikk på Leyhla mens han reiste seg. «Jeg skal pule deg gul og blå, om det så er det siste jeg gjør.» Han grep etter henne igjen, og nå var han rasende.
«Daniel…» Johns stemme var et befals kommando, men for sent. Daniels smerteskrik var så skingrende at selv Espen kom løpende inn med geværet skuddklart og med store øyne.
«Hva faen er det som skjer?»
«Det er bare Leyhla som slår fast at hun ikke er tent på Daniel,» sa Martin tørt mens han gned håndflatene fort sammen og holdt dem mot ilden for å varme seg. Daniel lå sammenkrøket på madrassen og vred seg i smerte mens han stønnet og bante. Armene var hardt knyttet rundt magen, og han kjempet for å få igjen pusten.
«Slapp av, det går over om noen minutter,» sa Leyhla tørt, men det hørtes på den svakt dirrende stemmen at hun behersket raseriet. «Trenger jeg å råde dere til å la meg være i fred i natt?» Uten å vente på svar gikk hun inn døra til det lille soverommet og lukket den rolig, men ettertrykkelig bak seg.
«Faen ta henne,» stønnet Daniel krampaktig mens han satte seg opp.
«Nei,» sa Martin ettertrykkelig og la på en ny kubbe ved. «Faen ta deg, Daniel. Takket være deg er det ingen som får noe no’ mer.»
«Vi kan da bare ta den jævla heksa, for faen,» mumlet Daniel sint.
«Vi er soldater,» sa Martin rolig. «Ikke voldtektsmenn.»
Stillheten samtykket og Espen gikk ut for å fortsette vakta.
Natt. Mørke. Kald vinternatt med urolige drømmer. Leyhla vred seg i hvileløs søvn. Det var som om sinnet ikke ville gi henne fred, over den uroen kroppen følte. Da hun slo opp øynene med et gisp, stirret hun blindt inn i mørket uten å huske hva det var som hadde vekket henne. Lyder, i drømme? Hun lå en stund og døste, på grensen til søvn.
Ytterdøra ble revet opp sekundet før tunge støvler trampet inn. Leyhla ble bråvåken av de ukjente lydene og satte seg opp i senga mens hun automatisk grep etter den hvite undertrøyen og underskjørtet.
«LEYHLA!!!» Johns stemme hørtes panisk ut, og Leyhla skjønte hvorfor da hun kom inn på stua. På en av madrassene på gulvet lå Daniel, og han var dekket av blod. Han gråt og klamret seg til Martin.
«Jeg vil ikke dø,» tryglet unggutten med tynn stemme. «Vær så snill…» Dødsangsten skalv i stemmen hans, Martin forsøkte å tvinge ham til å slippe taket.
«Du skal ikke dø, Daniel, slapp av,» mumlet han beroligende, uten at det hadde særlig effekt. Frykten i Martins øyne gjenspeilet seg i stemmen hans. John og Espen satt på knær ved siden av og stirret hjelpeløse på den døende kameraten sin. Leyhla så på John.
«Hva har skjedd?»
«Espen hørte noe, og Daniel ble med for å sjekke. Det var to av dem. De rakk å få Daniel før Espen tok dem.»
«Hun kommer ikke til å gjøre det,» gråt Daniel. «Hun vil jo ikke ta i meg…» Stemmen forsvant i gurglende hoste idet Leyhla sank ned ved siden av madrassen. Ut av Daniels munnvik rant en tynn stripe mørkerødt blod.
«Leyhla…» John så bedende på henne, men hun slapp ikke Daniel med blikket. «Vær så snill… gjør sånn som du gjorde med hesten din…»
«Hold kjeft, alle sammen,» sa Leyhla lavt og trakk pusten dypt mens hun strakte ut hendene og grep Daniel rundt håndleddene. «Hold for faen kjeft.»
«Vær så snill…» Martins tryglende, spinkle stemme ble tvert avbrutt av Leyhlas hissige:
«Jeg sa: Hold kjeft!!!»
Daniel stirret på henne med store øyne. Angsten glitret i blikket hans, og selv i lyset fra peisbålet så han skremmende blek ut. Blodstripen fra munnen var i sterk kontrast til ansiktsfargen og pannen var dekket av svette. Han løsnet det krampaktige grepet i Martins jakke, fingrene var fulle av størknet blod. De skalv. Hele kroppen ristet svakt av sjokket over smertene, frykten og vissheten om at han snart skulle dø. Leyhla slapp ikke det brune blikket hans med sitt perlegrå. De andre trakk seg litt unna i ærbødig respekt, uten en lyd, redde for å avbryte den hellige handlingen de skulle være vitner til. Til og med på en meters avstand kjente de vibrasjonene fra den vakre heksen som fullstendig konsentrerte seg om den døende soldaten. De torde knapt å fjerne yttertøyet i det varme rommet, det var så vidt en kunne høre rasling i tøy.
«Du skal ikke dø, Daniel,» hvisket hun og ansiktet ble mykt i trekkene. John sverget på at det var kjærlighet han så i det skinnende blikket da hun strøk Daniel over det dødbleke, kalde, klamme ansiktet. «Gutter, jeg trenger hjelp.» Stemmen var lav, men ikke en av de tøffe soldatene drømte om å la være å adlyde nå.
«Hva skal vi gjøre?» hvisket John, redd for å avbryte Leyhlas konsentrasjon.
«Jeg ser han er truffet i brystet,» svarte Leyhla. Hendene strøk over de blodige klærne mens hun holdt Daniels blikk fanget i sitt. «Har han et utgangssår?»
«Faen, jeg vet ikke.»
«Så se etter. Jeg kan ikke lukke såret hvis kula fremdeles er der.»
Ordene stemte ikke med Leyhlas blikk. Kjærligheten som lyste ut av øynene hennes, gjorde Daniel rolig. Paralysert stirret han på henne, som om hun var en dødens engel som satt ved siden av ham, rede til å hente ham opp til skaperen. Det var som om han ikke hørte hva Leyhla sa. Når Espen smalnet øynene kunne han skimte auraen, som en lysende, hvit hinne rundt den slanke kroppen. Leyhla glødet. Synet ga ham varme frysninger av ærefrykt.
«Få ham over på siden, sjekk ryggen. Han kjenner ikke smerte nå,» fortsatte hun mens hendene stadig lå like over Daniels brystkasse. John vinket de to andre nærmere, og sammen løftet de Daniel. John trengte bare et øyeblikk før han svor.
«Ikke spor av blod på ryggen. Kula er inni ham enda.»
«Skjær av ham jakka.» Det blinket i stål da John adlød. Lyden av risping i tøy og spraking fra peisen var det eneste som hørtes, foruten Daniels hivende pust. «Og så skjærer du av overdelen min.»
«Hæh?» John stirret bestyrtet på Leyhla, som freste tilbake:
«Gjør som jeg sier! Og hiv mer ved på peisen, det må være varmt her.»
Espen spratt opp og lempet noen solide kubber på bålet. Det spraket irritert med det samme, og de sinte flammene ga sterkere lys i rommet. Leyhla strøk over Daniels blodige overkropp mens Johns kniv spjæret trøya hennes forsiktig oppover ryggen. Et par kutt for skulderstroppene, og Leyhla var halvnaken.
«Hent vann og vask vekk blodet,» befalte hun lavt. «Mens jeg holder smerten unna, må en av dere lete fram kula fra baksiden. Jeg kan stanse blodet og lukke såret, men kula må ut først og jeg har ikke evner til å få den ut.»
«Han er blå her,» mumlet John og stirret på Daniels ryggtavle mens han lot fingrene gli over det hovne stedet. «Det er ikke mange centimeterne om å gjøre før den hadde trengt helt igjennom.»
«Bare skjær hull på huden og få den ut.» Leyhla smilte svakt til Daniel. Hun hadde sunket helt ned på knær nå, og hendene gled fra brystkassen og oppover armene hans, til de lukket seg rundt håndleddene. Så førte hun Daniels hender mot brystene sine. Lot håndflatene dekke dem og gispet av kalde hender mot varm hud. Holdt dem fast et lite øyeblikk, inntil de selv festet grepet, før hun slapp og la sine egne håndflater over det gapende såret på brystkassen, det glitret av ferskt blod. Espen kom tilbake med et fat med vann, og begynte å vaske vekk blodet fra Daniels kropp idet knivspissen sank inn i Daniels ryggtavle. John stønnet lavt og kjente kvalmen høyt oppe i halsen, men bet tennene sammen og gjorde seg hard. Espen stirret på det åpne såret, og så at blodet hadde sluttet å piple ut. Leyhla fuktet leppene og pustet tyngre.
«Kjenner du, Daniel?» hvisket hun til den skadde soldaten. «Kjenner du hvordan de stivner mot håndflatene dine?» Et svakt smilt ga seg til kjenne i Daniels blodrøde munnvik. Han så fra Leyhlas vakre ansikt og ned til brystene hennes, og så opp igjen. «Kjenner du? Kjenner du hjertet mitt slå? Jeg kan kjenne ditt.» Hun smilte mykt. Daniels hender strøk de eggende brystene, som han nå stirret hypnotisert på. Leyhla bøyde seg ned mot ham, det lange håret strøk ham over ansiktet før han skilte leppene og tok forsiktig en brystvorte i munnen. Tungespissen kilte mot den harde knoppen. Hun stønnet og lukket øynene, og møtte ikke Johns blikk da han løftet hodet med kula i hånden. Han kremtet.
«Ferdig.»
«Ta av ham resten av klærne,» hvisket Leyhla. «Og hjelp meg av med skjørtet.» John og Martin fumlet med Daniels bukser mens Espen dro skjørtet ned. Hun trødde utav. Først det ene benet, så det andre, og hele tiden var brystene dekket av Daniels hender mens han forsiktig smakte på hver av brystvortene. De ble farget røde av Daniels blodige kyss.
To nakne kropper på en gammel madrass, lyset fra flammene danset over huden da Leyhla skjøv Daniel over på ryggen igjen. Hendene strøk og strøk over brystkassen, hvor såret gapte. Hun satt overskrevs, dekket Daniels lem med sitt kjønn og beveget underlivet dovent fram og tilbake. Ansiktet vendte oppover, halvveis mot taket så håret sveipet over den øverste del av den runde enden. Øynene var lukket i konsentrasjon. Perler av svette pyntet den vakre pannen. Daniels hender begynte å vandre. De strøk over Leyhlas bryst, ned langs siden av kroppen, over hoftene, lårene, og så samme vei opp igjen mens hendene hennes hvilte over brystkassen hans. En dråpe av svette rant nedover langs Leyhlas kinn, og fortsatte ned halsen.
Langsomt ble såret mindre. Og like langsomt ble stemningen forandret. Tyngre. Tettere. Umulig å si nøyaktig når, men begjæret som lå i luften var ikke til å ta feil av. Espen så rådvill fra John til Martin, han kjente at han var påvirket.
«Kanskje vi skal gå ut nå?» hvisket han og skulle til å reise seg sammen med Martin da Leyhla snudde seg og så på ham. Hun var mørk i øynene av konsentrasjon og begjær. Pupillene var utvidet, så det grå i øynene var nærmest borte. De lett adskilte leppene som hun fuktet med tungen, så hovne og blodfylte ut.
«Bli her. Vi har en seriøs helbredelse foran oss.»
«Jeg trodde… at…» Langsomt sank Martin tilbake på gulvet mens han stirret fascinert på det som etter hvert utviklet seg til et elskende par. Da Leyhla lettet litt på baken, kunne de tydelig se det stive lemmet, like før det gled inn i henne når hun sank ned med et svakt stønn. Hoftene roterte langsomt mens hun støttet seg på Daniels brystkasse. Han stirret på henne med tungt, henført blikk mens Leyhla rolig red ham. Det var vakkert å se på. Det lange, mørke håret hang som en kappe bak henne. Øynene var lukket og leppene lett adskilte. Når Daniels hender ikke dekket dem, vugget de blodflekkede brystene i takt med Leyhlas rytme.
Da Daniel grep hardt rundt henne og skjøv henne til side og over på ryggen, protesterte hun ikke. Hun hjalp ham til rette for å hindre utstyret i å gli ut, og holdt armene rundt ham mens hoftene hans pumpet i seige tak. Helbredende, slanke hender strøk på ryggen, over snittet John hadde laget for å få kula ut. Foran øynene på de tre tilskuerne, ble såret langsomt lukket igjen. Så vandret hendene over hele ryggtavlen. Ned til rumpa, hvor musklene strammet seg hver gang Daniel trengte inn, og opp til nakken. Ned, opp og ned igjen, mens Daniel økte tempoet og pustet tyngre. Leyhla løftet knærne, presset fotbladene mot Daniels rumpe og skjøv underlivet mot ham idet han kom med et skjelvende stønn av befrielse. Fingrene hans flettet seg inn i det lange, mørke håret mens kroppen spente seg et langt øyeblikk. Så sank han sammen og pustet ut. Leyhla strøk fremdeles ryggen hans, og like etter hørtes tunge, dype hulk i den lille stua. Daniel gråt.
Fullstendig urørlige satt de tre soldatkameratene og betraktet det nakne paret på madrassen mellom dem. På peisen spraket veden livlig. Flammene danset og lagde flakkende skygger i rommet. Daniel lå og gråt over Leyhla, og hun omfavnet ham med alt hun hadde. Da han endelig heiste seg opp på alle fire og trakk seg ut, først da sèg bena ned, og først da sank armene hennes og ble liggende utstrakt fra kroppen. Hun var sliten, det var tydelig. Hun pustet tungt og fort, som etter et hardt løp.
«Jeg er ferdig,» sa hun med svak stemme, øynene var lukket. «Nå kan dere gå. Jeg er ferdig med helbredelsen.»
«Du er kanskje ferdig,» sa John lavt. «Men det er nå vi begynner.»
Sprakende peisbål. Dryppende vann. Rasling i tøy. Espen skylte kluten i et fat med nytt, rent vann. Ikke varmt, men heller ikke kaldt. Flere kluter. Fire, en til hver, og Daniel fjernet resten av blodet i ansikt og munn. Leyhla så på dem med øynene halvveis lukket. Hun var utmattet, tømt for krefter etter å ha gitt så mye av seg selv for at Daniel skulle leve. En etter en kledde de av seg og krystet vannet ut av kluten, før de sammen vasket henne langsomt. Espen og Martin begynte med føttene. John og Daniel med hendene. Det føltes som en sakral handling, noe hellig, gjennomsyret av takknemlighet og kjærlighet, det var slik Leyhla følte det der hun utmattet lå og tok imot. Lett påvirkelig var hun etter helbredelsen, og mens åtte hender kjærlig vasket hele kroppen hennes og fjernet alle spor etter Daniels blod, kjente hun hvordan lysten langsomt krøp inn i henne igjen og satte seg som en murrende lyd innvendig.
Det var John som først kysset henne. Som først strøk den fuktige kluten oppover innsiden av et lår, og vasket varsomt i de myke, svakt sitrende foldene mens han kysset henne lett. Hun stønnet mot munnen hans og kjente føttene bli løftet opp. Nitti graders bøy i hoftene, og i knærne, så adskilt at senene ble tøyd lett, og det var behagelig. En munn lukket seg rundt den ene stortåen og sendte ilinger fram til det stadig varmere kjønnet da en leken tunge gled rundt. Den andre stortåen ble sugd litt hardere, og da John fjernet kluten, ble den kjølige fuktigheten erstattet med en varm, letende tunge. Hun stønnet igjen og kysset ble varsomt avbrutt. Det sitret av ømhet og begjær i Leyhlas brystkasse. Hun strakte armene ut etter Johns harde lem, lukket hånden rundt og dro ham langsomt.
«La meg smake,» hvisket hun, like før han kysset henne igjen. Uten å slippe huden hans med tungen, lagde hun sti på halsen og brystkassen hans da han smøg seg opp på strake armer og skrevde over henne. Tunger smakte på hver lille tå og forsterket følelsene mellom bena med sitrende støt, hvor Daniel gjorde sitt ytterste for å gi henne litt igjen av alt hun hadde gitt ham. Han visste at han aldri ville klare å gi tilbake mer enn en brøkdel, men bare forsøket var nok til at Leyhla vred seg og klynket. John satte seg varsomt på brystene uten å legge all vekt på, og over armene som var fri nok til at hun kunne stryke Daniel over håret med en hånd og strekke fingrene etter mer å kjæle med. Det var Martin som satte seg til rette og grep rundt håndleddet hennes, så hun fant fram. Fingrene lukket seg rundt hans hardhet idet hun tok John i munnen. En fot ble senket og Daniels tunge ble byttet ut med Espens munn. Han sugde den sitrende knoppen forsiktig inn i munnen sammen med de nærmeste foldene, og uten å slippe taket viftet tungespissen ørlett over. Som et vindpust, og effekten var overveldende. Leyhla jamret seg og grep hardt rundt Daniels harde, så hun hadde en i hver hånd nå. Hun skalv i hele kroppen, noe som ble forsterket av at John satt på brystene og presset henne lett ned. Fornemmelsen av å bli holdt fast av kjærligheten deres, økte nytelsen. Hun løftet hodet for å få så mye som mulig av John inn, før hun lukket leppene og lot hodet synke ned. John stønnet lavt mens Martin trakk seg unna hånden hennes.
Den andre foten ble senket og John trakk seg ut. Han satte seg på knær tett inntil henne og fikk selskap av Martin på den andre siden. De sugde seg lett fast rundt hver sin brystvorte og dekket resten av brystet med hendene mens tungene lekte med de harde knoppene. Leyhla slapp Daniels lem og strøk de to nærmeste over håret mens hun møtte Espens blikk over venusberget, før han lukket øynene og nøt smaken. Da hun skalv svakt igjen, og magemusklene trakk seg sammen i en lett spasme av nytelse, la Daniel en hånd over magen hennes mens han smøg den andre under henne. Uten at Espen slapp taket med munnen og avbrøt den deilige behandlingen, førte Daniel to fingre inn i den dyvåte åpningen. Leyhla skrek i ekstase. Det flammet av heftig begjær i underlivet og varme bølger duvet gjennom kroppen, gang på gang. Fingrene inni henne, de pumpet og snodde på seg, inntil de fant punktet og begynte å massere. Da hun ville sette seg opp, ble hun presset kjærlig, men bestemt ned av John og Martin. Hun hev etter pusten, hikstet hjelpeløst av alle de deilige sitringene som fikk kroppen til å dirre, som fikk nervene til å kjennes på utsiden av huden som brennende, glødende tråder. Hun stønnet i små skrik når hun pustet ut, steg mot fistel mens utløsningen nærmet seg. Hele underlivet kjentes numment ut, som et brennende bål av nytelse. Og midt i bålet dirret et konsentrert punkt. Espens tunge og Daniels fingre hadde fått henne dit de ville. Dit alle fire ville ha henne.
Kroppen spente seg og Leyhla skrek. Hun kastet på hodet, strammet musklene i både armer og ben, i hele kroppen som bestemt og varsomt ble holdt fast av sterke hender. Våte stier ble lagt igjen over hele den sitrende magen, de gikk fra brystene og ned mot Daniels hånd, som dekket mellom navlen og venusberget, og fortsatte opp igjen, hvor de to guttene gapte grådig over og sugde så mye som mulig av brystet inn i munnen. Søte stråler sendte elektriske, skjelvende støt utover så det prikket i fingre og tær, så nakkehåret reiste seg i velvære mens orgasmen rislet gjennom kroppen uten å la en eneste del være uberørt.
Varsomt senket de tempoet, de fire elskerne hennes, og avsluttet mens Leyhla sank sammen som besvimt etter den altoppslukende utløsningen. Nummen i kroppen, fullstendig tømt. Befridd. Helbredet. Hun pustet tungt mens pulsen forsøkte å finne normal takt igjen. Hender strøk varsomt over hele kroppen, men nå var de ikke ment for å hisse opp. Det var ømhet i kjærtegnene.
Hun strakte seg etter John. Omfavnet ham lett og smilte sliten, men lykkelig.
«Jeg elsker deg,» hvisket hun. Espen strøk det ene brystet hennes og la fra seg en rekke kyss på den sitrende magen. John kysset henne mykt.
«Jeg elsker deg også.» Han nappet i øreflippen hennes, Martins lepper ventet.
«Jeg elsker deg,» mumlet Leyhla før hun møtte munnen hans. Tungen lekte ømt med hennes, smakte på undersiden, gled rundt og slapp taket, og nappet lett i Leyhlas underleppe med sine lepper. Hun stønnet og så inn i Martins blå øyne.
«Jeg elsker deg også,» smilte han. Leyhla satte seg opp mens John gled bak henne. En fot på hver side, hun kjente staken hans presse mot halebenet. Espen stilte seg på knær mellom bena hennes og strøk henne over håret, gang på gang. Hun så ømt på ham.
«Jeg elsker deg.» Leyhla grøsset av velvære mens Johns ørlette fingre strøk nedover lårene hennes og frambrakte gåsehud, og fikk brystvortene til å stramme seg igjen. Daniels tungespiss kilte henne under fotbladet og hun kniste, men trakk ikke til seg foten. Espen la fra seg et lett kyss på Leyhlas munn.
«Jeg elsker deg også,» smilte han bredt før han gled ned til det ene brystet, i godt selskap med Martin som sugde lett på knoppen på den andre siden, mens en hånd hadde glidd mellom Leyhlas lår. Espen forflyttet seg til den andre siden av henne. Hun møtte Daniels blikk like før leppene hans lukket seg rundt den ene stortåen.
«Daniel…» Leyhla strakte en hånd etter ham, strøk Martin over håret med den andre. «Daniel, jeg elsker deg.» Daniels tungespiss kilte henne mellom hver av tærne, inntil den endte opp på utsiden av fotbladet. I et langt, vått drag slikket han seg oppover Leyhlas nakne legg, oppover låret, over Johns fingre som fremdeles kilte opp og ned og sendte uavbrutte bølger av gåsehud gjennom Leyhla. Hun lente seg mot John, omfavnet av trygghet mens Daniel tok noen runder mellom bena og smakte på de siste saftene. Da han samlet bena hennes og skrevde over, forflyttet Johns hender seg til sidene av overkroppen, og Martin og Espen sank ned til føttene, hvor de tok over for Daniels sensuelle behandling av tær mens de varsomt strøk legger og lår.
Daniel lot fingertuppene gli over Leyhlas ansikt, strøk henne lett over håret, over kinnene og lot hodet hennes hvile i hendene sine mens han så inn i de perlegrå øynene med all den ømhet som vibrerte i brystet. Øynene hans glitret da de rant over et lite øyeblikk, og en tåre etterlot seg en liten, fuktig sti ned det ene kinnet. Han smilte hjelpeløst mens haken skalv svakt.
«Jeg elsker deg, Leyhla.»
Kysset. Så forsiktig, så tandert og fullt av følelser. Leyhla grep rundt lemmet hans og dro langsomt mens hun besvarte kysset. Litt etter litt forandret det karakter, og ømhet gikk over til lyst og begjær. Så våt som Leyhla var, bød det ikke på noen problemer å stille seg på knær med enden mot John da han trakk til seg bena og selv sto på knær bak henne, mens Daniel la seg til rette under for å trenge inn forfra. Langsomt og forsiktig gled John inn, så ventet han mens Daniel kom seg varsomt på plass. Leyhla jamret seg i nytelse, fylt av manndom og kjærlighet. Hun strakte seg etter Espen, som ventet ved siden av med sin harde klar til hennes munn. Hun kjente smaken av ham da hun tok ham i munnen, og likte det, nøt smaken av mann. Martin stilte seg også innen rekkevidde, og hun grep rundt ham og holdt hardt, dro ham en stund mens Daniel og John fant rytmen sammen. Hun grep rundt Espen og skiftet side, tok Martin i munnen mens hun dro Espen i lange, dovne drag, dro skinnet over hodet og masserte ham i hånden. Da John tømte seg med et svakt, langt, halvkvalt rop, var det Espen som tok over. Smurt av Johns safter og åpnet av hans lem, var det lett å trenge inn. Og når hun slapp taket i Martin med leppene, var det Johns munn som ventet for å kysse henne. Hun lukket hånden rundt Martin og dro ham i forte, lette tak. Kjente strømmen av sæd over hånd og fingre da han litt etter kom med et langtrukkent, skjelvende stønn av nytelse. Så fulgte Espen like etter. Godt påvirket av å ha slikket henne til orgasme, tømte han seg med et dypt sukk og et langt, fornøyd grynt mens Daniel fortsatte under henne. Hun steg av da Espen trakk seg ut, og tok Daniel i munnen med ømt sug. Mens de tre andre så på, brukte hun munn og tunge og kilende fingre på pungen og i kjønnshårene, inntil Daniel krummet ryggen, stønnet halvkvalt og kom mens han krøket fingrene i Leyhlas lange hår.
Luften var stinn av kjønn. Det oste sex, begjær og lidenskap i den lille stua. Peisbålet knitret svakt og inviterte til noen kubber ekstra, før fem nakne kropper krøp kjærlig sammen under ulltepper på madrassene i stua. Ikke en av guttene la seg til rette uten å være nær Leyhla. Enten med en arm rundt magen hennes, en fot over hennes legg, et hode mot et lår som pute… Omfavnet av sine fire elskere og deres kjærlighet sovnet hun i den tette luften mens ilden grep fatt i de nye kubbene og skjøv nattekulda unna for enda en stund.
Det var kaldt i rommet da de våknet. Fire nakne soldater halvveis dekket av ulltepper. Daniel var den første som rørte på seg. Han så seg rundt, før han reiste seg og rev opp døra inn til Leyhlas soverom. Men han visste at det var tomt før han åpnet døra. Hastig grep han et ullteppe, som også dekket halve Johns kropp og dermed bråvåknet også John. Han så ryggen på Daniel idet han åpnet ytterdøra.
«LEYHLA!!!!» Bare ekkoet fra trærne svarte tilbake. Daniel løp ut, uten å kjenne den kalde snøen. «LEEEEYHLAAAA!!!!» Med ullteppet hardt svøpt rundt seg, sto han barføtt i snøen og skalv. Han merket at John stilte seg ved siden av ham. Naken, med geværet over skulderen.
«Hun har dratt, Daniel. Sporene fra stallen viser at hesten er borte også.»
«Den lille skogsheksa vår,» sa Daniel skuffet. «Hvordan kan hun stikke av sånn? Etter den natten vi hadde sammen! Den jævla… den forbanna… den… den…» Han tidde. Blikket som hadde flakket over de tunge grantrærne, stirret et lite øyeblikk inn i evigheten. Han rynket øyenbrynene før ansiktet langsomt myknet i et lite smil mens vissheten sèg inn.
«Hun reddet livet ditt,» sa John. Daniel ristet svakt på hodet.
«Å, hun reddet mye mer enn det.»
Han slo den ene armen om skulderen på befalet sitt. Under samme ullteppe gikk de nakne tilbake til det lille huset i den store skogen.
