Kapittel 2

Denne novellen er vist 3838 ganger.

Den gode, lune varmen fra det store ridedyret brakte en egen fred i kroppen. Å sitte på ryggen av Stjerna var som en behagelig suggesjon. Den rytmiske vuggingen ble overført til Leyhlas kropp, som vugget behagelig i samme takt. Å sitte slik i nærkontakt med det store, fortrolige dyret, brakte ro til både sinn og sjel etter voldsomme utladninger og følelsesmessige opplevelser. Av og til ble nesten det hule rommet i sjelen fylt av trøsten som nærheten med hesten ga. Allikevel manglet det noe.
Hun var glad for at hun hadde fått Stjerna. Å bruke helbredende begjær uten å etterlate en del av seg selv, var så og si umulig. Etter enkelte oppdrag hadde hesten vært til uvurderlig hjelp, og Leyhla kunne bare lukke øynene og la hesten gå fritt, om hun ville. Hun kunne lene seg framover og skyve seg litt lenger bak på ryggen, slå armene rundt hestens hals og bare lukke øynene mens hun fant roen og styrken tilbake, og følte at noe falt på plass, selv om det manglet en del. Hun fant tilbake til seg selv igjen etter slike kraft-tømmende oppdrag. Stjerna fant alltid hjem igjen.
Hun så seg rundt, uten egentlig å se etter noe spesielt. Det murret svakt avventende i kroppen, en forventning. Skogen var vakker nå. Trærne var vinterpyntet med greiner som hang tunge mot bakken, dekket av et tykt lag med snø. Noen ganger klarte ikke Leyhla å dy seg og styrte Stjerna under noen tunge greiner så snøen drysset ned over dem som overveldende stjernedryss fra en sjenerøs himmel. Hesten ristet svakt på seg og prustet, og Leyhla lo av fryd og glede. Ofte strøk hun en hånd over Stjernas hals og ga henne noen myke, kjærlige klapp, eller hun rufset hoppen i manen, kjærtegn for en god venn.
Hun red uten sal. Kun et teppe lå over ryggen på Stjerna, så Leyhla ikke skulle få gnagsår mellom lårene. Foran henne hang reisesekken, to salvesker med et bredt lærstykke imellom. Det eneste seletøyet hun hadde, var et enkelt bissel med tøyler, men de hang for det meste slappe. Det var med føttene hun styrte ridedyret sitt, om det i det hele tatt var nødvendig. Ellers satt hun med føttene dinglende i takt med hestens bedagelige skritt gjennom den snøpyntede skogen og nynnet svakt for seg selv.
Egentlig hadde hun det forbannet bra, for hun fornemmet noe kjent stryke mot sjelen. Den manglende biten var i ferd med å gjøre henne hel og Leyhla smilte mens hjertet banket litt fortere. Forventningen hadde ikke slått feil. Ikke denne gangen heller. Ryggen ble gradvis dekket av trygghet og velkjent varme, og to sterke hender dukket opp rundt livet hennes.
– Hei, Sommerfugl.
– Hei, Kjæresten, tenkte Leyhla og smilte mens hun strøk de grønnskimrende armene kjærlig.
– Det gikk bra med oppdraget, skjønner jeg? Den kraftige brystkassen hans presset mot ryggtavlen når han kilte henne i nakken med nesen og snuste dypt inn. Viriliteten traff henne midt i sjela.
– Jada. Leyhla strakte en hånd over hodet og rufset litt i Ahmerons sorte faks. – Soldaten ble helbredet og alt var bare fryd og gammen da jeg dro. De trenger meg ikke lenger. Jeg har gjort det jeg fikk beskjed om å gjøre.
– Jeg trenger deg. Alltid. Varme lepper lagde et vått merke på Leyhlas hals, det prikket deilig under huden.
– Fint.
– Koste du deg? Ahmerons varme pust i nakken sendte varme strømninger gjennom Leyhlas fyrrige kropp. Hun fuktet leppene, ble myk innvendig av de svake sitringene.
– Jeg savnet deg der.
– Åja? Er du så sikker på det? vislet Ahmerons knurrende stemme, så inntrengende nær i sjela at det rislet i Leyhlas tanker. Armene klemte litt hardere rundt livet hennes. – Jeg hørte deg. Du sa at du elsket dem, sa du. Hver jævla en av dem.
– Det var det de trengte å høre akkurat da.
Stjerna prustet lenge og høylydt for å blåse snørr ut av de store neseborene. Leyhla lo svakt og hermet etter henne. Hun hadde knyttet like sterke bånd til hesten som til katten sin Lusifer, på kort tid.
– Er du sjalu, Ahmeron? sendte hun ertende og strøk armene hans. – Jeg trodde ikke at demoner ble sjalu, jeg.
– Ikke sjalu. Eiersyk, tenkte Ahmeron og Leyhla fornemmet at han smilte. – Du er min heks. Du elsker ingen andre. Ikke si det til noen andre mer. Jeg liker det ikke. Hendene hans smøg seg under Leyhlas jakke og bluse, og fant brystene hennes. Hun gispet, han var kald.
– Jeg lover. Men da må du love at du spør Meriofus om du kan bli med meg på neste oppdrag. Leyhla la hodet mot skulderen hans, lukket øynene og nøt nærheten der de vugget i takt med Stjernas bedagelige skritt. – Det begynner å bli stusslig å ha sex uten deg. I alle fall på jorden. Jeg er for ofte alene. Jeg liker det når det står på, det er ikke det… men jeg blir så tom etterpå. Innvendig. Hun førte begge armene bak seg og foldet hendene på ryggen hans i en bakvendt omfavnelse. – Noe mangler. Du.
– Sex er en ting, brummet Ahmeron. – De verdifulle følelsene dine er noe annet. Leyhla smilte bredt og ble varm innvendig.
– Jeg sa jo at jeg lovet, sendte hun lattermildt og som svar presset Ahmeron noe hardt mot halebeinet hennes. – Mmmmh, enten er det nøkkelen til Tidens Tempel du har i lommen, eller så er du alvorlig kåt.
– Jeg har ingen nøkkel… i hvert fall ikke til det tempelet. Ahmeron bet henne i nakken så det prikket i hodebunnen. Leyhla grøsset av velvære mens brystvortene hardnet i håndflatene til hennes demoniske elsker.
– Og hvilket tempel er det du har nøkkel til, da? Leyhlas hender hadde allerede funnet de sterke lårene som lå tett inntil hennes. Det var umulig å ikke sitte tett sammen på en hesterygg, når selve bevegelsene skjøv dem nærmere og nærmere hverandre for hvert skritt. Kanskje var det nettopp derfor Ahmeron likte å komme henne i møte på denne måten, etter et hett oppdrag. En hånd slapp et bryst, og gled nedover magen før den fant hvile over venusberget og enda litt lenger ned.
– Dette tempelet, sendte Ahmeron og den skurrete, mørke stemmen vislet hett gjennom Leyhlas tanker. – Mitt hellige tempel. Leyhla stønnet svakt og fuktet leppene mens fingrene sendte varme gjennom det tykke stoffet i skjørtet. Hun var sikker på at Ahmeron kjente hvor hardt hjertet hennes banket nå.
– Vil du inn i tempelet nå? tenkte hun, og merket selv hvor uklart hun tenkte.
– Svært gjerne…
Det var ikke vanskelig å holde balansen. Stjerna var en snill og rolig hest, dessuten hadde de gjort det før. Mange ganger. Latskapselsking, kalte Leyhla det. Å sitte rolig med Ahmeron dypt inni seg og la Stjernas skritt sørge for de deilige, erotiske bevegelsene.
– Har du nøkkelen klar, Kjæresten?
– Alltid, Sommerfugl…
Stjerna lagde ikke fullt så dype spor i snøen lenger, men fremdeles strøk de av og til borti snøtunge greiner, så de hvite stjernene drysset ned til marken mens greina reiste seg møysommelig i takknemlighet. Det var nesten så en kunne høre trærne sukke av lettelse når de ble kvitt den hvite byrden. Skogen var lun og god, den kjentes ikke kald ut i det hele tatt. Den gjorde aldri det midt imellom to dimensjoner.
Leyhla lente seg forsiktig fram mens hun støttet seg med begge hendene på Stjernas nakke. Fingrene grep tak i manen og holdt fast. Hesten trasket ufortrødent videre mens Ahmeron dro i Leyhlas tykke vinterskjørt.
– Trenger du dette mer?
– … nei.
Det var ikke første gangen. Allikevel rant begjæret gjennom Leyhla ved lyden av tøyet som ble revet i to. Han var så sterk, den vakre demonen hennes. Han spjæret skjørtet i en lang revne fra livet og ned, som om det var et ark av papir. Den ritsjende lyden forplantet seg i kroppen hennes, og fikk det til å sitre i kjønnet som ble klemt mot teppet de begge satt på. Ahmeron kastet skjørtet fra seg så det blafret gjennom luften og ble borte. Han brukte føttene for å fjerne støvlene hennes, ved å presse tærne mot Leyhlas hæler og vippe støvlene av. Med nakent underliv satt Leyhla foran ham, rede og varm. Hun lente seg fremdeles over den kraftige hestenakken mens hun svaiet ryggen litt, for å la ham komme bedre til. Men demonen var ikke fornøyd enda. Den lille heksa hans var ikke naken nok. Med sterke hender tok han tak i blusen hennes nederst og rev den i to så ryggen ble blottet. Leyhla stønnet igjen og Ahmeron kjente at hun skalv. To ritsj til, så kunne hun la blusen gli ned armene og selv kaste den fra seg i den trolske, tåkete skogen.
Blusen blafret gjennom luften som et flagrende spøkelse, før den oppløste seg og ble borte. Nå lå det antakeligvis igjen både et istykkerrevet skjørt, to solide støvler og en ødelagt bluse i jordens dimensjon. Snøen hadde forsvunnet og trærne virket diffuse nå. Av og til drev tåkedotter over veien foran dem, et sikkert tegn på at de var på riktig vei. Himmelen skiftet fra snøtunge skyer til en svakt pastellfarget himmel, pyntet med vakkert fargede tåkedotter her og der, før snøtunge skyer igjen kom drivende og dekket himmelen. Dessuten begynte også Leyhlas hudfarge å forandre seg.
– Jeg går ut i fra at du ikke trengte blusen mer, heller, sendte Ahmeron med en stemme som dirret dypt av begjær. Leyhla smilte svakt.
– Det er for sent nå uansett, ikke sant?
– Akkurat…
Hendene hans la seg med sprikende fingre på hver sin runde, yppige halvmåne. De klemte svakt, fikk huden og setemusklene til å brenne. Fingrene var ikke kalde lenger, de var oppvarmet av Ahmerons hete demonblod. Å kjenne Stjernas arbeidende muskler så tett inntil kroppen, ga alltid et ekstra puff for Leyhlas tenning. Det var som å kjenne Ahmeron mellom bena, bare mye større. Hun skalv igjen da tempelets nøkkel strøk over den bakerste, sitrende åpningen. Kåtheten rant ubehersket gjennom kroppen og hun lente seg helt fram. Hun stolte på Stjerna. Ingenting ville skremme henne her og få henne til å skjene ut i panikk. Med rolige, trygge skritt ville hun fortsette inntil de var klare til å tre fullstendig inn i den tidløse dimensjonen hvor Tidens Tempel lå og ventet. Hun la armene til rette under overkroppen og støttet seg med full tyngde på Stjernas sterke nakke. Det virket ikke som om hesten merket det, engang. Men Leyhla merket tempelets nøkkel som lette seg fram til det myke, våte nøkkelhullet.
Hun visste at Ahmeron styrte den, så det kjentes som om lemmet hadde sitt eget liv. Det var visst forbeholdt demoner, å kontrollere det så mye. Men det måtte ha noe å gjøre med denne dimensjonen, for hun kunne ikke huske at det hadde vært slik i deres jordiske liv sammen. Så spennende, så levende, så… så hissende. Ahmerons hender lå fremdeles på Leyhlas yppige rumpe. De strøk i sirkler, oppover til korsryggen, litt oppover ryggen og så ned igjen. Men aldri slapp de taket i henne. Og hele tiden lette det harde, glatte hodet etter nøkkelens åpning. Snuste seg søkende fram. Hun stønnet da det kilte over skamleppene og etterlot dem sitrende og brennende av lyst etter å bli skilt og gjennomboret av dette harde, fristende besøket. Det lille nytelsespunktet fikk også gjennomgå en liten stund, for hodet på tempelets nøkkel hadde duppet såpass innenfor skamleppene at de hadde tatt med seg en god del fuktighet. Dovent og eggende gled hardheten over Leyhlas mest brennende punkt, og fikk henne til å jamre seg utålmodig. Søte ilinger pulserte plagsomt i underlivet, i kroppen, og sendte hetetokter over huden.
– Skal du ikke inn i tempelet snart? sendte hun ør og vred svakt på kroppen, så mye som balansen tillot på en hesterygg. Kåtheten banket utålmodig i årene mens et opphisset hjerte sendte varmt blod rundt i kroppen. Ahmeron smilte besk.
– Ikke enda. Jeg vil hisse deg mer opp først.
– Din jævel.
– Vet det…
Hendene gled rundt overkroppen hennes og fant brystene som halvtunge hang ned. Han likte alltid å kjenne fylden i dem i denne stillingen, likte å gripe rundt dem og føle tyngden i hendene. Kjenne de harde brystvortene kile ham i håndflatene mens hun forsøkte å skyve seg bakover, nærmere ham, skyve seg innpå og spidde seg selv, selv om hun visste at det var nytteløst. Det var en del av Leyhlas opphisselse, og han kjente den vesle heksa si så inderlig godt. Han elsket å kjenne begjæret bruse under huden hennes når han strøk henne med sine krevende hender. Elsket å høre de søte klynkene, den kåte jamringen, lydene av utålmodig begjær og ekte, ærlig, uforstilt lyst. Elsket å vite at denne varme, hete, halvblods demonen og allikevel fullblods kvinnen var hans. Bare hans.
Og han elsket å hisse henne så godt opp at han selv mistet kontrollen. Noe som ikke alltid tok like lang tid…
– Ahmeron, treng inn i meg, tagg Leyhla i tankene hans. Hun krummet fingrene rundt noen solide lokker av den robuste manen mens hun løftet ansiktet med lukkede øyne og ventet håpefullt. Pusten gikk tungt nå.
– Sommerfugl da, tenkte Ahmeron ertende. – Det kan da ikke haste slik. Du har nettopp søndertatt fire heite soldater. Hvordan kan det haste slik nå?
– De var ikke deg…
Ahmeron stønnet og klemte rumpeskalkene hennes hardere mens det ivrige, grønnskimrende lemmet snuste seg fram til den fristende væten igjen. Når hun klemte skjedemusklene sammen, kysset skamleppene det harde, blanke hodet. Om hun gjorde det med overlegg visste ikke Ahmeron, og egentlig brydde han seg ikke om å finne det ut, heller. Å kjenne at hans deilige, hete kvinnes kjønn hadde sitt eget liv, fikk det alltid til å renne av hjelpeløs lyst gjennom kroppen hans. Han klarte ikke å hindre hendene sine i å gripe tak rundt hoftene hennes og trekke den fristende, våte blomsten nærmere. Tre henne innpå. Spidde henne med et stønn, som ble tostemt da hun stønnet høyt samtidig. Skjelvende, langtrukkent. Nytelse!
Det prikket under huden i nakken, som tusen ivrige maur og fornemmelsen spredte seg under huden, flommet over hele kroppen mens han trakk henne helt innpå. Ukontrollert krummet Ahmeron ryggen og stønnet på ny mens han lukket øynene. Når han åpnet dem igjen, så han henne uklart, ør i hodet av begjær. Leyhlas nakne rygg lå svai foran ham med stussen i været, for å være sikker på at han kom seg godt inni. Hun spente litt i fra med hendene mot Stjernas nakke også, og fikk ham så dypt inn at han bunnet.
Hun skalv mens han klemte musklene rundt ham i melkende bevegelser. Slik ble de sittende, et fuktig tempel og en hard nøkkel. To sjeler og to kropper – forent som en. Ahmerons hender holdt rundt Leyhlas liv i et godt grep, og hun holdt rundt hans harde lem med sine sterke skjedemuskler. De eneste bevegelser som ble utført, var når hun slappet av og klemte, slappet av og klemte. Resten overlot de til Stjernas skritt.
Latskapselskov, en doven omgang, men du verden så godt! De vugget taktfast fram og tilbake så det var fullstendig uunngåelig å lage elskovs-bevegelser slik som de satt, i de rytmiske bevegelsene som Stjernas harmløse skritt videreførte til de to på hesteryggen. Stjerna luntet ufortrødent videre, fullstendig uinteressert i det som skjedde mellom sine to ryttere.
Langsomt kjente Leyhla at nytelsen bygget seg opp. Kjønnet kjentes hovent ut, blodfylt av lyst og opphisselse over endelig å bli tatt av ham hun virkelig elsket. Hun melket ham rytmisk med musklene og kjente nytelsen hans som et kjærtegn mot sinnet. Nå var det ikke han som hadde kontrollen over dem lenger, slik en demon egentlig skal. Men kanskje var det derfor de var så likeverdige? De hadde det jo i blodet, begge to… Grønn ild!
Det var Ahmeron som først måtte krumme ryggen og stønne gurglende mens han forsøkte å holde pusten. Det flimret for øynene. Når han lukket dem så han stjerneskudd og gnistregn mens bølge på bølge spredte seg fra underlivet og utover i kroppen, helt opp til issen, ut til fingertuppene, tærne… Gang på gang krøkte han seg sammen og slappet av, bare for å bli overmannet av en ny bølge av nytelse så han måtte krumme ryggen og stønne igjen.
Da han endelig pustet ut og åpnet øynene, så han hvor sliten Leyhla egentlig var. Han ble myk innvendig, og selv om tempelets nøkkel fremdeles var hard, trakk han seg ut.
– Neiii, ikke…
– Hysj, avbrøt han og plasserte knærne hennes på utsiden av sine, før han dro henne opp i sittende stilling, slik at hun kunne lene hodet mot den sterke skulderen hans igjen. En sterk arm lå rundt livet og holdt henne fast slik at kjønnet ble løftet litt opp fra teppet på hesteryggen, slik som hun satt og skrevde over bena hans. Den andre hånden fant våtheten hennes med en gang, og begynte å massere. Lett, kilende, kløp litt i leppene, dro litt, masserte, kilte igjen, duppet så vidt innenfor med en fingertupp og hentet mer væte, gned det utover, rundt det sitrende punktet, gned og gned i lette, kjappe bevegelser, helt til pusten til den hete kvinnen hans gikk stakkåndet og fingrene klemte hardt i lårmusklene hans. Ahmeron bet tennene sammen, Leyhla kløp hardt. Allikevel fortsatte han den ørlette behandlingen mens hun skalv svakt i armene hans, og han lot utløsningen ri den lille heksa si atskillig mer heftig enn de to red Stjerna akkurat nå.
Sliten, men lykkelig latter smøg seg rundt de dunkle trærne i en svinnende skog. Nakne satt de tett sammen på den behagelige hesteryggen mens skogen forsvant og tåkelandskapet dukket opp for fullt. Ingen snø avslørte Stjernas spor lenger. Ingen snøtunge greiner inviterte til å ri under. Himmelen var fullstendig fri for snøtunge skyer og skiftet langsomt og umerkelig nyanser og farger i pastell. De vakre skyene som prydet himmelen nå, var i alle former og fylte Leyhlas sinn med en enda større ro enn når hun red på Stjerna gjennom en vakker, snøpyntet skog.
Leyhla strøk armene som lå rundt livet hennes. Det lå kjærlighet i bevegelsene. De var atskillig mer mørkegrønne enn Leyhlas hender, som skiftet farge etter hvert som de nærmet seg Tidens Tempel. Lyst, grønt skimmer av frodig gress under nysnø. Det var Leyhlas demonblod som skinte igjennom.
– Tror du Meriofus lar deg bli med neste gang? tenkte hun forhåpningsfullt.
– Vet ikke. Ahmeron kysset henne lett i nakken. – Ærlig talt, så er det kjedelig her når du er på jorda. Det har jo vært noen oppdrag nå…
– Ja, men jeg trodde at vi begge skulle bli sendt ut, jeg. Hun vred på hodet og så sin elsker inn i øynene for første gang siden han hadde dukket opp bak henne på hesteryggen. De perlegrå øynene hennes så kjærlig inn i grønn jade. – I alle fall var det det du fikk meg til å tro.
– Jeg visste jo ingenting da, smilte Ahmeron mens han kysset henne på kinnet. – Vi kunne risikert at de ikke var interesserte i det hele tatt. Dette er bedre enn å leve i frykt på jorda, er det ikke? Han klemte henne hardt inntil seg i et ømt grep.
– Jeg savner deg, sendte Leyhla tomt. – Jeg vil ha deg med. Faen, det må da være noe…
– Kanskje du, ditt sjarmtroll, klarer å overtale Meriofus selv, hva?
– Tror ikke det. Leyhla smilte svakt. – Meriofus er for sterk. Bastofus også… Men hva med Coronus?
– Hva med ham?
– Han er svakere. Kanskje jeg kan få ham til å overtale Meriofus?
– Han er svakere for deg, mener du. Ahmeron lo. – Din lille, sleipe heks. Du får forsøke å forføre ham, da.
– Tosk, sendte Leyhla tilbake og lo selv. – Bare tanken er utenkelig. Ingen forfører de hellige gutta der, begriper du vel.
– Hadde det ikke vært moro å forsøke?
– Nei. Leyhla klappet ham på lårene og oppdaget at de behagelige klærne umerkelig hadde dukket opp på dem begge to. Ingen kom naken til Tidens Tempel. – Jeg respekterer dem for mye til det.
– Kødder bare… Ahmeron klemte henne hardt inntil seg og holdt, helt til hun ynket seg. Først da slapp han det harde, men kjærlige grepet. – Jeg elsker deg.
– Jeg elsker deg også, sendte Leyhla og gliste bredt. Det var et ekko fra en annen tid. Fra fire hete soldater og en kåt heks. Ahmeron bet henne i nakken. – Jeg prater med Coronus først og avlegger rapport til Meriofus etterpå.
Nå fløt det lekne tåkedotter over alt. I samme øyeblikk som klærne umerkelig dekket de to nakne kroppene på hesteryggen, forsvant også Stjernas tøyler. En liten, mørk skikkelse vimset mellom de stødige bena på hesten, og Leyhla smilte glad da Lusifer mjauet velkomsten opp mot henne.
– Hopp da, tenkte hun og holdt armene ut for å ta imot den brune, tigerstripete katten da han jumpet opp, og ble sittende og balansere foran henne det siste stykket fram. Han nøt fire hender som klødde og klappet mens de alle tre vugget bedagelig fram og tilbake på hesteryggen, inntil Stjerna stoppet ved foten av den lange marmortrappen opp til Tidens Tempel. De så opp på det store byggverket og følte like stor ærefrykt hver eneste gang. En enorm, vakker katedral med tårn og spir og bueganger, med utallige små vinduer og glugger, og vakre figurer på veggene. Den lange marmortrappen endte ved en enorm eikedør. Ahmeron svingte seg ned fra hesteryggen først, og hjalp Leyhla ned mens hun holdt en malende, durende Lusifer i armene. Egentlig var det ikke nødvendig å hjelpe henne, men han likte å være galant ved Tidens Tempel. Stemningen foran den praktfulle bygningen innbød til både ærefrykt og ridderlighet, selv for en demon. Lettet fra sine hete ryttere luntet Stjerna videre i retning den uunnselige stallen på baksiden av Tidens Tempel.
Leyhla betraktet det vakre ansiktet til sin sjelevenn. De høye kinnbena, det smale skjegget rundt munnen og på haken, det bustete, halvlange håret og de smale leppene som hun elsket å kysse. Men det var øyene som var det mest fengslende. Som grønn jade skinte de mot henne under øyenbryn som skrådde svakt oppover mot tinningene, og kjærligheten glitret i blikket hans.
Hun slapp katten ned og sammen gikk de tre opp den lange, solide trappen. Lusifer vimsende hit og dit med halen glad rett til værs, og Ahmeron med armen lett om Leyhlas skuldre.

Legg igjen en kommentar