Denne novellen er vist 4818 ganger.
– Sommerfugl, hva er i veien? Ahmerons stemme lød i tankene hennes, den krevde bekymret et svar. – Leyhla?
Fuglene kvitret i treet over henne der hun satt sammenkrøpet og gråt lydløst. Kroppen skalv. Hun hørte ikke at Ahmeron kom, merket det ikke før han varsomt la en hånd på ryggen hennes. "Leyhla? Hva er i veien?"
"Jeg… jeg vet ikke…" hvisket hun.
"Gjorde hun deg vondt?" Ahmeron sank ned ved siden av den gråtende heksen, tvang henne til å se på ham. "Vær så snill, si hva det er."
– Hun gjorde ingenting galt. Leyhla så på ham med triste øyne, før hun gjemte ansiktet i hendene. Ikke i skam, men i fortvilelse og forvirring. – Jeg var så tent, Ahmeron. Så kåt og spent og forventningsfull.
Ahmerons hender strøk henne på ryggen. Det varmet, beroliget, det hjalp. Men forvirringen satt dypt.
– Hvorfor må alle lyster leves ut, Ahmeron? Hvorfor kan jeg ikke være tent på noe, og la være å prøve det? Å elske med Torild… det ble feil. Helt feil, for du var ikke der. Jeg kan ikke gjøre noe sånt uten at du er der, og jeg kan ikke dele deg med en annen jente… Hun gjemte ansiktet i hendene og gråt sårt. – Det ble så feeeeiiiil…
– Det er min skyld, tenkte Ahmeron angrende og holdt hardt rundt henne med blanke øyne. Han hadde en klump i halsen som ikke forsvant samme hvor mye han svelget. – Min skyld. Hva vet vel jeg om mennesker og lyster, om fantasier og utlevelse? Jeg er jo bare en demon… Tilgi meg, Sommerfugl. Jeg trodde… jeg visste ikke…
– Jeg visste ikke, jeg heller, svarte Leyhla i tankene, hun orket ikke snakke for stemmen sviktet. – Jeg trodde på deg, stolte på deg. Stolte på meg selv da jeg trodde jeg ønsket å elske med mitt eget kjønn. Vi lærte vel noe, begge to. Hun så opp på Ahmeron, som straks tørket kinnene hennes rene for tårer. – Om jeg skulle få lyst til å forsøke igjen, så er det mitt valg. Skjønner du? MITT valg.
– Jeg lover. Jeg blander meg ikke mer. Han klemte henne hardt og kjærlig inntil seg. – Jeg vil ikke miste deg…
– Du mister meg ikke, Kjæresten. Ingen skade er skjedd.
– Er du sikker? Ahmeron strøk henne over kinnet mens han så ømt på henne. – Helt sikker? Leyhla svarte ikke. Det satt fremdeles i, følelsen av å møte veggen og ikke kunne trekke seg av hensyn til Torild. Hun så inn i Ahmerons grønne kjærlighet og kjente at hun myknet innvendig. Så smilte hun svakt.
– Helt sikker. Ingenting som ikke din kjærlighet kan reparere.
Da Ahmeron kysset henne ømt, søkte han i Leyhlas sjel og følte hennes sannhet. Det sprengte på i brystet av kjærlighet mens han flettet fingrene i håret hennes og lot det gli mellom fingrene. Gang på gang kysset han henne, små, lette, tandre kyss, før han lot seg drukne i det perlegrå havet av følelser.
– Demoner har ingen fantasier, tenkte han. – Ingen tenninger som vi dveler med å leve ut eller ikke. Det er like naturlig som å puste. Trenger du å ta et åndedrag for å fortsette å leve, så gjør du det. Trenger du å forføre en skamfull kvinne for å hente styrke, så gjør du det. Er virkelig mennesker og demoner så forskjellige?
– Jeg føler meg helt splittet, tenkte Leyhla sliten. – Jeg hadde forventet den samme tenningen som i torturkammeret sammen med Sunniva. Hvorfor var det så spennende da? Hvorfor følte jeg ikke den samme sjelelige splittelsen da som nå, når jeg smakte på henne og hun smakte på meg? Jeg var jo så kåt på dette, og så ivrig på å prøve. Hun så fortvilet på Ahmeron som strøk henne over håret. Han kammet noen løse lokker vekk fra ansiktet hennes og kysset pannen lett.
– Kanskje situasjonen var annerledes? Den gangen var du jo ute etter å hjelpe Sunniva. Det var ikke akkurat din legning å være med på en såpass rå orgie med tøffe, hardhjertede knekter heller, sendte han. – Allikevel skrudde du bryteren på for "lyst" og tente på situasjonen. Kan det ha noe å si?
– At jeg tvang det fram fordi det var nødvendig? Leyhla så på sin forståelsesfulle elsker og sjelevenn, og forsøkte å tenkte klart og huske. – Jeg bestemte meg for å nyte det som skjedde, ellers hadde vi aldri klart å overliste knektene og stikke av fra torturkammeret… det trodde jeg i alle fall da.
– Og tenningen for ditt eget kjønn vedvarte i kjølvannet av den opplevelsen?
– Jeg vet ikke… Det var pirrende å fantasere om det, og tenke på det etterpå. Det husker du jeg innrømte da vi red tilbake til Tidens Tempel igjen. Det eneste jeg er sikker på, er at det føltes feil sammen med Torild. Kåtheten forsvant midt i seansen, da det egentlig skulle vært mest pirrende og hett. Jeg mistet all lyst. Og det var ikke Torilds skyld. Hun er jo flott. Det var meg det var noe galt med.
– Hvorfor stanset du ikke da du følte at det var noe galt, da? spurte Ahmeron rolig.
– Bare for å ødelegge nytelsen for Torild også?
– Så du fortsatte for hennes nytelse, på bekostning av din egen?
– Jeg ville ikke at hun skulle vite det, sa Leyhla og sukket mens hun la hodet inntil Ahmerons trygge, sterke brystkasse. Hun hørte hjertet hans slå. – Jeg ville bare bringe henne til topps, jeg trengte jo ikke å ødelegge for begge to.
– Og hvorfor måtte du bringe Torild til topps?
– Fordi… Leyhla rynket brynene og tenkte igjen. Hun mintes følelsen av en brennende sjel. Bare tanken var nok til å få pusten til å gå litt fortere. Ahmeron merket det, men sa ingenting. Han holdt bare rundt henne og ga henne den støtten han trodde hun ønsket. Han kunne ikke tatt mindre feil, eller gjort noe mer rett. "Fordi… jeg trengte det…" Stemmen var hul, og så lav at hun nesten hvisket. Langsomt rant vissheten over henne og hun trakk pusten dypt. "Å gud…" Hun så fortvilet opp på Ahmeron. "Blir demonblodet sterkere? Er det det som skjer?"
"Kanskje din menneskelige sjel er bifil, Sommerfugl," sa Ahmeron kjærlig med den mørke stemmen sin. "Husk at Ronia og Jarek lagde litt av en blanding da de uvitende lagde deg. To fullstendige ytterpunkter. Som å blande ild og vann, eller kaldt og varmt. Hvis demonen i din sjel er fullstendig hetero, er det ikke rart at du sloss mot deg selv og blir splittet."
"Men hvorfor tente jeg på det da jeg "måtte"?" spurte Leyhla forvirret.
"Dette er bare ren gjetning, men kanskje den menneskelige delen av sjelen din blir sterkere når du følger hjertet ditt? I en presset situasjon virker det som om menneskeblodet bruser sterkere og tar over styringa. På den måten blir også den bifile delen av deg sterkere, så du er i stand til å nyte ditt eget kjønn når du "må"."
"For andre ville det høres ut som det rene schitzofrene galskap," smilte Leyhla humørløst. "… men det lyder helt logisk for meg."
"Og hvis du skal prøve ut den bifile legningen kun for begjærets skyld, da er det demonblodet som bruser sterkest, og da blir det innvendig kaos fordi demonen i deg slett ikke er interessert i jenter." Ahmeron smilte bredt og lo mykt. "Det var litt av et sjelelig puslespill."
"Og hvis det er slik, så var det ikke rart at jeg tente på Sunniva i den situasjonen jeg var i da. Jeg brant jo etter å hjelpe henne å unnslippe å bli brent på bålet som heks. Og kanskje det var derfor jeg klarte å være utro mot deg når jeg måtte, også."
"Utro? Du har da ikke vært utro." Ahmeron smilte skjevt og strøk pekefingeren nedover neseryggen hennes. "Har du rota med huet ditt igjen, nå?"
"Nei… jo…" Leyhla så skamfull ned i bakken. Ahmeron kjente et støt av lyst i magen og lysken, men behersket seg og fortrengte det. Leyhlas skam var ikke sterk nok til å gi ham full tenning, og det var ikke sex hun trengte nå. "Jeg tenker på den gangen Char og Omel hadde sendt oss inn i vår sjels mørkeste dyp, og jeg måtte gi Maroli krefter etter at han hadde hjulpet meg tilbake til livet." Hun gløttet fort på demonen sin, fullstendig klar over at han hadde følt det lille stikket hennes av skam, og like klar over hva det gjorde med ham. "Du kan kalle det hva du vil, men jeg var utro. Jeg tror ikke jeg ville klart det, om det ikke var fordi jeg måtte, for å redde deg." Blikket ble mykere, de grå perlene glitret mot ham. "Det føles som enda en brikke har falt på plass i sjelen."
"Har du fremdeles ikke tilgitt deg selv for det der?" Ahmeron strøk henne på ryggen. "Så mange ganger som vi har delt nytelse med Maroli etterpå, og alle de oppdragene du har hatt alene for gutta i Tidens Tempel, og så har du fremdeles problemer med det som skjedde mellom deg og Maroli?" Leyhla smilte mykt.
"Ikke nå lenger. Ting har endelig falt på plass. Etterpå, sammen med Maroli, da var jo du også med på det og det føltes ikke som utroskap. Vi gjorde det sammen. Og oppdragene for Tempelvokterne var jo nødvendige for å få bli i Tidens Tempel. Dessuten hadde jeg din fulle velsignelse. Men hadde det ikke vært for at jeg måtte elske med Maroli alene den første gangen for å redde deg, så hadde jeg aldri klart å tenne på Maroli, for utroskap er ikke min legning i det hele tatt. Verken som demon eller menneske."
"Mennesket i deg visste hva du måtte gjøre og demonen hjalp begjæret fram. Er du roligere nå?" Ahmeron strøk den ene armen hennes mens han holdt kjærlig rundt henne med den andre. Han kjente Leyhlas nesetipp kile mot halsgropen. Hun smilte lunt.
"Tjaaa, det spørs."
"Åssen da?"
"Det spørs åssen rolig du mener, det," smilte Leyhla og strakte ut tungen. Ahmeron trakk pusten brått da hun såvidt berørte halsgropen. "Jeg er i hvert fall beroliget." Leppene kilte mot huden mens hun snakket, før hun såvidt smakte på ham igjen. "Ved hjelp av dine utrolige konklusjoner, Kjæresten. Men rolig? Langt…" Flere små kyss dekket det ene kravebenet mens Leyhla smøg en fot over Ahmerons lår. "… i fra." Hun strøk ham kjælen over skuldrene, befølte det ru stoffet i trøya nedover brystkassen mens hun så ham i de nydelige, jadegrønne øynene. Kjærlig og begjærlig. – Langt i fra.
– Mitt lille mirakel, sendte demonen ømt med en stemme som var skurrete og full av følelser. Han strøk lårene hennes fraværende mens han stirret henne i øynene, han kunne ikke se seg mett på de vakre, grå, funklende perlene. Brystkassen svulmet og halsen snøret seg. – Mitt jævla unikum av en kvinne. Faen, du er nydelig!
– Det er du som gjør meg slik, sendte Leyhla kjærlig tilbake og strøk hendene oppover brystkassen igjen. Hun visste at han forsøkte å dekke over de skremmende sterke følelsene med røffe ord, noe som fikk kjærligheten til å sprenge innvendig. Fingrene gled lett over halsen hans, så Ahmeron stønnet da gåsehuden bølget som vind over en gullmoden kornåker.
– Nei, Sommerfugl. Du trenger ikke meg for å være unik. Han strøk henne over hoftene og holdt rundt livet bare for å nyte å kjenne hvor slank og nydelig hun var. – Du er deg selv, og du er den sterkeste jeg vet om, samme hvilket blod som bruser. Leyhla lente seg nærmere og Ahmeron strøk håret hennes vekk fra ansiktet for å se henne i øynene, for å kunne kysse henne, og se det vakre ansiktet som han elsket så høyt.
– Og hvilket blod tror du det er som bruser nå?
– Det rette, smilte demonen besk og tok imot leppene hun bød ham. – Samme hvilket blod det er, så er det definitivt det rette blodet, lille heksa mi.
– Skal jeg skamme meg litt mer, eller klarer du å tenne likevel? Leyhla lot tunga gli lat rundt hans i et dovent kyss. Da hun trakk tunga til seg, fulgte hans etter.
– Hva tror du? sendte han med smilende tanker.
– Jeg bare spør, jeg.
– Så kjenn etter, da vel…
De lekne fingrene gled nedover og etterlot halshuden med usynlige, brennende striper fra de lette berøringene. Hun strøk nedover brystkassen, til magen, gled ut på hver side og smøg seg under kanten på trøya. Hun måtte dra litt i trøya for å få dem fram, den lå klemt under henne der hun satt skrevende over lårene hans. Blomsten hadde allerede åpnet seg, halvnaken som hun var. Det dunket i takt med pulsslagene der nede. Av og til trakk musklene seg sammen i spenning når nervene sitret. Buksene lå igjen hos Torild, men hun trengte dem ikke nå. Fingrene fant lærreimen som holdt Ahmerons bukser oppe, og øyeblikket etter var knuten åpnet og hendene innenfor.
Ahmeron stønnet lavt mot Leyhlas myke munn da fingrene hennes fant svaret på spørsmålet hennes. Ingen grunn til å skamme seg her, nei, for Ahmeron var hard nok som det var. Hun smilte mot munnen hans og dro fram den lille demonen – som ikke var så rent liten. Den var faktisk ganske stor… akkurat litt for passe stor for Leyhla. Hun stønnet lavt selv da hun grep rundt ham og dro skinnet langsomt, litt opp, litt ned. Gud! som hun elsket å kjenne den jernharde viriliteten mot håndflaten mens hun dro huden over. Den andre hånden lukket seg rundt det harde hodet, etter at hun hadde skjøvet forhuden helt opp og over. Mellom begge håndflatene rullet hun forsiktig det følsomme hodet mens hun kysset ham stadig like dovent. Men pulsen slo ikke fullt så lat lenger.
Ahmerons hender hadde forlengst funnet veien under trøya hennes, og lukket seg rundt brystene. Etter den skuffende opplevelsen med Torild sanset han at hun trengte litt hardere behandling. Den slags kjærlighet bare en demon kan gi. Han klemte de to myke kvinnelighetene mens knoppene stivnet mot håndflatene hans og Leyhla stønnet. Det begynte å bli mer og mer vanskelig å holde underlivet i ro. Hun tvang seg til å sitte stille isteden for å stille seg på knær, skyve underlivet fram og spidde seg selv slik hun brant etter akkurat nå. Med et fort grep dro hun trøya av seg så hun ble sittende naken over Ahmerons lår. Han var ikke sen da brystene hennes ble blottet. Hendene presset dem sammen så knoppene nesten berørte hverandre, så han kunne ta dem begge i munnen. Han sugde seg fast, bet lett i dem, rullet tunga hardt rundt og stønnet da de stivnet enda mer under behandlingen hans. Å gi henne nytelse var en nytelse i seg selv!
Det sitret i staven under Leyhlas deilige fingre. Hun kilte ham lett opp og ned, over hodet, rundt og ned igjen, lot fingrene løpe som over en harpe med strenger av luft. Helt ned til steinene, hvor huden trakk seg ukontrollert sammen da fingrene gled lett over. Nerver og muskler spasmet seg svakt i nytelse og han stønnet igjen mens hendene knadde de myke brystene hardt, uten å bli for hardhendt.
Da Leyhla skjøv underlivet fram, kjente han våtheten mot undersiden av lemmet og stønnet hjelpeløst igjen, så hun kjente den varme pusten hans mot brystene. Den ene hånden hennes lå på oversiden og presset hardheten mot en duggfrisk, sitrende lilje. Den andre strøk ham i nakken og tok et godt tak i det sorte demonragget. Opp og ned førte hun underlivet, gned seg selv mot det fristende jernet og fikk det samtidig til å koke i Ahmeron.
– Nå slutter du med det der, ellers går det galt, tenkte han, ør i hodet av pur nytelse.
– Ja, og så da? ertet Leyhla med begjæret dunkende i kroppen. – Du er jo demon, du mister ikke hardheten uansett. Hun lo mykt, presset ham hardere mot kjønnet og løftet underlivet såpass langt opp at hodet kom i berøring med hennes sitrende punkt. "Åh," utbrøt hun da det rykket svakt i kroppen ved fornemmelsen. Hun fortsatte å gni ham mot seg selv mens demonen begynte å stønne høyere, og mer langtrukkent.
– Leyhla, det… koker over om du fortsetter.
– Lover du? Leyhla presset ansiktet hans hardt mot brystene så hun kunne kjenne den tynne skjeggstripen klø, gned underlivet mot den deilige hyrdestaven og la hodet bakover med øynene lukket i nytelse. Hun hørte Ahmerons fortvilte stønn, mens den hete pusten fikk gåsehuden til å fosse nedover brystkassen hennes da han kom.
Ahmeron krummet ryggen og klemte brystene hardt i ørske mens Leyhla økte trykket og farten litt. Det var spennende å vite at han ikke klarte å holde igjen fordi hun var for deilig, for god! En jublende skjelving gikk gjennom kroppen hennes, hun kunne føle hans utløsning mens det rykket svakt i stammen som hun holdt rundt, og Ahmeron skalv hjelpeløst. Da hendene gled ned fra brystene og falt til ro rundt korsryggen, så han opp på henne med et fandenivoldsk blikk. Hun smilte ertende mot ham uten at begjæret i øynene hennes forsvant. Leppene fant Ahmerons igjen, og kysset ham sugende.
"Hva faen er det du gjør?" mumlet han knurrende mot munnen hennes og flirte bredt. "Sa jeg ikke at du skulle slutte?"
"Jaaa," smilte hun tilbake mellom en rekke små kyss, mens spenningen dunket i kroppen. Ahmeron grep plutselig rundt livet hennes og skjøv henne ned i gresset. Der snudde han henne på magen og la seg tungt over.
"Du fortjener en omgang juling, lille heks," hveste han i øret hennes. Forbauset merket han den svake skjelvingen som gikk gjennom Leyhlas kropp, og følelsene som ordene hans frambrakte.
"Jeg har ikke gjort noe galt," sa hun, andpusten av begjær.
"Ikke det? Er det ikke galt å gå mot min vilje?" Han tvang bena hennes fra hverandre. Leyhla forsøkte å klemme dem sammen, og stønnet av opphisselse da knærne hans skjøv hennes knær langt fra hverandre. Så stilte han seg på knær og så ned på den nakne ryggen, og den avventende baken hennes. Leyhla kjente blikket hans og skalv av lyst. Hjertet dunket hardt mens hun krafset med fingrene i gresset, hun klarte ikke holde kroppen helt i ro.
"Det er ikke du som bestemmer," hvisket hun prøvende og stønnet høyt da han tvang henne opp på alle fire. Han tvinnet det lange, sorte håret rundt en hånd og holdt hardt.
"Hva sa du?" Stemmen, så mørk at det lød som et dempet knurr fra et dyr. Leyhla skalv. Dette var nytt, spennende… forbauset merket hun at hun likte behandlingen.
"Jeg sa… at det ikke er du som bestemmer…"
Med et saftig klask traff håndflaten hans den ene rumpeskalken, og etterlot seg et rødt, brennende varmt merke. Det sved. Leyhla stønnet jamrende. Varmen spredte seg langsomt utover og fikk den vare orkideen til å sitre intens.
"Hvem er det som ikke bestemmer?" Ordene ble sagt med en skjult utfordring, setningen med en forventning om protest fra hennes side. Leyhla stønnet hjelpeløst.
"… du!"
"Hva med meg?"
"Du bestemmer ikke." Et kort rop unnslapp da klaps nummer to kom. Ahmeron bet tennene sammen, faen som det sved i håndflaten. Han kjente en ny skjelven renne gjennom Leyhla mens hun jamret seg og svaiet ryggen av kåthet, så stussen ble strammere. Den andre skinken brant like rød og kjønnet gapte glinsende vått og fristene mot ham, som en invitasjon. Det var et vakkert syn som fikk det til å verke i staven, den var like hard fremdeles. Han bet tennene sammen og fortrengte lysten til å ta henne med det samme.
"Hvem er det som ikke bestemmer?" gjentok han rolig og strøk henne fra den ene skalken, over halebeinet og til den andre skalken med rolige, avventende bevegelser.
"Gi nå faen i det," mumlet Leyhla skjelvende. "Slå meg mer!"
Brennhete, sviende klaps mot sitrende, rødflammet hud. Varmen spredte seg til hele den dampende blomsten mens Leyhla klynket og jamret seg for hvert slag. Ahmeron hadde sluppet håret hennes og strøk den stadig varmere skinken med venstre hånd, mens han ga henne et nytt klaps med den høyre. Så strøk han med høyre mens han ga et nytt klaps med venstre. Han kjente hennes begjær, følte det mot sjelen. Det brant sterkere enn på lenge og gjorde ham svimete i hodet. Å se på den stadig varmere, rødere enden hennes og føle hennes uforbeholdne lidenskap bygge seg opp, det ble for mye for ham. Han klarte ikke å holde lenger, det var som om Leyhlas utløsning bygde seg opp i ham.
Med et dyrisk knurr rente han manndommen dypt inn i heksa si. Hun skrek brått av nytelse, så uventet som han stanget inn. Nå tvinnet han håret rundt den ene hånden igjen, mens han la den andre over halebeinet med tommelen ertende over rosen. Hoftene pumpet hjelpeløst i rasende fart, han hadde for lengst mistet kontrollen over den delen av kroppen. Demonen kjente Leyhlas skjedemuskler trekke seg urytmisk sammen og visste at det rant over for henne nå. Gleden jublet gjennom ham, sammen med enda en utløsning som fikk Leyhla til å jamre enda høyere da hun følte den mot sinn og sjel. Hun sank sammen i albuene, sank enda lenger ned, fullstendig kraftløs av den harde orgasmen. Knærne sviktet også, og Ahmeron klarte ikke å holde henne lenger da han selv sank sammen og presset henne ned i gresset. Andpusten, totalt tilfredsstilt og lykkelig. Hendene presset seg under og rundt den slappe kvinnekroppen i en kjærlig omfavnelse, med armer som skalv av følelser.
– Du bestemmer, tenkte han ør mens han gispet etter pusten. – Du!
– Nei, smilte Leyhla og pustet ut. – Vi bestemmer, begge to.
– … hvis du sier det, så!
Da de slentret rolig tilbake til langhuset, så de at Magne hadde kommet tilbake. Han sto og flådde noen harer, og langs veggen hang døde ryper og godgjorde seg. Snarene hadde visst gjort nytta si. Leyhla smilte til ham og rødmet lett mens hun gikk inn i langhuset for å få på seg resten av klærne. Det var ikke særlig tvil om hva de to hadde gjort ute i skogen men Magne smilte bare tilbake, glad for at det så ut til at paret trivdes.
"Kan jeg hjelpe til med noe?" spurte Ahmeron og angret seg i samme øyeblikk. Å dra skinnet av døde dyr tiltalte ham ikke. Magne så blikket han sendte harene og skjulte smilet.
"Neida, det går bra." Han hørte det ikke, men visste at "Arild" pustet rettet ut. "Har dere vært lenge i skogen?"
"Neida." Ahmeron satte seg på en tykk stokk som tydeligvis lå der for den hensikten. "Jeg slapp ut kyrne og satte hesten i innhegningen. Stjerna er vant til å holde seg i nærheten, så hun går løs."
"Stjerna?" Magne la et hareskinn til side og rotet nedi en sekk for å finne en ny hare å flå.
"Ja, hesten vår."
"Dere kan godt låne Gnist og ri en tur, om dere ønsker det," sa Magne. "Vi hadde to hester, men den ene døde. Derfor er det seletøy og sal for to hester som henger inne i fjøset. Men dra ikke for langt. Jeg møtte andre jegere da jeg var i skogen, og de fortalte at det er sett jotner i området."
"Jotner?" Ahmeron rettet ryggen vaktsomt. "Er det normalt?"
"Nei. Jeg har aldri sett noen. Det merkelige er at disse jotnene var visst utrolig vakre."
"Vakre?" Ahmeron rynket brynene mens et stikk av uro spredte seg i magen. "Jeg trodde at jotner var stygge, jeg. Feite eller skinnmagre med uflidd hår, vorter og horn i panna og sånt."
"Det stemmer," nikket Magne bekreftende og så på Ahmeron. "Men disse jotnene var vakre. Grønne i huden, ja. Men vakre."
"Grønne?"
"Som et friskt grantre, ble det sagt."
"Er du sikker på at det var jotner, da?"
"Hestene de red, hadde rovdyrtenner og røde, onde øyne." Magne så alvorlig på Ahmeron. "De var onde dyr, Arild. Jeg vet ikke om det betyr noe, men for å være på den sikre siden tror jeg at dere skal holde dere i nærheten." Ahmeron nikket langsomt.
– Leyhla, sendte han idet hun kom ut igjen, nå med buksene på. – Jeg tror vi har problemer. Hun gløttet på ham og kjente det samme stikket i magen som han hadde kjent.
– Hva slags problemer?
– Jeg tror noen har sett demoner i skogen.
– Nei! Hun så på Ahmeron med et skrekkslagent blikk mens hjertet sluttet å slå, i alle fall kjentes det slik ut. Metallsmaken i munnen var smaken av skrekk og magen snørte seg sammen i en hard knute av redsel. – Ikke si det.
– Magne forteller om vakre jotner, grønne i huden… Sommerfugl… Ahmeron lukket øynene og bøyde hodet mens han sukket dypt, han så sliten ut. – Jeg tror ikke det er noen tvil. De kommer til å finne oss. Igjen.
– Ikke hvis vi finner dem først… Da Ahmeron hevet blikket og så på Leyhla, var ansiktet hennes mørkt. Skrekken var overmannet av raseri og rettferdig harme. Hun gikk bort til ham og satte seg på stokken mens han la armen rundt henne. Magne fortsatte å arbeide med harene uten å vite noe om deres private samtale. – Jeg er lei av å være redd. Hvorfor faen kan de ikke la oss være i fred? Hun bet tennene sammen så kjevemusklene dirret. – Hvis vi ikke gjør noe, kan det hende at de lar det gå ut over Torild og Magne, før de forsøker å ta knekken på oss igjen. Jeg akter ikke å sitte og vente slik som sist. Kjæresten… Hun så ham besluttsomt i øynene. – Det er ikke sikkert Maroli kan hjelpe oss neste gang.
Magne samlet sammen de flådde harene og gikk inn med dem uten å ane hva skjebnen hadde i bakhånd for ham. Og skjebnen var ute i skogen, forkledd som vakre jotner…
