Kapittel 7

Denne novellen er vist 3867 ganger.

Det var et lite langhus Torild ledet dem til. Ahmeron spekulerte litt da han så deres nye hjem. Lengderetningen av langhuset var plassert slik at den mest vanlige vindretningen traff møneveggen, og det var i denne enden av huset fjøset var plassert.
– Har de ikke fjøset for seg selv? sendte han. Leyhla smilte.
– Vikingene bygde langhusene sine slik, for da virket fjøset som et sentralfyranlegg. Varmen fra dyrene blir ført med trekken til den delen av huset hvor folkene oppholder seg
– Jaha, og lukta da?
– Lukta? Leyhla fulgte etter Torild inn den lave tredøra. – Har du noe imot lukta fra kyr og hester, Ahmeron?
– Neida, bevares… det er dritten jeg ikke liker.
"Dere kan slippe hesten inn i fjøset," sa Torild og pekte på døra i enden av langhuset. "Vi har to kyr og en hest, så hesten deres skal ikke være ensom. Katten skal selvfølgelig bli med inn i langhuset." Hun smilte ned til Lusifer, som for lengst hadde sjarmert seg inn i hennes hjerte.
"Hvordan går det, da?" spurte Ahmeron bekymret. "Kanskje den andre hesten ikke tolererer en annen hest?"
"Vi får se…"
Torild åpnet døra og gikk inn. Leyhla ledet Stjerna inn og entret stummende mørke. Hun fikk synet gradvis tilbake etter hvert, da svakt lys sivet inn mellom sprekker i veggen mot stua. Hun så lettet at det var en ledig bås der inne. En sort og hvit nordlandshest med stri, lang man sto i en annen bås, og i en tredje, større bås sto to brune kuer og betraktet dem uinteressert. Hesten spilte opp neseborene og så mer enn interessert ut da en ny hoppe kom inn i stallen. Stjerna var litt større enn nordlandshesten, men lignet i kroppsbygningen. Hun løftet hodet mens hun spisset ørene og så interessert på den fremmede hesten. "Dette er merra vår, Gnist," sa Torild med et lite smil. Leyhla lo svakt.
"Selvfølgelig, hva ellers kan man kalle en hest, enn noe som lyser opp på himmelen." Hun smilte til Torild. "Hun er nydelig. Jeg tror hun og Stjerna kommer til å oppføre seg pent her inne, bare de får vent seg til hverandre." Leyhla tok seletøyet av Stjerna, og teppet og salvesken som lå over ryggen.
"Stjerna er også fin," sa Torild. "Jeg liker den rødbrune fargen mot lysegul man. Der er det høy…" Torild rakk knapt å peke før Ahmeron hadde tatt hintet. Han lempet en haug inn i Stjernas bås, og hesten begynte takknemlig å spise med det samme.
"Hun var visst sulten," sa han mykt og kjente omsorgen røre seg i brystkassen.
"Dere er sikkert sultne, dere også," sa Torild vennlig. "Og far lurer vel på hvor jeg er. Kom." De gikk ut av fjøset og rundet hjørnet, hvor hovedinngangen var. Torild åpnet døra og viste dem velkommen inn.
"Far, vi har fått gjester," sa Torild og lukket døra bak dem.
Det tok litt tid å venne seg til det sparsommelige lyset i hytta. Det eneste lyset kom fra ildstedet midt på gulvet. Ute hadde skumringen begynt å senke seg, og gluggene var stengt for natta. På en benk langs veggen satt en mann med like blondt hår som Torild, like blå øyne og med et tykt skjegg i samme farge som håret. Han reiste seg og kom bort til dem.
"Det var Tor som ba oss hjelpe dem," forklarte Torild. "De er hans venner."
"Venner av Tor er også mine venner," sa Torilds far. "Jeg heter Magne. Vær velkomne, venner." Ahmeron bøyde hodet lavt til takk, slik som Leyhla gjorde. Men Magne var ikke snauere enn at han ga dem en varm klem, begge to, så de riktig følte seg velkomne.
"Arild og Ellen takker dere for velkomsten, Magne," smilte Leyhla vennlig og så inn i de snille øynene hans. Rynkene hadde for lengst satt sine spor etter et liv med sorg og savn. Hun likte umiddelbart den milde mannen og følte et stikk av medlidenhet. Så sterk, stilig og mandig, og allikevel hadde han kommet over smerten, og valgt å leve alene og oppfostre datteren under savnet av Torilds mor.
Magne viste dem til en bred sovebenk på den andre siden av ildstedet, hvor Leyhla la fra seg Stjernas teppe og salveske. Hun kjente nå at det hadde vært en lang dag tross alt, og var takknemlig da de kunne krype ned i soveskinnene etter et deilig måltid med spekemat.
Nakne lå de under skinnfellene og Leyhla følte seg med ett så hjemme. Det skyldtes ikke bare Magnes uforbeholdne velkomst. Hun smilte.
– Det føles som om jeg er tilbake til den tiden da vi møttes, sendte hun. Lusifer hadde krøllet seg sammen i kroken ved føttene deres, og var allerede i drømmeland. De eneste lydene som hørtes, var Torild og Magnes jevne pust, og stadig knitring og spraking fra ildstedet som hadde blitt matet godt med ved for ikke å dø ut, inntil førstemann våknet og la på mer ved. – Hvordan trives du?
– Jeg trives alltid godt der du er, svarte Ahmeron. Han hadde den ene armen under hodet hennes og den andre rundt det slanke livet. Hun lå på siden med ryggen tett inn mot brystkassen hans, en trygg stilling. – Liker du Torild?
– Gjør ikke du? Leyhla mente ikke å bli på vakt, men Ahmeron merket med en gang at hun spente kroppen ørlite. Han kysset den nakne skulderen hennes.
– Jo, svarte han. – Som en venn. Hva med deg?
– Hva slags spørsmål er nå det, da?
– Ikke lat som du ikke vet hva jeg snakker om, Sommerfugl. Det er det samme som å lyve, det. Liker du Torild? Har du lyst på henne? Han ventet på svaret, men for en gangs skyld var Leyhlas tanker tomme. Hun visste ikke hva hun skulle svare ham. Han følte hennes forvirring og strøk den myke magen varsomt. – Du trenger ikke å svare meg, Leyhla, så lenge du er ærlig mot deg selv når du må svare dine egne spørsmål. Han merket at hun sukket, og smilte beskt i mørket. – Lover du?
– Jada, din masdemon.
– Jeg må jo mase, ellers kommer du ingen vei. Du er såpass menneskelig. Hånden hans gled opp til et nakent bryst og la seg til ro rundt. Ikke for å hisse opp, han merket hvor sliten hun var. Det var deilig å bare ligge sånn og kose også, selv om han hardnet. Noe annet var umulig når han lå tett inntil heksa si. Leyhla smilte da hun kjente noe hardt og velkjent dytte mot baksiden av låret. Hun løftet foten og lot ham smette imellom. Det kilte svakt mellom bena, men ikke sterkt nok til å tenne kroppen fullstendig.
– Jeg orker ikke å tenke så langt akkurat nå, sendte hun og lukket øynene. Det føltes trygt og godt ut å ligge med hele baksiden av kroppen dekket av Ahmeron. Han bekjempet fristelsen til å skyve hoftene litt fram og tilbake, for å nyte sin plassering mellom lårene hennes. Nytelsen ville bli større hvis han ventet til begge to hadde lyst. Leyhla smilte igjen, hun visste nøyaktig hva han følte og tenkte akkurat nå.
– Er du for trøtt til å bare ligge og ta imot, da? sendte demonen håpefullt. Stemmen som lød i Leyhlas tanker var mørk og suggerende, og fikk strenger i henne til å dirre svakt.
– Din luring.
– Hmmm, vet det…
– Hva tenker du å gjøre, da?
– Bare kose litt med deg. Hånden som lå rundt brystet trakk seg litt unna og fingrene fulgte den runde, frodige formen helt ut til tuppen, hvor de stanset for å la den rulle lett mellom to fingre. Leyhla stønnet lydløst, men Ahmeron hørte det i tankene. Han smilte fandenivoldsk, for han var i ferd med å få henne dit han ville. Det var jo bare rent for godt å ligge så nær henne, og som tortur å ikke kunne gi kroppen fred.
– Ja, så kos da, tenkte Leyhla mens tenningen rolig vokste under Ahmerons fingre og kyndige behandling. Tanken på å bare få ta imot, virket lokkende. – Gjør hva du vil, men gjør det stille. Jeg har ikke lyst til å vekke noen av dem den første natten vår her.
– Greit.
Han løftet selv opp benet hennes, så lemmet kunne komme lenger opp – helt opp til det varmeste stedet. Leyhla skalv innvendig og myknet av lyst. Hun klarte ikke hindre fingrene sine i å gli ned mellom bena og skille leppene, så lemmet hans ble liggende tett, tett inntil det mest ømfintlige punktet. Han var varm og hard, musklene i kvinnekjønnet trakk seg ivrig sammen ved tanken på at de var så tett inntil hverandre. Slik han lå nå, ble han fuktig på oversiden når nektaren begynte å sive ut. Pusten gikk litt fortere mens hånden hans vandret. Hun strakte ut den armen hun lå på, strøk armen som lå under nakken hennes og fant hånden hans, hvor fingrene flettet seg i hverandre i kjærlighetens grep. Den andre hånden hans gled over låret og enden hennes, før han holdt et godt tak rundt hoften og førte underlivet litt fram. Hun skalv igjen da lemmet gled mellom bena hennes, og gned samtidig mot klitorisen som lå så blottet og åpen mot hardheten.
– Koser du deg, Sommerfugl? sendte han intens, med en stemme som var ullen av kjærlighet og begjær. Leyhla fikk gåsehud av opplevelsen.
– Ja, smilte hun. – Det er deilig… Med den ledige hånden strøk hun over venusbusken og berørte det harde hodet så vidt. Ahmeron stønnet lavt og skjøv underlivet fram igjen, trakk seg litt tilbake og skjøv fram. Slik masserte han dem begge to i dovne bevegelser, og ga dem begge nytelse uten særlig mye strev. Det var latskapselskov, og det var deilig. Etter hvert begynte fornemmelsen å dukke opp i Leyhlas blomst, fornemmelsen av at det brant og ulmet søtt. Nervene rundt det stadig mer oppjagede punktet sitret kraftigere og nytelsen økte langsomt i styrke mens Ahmerons hofter jobbet like seigt. Våtere og våtere ble han, og selv det å beherske seg var en nytelse nå. Han kunne fått henne til å svaie ryggen litt og latt seg smette inn i den våte herligheten, men han ville at hun skulle komme først. Han ville kjenne væten strømme når det gikk for henne, ville høre hennes tilbaketrengte klynk av nytelse og kjenne kroppen skjelve svakt i overgivelse.
Ikke lenge etter måtte Leyhla gi seg hen og la det skje. Hardt klemte hun hånden hans hvor fingrene var flettet i hennes. Hun presset leppene sammen mens det gnistret i kroppen og bølgene begynte å slå i underlivet, før de fosset utover og spredte seg i kroppen så hver nerve sang og nynnet av jublende glede. Ahmeron kjente fuktigheten sive ut og fukte staven hans, og stønnet lavt mens hånden som holdt rundt Leyhlas hofte klemte så hardt at hun kanskje ville få blåmerker der etterpå. Dette var grensen, han klarte ikke å holde seg i skinnet lenger. Hoftene trakk seg litt ekstra tilbake, så hodet snuste på det våteste partiet. De myke leppene lukket seg kjærlig rundt ham, og så støtte han hoftene fram og gled inn i Leyhlas allerhelligste. Hun ynket seg mens hun forsøkte å ikke la lydene slippe ut. Musklene klemte rundt ham så det gnistret i Ahmerons hode. Håret reiste seg på hodet, i nakken, nedover ryggen fosset gåsehuden og i fingertupper og tær kjentes elektriske, små, deilige støt mens utløsningen rant gjennom ham. Han presset henne inntil seg, bunnet og stivnet der mens bølgene gjorde jobben sin i den stakkars demonens avhengige kropp. Halsen snøret seg for ikke å rope ut i nytelse og han holdt pusten, inntil bølgene dabbet av og ebbet ut som dovne dønninger på en sandstrand.
Han trakk seg ikke ut. Ble værende inni henne, selv etter at han hadde krympet og Leyhla klemte ikke musklene sammen for å jage ham. Pust og puls fant normal rytme, og hendene som strøk nå, de strøk ikke for å hisse opp.
– Det blir bare bedre og bedre, tenkte Ahmeron og kjente hvor nummen kroppen var etter den totale tilfredsstillelsen.
– Det er det som er kjærlighet, sendte Leyhla tilbake. Av stemmen hennes skjønte Ahmeron at hun smilte, og hun lød like fornøyd og psykisk mett som han følte seg.
– Takk for alt du har gitt meg, Sommerfugl. Han klemte hånden hennes, fingrene hadde fremdeles ikke flettet seg opp igjen. – Takk…
– Du også.
Innhyllet i en aura av kjærlighet sovnet de, tett inntil hverandre. De hadde til og med klart å elske uten å vekke Lusifer i fotenden!

"Du får ta fjøset i dag, Torild." Magne svøpte kappen rundt seg. "Jeg drar ut for å se til snarene jeg satte i går."
"Blir du lenge, far?" Torild skjøv grøtbollen vekk, nesten samtidig med Leyhla. Ahmeron var for lengst ferdig med frokosten. Han satt og så på de to jentene ved bordet, fascinert over hvor ulike og allikevel like de var. Han hadde for lengst været Leyhlas følelser, om hun ikke selv var klar over dem.
"Kanskje halve dagen har gått før du ser meg igjen." Han løftet hånden til hilsen før han gikk ut og lukket døra bak seg.
"Pleier dyrene deres å stå inne hele tiden, Torild?" spurte Ahmeron. Leyhla gløttet på ham og undret seg.
"Nei, vi slipper dem ut, stakkar" smilte Torild, takknemlig for at han brydde seg om de snille dyrene. "Kyrne går ikke sin vei og Gnist står i den lille innhegningen. Vi slipper dem ut den døra dere slapp hesten inn i går. Og så måker vi ut etter dem."
"Jeg kan gjøre det, jeg." Ahmeron reiste seg.
– Hva er det som går av deg? Du er ikke særlig glad i kumøkk, du? sendte Leyhla og fulgte ryggen hans med blikket.
– Jeg tenkte bare at dere to jentene ville være alene en stund.
– Nei! Ahmeron, kom tilbake, tenkte Leyhla sjokkert og fortvilet. – Vær så snill…
– Nå har du sjansen til å prøve, Leyhla. Han så skrått på henne uten å stanse. – Hvis du selv skal bestemme når, så skjer det aldri. Jeg kjenner deg nå.
– Vær så snill, jeg… vil ikke…
– Jo, det vil du. Ahmeron åpnet døra inn til fjøset. Stjerna og Gnist humret lavt og ei ku rautet halvhjertet i håp om å bli sluppet ut for dagen.
– Ahmeron, sendte Leyhla bedende mens det sank i magen hennes. Hun møtte det selvsikre blikket til demonen sin idet han snudde seg på vei inn til fjøset. – … Ik… ikke bli for lenge, da.
– Jeg blir akkurat lenge nok. De grønne øynene glitret ertende da han gled inn i fjøset og lukket døra etter seg.
Leyhla kjente en nervøs knute i magen og pusten begynte umerkelig å gå litt fortere. Hun merket i øyekroken at Torild så på henne.
"Far kommer ikke tilbake på en stund," sa hun rolig.
"Ikke Arild heller." Noe sank innvendig og kilte i magen da Leyhla hørte hva hun selv sa. Stemmen lød fremmed. Hun så etter Torild da hun reiste seg og la mer ved på ildstedet. Så snudde hun seg og så på Leyhla med uutgrunnelig blikk. Øynene glitret.
"Ellen…" Torild nølte, før hun smilte forsiktig. Så slo hun blikket ned. "Du vekker merkelige følelser i meg."
"Gjør jeg?" Leyhla hadde på følelsen at hun så på Torild med et skyldbevisst blikk. Det sitret i magen mens hun trakk pusten dypt.
"Ja…" Torild trakk fort på skuldrene og ble rød i kinnene. Det kledde henne godt, sammen med det skjeve, usikre smilet. "Det kjennes nesten som når jeg venter på et tordenvær. Som når jeg tenker på Tor og håper at han skal komme. Det kjennes…" Torild strøk hendene utenpå selekjolen, i runde bevegelser over magen. "Her…" Hendene gled litt lenger ned, inntil de stoppet hvilende over venusberget. "… og her." Stemmen var lav og brått skjønte Leyhla at Torild var like nervøs som henne. Hun så på jenta som var så ulik henne, som var like lys som hun var mørk. Allikevel var de så like akkurat nå. Leyhla smilte forsiktig, munnvikene bare gled opp av seg selv.
"Jeg kjenner det også sånn. Akkurat nå. Her." Hun strøk hendene over navlen og venusberget slik Torild hadde gjort, mens hun reiste seg og gikk bort til henne med langsomme skritt. Varmen fra ildstedet kjentes behagelig gjennom klærne. Når hun sto så nær flammene ble det nesten for varmt til å ha klær på, men behagelig til å være naken.
En forsiktig hånd ble strakt ut. Varsomt, skjelvende, så litt mer modig da sikkerheten fant feste hos en nysgjerrig sjel. Kinnet den strøk var varmt av rødme, av forlegenhet og nyoppdaget begjær. Et vart kjærtegn ble gjengjeldt, perlegrå øyne forsvant bak øyelokk mens lepper ble svakt adskilt i et stille stønn. Hånden, så varm, så myk. Da Leyhla åpnet øynene igjen, glitret et himmelblått blikk mot henne sammen med lyset fra en tvillingsjel.
– Sunniva! Leyhla kjente forbauset at det sitret brått i magen. Det føltes som et ekko fra en annen tid. – Går virkelig en sjel så langt tilbake? tenkte hun. Eller var det bare et bevis på at en sjel er tidløs? I motsatt fall var Sunnivas sjel ganske nyfødt i forhold til første gang Leyhla møtte henne. Men det visste ikke Torild noe om nå, der hun sto ved ildstedet i vikinghytta si og strøk Leyhla på kinnet. Vissheten om tidligere og framtidige liv var bare bevisst sjelen i det tidløse Tidens Tempel, når sjelen gjorde opp status for sitt sist levde liv.
Brått følte Leyhla seg ensom. Det føltes som et spark i magen. Alle mennesker i verden fulgte den samme banen. De levde, døde, kom til Tidens Tempel og gjorde opp status for livet sitt. Så etter en stund fikk de innblikk i sitt neste liv og deretter ble de født på ny, uvitende om sin sjels fortid. En evig sirkel, livets sirkel. Og her sto hun fullstendig utenfor, en hvileløs sjel, på grunn av demonblodet.
Det varte kun et lite øyeblikk, så ble tankerekken brutt av et nølende kyss fra myke lepper. Det sprakte iltert fra ildstedet mens Torild trakk seg tilbake med et lite smil om munnen. Hun gikk langsomt bort til sovestedet sitt, bøyde seg ned og grep tak i skinnene. Så kom hun tilbake til ildstedet og la skinnene utover. Tett inntil. Varmt og godt. Intimt. Da Torild begynte å kle av seg, fulgte Leyhla hennes eksempel. Hver bevegelse var tung av nervøsitet, men hva var hun egentlig nervøs for? Det gjaldt jo bare en ny nytelse, en ny opplevelse som hun hadde lengtet etter å få oppleve!
Det var Torild som førte an nå, hun var modigere når hun merket at de begge ønsket det samme. Hun grep Leyhlas hender og så henne i øynene mens hun kom nærmere. Leyhla så hvor tungt hun pustet, brystene løftet seg litt når hun pustet inn og så var hun plutselig så nær at brystene deres berørte hverandre. Torild så ned og førte overkroppen lett fra side til side, så hennes harde knopper strøk over Leyhlas sitrende rosiner mens Torild dro henne langsomt nærmere. Leyhla holdt pusten. Hun visste hvor hardt et demonkyss var, men også hvor vanvittig mykt og deilig det kunne være.
Torild la leppene mykt mot Leyhlas munn og kysset henne lett, så det sitret i heksens kropp av uvante følelser og spenning. Hun skalv og visste ikke om Torild merket det. Torilds hender strøk oppover Leyhlas armer så gåsehuden rislet i kjølvannet av de lette fingrene. De nådde skuldrene og gled ned til Leyhlas nakne bryst… og lukket seg lett rundt. Leyhlas hender søkte oppover Torilds kropp og dekket brystene til Torild mens de kysset hverandre varsomt. Hun lukket øynene og så Sunniva i tankene, så ulik Torild at hun et øyeblikk tvilte på at de var en og samme sjel. Men Coronus hadde sagt at sjeler pleide å følges ad i hverandres liv. Hva var mer naturlig da, enn at Leyhla igjen skulle møte Sunnivas sjel som vikingkvinnen Torild?
Leyhla besvarte det myke kysset, møtte tungespissen med sin og merket seg forskjellen fra Ahmerons kjærtegn. Så mye mykere, så feminint og vart… Hun skalv av spenning mens magemusklene trakk seg sitrende sammen av disse uvante opplevelsene. Torild sank rolig sammen i knærne og dro Leyhla med seg ned til skinnene. Leyhla la seg på ryggen da Torild skjøv henne ned, og strøk det lange, glatte, lyse håret til side da hun bøyde seg over henne for å kysse henne på ny. Lett og vart, så totalt ulikt alt Leyhla var vant til. Leppene brant da Torilds munn gled nedover halsen og etterlot et våt stripe fra en myk tunge.
Leyhla pustet tungt og grep seg selv i å analysere det som skjedde. Hun var mer opptatt av å merke seg forskjellene, enn av å kjenne etter om hun likte det som skjedde eller ikke. Leyhla rynket øyenbrynene svakt da Torilds hender gled over brystene, og den ene klemte forsiktig så knoppen ble løftet litt opp mot en ventende munn. Det kriblet lett i brystet, i magen, og det banket mellom bena slik det alltid gjorde når hun var opphisset. Allikevel…
– Noe er feil, tenkte Leyhla vagt og stusset mens uvante, fremmede fingre gled fra brystene og ned til magen hennes. På alle fire sto Torild over den vakre heksen og drakk inn synet av hennes eggende kropp mens en hånd strøk ned et lår, og opp igjen på innsiden. – Dette stemmer ikke, noe er… feil. Hun så opp i taket mens hun forsøkte å kjenne etter hva kroppen fortalte henne. Og hjertet. Kanskje ville det hjelpe om hun ikke lå så passiv og bare kjente etter?
Leyhla rakk ikke å sette seg opp før Torild skilte bena hennes og bøyde seg ned. En myk, ørlett tunge gled kilende lett over leppene som delte seg. Blomsten var våt, kroppen var opphisset, ingen tvil om det. Men noe innvendig kjentes ikke riktig ut. Å se Torilds ansikt mellom bena var ikke like opphissende som Leyhla hadde trodd det ville bli. Fingrene som kjælte rundt, var for lette. Tunga for mild og myk. Med et sting av erkjennelse forsto hun hva hun savnet. En demons hardhet og røffe behandling. Hun savnet Ahmeron. Men hvorfor hadde hun da i det hele tatt vært tent på ideen?
Det føltes som å slå av bryteren for en del av seg selv. Som å bli dratt til to sider samtidig, mens hun forflyttet sjelen lite granne til side og betraktet det på en ørliten avstand. Hva ville vel Torild føle om hun sluttet nå? Hva ville vel det gjøre for utviklingen av Sunnivas sjel? Kanskje ødela det for framtiden, for livet hennes som heks og for det som skulle skje i fangehullet? Det kjentes som å oppdage en ny sirkel hvor hun var fanget i midten, en ring bundet sammen av fortid, framtid og nåtid.
Leyhla satte seg langsomt opp, hun kunne ikke la Torild fortsette. Det ville være det samme som å lure henne nå. Allikevel var det noe som strittet imot da hun forsøkte å forme ordene for å si ifra. Torild satte seg på knær og så avventende på henne. Brystene hevet og senket seg i opphisset pust og hun var rød i kinnene. Virkelig vakker var hun. Leyhla smilte svakt tilbake og skjøv Torild ned på ryggen i skinnene mens hun skjøv tankene på avstand. Vikingkvinnen adlød villig, for henne kjentes dette like naturlig som å elske med Tor. Knærne skiltes uten tvang og Torild stønnet svakt da Leyhla pustet mot den åpne liljen hennes. Leyhla mintes både lukten og smaken fra en annen tid, et annet sted. Det hjalp. Hun sank ned og ble liggende på magen mellom Torilds ben.
Hun strakte ut tunga og berørte Torild forsiktig med våt mykhet, mens hun støttet seg på albuene og videt ut foldene forsiktig med en pekefinger på hver side. Hvor lenge ville det gå før Torild nådde toppen? En liten spenningsbombe sprang i Leyhlas mage da hun oppdaget hva hun tenkte. Kjønnet brant, men uten ønske om å bli befølt av en kvinne. Sjelen brant også, som av sult. Svakt, men umiskjennelig. Hun hadde kjent denne ilden før, uten at hun nå kunne huske hvor eller når.
Opp og ned gled tungespissen mens den lekte lett med Torilds sitrende knopp. Vikingkvinnen strøk sporadisk sine egne bryst mens hun lå med øynene lukket. Av og til klynket hun svakt av nytelse når Leyhla kysset knoppen lett, før hun strøk fingrene opp og ned langs de myke, lett hårete leppene. Kanskje var det de varme, svake strålene som strømmet ut av Leyhlas hender som virket så godt. Eller var det tunga, eller hele situasjonen? Uansett virket det som om Torild var så nær, så nær. Kroppen som vred dvelende på seg, hennes egne, instinktive fingre som kløp lett i stive brystvorter, lydene… klynk og søte små stønn…
Leyhlas tunge slapp taket i Torilds blomst mens to fingre gled inn. Veggene lukket seg straks rundt og Torild jamret seg skjelvende. Leyhla stirret på den våte blomsten mens hun støttet seg på albuene og kilte foldene forsiktig med ørlette fingertupper. Hun sendte svake, manende tanker inn i Torilds opphissede sjel. Leyhla ville ha vikingkvinnen opp til topps. Ville høre henne komme, se henne vri seg i nytelse og skjelve under behandlingen sin. Hun ville føle utløsningen hennes mot sin egen sjel. Torild stønnet lavt, og bet seg lett og ubevisst i underleppen. Kanskje var hun på vei over Bivrost i fantasien nå, for å oppsøke Tor.
Pekefingeren på den ledige hånden hentet nektar, gned væten utover, over det brennende punktet. Leyhla visste det var det stedet som Torild ønsket mest av alt å bli ømt befølt nå. Hun ble liggende på magen i myke skinn, mellom Torilds skrevende knær mens vikingkvinnen steg mot himmelen og fikk et kyss av skyene der oppe. Leyhla stirret på ansiktet hennes og skjønte hvor det bar! Hun strakte ut tunga igjen og videt ut foldene med den ene hånden mens fingrene på den andre fortsatte å gli ut og inn. Torild svaiet ryggen og stønnet dypt og langtrukkent, mens halsen snøret seg i nytelsen som fosset gjennom henne. Hendene krafset i skinnene, grep tak i pels og holdt fast mens Leyhla loset henne gjennom orgasmen.
Andpusten stirret Torild opp i taket mens hun kom til seg selv, fulgte uinteressert røyken med øynene der den virvlet ut av luftehullet. Et lett smil lå rundt munnen hennes mens pulsen falt til ro. Så lo hun lavt.
"Takk," hvisket hun lykkelig og så på Leyhla. "Takk, Ellen."
"Ingen årsak," smilte Leyhla tappert og håpet at det så ekte ut. Brannen i sjelen hadde stilnet og nå var det bare forvirring igjen, sammen med en vond, tom følelse.
"La meg få være like god med deg nå." Torild holdt ut en hånd. "Kom hit, Ellen. Kom." Leyhla klappet henne lett på låret og satte seg på knær.
"Jeg må ut en tur…" Hun trakk på skuldrene og smilte skjevt. "Blæra er full." Torild smilte mykt og strakte seg på skinnfellen mens Leyhla dro trøyen over hodet og gikk ut.
Det var en nydelig dag. Sola skinte som om Tor og Bivrost og uværet hans ikke fantes. Nå virket det bare som et eventyr, men Leyhla visste bedre. Hun gikk et lite stykke innover i skogen. Hodet kjentes tomt ut. Kroppen også. Hun ville ikke føle noe, ikke nå. Men hvis en sky er full av regn, er det ingenting som kan hindre den fra å slippe ned noen dråper.
Leyhla stoppet et stykke inni skogen. Hun la pannen mot en kjølig bjørkestamme og kjente halsen snøre seg i gråt. Som i krampe trakk magemusklene seg sammen mens tårene begynte å strømme og armene automatisk gled rundt overkroppen som for å trøste seg selv. Et dypt åndedrag, et gisp før neste gråteri krampet seg mens hun skjelvende krøp sammen ved bjørketreets rot. Tankene var et eneste forvirret kaos, slik som følelsene var.
– Hvorfor reagerer jeg slik? tenkte hun fortvilet mens hun forsøkte å stoppe gråten, men hun var utenfor kontroll. Hun krøkte seg sammen som om det gjorde vondt, mens hun kjempet for ikke å skrike høyt av mental smerte. – Hvorfor?
– Leyhla?
Ahmerons stemme lød langt i bakgrunnen gjennom de forvirrede tankene, men Leyhla klarte ikke å svare ham nå. Hun holdt hardt rundt seg selv og gråt mens kroppen skalv.

Legg igjen en kommentar