Denne novellen er vist 3389 ganger.
Sola skinte fra en knallblå himmel. Det var en nydelig morgen. Bier og fluer summet lystig fra blomst til blomst. Fuglene kvitret og kranglet til tider iltert om sitt rettmessige revir. Nattdyr hadde slått seg til ro i sine respektive hi og dagens dyr lusket rundt på jakt etter mat. Dagen var så idyllisk at natten virket bare som et minne.
Men bare et sideblikk på den sortbrente, rykende ruinen var nok til at minnet ble til virkelighet. Ulmende glør lå fremdeles og kjempet for livet, og ville gjøre det en god stund utover dagen.
– Sommerfugl… Ahmeron så på Leyhla mens han strøk henne over ryggen. Hun satt sammenkrøpet med ansiktet i hendene og hadde ikke engang sett på det brennende langhuset siden hun første gang gjemte ansiktet i hendene. – Leyhla, du må våkne.
– … jeg er våken.
– Jeg vet det, men ikke slik du trenger å være. Han satte seg litt nærmere og tvang henne til å ta vekk hendene. Leyhla lukket øynene og unnlot å se på den utbrente ruinen mens hun snudde ryggen til. Hun satte seg på knær foran Ahmeron. Ansiktet så slitent og dratt ut, og rundt øynene var hun hoven etter gråt. Hun så ned på hendene sine som Ahmeron holdt rundt. "Leyhla," sa han rolig. Hun løftet hodet og så trist på ham. Langsomt våknet ansiktet mens blikket klarnet.
"Ahmeron," hvisket hun sjokkert da hun så hvor sliten han så ut. Den solbrune hudfargen var merkbart blekere. "Svinner kreftene så fort?" Demonen lukket øynene som i sorg mens han nikket svakt. Det sved allerede smertefullt i brystkassen.
"De gjør visst det." Han så alvorlig på henne. "Jeg vet det, det er hjerterått å forlange at du skal forsøke å tenke nå… men vi har ikke tid til å sørge lenge." Leyhla stirret målløs på ham mens øynene rant over igjen. Hun krøkte seg sammen og skalv mens hun gjemte ansiktet i hendene. Ahmeron grep rundt håndleddene hennes og tvang henne opp igjen. "Se på meg," sa han strengt. Hun adlød og snufset kraftig mens hun blunket vekk tårene. "Du er nødt til å ta deg sammen. Om du elsker meg, må du ta deg sammen, Sommerfugl. Jeg trenger hjelp."
"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre," hvisket Leyhla og strakte hendene mot brystkassen hans. Hun holdt håndflatene mot stedet der kniven hadde blitt stukket inn, uten å berøre ham. Det varmet svakt og litt av smerten stagnerte. "Jeg kan ikke fjerne det varige såret de har gitt deg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe deg."
"Jeg tror at vi må dra tilbake til Tidens Tempel," sa Ahmeron lavt. Han kjente at smerten forsvant, men visste at det var en falsk trygghet. Kreftene ville ikke komme tilbake ved hjelp av Leyhlas helbredende evner.
"Hvor snart kommer det til å skje?" spurte Leyhla mens hun stirret intens på brystkassen hans, som for å mane vekk giften som befant seg i sjelen. "Hvor dårlig tid har vi?"
"Jeg vet ikke," svarte demonen. "Jeg har aldri hørt om demongift før. Kanskje er det noe Char og Omel har funnet opp, kanskje har de lært det av Vyzak… men jeg tror at det haster."
"Haster?" Leyhla så redd på ham.
"Jeg får bare krefter fra ditt begjær, din nytelse og særlig dine utløsninger, det vet du," sa han og Leyhla nikket bekreftende. "Hvor mye begjær er du i stand til å gi, når jeg ikke lenger klarer å gi noe tilbake?" Han så innstendig på henne, grønn jade glitret intens. "Dine livgivende utløsninger, din verdifulle, uforbeholdne kjærlighet og lyst… uten mitt gjensvar for å hisse deg opp, vil det være nok?"
"Så får vi kalle på Maroli og be ham om hjelp," hvisket Leyhla. "Hva som helst for å gi deg kreftene tilbake, til vi har funnet ut en måte å få ut giften på." Hun så fortvilet på hendene sine, som ikke lenger strakk til. "Jeg… jeg kan behandle deg slik noen ganger om dagen, eller så ofte det er nødvendig, og hver gang kreftene svinner for mye, så roper vi på Maroli."
"Det kan hende at Maroli blir nødt til å være her hele tiden," sa Ahmeron alvorlig. "Hvis jeg ikke klarer å tilfredsstille deg."
"Så gjør jeg det selv," sa Leyhla fort.
"Så får du hjelp av Maroli," sa Ahmeron. "Det er ikke sikkert at det er nok om du tilfredsstiller deg selv."
"Javel, så får jeg hjelp av Maroli."
"Men du må passe på så han ikke blir besatt av deg mens det står på."
"Hvordan skal jeg klare det, når alt jeg ønsker er å redde deg?" jamret Leyhla og blunket vekk nye tårer.
"Jeg vet ikke, Sommerfugl," hvisket Ahmeron. "Jeg vet bare at jeg er ille ute nå." Ahmerons ord fikk magemusklene til å knytte seg av nervøsitet mens nummenheten spredte seg uvelkomment i kroppen. Hun så på ham og de grå perlene funklet av kjærlighet.
"Du nevnte Tidens Tempel. Tror du vi finner svaret der?"
"Vi finner i hvert fall ikke noe svar i vikingtiden, eller i Åsgard," smilte Ahmeron humørløst. "Kanskje har Bastofus en bok å bla i, en eller annen livsbok som kan hjelpe oss. Hva annet valg har vi, da? Her er det ingen vits i å bli."
"Men hva om vi ikke finner veien?" mumlet Leyhla og så etter Stjerna. "Det er jo ikke tiden ennå, er det vel? Jeg mener, er vi velkomne i Tidens Tempel nå?"
"Vi er alltid velkomne," smilte Ahmeron og strøk henne over begge kinnene. "Men jeg vet ikke om det er den rette tiden enda. Det vet vi ikke før vi forsøker å finne veien tilbake."
"Stjerna vet hvor veien er." Leyhla reiste seg. "Lusifer også. Hvor er hun, forresten?"
"Jeg bandt begge hestene lenger inn i skogholtet." Ahmeron grep hånden som hun rakte ham, og reiste seg. "De var redde for flammene og jeg ville ikke at de skulle stikke av."
"Fint," sa Leyhla med hul stemme. Hun slo av bryteren for tanker om de siste timene. Hun klarte å skyve brannen på avstand og så lenge hun ikke tenkte på det, klarte hun å ta seg sammen. Ahmeron trengte henne. Hun kunne sørge siden.
Leyhla fulgte hånd i hånd med Ahmeron bort til de to hestene, som humret lavt. Hun gikk bort til Stjerna og blåste på mulen hennes til hilsen, før hun strøk hesten over neseryggen når Stjerna bøyde hodet. Så la hun pannen sin mot Stjernas kraftige panne. Hesten sto helt i ro og lyttet oppmerksomt med ørene rett fram.
– Stjerna, min kjære venn, sendte Leyhla inderlig og lukket øynene mens varme følelser for hesten fikk brystkassen til å verke, sammen med frykten for å mislykkes. – Nå må du hjelpe oss tilbake til Tidens Tempel. Skjønner du? Jeg vil ikke miste Ahmeron. Vi trenger din hjelp til å finne veien tilbake. Hun løftet hodet og stilte seg på siden av Stjerna mens hun strøk hesten på halsen og så henne inn i det ene store, vakre, blanke, sorte øyet med brun ring rundt. Stjerna kastet svakt et par ganger med hodet og humret, som om hun forsto.
"Det er i hvert fall fint at dyrene klarte seg," sa Ahmeron lavt og klappet Gnist beroligende mens han løsnet tømmene til dem begge. "Kyrne også. De står og beiter lenger borte og har det bare bra."
"Hvor er…" begynte Leyhla, men avbrøt seg selv idet Lusifer strøk seg rundt leggene hennes. Hun smilte lettet, før hun så på Ahmeron igjen. Smilet forsvant langsomt og ble erstattet av en bekymret mine. Hun så hvor tom han virket mens han la salen til rette på ryggen til Gnist. "Hvordan er formen, Kjæresten? Skal vi elske før vi drar?"
"Vi reiser et stykke først," sa han og strammet gjorden. Leyhla la salen på Stjernas rygg og klarte ikke la være å smile da hesten irritert la ørene bakover. Hun var ikke vant til salen enda.
Et lite øyeblikk senere var begge hestene klare til å dra.
"Gjør meg den tjenesten at du sier i fra i god tid, da." Leyhla så bestemt på ham. Ahmeron smilte skrått. "Når du trenger krefter, mener jeg."
"Klarer du å skru på kåtheten på kommando når du må?"
"Jeg klarer alt når jeg må, det vet du."
"Det føles…" Han sukket dypt og ristet på hodet. "Det føles som misbruk av verdifullt begjær. Å elske på kommando fordi vi må, ikke fordi vi har lyst."
"Jeg har lyst til at du skal leve, Ahmeron. Jeg vil ikke leve uten deg. Det gir meg lyst til å elske når som helst, vær du sikker."
– Jeg elsker deg. Noe helt forjævlig. Han så alvorlig på henne med et blikk som brått avslørte hvor redd han egentlig var. Leyhla kjente frykten murre i kroppen, med tanke på hvor mye han stolte på henne. Ahmerons liv var avhengig av henne nå, mer enn noensinne.
Han satte den venstre foten i stigbøylen, grep rundt manen til Gnist nederst ved salen og holdt bakerst på salen med den høyre hånden, før han svingte seg opp. Leyhla kom seg opp i salen samtidig. Så begynte de å ri i den retningen Stjerna ønsket å gå, med Lusifer i hælene.
De hadde ikke ridd lange stykket før Ahmeron sa ifra. Han strakte ut en hånd og strøk Leyhlas arm uten et ord. Han trengte ikke si noe, hun skjønte det da hun så blikket hans. Rolig stanset de hestene og steg ned, lot dem gå fritt og gresse mens de sank ned i gresset og holdt om hverandre som om det gjaldt livet. Og det var jo det det gjorde…
Med blikkene festet i hverandre, fjernet de klær og sko mens lysten steg. Leyhla fant det ikke vanskelig å bli opphisset. Hver nerve i henne dirret etter å bli berørt av Ahmerons hender, hver hudcelle brant etter å bli strøket, kysset, kjærtegnet. Da hun la seg over ham, strøk han håret hennes vekk fra ansiktet for å kysse henne. Kun i dette øyeblikket lukket de øynene. Det gjorde ikke noe, de så hverandre i tankene allikevel. De svevde rundt i Tomrommet i tankene, i en tett omfavnelse mens de holdt rundt hverandre i gresset, omsluttet av en aura av kjærlighet.
Hvert vare kyss Leyhla la fra seg i Ahmerons ansikt, var kjærligheten hennes som smittet av. Hun trengte ikke stort mer enn denne nærheten nå, for å være rede for ham. Knærne lå utstrakte på hver side av demonens lår mens lemmet lå presset mot hennes allerede fuktige blomst. Når hun svaiet ryggen litt, førtes underlivet oppover på lansen. Krummet hun ryggen, gled hun nedover staven. Økte hun tempoet ørlite, sitret det sterkere i kjønnet mens blikket ble mer sløret. Hun strøk ham over håret og stønnet lydløst mens begjæret steg.
– Nå smetter du snart inn, tenkte hun omtåket av begjær.
– Det er akkurat det jeg ønsker… Han holdt rundt hoftebeina hennes og løftet henne litt opp mens han skjøv sine egne hofter fram, så staven styrte seg rett inn i den våte åpningen. Leyhla jamret og sank sammen over ham, uten å miste øyekontakt.
– Ikke rør deg, tenkte hun og smilte svakt mens hun pustet tungt. – Bare kjenn… Hun klemte sammen musklene i underlivet, slappet av, klemte sammen, slappet av… Ahmeron knurret lavt og lukket øynene halvt igjen av nytelse mens hun masserte ham med skjedemusklene. På denne måten stimulerte Leyhla selv punkter i orkideen, steder som fikk det til å ile søtt og sødmefylt i nervene. Uten å lee på en muskel kjente Ahmeron hvordan han stadig ble dyttet nærmere finalen. Han smilte svakt og strøk fingrene hardt nedover Leyhlas rygg, så hun kroet seg og stønnet av vellyst.
– Din lille heks, sendte han ømt og strøk fingrene gjennom håret hennes mens hun forsatte å melke ham.
– Nei, svarte hun og smilte svakt med leppene lett adskilt. – Din lille heks… Hendene hans grep hardt rundt rumpeskalkene hennes, så hun stønnet igjen. Det begynte å brenne litt for godt mellom bena nå, og jo mer sliten hun ble i musklene av å melke ham, jo mer vàr ble hun på det som skjedde der nede og jo bedre kjente hun at han hadde spiddet henne. Til slutt begynte hun selv å føre hoftene opp og ned. Instinktet tok over, godt hjulpet av Ahmerons hender som dro skinkene opp og videt henne enda mer ut. Han strakk musklene rundt åpningen uten at det gapte – til det var den deilige manndommen hans for stor. Men grensen var nådd for hvor lenge han klarte å ligge rolig.
Nå var det Leyhlas tur til å ikke røre seg. Hun hvilte på knær og albuer mens hun grep tak i Ahmerons hår med begge hender, og druknet i øynene hans mens hun selv ble skurrete i blikket av nytelse. Hoftene hans førte staven ut og inn i det sitrende kjønnet så iling på iling ble jagd rundt i kroppen. Stadig kraftigere ble ilingene, stadig lengre, inntil de rant over og forble værende i kroppen som en eneste, lang, rislende, deilig strøm av nytelse.
Hun presset ansiktet mot halsen hans og jamret mens hun klemte armer og ben hardt inntil den sterke, smidige kroppen. Leppene ble presset mot Ahmerons halshud og hun sugde seg fast, ør i hodet av begjær og lyst. Hun hørte at han stønnet mens hoftene tok to – tre støt, før han stivnet under henne og skalv svakt i små, ukontrollerte rykninger. Så slappet han av og holdt armene hardt rundt henne.
– Takk, hvisket Ahmerons stemme skurrende i Leyhlas tanker. – Takk, Sommerfugl…
– Du trenger ikke å takke, sendte hun ømt tilbake. – Du trenger aldri å takke. Realiteten gjorde henne tykk i halsen, og hun måtte blunke vekk tårene. Hun fikk kontroll over seg selv, løftet hodet og så på ham med kjærlig blikk mens hun smilte tappert. "Skal vi fortsette å lete etter veien?"
Det gikk ikke lange stunden før Leyhla skjønte hvor dårlig tid de egentlig hadde. På denne måten ville de aldri nå fram til Tidens Tempel. For hver gang de stanset for å elske, svant Ahmerons krefter fortere etterpå, slik at de måtte stoppe oftere og oftere. Til slutt innså hun at de ble nødt til å skynde seg for å nå fram til Tidens Tempel, før de ble tvunget til å elske uten stans. Leyhla var i stand til mye, men uavbrutt elskov og stadige orgasmer var mer enn hun kunne klare.
Med sorg i blikket så hun demonen sin sammensunket på ryggen til Gnist. Lutrygget klamret han seg fast til salen mens hun lurte på om de skulle stoppe og elske igjen, for fjerde gang siden de hadde begynt turen.
– Nei, sendte Ahmeron, han følte spørsmålet hennes før hun rakk å spørre. Han så på henne med fast blikk, visste hva hun tenkte. – Du har rett. Vi kommer aldri til å nå fram i tide hvis vi stopper for å elske hver gang kreftene svinner.
– Stjerna, sendte Leyhla mens bekymringen sank innvendig. Hun strøk hesten på halsen og så på Gnist. – Finn veien, men gjør det fort! Lusifer… Leyhla klappet på salen foran seg og katten hoppet opp. Deretter grep hun tøylene til Gnist, som Ahmeron rakte henne. Han tok et godt tak i manen med begge hender, for ikke å falle av.
– Skynd deg, sendte han og så alvorlig på henne. Hun bet tennene sammen og holdt Gnists tøyler så hardt at knokene hvitnet. Stjerna slo over i galopp og Gnist måtte følge etter.
Det føltes som å bli jaget av Char og Omel på ny. Men denne gangen var forfølgeren blant dem, ikke bak. Hestene langet ut bortover den åpne lysningen mens Leyhla stadig jaget på Stjerna. Lusifer klamret seg fast på hesteryggen, Leyhla kunne ikke holde rundt ham nå. Vinden strøk henne i ansiktet, håret og kappen blafret bak henne mens hestenes hover dundret av gårde gjennom skogen. Stjerna ledet dem sikkert og stødig. Men allerede før den velkjente tåken omsluttet dem, skjønte Leyhla at det ikke var den rette tiden enda.
Så turbulent hadde det aldri vært før. Tåken omsluttet dem, men nå virket den grå og hissig. Vinden hylte og skrek rundt ørene hennes, og kom i små tornadoer som fikk hår og kappe til å virvle ukontrollert rundt henne. Leyhla kunne ikke gjøre annet enn å la det skje, hun tviholdt med en hånd rundt Gnists tømmer og holdt i Stjernas med den andre. Hun ble blindet av sitt eget virvlende hår før tornadoene forsvant og håret igjen ble strøket vekk fra ansiktet.
– Hvordan går det, Ahmeron?
– Bare finn veien, du… Den mørke stemmen var svak, men ikke urovekkende svak. Leyhla la seg forover i salen for å minske luftmotstanden. Det gnistret og smalt rundt dem nå, på en helt annen måte enn midt i Tors tordenvær. Gnist, som ikke hadde vært på slike ukjente steder før, vrinsket skingrende av redsel mens hun løp etter Stjerna. Langt i det fjerne kunne Leyhla skimte lys i tåken, og gjenkjente det velkjente lyset fra dimensjonen der Tidens Tempel var. Hun jublet stille mens de langsomt nærmet seg. Stjerna løp og løp mens manen blafret som Leyhlas hår. Kappene slo og smalt i den kraftige vinden og Ahmeron stønnet av smerte da det stakk intens i brystkassen.
Endelig begynte tåken å letne, og Tidens Tempel kunne skimtes langt i det fjerne. Men det velkjente, duse lyset som Leyhla var så vant til å se her, det virket mørkere nå. Himmelen var forandret, skyene dystrere og den vakre musikken lød sorgtung og disharmonisk. Hun trengte ikke å styre Stjerna. Hesten løp strake veien til Tidens Tempel. Den vakre, katedrallignende bygningen tårnet opp foran dem, mens hestene andpustne stoppet ved foten av den lange steintrappen. Leyhla tenkte ikke over at hennes sjels ekte farge hadde fortrengt hudfargen fra det jordiske livet. Nå var huden hennes lys, lys grønn, som et skimmer av nygress under et tynt lag nysnø. Hun steg av Stjerna og gikk bort til Ahmeron for å hjelpe ham ut av salen. Han satt og stirret opp på tempelet med et vantro blikk.
– Det er akkurat som om våre følelser har påvirket synet vårt, sendte han og gled ned fra Gnists rygg. Så oppdaget han Leyhlas sjokkerte blikk. – Hva er det?
– Huden din… Leyhla strøk ham over kinnet mens øynene ble blanke. – Du er ikke like mørkegrønn i huden lenger. Du begynner å ligne på meg. Kreftene svinner…
– Det var ikke annet å vente, sendte han sliten og omfavnet henne. Hun holdt hardt rundt ham med armer som skalv av frykt. Når hun så opp mot Tidens Tempel, så hun at Ahmeron hadde rett.
– Vår dystre stemning pakker visst inn tempelet, tenkte hun mørkt. – Men heller det, enn at Char og Omel har kommet hit også.
Hun løsnet grepet og la Ahmerons arm om skuldrene sine for å støtte ham, mens hun holdt rundt korsryggen hans. Noen krefter hadde han igjen, men det ville ikke vare lenge før de ble nødt til å elske igjen. Betydningen av Ahmerons ord begynte å gå opp for henne da hun brått følte hvor sliten hun selv var.
– '… hvor mye begjær er du i stand til å gi når jeg ikke lenger klarer å gi noe tilbake…' Leyhla bet tennene trassig sammen og fulgte etter Lusifer. Den store døra ved toppen av trappene virket så uendelig langt borte. Hun var fast besluttet på å stoppe midt i trappene og elske der og da, hvis de ble nødt til det.
Med armene tett slynget rundt hverandre begynte de å gå opp trappene, og for hvert skritt sank dysterheten dypere inn i dem. Det føltes som om de mørke skyggene som en gang jagde dem til Tidens Tempel, nå hadde fulgt dem helt fram…
* SLUTT *
