Kapittel 11

Denne novellen er vist 3550 ganger.

Natten hadde meldt sin ankomst. Himmelen var stjerneklar og månen lyste opp skogen med et trolsk skinn. Bålet knitret og brant ved siden av dem, men det var månens skinn som fikk æren av å vise Ahmeron den vakre silhuetten som skulle redde hans liv. To unge, vakre kvinners profil mens de kysset hverandre, stående på knær på hver sin side av ham. Han sa ikke et ord. Lot bare begjæret deres bygge seg langsomt opp og sige inn i ham i form av hardt tiltrengte krefter.
Da kysset dvelende ble avbrutt begynte Torild å ta av seg klærne. Leyhla rettet ryggen og pustet dypt inn mens det sitret svakt innvendig, da Torilds kropp lyste blåhvit i måneskinnet. Hun så ned på Ahmeron og kjente hjertet stoppe et lite øyeblikk, før det raste av gårde i vill fart. Han møtte blikket hennes og strakte ut en hånd.
– Er du sikker? sendte han svakt. – Er du virkelig sikker på at du vil?
– Jeg elsker deg, det er klart jeg vil, svarte Leyhla og bøyde seg ned for å kysse ham varsomt. – Du er våken, det beviser at det virker. Min menneskelige side er sterkest når jeg virkelig må.
– Du skal ikke føle at du må, Sommerfugl. Da blir det feil igjen.
– Kjenner du ikke begjæret mitt? sendte Leyhla og smakte på tunga hans. – Føler du ikke hvor het jeg er? Ahmeron strøk henne på enden mens han besvarte kysset, han kunne tydelig kjenne det gryende begjæret i henne. Da hun rettet ryggen igjen, sto Torild naken på knær inntil Ahmeron og smilte svakt.
"Det er så vakkert å se at dere elsker hverandre," sa hun ømt og strøk Leyhla over kinnet. Det virket ikke som hun var interessert i Ahmeron i det hele tatt, på tross av at han lå naken mellom dem – og viste allerede nå tegn på at Leyhlas helbredende begjær hjalp. Et monument til ære for lysten sto reist mellom de to unge kvinnene, men de hadde bare øyne for hverandre og det passet Ahmeron temmelig bra. Han nøt å se på dem, mens de forsiktig nærmet seg hverandre og sitt eget begjær.
At Torild ikke brydde seg om Ahmeron akkurat nå, hjalp Leyhla til å slappe av og slippe det bifile begjæret sitt fram. De to vakre, unge kvinnene ble stående på knær like foran hverandre. Nesten bryst mot bryst. Hun trengte bare å lene seg litt fram, så ville de stive, struttende knoppene deres berøre hverandre over Ahmeron, som lå og nøt synet uten et ord. Tanken fikk det til å sitre nedover Leyhlas lår og når hun klemte sammen musklene i skjeden, kjente hun tydelig lysten som ulmet tungt mellom bena. Torild lente seg nærmere og rakte Leyhla leppene sine igjen, som den vakre heksen forsiktig tok imot med sine egne.
Leyhla skilte leppene, stakk tunga forsiktig ut og møtte Torilds. Den var spiss og søkende, og leppene var myke og feminine. Det var et kyss så mykt og lett, og fullt av kvinnelighet at Leyhla sitret i sjelen. Hun visste ikke at Ahmeron så dem i profil mot måneskinnet, eller hvor vakkert det var. Hun merket bare at han trakk seg langsomt unna, så de to jentene kunne komme nærmere hverandre. Han ble sittende i skredderstilling med ryggen inntil eika han hadde vært bundet. Lemmet sto stolt og rakt mens det beveget seg svakt i takt med hjerteslagene, men ingenting kunne få Ahmeron til å forstyrre de to jentene nå.
Det rykket såvidt i Leyhlas kropp da det ene brystet berørte en av Torilds harde knopper. Hun merket hvor tungt vikingkvinnen pustet og lente seg nærmere. Den ene forhøyningen hennes ble liggende mellom Torilds, slik som Leyhla hadde et av hennes bryst mellom sine. Så kjente hun et par hender stryke på ryggen og besvarte kjærtegnet ved å legge armene lett rundt Torilds hals. Torild kjærtegnet Leyhlas rygg forsiktig, så vart at det var på grensen til å kile og Leyhla nøt det. Hun strøk fingrene gjennom Torilds hår, avbrøt kysset og så på henne.
Torild var blank i øynene, kinnene glødet og blikket begynte å bli tyngre. Hun var et speil av Leyhlas følelser. Leyhla smilte svakt og så ned på de runde, kvinnelige formene. Så fine de var sammen. Hun beveget litt på kroppen, så de harde rosinene strøk over Torilds og fortsatte på den andre siden av forhøyningene. Atmosfæren begynte å bli fylt av forsiktig begjær og lyst til å nyte, blandet med et sikrere håp om at Ahmeron skulle bli sterkere. Kanskje helt helbredet.
Leyhla la fra seg et lite kyss på munnen til Torild mens hun strøk den venstre hånden over det høyre brystet hennes. Brystvorten kilte håndflaten, det kjentes fremmed ut og allikevel kjent. Akkurat som når hun befølte sine egne bryst, med den forskjell at hun ikke kjente noen hånd på seg selv nå. Hun befølte en annen kvinnekropp.
Begjæret dunket taktfast med dumpe slag i Leyhlas årer, og skjøt fart da Torild dekket begge hennes forhøyninger med hendene sine og masserte dem rolig. Leyhla fulgte hennes eksempel så de sto med to håndfull hver, og hun vekslet mellom å beføle brystene og de stive knoppene til Torild. De var så harde, så ivrige og struttende. Hun tok dem forsiktig mellom peke- og tommelfingre, rullet dem varsomt mens Torild stønnet svakt og gjorde det samme med Leyhla, så nervene i rosinene sitret og jòg gjennom kroppen helt ned til underlivet. Leyhlas blomst var søkkvåt av nektar nå, og hun visste at hun ikke var alene om tilstanden. Det banket utålmodig mellom bena og Ahmeron følte hvert hissende pulsslag hos den kåte heksa si.
Slik sto de en deilig stund og masserte hverandre lett mens de lekte med tunger og lepper og søkende kyss, slapp taket i brystknopper for å ta en vandring på naken hud, på mage, skuldre, rygg og rumpe, og finne tilbake til stive brystknopper igjen. De var som to forsiktige sommerfugler på en blomst, som berørte hverandre med lette følehorn. Fingre og hender strøk og berørte som pusten fra vingeslag, kyssene de la fra seg på den andres varme hud, var nattsvermere som søkte seg fram i mørket og landet varsomt. Begjæret flagret forvirret rundt i kroppene, og landet vart og nølende på blomstrende kåthet for å bli liggende i trygghet.
Torilds tunge rundt Leyhlas brystknopper var stivere enn Ahmerons. Denne gangen var det opphissende å merke seg forskjellen fra Torilds mykhet og demonens harde behandling den siste tiden. Torild småbet og sugde forsiktig, stønnet varmt mot Leyhlas hud da hun strøk henne på den nakne magen, førte fingrene ned til navlen og modig fortsatte videre ned. Til varmen. Til våtheten. Til den fuktige liljen.
Kjønnshårene var harde og krusete, og nektar hadde spredt seg helt fram til enden av leppene. Da Leyhla la hånden over hele kjønnet, stønnet Torild igjen. Hun slapp taket i Leyhlas bryst og rettet seg opp. Leyhla kunne tydelig kjenne musklene hennes trekke seg sammen rundt skjedeåpningen når hun presset fingrene lett imot. Kjønnsleppene skilte seg når hun sto slik og skrevde lett. Leyhla spredte sine egne knær så leppene slapp taket i hverandre i natteluften, i et lydløst, brennende kyss.
Det kjentes pirrende ut å stå foran Torild og vite at hun kunne se hele blomsten i silhuett mot bålet. Leyhla følte seg blottet og fant ikke noe ubehagelig i følelsen. Kanskje så hun en og annen blank dråpe slippe taket og falle ned i gresset også? Hun syntes i alle fall tydelig at noe glinset mellom Torilds ben. Vikingkvinnen var våt.
Leyhla så på Ahmeron og møtte et blikk som gnistret av begjær og kjærlighet.
– Det er vakkert å se på, sendte han og smilte mykt. – Trives du? Leyhla svarte ikke. Hun slapp Torild med et svakt smil, krøp på alle fire bort til Ahmeron og presset munnen mot hans, mens hun grep hånden hans og førte den mellom bena sine, så han kunne kjenne hvor het hun var. Det skalv i kroppen da hun kjente hånden hans presse mot heten.
– Tror du? hvisket hun i tankene og smilte ned til det harde lemmet da kysset langsomt ble avbrutt. Hun strøk viriliteten hans kjærlig med lette fingre og Ahmeron stønnet. Torild satte seg avventende ned med bøyde knær og armene rundt bena mens hun så på dem. Leyhla så i øyekroken at kjønnsleppene hennes ble stramme i den stillingen, og den sitrende knoppen tittet såvidt ut i lyset fra bålet. Hun holdt tilbake et stønn av opphisselse.
– Gå bort til henne, sendte Ahmeron og reiste seg. – Jeg legger mer ved på bålet imens. Leyhla så at Torild fulgte ham med blikket, og at øynene dvelte ved den stolte manndommen som vippet i takt med skrittene. Men ikke engang et lite stikk av sjalusi meldte sin ankomst i Leyhlas hjerte. Torild så på henne og smilte vennlig mens hun rakte ut hånden.
Leyhla reiste seg og gikk bort til vikingkvinnen, som lot en arm gli rundt henne da hun stoppet like foran. Hånden strøk lett over sitrende rumpeballer mens Torild strøk innsiden av Leyhlas lår med den andre hånden. Bena var lett adskilt. Heksen rykket til og gispet, en refleksreaksjon da de vare fingrene streifet den våte orkideen. Hun så ned i et vakkert, forventningsfullt ansikt som lyste av begjær. Et lite smil lå rundt Torilds munn, hun likte å se at Leyhla nøt det hun gjorde. Forrige gang hadde hun følt at hun bare hadde fått og tatt. Nå hadde hun sjansen til å gi samme nytelse tilbake.
Med pekefingeren hentet hun nektar fra åpningen, dro væten lett utover resten av blomsten og fant det ømmeste punktet, hvor hun lot fingeren varsomt gli frem og tilbake. Leyhla lukket øynene mot månen, sank langsomt ned på knær og stønnet med svakt adskilte lepper, som straks besvarte kysset da Ahmeron presset munnen mot hennes. Kroppen skalv innvendig, klitoris brant svakt og Torilds fingre økte takten ørlite mens Ahmeron satte seg inntil treet igjen. Det brant i ham etter å hjelpe Torild for å øke Leyhlas nytelse, men han behersket seg. Uten hans hjelp ville det ta lenger tid, og forhåpentligvis gi ham mer krefter. Han kjente allerede at det ikke sved fullt så kraftig i brystkassen lenger.
Da Torild trakk hånden til seg, åpnet Leyhla øynene og så på henne med et blikk tungt av begjær. Fremdeles med et lite smil rundt munnen og blikket festet i Leyhlas, luktet hun på de fuktige fingrene sine og stakk prøvende tunga borti. Smakte på saftene. Leyhla trakk pusten dypt av lyst ved synet, kjønnet ropte etter mer. Da Torild stakk hele pekefingeren i munnen og ble hul i kinnene mens hun sugde og førte fingeren ut, strakte Leyhla tunga ut og smakte på sine egne safter. Fingrene forsvant og tungene møttes i et hett kyss og en hard omfavnelse. Hender strøk i litt hetere kjærtegn nå, inntil Leyhla dyttet Torild varsomt ned i gresset. Hun la en hånd på låret hennes mens hun presset leppene rundt den ene brystknoppen og sugde mens tunga sirklet. Torild stønnet knirkende av nytelse og strøk henne kjælent på ryggen. Vikingkvinnen la hodet bakover med øynene lukket, nøt tunga som lagde fuktige stier ned til navlen og videre nedover, helt til venusberget og kjønnshårene som delte seg da spalten fuktig lot leppene skille lag. Det var spennende å la tunga gli gjennom venusbusken for å komme til kjønnsleppene.
Leyhla skiftet stilling, plasserte begge knærne ved siden av Torild og ble stående med stussen i været og hodet mellom Torilds ben, som hun for lengst hadde skilt. Idet Leyhla delte kronbladene hennes med fingrene, kjente hun en hånd stryke henne varsomt på enden, og setemusklene sitret ivrig. Så kjente hun fire hender og skjønte at Ahmeron hadde kommet bort til dem nå. Synet av Leyhlas spalte hadde blitt for mye for ham. Og nå var det to som så henne stå med stussen i været og liljen blottet!
Torilds blomst var litt mørkere enn Leyhlas, som var lett rosa. Skamleppene var litt mindre også, men åpningen var like måpende og våt. Og der lå klitoris og tittet ut mellom foldene som en rød liten blomsterknopp, rede til å la sommerfuglen lande. Leyhla stakk ut tunga og berørte punktet ørlett, hørte Torild stønne idet hun skalv svakt i lårene og fant Leyhlas punkt med fingrene. Leyhla førte tunga litt fram og tilbake over knoppen mens Torild stakk et par fingre inn i henne og Ahmerons hender strøk henne varsomt på ryggen. Veggene klemte seg instinktivt sammen rundt Torilds fingre og hun kjente en hånd på det ene låret. Den dyttet litt, ville ha henne til å skreve mer. Leyhla løftet lydig kneet og Torild førte det over brystkassen sin, la hendene på Leyhlas hofter og dro henne nærmere ansiktet ved hjelp av Ahmerons sterke hender.
Leyhla senket sitt brennende kjønn ned til en ventende tunge og la selv leppene rundt det sitrende punktet, nappet såvidt i knoppen mens hun sugde forsiktig inn og holdt en vibrerende tungespiss borti da leppene slapp taket, før hun la leppene rundt igjen og gjentok behandlingen. Tunga til Torild var like spiss og deilig mellom bena som på brystvortene. Leyhla stønnet mot den velduftende liljen da Torild fant hennes ømmeste nytelsespunkt. Ahmeron hjalp henne ved å bruke fingrene for å spre foldene, så Torilds tunge kom bedre til. Det var en merkelig følelse å vite at han videt henne ut for en annen kvinnes tunge. Tanken fikk begjæret til å flomme gjennom Leyhla, så hun stønnet hjelpeløst mot kvinnekjønnet hun kjælte med.
Den fremmede, myke tunga gled opp og ned i lange drag mens Ahmeron holdt foldene til side. Torild lot tungespissen gli over knoppen så Leyhla sitret i underlivet og i bena for hvert drag. Leyhla kjente kreftene svikte i ben og armer, nytelsen begynte å bli for intens. Hun la seg på siden, holdt en hånd rundt Torilds ende og dro henne med så de ble liggende på siden, begge to. Hun kjente at Ahmeron slapp taket, og med det samme var Torilds fingre der for å vide ut.
To fingre gled inn i Torilds våte, varme åpning. De gled lett inn og veggene lukket seg rundt, mens fingrene pumpet langsomt ut og inn uten at tunga slapp knoppen. Leyhla var ør i hodet nå, nytelsen hadde for alvor satt seg i kropp og sjel. Fingrene hennes ble fort våte av nektar som stadig piplet ut. Torild stønnet varmt og skjelvende mot blomsten hennes mens pusten gikk fortere. Leyhla økte takten med fingrene og la mer press på tunga, kjente veggene i kjønnet trekke seg rykkvis sammen og visste at Torild var i ferd med å komme. Oppdagelsen fikk som et sett gjennom henne, av spenning og opphisselse. Brått kunne hun ikke vente med å sende Torild til topps.
Hun løftet blikket og så Ahmeron stå på knær foran henne med kjærlighet og lyst i øynene. Han strøk noen hårlokker vekk fra ansiktet hennes for å kunne se bedre.
– Bruk fingrene du, sendte Leyhla ør og trakk ut sine egne, det var jo han som trengte Torilds styrkende utløsning. – Skynd deg, hun er ikke langt unna toppen.
– Jeg elsker deg, Sommerfugl, sendte Ahmeron varmt idet han førte to fingre inn i Torilds våte åpning. Kjærligheten i sendingen hans fikk nervene under huden til å dirre som gitarstrenger og Leyhla ble blank i øynene av følelser.
"Åh, Ellen," mumlet Torild mot Leyhlas sitrende lilje. "Du er skjønn, herregud så god du er…" Stemmen hennes druknet i et gurglende stønn og kroppen spente seg i nytelse.
– Nå kommer hun til toppen, sendte Leyhla ør og hørte at Ahmeron stønnet svakt.
Torild presset ansiktet mot Leyhlas blomst, mens tunga roterte ukontrollert i foldene og streifet den ilende knoppen gang på gang. Leyhla grep etter Ahmerons harde demon og lukket fingrene rundt så han stønnet skjelvende. Hun jamret av nytelse under Torilds behandling i sine egne kronblader, førte tunga hurtig frem og tilbake over Torilds knopp mens Ahmeron pumpet fort med fingrene. Bevegelsene lagde våte lyder, som blandet seg med Torilds stønn idet skjelvingene avtok og kroppen hennes slappet gradvis av etter utløsningen.
"Skjønn," hvisket hun lykkelig og Leyhla kjente pusten mot sin hete våthet. "Utrolig skjønn… Legg deg på ryggen, Ellen. Jeg vil gi deg det samme som du har gitt meg. Jeg må!" Leyhla smilte svakt og gjorde villig som hun sa. Hun spredte bena så grundig at senene i lysken lå stramt. Nytelsen lyste i Torilds ansikt da hun la seg på magen mellom Leyhlas lår, før hun bøyde seg ivrig ned for å smake på henne igjen. Hun var fremdeles blank i øynene av opphisselse, og søt og bustete på håret. Rød i kinnene var hun sikkert også, men det vistes ikke i måneskinnet eller lyset fra bålet.
To fingre gled inn i skjeden, lette forsiktig og fant. Leyhla stønnet da søte stråler spredte seg fra blomsten og utover lårene, Torild hadde funnet det magiske punktet innvendig. Da tunga hennes landet på knoppen, grep Leyhla etter Ahmeron igjen og dro ham nærmere. Gapte over ham. Tok ham i munnen og sugde seg fast på den harde varmen hans. Hun holdt rundt ham med to grådige hender mens tunga gled rundt og rundt det jernharde hodet. Hun ønsket brått å ha ham så langt inn som mulig, og sugde seg sultent fast på ham. Ahmeron stønnet hjelpeløst og måtte støtte seg på strake armer så han ikke sank sammen av nytelse. Han stirret på Torilds ansikt mellom Leyhlas ben, det var et nydelig syn som fikk nye bølger til å jage utover i kroppen.
Det var som et ekko fra Leyhlas kropp. Sitrende bølger strømmet støtvis fra underlivet, bølger som ble lengre og lengre til det bare var en eneste lang bølge. Torilds fingre masserte stadig punktet innvendig mens tunga vibrerte frem og tilbake over knoppen, og øyeblikket etter vippet Leyhla over kanten og falt ned i et hav av nytelse.
Leyhla stønnet langtrukkent, og rakk akkurat å snu ansiktet vekk fra Ahmerons stav før hun bet sammen tennene og knep øynene igjen i pur nytelse. Hun svaiet ryggen og skrek skjelvende da utløsningen red gjennom kroppen i stadig nye bølger. Det gnistret i hodet, i fingertupper og tær. Hun merket knapt at hun slapp taket i Ahmerons lem.
Langt borte kjente Leyhla at Torild forflyttet seg uten å slippe taket med tunga, mens Ahmeron hastig kom seg mellom lårene hennes og løftet underlivet opp til en stake som verket av lengsel. Mens Torild fortsatte med tunga, trengte Ahmeron dypt inn i Leyhla med et gutturalsk, langtrukkent, grådig grynt. Leyhla skrek igjen og krafset ubevisst i gresset med fingrene. Orgasmen ville visst aldri ta slutt, den red henne i ustoppelig nytelse mens Ahmeron pumpet som en sann helt og Torild fortsatte ivrig med sin oppgave. Av og til streifet tunga hennes borti det pumpende lemmet, det var trangt om plassen. Men Leyhla ofret ikke dette en tanke der hun lå og vred seg i ørske. Til slutt ebbet det gradvis ut, og Ahmeron stivnet dypt i varmen hennes mens han krummet ryggen og skalv svakt. Torild trakk seg langsomt tilbake og strøk Leyhla kjærlig over magen og brystene mens hun så på henne med et svakt, men fornøyd smil.
"Jeg tror jeg fikk gitt igjen, ja," sa hun mykt da Leyhla endelig åpnet øynene og gispet etter pusten.
"Gærninger," mumlet hun. "Har dere tenkt å drepe meg?"
"Du har ikke vandret til Helheimen ennå," smilte Torild bredt og strakte seg etter klærne sine. Natteluften kjentes godt, nå som den verste heten i kroppen hadde gitt seg.
– Jeg ser at det hjalp, Kjæresten, sendte Leyhla og så ømt på Ahmeron mens han halvslapp trakk seg ut.
– Ja. For en stund, svarte han og kjente et stikk av smerte i sjelen da Leyhlas håpefulle smil forsvant. – Jeg er ikke like sterk som før, Sommerfugl. Men ikke ta sorgene på forskudd. Vi vet ikke hvor lenge kreftene varer, så vi får bruke dem mens jeg har dem – og spare på kreftene så sant det er mulig.
– Og ta en ny runde når de begynner å svinne igjen… Hun tok imot klærne som Torild rakte dem, og ga bukse og trøye til Ahmeron. – Kanskje vi må be Maroli om hjelp etter hvert.
– Kanskje. Ahmeron smilte skrått og dro trøya over hodet. – Håper du på det?
– Jeg håper på at du skal bli frisk igjen, sendte Leyhla spisst tilbake. – Og at livskraften for alltid vil forbli i sjelen din.
"Det er langt på natt," sa Torild og så på månen. "Kanskje morgenen gryr snart. Far er sikkert urolig for meg. For oss alle."
"Hvis vi finner hestene, kommer vi oss fortere tilbake," sa Leyhla. "Jotnene er borte for en stund, så faren er over…"
"Ja, men se så på de som kommer der, da," avbrøt Ahmeron gledesstrålende og pekte. Leyhla og Torild smilte bredt da Lusifer kom gående mot dem, med både Gnist og Stjerna luntende etter seg. "Smartingen har hentet dem. Det var gutten sin, det." Han løftet opp Lusifer og klemte han inntil seg, han hadde blitt like glad i katten som Leyhla alltid hadde vært. Lusifer malte fornøyd.
De steg til hest. Torild på Gnist og de to andre på Stjerna. Det ble ikke fullt så intimt å sitte inntil Leyhla med kanten på salen mellom dem, men det fikk gå for denne gang. De kunne ikke la salen bli liggende igjen, heller. Den var jo Magnes. De lot Torild vise vei og skrittet gjennom åpent lende med Lusifer svinsende hit og dit. Hun kjente trakten godt og visste veien utenom den tette skogen de hadde flyktet gjennom i sitt ville ritt.
Himmelen i kanten av horisonten avslørte at morgengryet var på vei. De red i avslappet taushet mens natten gradvis svant hen. Hestene virket rolige og fornøyde, de hadde ikke lidt noen nød mens de var alene. De tre rytterne var også rolige og avslappede etter en deilig, styrkende omgang. Leyhla skjøv vekk de urovekkende tankene om Ahmerons helse, de sorgene fikk komme når kreftene svant igjen. Dessuten var hun sliten etter nattens opplevelser, hun orket ikke å tenke nå.
Hadde de visst hva som lå foran dem, hadde de kanskje styrtet av gårde i sanseløst ritt. Men de ville allikevel ha kommet fram for sent.

Morgenhimmelen var et faktum da Torild rynket brynene og myste over trekronene i det fjerne.
"Hva er det der, tro?" Hun pekte mot en gråsort stripe som steg oppover, den ble stadig tykkere mens de stirret på den. "Det ser ut som røyk." Leyhla kjente magen knytte seg langsomt i en forutanelse ved Torilds ord.
"Jeg tror vi skal sette opp farten," sa hun og hørte et gisp fra sin nye venninne.
"Har det skjedd noe med far?" Torild så skrekkslagen på henne før hun satte hælene i siden på Gnist, som skjøt fart med Stjerna i hælene. Det var adskillig mer ubehagelig å sitte bak Leyhla med salen stadig dunkende mot lysken og utstyret, men Ahmeron holdt ut med armene rundt henne og sa ikke et ord. Han kjente den samme knuten i magen som Leyhla, og førte automatisk bena mot Stjernas sider for å drive henne fortere fram.
Torild svingte Gnist inn på veien som ledet gjennom skogholtet og fram til langhuset. Leyhla fulgte et stykke bak, det var tyngre for Stjerna å løpe med to ryttere. Herfra kunne de tydelig se langhuset som sto i lys lue. Plankene i veggene så ut som et sort stakittgjerde, omhyllet av gule flammer. De sorte silhuettene dirret i den voldsomme varmen. En sort, fet røyksøyle buktet seg opp mot morgenhimmelen, fulgt av ivrige flammer flere meter opp i lufta. Det så ut som om selve røyksøylen brant like over langhuset, som flammer innpakket i kompakt, kvelende røyk. Det var de som ga røyksøylen næring, slik langhuset matet flammene.
"FAAAR," skrek Torild fortvilet og svingte seg ned fra Gnist før hesten hadde stoppet. Hun snublet og falt i bakken, men kom seg raskt opp igjen mens hun styrtet mot det som en gang hadde vært hjemmet hennes.
"TORILD," ropte Leyhla mens hun forsøkte å stagge Stjerna som trippet sidelengs og vrinsket panisk av skrekk over det flammende infernoet. Gnist trippet mot skogen og skrek av redsel. "Du kan ikke gå inn, huset er jo nesten overtent."
"Jeg må få ut far," gråt Torild og løp mot fjøsdøra. Kyrne sprang ut i panikk med det samme hun åpnet den. Torild smatt inn før Leyhla hadde kommet seg ned av Stjerna. Hun måtte være forsiktigere, så Ahmeron ikke falt av. Han satte seg i salen og klamret seg til hesten mens han stirret skrekkslagen på det brennende huset.
"Dette er Char og Omels verk," sa han med en stemme tykk av sorg. "Og Loke." Møysommelig kom han seg ned fra Stjerna og fikk tak i Gnists tømmer før hun styrtet vekk i panikk. Han ledet hestene et stykke unna, så de ikke skulle stikke av. I ly i skogholtet bandt han dem og tok av dem salene, før han gikk tilbake. Han ønsket å løpe men tok ikke sjansen, kreftene holdt ikke så lenge hvis han sløste med dem.
Han så ryggen på Leyhla der hun sto ved fjøsåpningen og ventet på at Torild skulle komme ut. Hun tok et skritt fram, så et tilbake og var tydelig i villrede. Det så ut som hun kjempet med seg selv.
"Jeg kan ikke," sa hun fortvilet. "Jeg kan ikke gå etter henne. Jeg klarer ikke."
"Du bør ikke, heller," svarte Ahmeron og gikk bort til henne. Han trodde ikke at hun ville klare å overvinne den dype frykten sin for flammene. Allikevel la han hendene på skuldrene hennes for å hindre henne, i tilfelle hun skulle finne på å styrte av gårde. "Det er for sent. Magne er død."
" … nei…" Det var knapt en hvisken. En fortvilet bekreftelse på at nok et liv hadde gått tapt i kjølvannet av deres konflikt med de andre demonene. Leyhla trakk pusten og satte hendene rundt munnen. "TORIIIILD!!! KOM DEG UUUT!"
Røyken vellet ut av gluggene på langsidene, det så ut som sort vann som fosset oppover. Sort røyk tøt også ut fra døra hvor Torild hadde løpt inn. Det smalt, knitret og sprakte livlig, som en ujevn, buldrende dur av varme. Treverket i veggene var gammelt og ga god næring til de sultne flammene. Ilden var som et dyr. Et vilt, pulserende, dyr som sugde næring og liv fra materialet, og strakte seg oppover mens det søkte mot himmelen og frihet. Slikkende flammer kjærtegnet ivrig det kullsorte taket og veggene, søkte etter friskt tre å fortære.
Det rev kraftigere og kraftigere i Leyhla etter å styrte inn og dra Torild ut, men frykten for flammene var for stor. Redselen lå som en kvalmende klump i magen, og armer og ben kjentes stive og umedgjørlige ut. Dessuten holdt Ahmeron henne fast, han slo armene rundt henne og ventet.
De fòr sammen begge to, da torvtaket plutselig ga etter for tyngdekraften. Det braste sammen, så gnistregnet sto til værs og fulgte røyksøylen flere meter opp i lufta. Leyhla skrek og Ahmeron klemte henne hardt inntil seg mens han dro henne vekk fra det overtente, voldtatte huset. Strålevarmen ga ham følelsen av at huden krøllet seg og svidde vekk øyenbryn og hår. Han ønsket at det var innbilning, det redselsfulle skriket som han hørte fra flammehavet. Torild var nok allerede død, det hadde det tunge, brennende taket sørget for. Han dro Leyhla med seg til skogholtet hvor hestene sto og ventet. Der tvang han henne til å sette seg ned, og satte seg ved siden av uten å slippe henne.
Tårene rant nedover kinnene hennes mens hun så på Magne og Torilds likbål. Kroppen ristet i hjelpeløs gråt mens hun mintes sine egne ord da de dro. Nå hadde hun tre mennesker på samvittigheten. Tre uskyldige, fine mennesker. Hun knakk sammen og skjulte ansiktet i hendene da krampegråten overmannet henne. Ahmeron strøk henne på ryggen mens han stirret trist på det brennende langhuset. Bare veggene sto igjen nå. Taket var borte og snart ville også det meste av veggene rase sammen
Det eneste som ville stå igjen, var grunnmuren og noen av plankene som et skjelett. Et grotesk minnesmerke over Magne og Torild. To flotte mennesker som hadde dødd for Leyhla og Ahmerons skyld.

Legg igjen en kommentar