Denne novellen er vist 11969 ganger.
Det var en kald vinterdag og Kristine var på familie hytta alene. Kristine er 18 år og 1,60 høy, ikke trent med muskler, men slank og lett. Hun likte egentlig ikke å være alene, men bare 10 kilometer unna lå det en militærleir som det alltid var noen, så trygg følte hun seg.
Hun våknet tidlig en morgen av at solen skinte inn på soverommet. Endelig er det en varm nok dag til å gå en land tur. Kristine var ikke spesielt glad i å gå lange turer, men en tur ut i snøen var alltid noe hun ikke kunne motstå.
Hun spiste frokost og tok på seg varme uteklær og begynte å gå.
Kristine fikk ikke med seg hva som skjedde rundt seg, eller hvor hun gikk. Hun tenkte bare på militærleieren, hun hadde møtt på mange av dem, mens de gikk turer for de endte alltid et lite stykke fra hytta hennes når de var på de lengste turene. Kristine tenkte ikke på noen av soldatene selv om de ga henne mye oppmerksomhet når de kom forbi, men hun tenkte på løytnanten som ledet soldatene på tur. Hu viste ikke hva han het, men hadde sett på han at han var ikke eldre en 25 år gammel, han hadde brunt vakkert hår og grønn/gråe øyne. Hun kunne gå i times vis å tenke bare på han, prøvde å gjette navnet hans, Hun fant aldri et navn som passet.
Kristine gikk videre inn i skogen å tenke på hvordan det ville være hvis han holdt rundt henne, hvordan det ville være hvis han kysset henne på leppene og bedt henne i øret og visket romantiske ord i øret hennes.
Hun gikk i tankene sine i flere timer, lengre og lengre inn i skogen. Kristine våknet plutselig til fra drømmene sine da en stor haug av snø datt på henne fra et tre. Det gikk rett igjennom klærne hennes og hun ble vått helt igjennom. Da hun fikk sett rundt seg så hun at hun hadde gått seg bort, hun hadde gått langt og viste ikke hvor mange ganger hun hadde svingt til venstre og høyre. Kristine sto en stund og tenke hvor dum hun var som gikk seg bort i sine egne tanker. Det var bare å snu og prøve å finne veien tilbake. Det ble vanskeligere en hun trodde det ville bli. Det ble mørkere og mørkere. Hun kunne ikke se en meter foran seg der hun gikk. Kristine ble kaldere og gikk og banet for seg selv for å være så dum.
Plutselig falt hun ned i et snøhull, det var ikke dypt, men hun slo hodet i en isklump og ble liggende bevisstløs. Hun lå der i en halvtime og ble iskald gjennom hele kroppen.
Håvard hadde hatt en lang tur med troppen sin i dag, som løytnant bestemte han hvor de skulle gå. De gikk enda en gang forbi hytta til jenta som het Kristine, men dessverre var hun ikke inne denne gangen, han som ville så gjerne se ansiktet hennes igjen. Hun var søt og sårbar, men også veldig vakker. Han hadde hørt hvordan guttene i troppen hadde snakket om henne, men når de gikk forbi hytta hennes var det bare han hun så på, og han likte det veldig godt. Selv om hun kanskje bare så på han fordi han så så ung ut for å være løytnant.
Det var ikke rart siden han hadde fått lov til å prøve å være løytnant selv om han var alt for ung.
Håvard bestemte seg for å gå en tur alene senere på kvelden, ville ikke vise de andre guttene at han ble hardere der han satt og tenke på Kristine. Det var mørkt ute og kaldt og det likte han veldig godt for da roet han seg ned. Han gikk sakte men sikkert innover i skogen. Plutselig stoppet han opp, gjennom vinden som ulte rundt ham, kunne han høre en lyd, det hørtes ut som et lite skrik. Ikke sikker på hva det var begynnte han å løpe og lette etter hva som hadde laget lyden, det kunne være et skadet dyr eller hva som helt, men den hadde vært så hjerteskjærende at han måtte finne det som var skadet. Han var glad han var kjent i skogen for det hadde begynt å snø mye, slik at man ikke kunne se fotsporene sine. «Er det noen der?» Håvard ropte uten å få svar. Han kom til et stort hull som så ut til å ha laget seg selv, han så nedi, men der var det snø høyt opp, høyere i midten en rundt, men det var nok ingen ting tenkte han og gikk videre og hørte om lydene kom tilbake. Plutselig stoppet han opp og bannet høyt ut og snudde seg og løp tilbake, hvor dum kunne han være. Uten å stoppe hoppet han ned i hullet som ikke var høyere en 1 meter. Satte seg ned på kne og dyttet bort all snøen. Der lå Kristine, han så hun pustet, men fikk ikke noe svar når han ristet i henne og snakket til henne. Hun hadde blåe lepper og lå bare helt stille. Han viste at hun måtte inn i varmen og det fort. Håvard løftet henne opp og bar henne tre kilometer bort til en militærhytte som ingen var i nå.
Kristine lå på gulvet helt stille og fortsatt bevisstløs. Håvard fikk fyr i peisen og bar henne ditt. Han viste han klærne hennes måtte av, de var gjennomvåte. Lue og votter, genser på genser og buksa hennes gikk av fort. Så lå hun der foran peisen i bare undertøy. Håvard så på henne og viste at resten av klærne måtte også av, men det stakk inni ham om hvordan hun ville reagere hvis hun våknet og var naken med han der som hadde sett henne slik. Han bestemte seg for at hvis han tok på henne den varme trøya hans etterpå så ville det ikke se så galt ut. Han fikk av henne undertøyet, med nesten ingen problemer og tok av seg uniformen sin og fikk på trøya si på Kristine. Han hadde lagt alle tepper han kunne finne over henne, men nå skalv hun som om hun var med i et jordskjelv og han viste det var bare en ting han kunne gjøre for å få henne varm. Han tok av seg klærne igjen og sto der i bokseren, han måtte få Kristine varm. Han la seg tett inntil henne og holdt rundt henne slik at hun ikke kom seg vekk i løpet av natten og begynte å fryse hardt igjen.
Da han våknet var det sol som begynte å skinne inn vinduet. Håvard sto opp og gikk og tok seg en dusj, det ville roe han ned etter en nesten søvnløs natt.
Mens han sto det hørte han et høyt dunk og mange ting som datt ned fra borde som sto midt i rommet der Kristine lå. Han hoppet ut av dusjen og fikk på seg et håndkle og rev opp døra for å se hva som hadde skjedd og der satt Kristine inne i et hjørne med et teppe rundt seg og var redd, det så ut til at hun skalv mer av redsel en av kulde. Han gikk bort til henne, men hun hadde ikke sett han enda fordi hun gjemte hodet sitt. Forsiktig satte han seg ned siden av henne, ville ikke skremme henne mer en det hun var. Han strøk forsiktig der han kunne se at hodet hennes var og hun skvatt til og prøvde å komme seg unna. Håvard viste at bare hun så han ville hun roe seg ned så han holdt henne hardt fast slik at hun ikke kunne komme seg unna. Kristine skulle til å skrike da han løftet hodet hennes og hun så på han, lettet pustet hun ut da hun kjente han igjen. «Ikke vær redd Kristine, jeg måtte ta deg med hitt for å få varme i deg, du hadde falt ned i et hull og slått hodet ditt.» Håvard strøk over det mørkebrune håret hennes. Hun så på han som et spørsmålstegn. «Hvorfor har jeg ikke klær på meg?» Hun så fortsatt ut til å være redd for hva som hadde skjedd når hun ikke var tilstede. «Alle klærne dine var gjennom våte og jeg måtte ta dem av for at du skulle bli varm igjen.» Han så på henne at hun fortsatt var kald for leppene var fortsatt blå. Han tok henne strengt, men ikke hardt i armen og fikk Kristine til å reise seg opp. Hun ga litt motstand da han skulle dra henne med seg til peisen igjen. «Kom nå, du må være foran peisen og bli varm.» Hun ble med han da, når hun viste hva han ville. Han fikk lagt henne ned og la mer ved i peisen. Fortsatt veldig usikker lå Kristine veldig stille, bortsett fra at hun skalv av kulde fortsatt. Håvard så dette og la seg ned med henne igjen. «Hva er det du gjør?» Sa Kristine og prøvde å komme seg unna han. Han dro henne til seg og holdt rundt henne med en sterk arm. «Slapp av, vi har ligget sånn i hele natt, det er det eneste som får deg til å bli ordentlig varm igjen» Håvard fortsatte å si koselig ting i øre hennes slik at hun skulle slappe av. Kristine slappet av med en gang for det var slike ting hun hadde drømt om at han hadde visket i øret hennes. Etter en stund merket Håvard at Kristine hadde falt inn i en dyp søvn igjen. Han gikk og satte på vann slik at han kunne kokke kaffe.
Kristine våknet igjen og husker så hvor hun var hen og hvorfor. Hun satte seg opp og så seg omkring, det var ryddet etter at hun hadde revet ned en del ting. Og der sto han, gutten som var så kjekk at hun ble våt av å se på han. Han sto i bokser og løytnant skjorta og så på vannet som kokte. «Ehhh hva heter du?» spurte Kristine forsiktig, veldig flau der hun satt med bare en trøye som så ut til å være hans.
«Håvard heter jeg.» svarte han og smilte til henne, hun klare ikke å la være å smile tilbake. Kristine satt en stund og bare så på han før hun kjente at kulden kom tilbake over henne og hun begynte å skjelve igjen.
«Er det en dusj jeg kan låne her? Jeg er fortsatt veldig kald.» Kristine visket nesten når hun spurte og ble rød i ansiktet. «Inn den døra der er det et bad, bare brukt det du!» Håvard smilte til henne og så på henne når hun gikk inn døra. Sto en stund og tenkte for seg selv at det var bare 4 års forskjell på dem, det er da ikke så mye.
Kristine la teppet hun hadde rundt seg på en krakk på badet og tok av seg trøya og la det nærmere dusjen. Hu gikk inni og fikk på varmt vann med en gang, hun sto stille en god stund før beina begynte å skjelve fordi hun ikke hadde spist på over 24 timer. Hun falt med et brak og landet slik at det kom enda et smell. Hun håpte at Håvard ikke hadde hørt henne og prøvde så godt hun kunne og komme seg opp igjen. Uten hel kom Håvard brasene inn og så på henne der hun satt, hun hadde akkurat kommet seg på kne. Han ble stående og se på henne en stund og tenke at hun var den beste og vakreste jenta han noen gang hadde sett. Kristine nappet stil seg trøya som ikke var langt borte fra dusjen og la den over seg å så ned mens hun ble veldig rød i ansiktet. Hun ventet på at han skulle gå ut igjen, men han bare sto der og så på henne. Kristine bestemte seg for hvis han ikke skulle gå fra badet så skulle hun gå. Hun prøvde å reise seg, men falt nesten igjen. Denne gangen tok Håvard i mot henne. Hun så på han og ble enda flauere. Hun skulle til å prøve å gå ut av dusjen når han dytter henne lengre inn. Hun ser på han med store øyne og forstår ikke hva han driver med. «Jeg får hjelpe deg å dusje siden du ikke får til selv uten å havne på gulvet igjen.» Han smilte til henne og begynte å ta av seg de få klærne han hadde på. Hun kunne ikke la være og ikke se på han. Han var akkurat slik hun hadde tenkt seg. Store muskler, men ikke skremmende store, bare akkurat passe. Kristine ble stående å se på han en stund, men rykket til da han prøvde å ta trøya si fra henne. Hun falt nesten igjen, men igjen tok han tak i henne og holdt en hånd rundt livet hennes. Hun prøvde å komme seg unna han, dette var for flaut, hun hadde ikke lyst til å vise seg selv. Han så henne dypt i øynene og tok tak i trøya igjen. «Du kan ikke ha den rundt deg hvis du vil bli varm av vannet.» Han prøvde å smile et trygt smil til henne, men hun så ikke på han, bare tok og holdt trøya hans hardere når han dro i den igjen. Håvard hadde ikke planer om å gi seg. Han så strengt på henne og sa: «Hvis du ikke slipper trøya mi nå så river jeg den av, du kommer til å bli syk hvis du har den rundt deg mens du dusjer.» Kristine så på han og viste at hun ikke kom til å vinne, hun sukket og slapp trøya når han tok og dro den enda hardere før. Nesten så hardt at hun ble redd for hvor sterk han var.
Han kunne ikke la vær å se på henne en stund til der hun sto og så ned med røde kinn og skjelvende bein. Han tok tak i dusjhode og løftet det av og skrudde på vannet og begynte å spyle Kristine, mens hun fortsatt så ned. Han tenkte at hun hadde nok ikke vært naken foran så mange gutter før. Han kunne ikke dy seg der hun sto så nære han. Han tok tak i haken hennes og løftet hode hennes opp slik at hun måtte se på han, enda rødere ble hun når hun så inn i øynene hans. Håvard prøvde seg forsiktig og bøyde seg ned og kysset henne på munnen, først stivnet hun til under han, men etter en liten stund svarte hun på kysset og tok armene sine rundt nakken hans. Kyssene hans ble sterkere og krevende. Han satte fra seg dusjhodet slik at det rant nedover dem begge og begynte å ta på Kristine, først bare på skuldrene så nedover mott brystene hennes, forsiktig tok han tak i dem og begynte og masere. Kristine ga fra seg stønn mens de fortsatte å kysse. Hun kunne føle at han ble hardere og hardere ved magen hennes. Han forsatte med den ene hånden nedover magen hennes og ned til musa hennes. Han kjente at hun allerede var veldig våt. Han tok to fingre inn i henne og hun stønnet enda mer, han tok de fortere inn og ut etter som hun stønnet høyere og høyere, plutselig skrekk hun ut og begynte å riste ukontrollert i armene hans. Orgasmens hennes varte lenge og når hun kom tilbake til seg selv drev Håvard og kysset henne over alt på overkroppen. Hun ble fort våt igjen, mens Håvard kysset henne tok han lemmet sitt i mellom lårene hennes. Hu ga fra seg et høyere stønn når han tok det dypt inn i henne. De sto slik en stund og bare kjente på å være sammen slik. Så begynte han å bevege seg sakt inn og ut av henne, men så fortere og fortere. De stønnet nesten sammen mest de drev på. Kysset hverandre hardere og mer krevende. Kristine så på han med spørrende øyne om han ville ha en annen stilling, Håvard forsto utrykke hennes og bøyde seg ned til øret hennes. «Jeg vil bare gjøre det slik vi gjør det nå!» I det han sa det tok han i hardere og Kristine bet seg i underleppa for og ikke å stønne for høyt. Han kysset henne så hardt at det nesten gjorde vondt, men hun likte det. De kom samtidig med høye gledes skrik. De falt sammen ned på gulvet og ble liggende der mens vannet rant over dem.
Et år senere sto Håvard i den viktigste uniformen han hadde noen gang hadde hatt. Dørene åpnet seg og Kristine kom inn med en lang hvit brudekjole, han så på henne og tenkte at der er jenta som er min som jeg elsker mer en noe annet på jord. Han så hun ble rød i ansiktet og smilte til han mens hun kom nærmere og nærmere. Håvard sto å tenke på hvilket undertøy hans kommende hustru hadde på seg og ble hardere av å tenke på det og en ting viste han at han kom til å finne under brudekjolen når bryllupsnatten kom var en hvit militærtrøye som var hans.
