Denne novellen er vist 6276 ganger.
Jeg fikk noen hint rett etter at denne ble lagt ut om at den var vanskelig å forstå, vel det var ikke meningen at den skulle forståes av alle og enhver heller når den ble skrevet. Faktisk så tror jeg at man må ha opplevd et lignende fellesskap om man skal forstå den. Det at jeg i det hele tatt skrev denne novellen var for å beskrive noe som egentlig er ubeskrivelig, et vennskap, et fellesskap, og et erotisk forhold som overgår det meste av det folk flest noensinne er så heldige å få oppleve. Klarer du å forstå den så er det fint for deg, men egentlig så gir jeg blaffen i det, skjønner?….
Dedikert til en av mine beste venner opp gjennom årene, jeg savner deg….men om vi har feil, så møtes vi igjen..
Som venner møttes vi første gang, sirklet rundt hverandre, usikre på den annens reaksjon, hvem var du? hvem var jeg? Hvordan skulle vi forholde oss? Vi visste så mye om hverandre, men en ting var uavklart…
Når du kom inn på lysningen med de mørke veggene av furutrær følte jeg med en gang at du var den «ene» den som kunne være min evige sjelevenn, vi kjente hverandre så godt fra før, men med lange avstander imellom oss så var det aldri blitt til noe mer.
Spenningene gnistret mellom oss ved første berøring, og når jeg så inn i dine grønne øyne forsvant verden rundt meg. Begjæret flammet opp i oss begge, hva ville vel skje. Lette napp med tenner mot mitt øre gjorde at jeg kunne kjenne velkjente ilinger gjennom kroppen. Som svar bet jeg forsiktig i nakken din. Det halvlange svarte håret ditt kilte mot nesen min. Men jeg fortsatte bare, din reaksjon var verd litt ubehag. En anspent kropp mot en annen like anspent på kropp. Begjær som svarer på forventninger skapt over lang tid.
Din hånd rundt midjen min, jeg følte at viljen min var i ferd med å glippe fra meg. Et anstrengende, men herregud så suggerende øyeblikk seinere var din vilje brått min. Et kjærtegn mot hverandres kropper og vi visste begge at her og nå eller aldri….
Kjærtegnende lepper mot hverandres nakker, som villdyr beveger vi oss rundt det uungåelige. Du vet like godt som meg nå at dette blir en kamp om vilje, styrkeprøving, hvem av oss skal ha den dominerende rolle i dette erotikkens spill, hvem må gi etter for den sterkeste?
Ikke et ord sies mellom oss, vi vet begge hva den andre tenker. Leser hverandres tanker gjennom kroppenes reaksjoner. Vi vet at dette kan være vår eneste sjanse, at den kanskje aldri kommer igjen. En lyd distraherer oss et øyeblikk, et ensomt ul mot den stjerneklare natten. Fullmånen lyser over oss, men vi vet at vi er alene. Bare de eldgamle hvileløse sjeler kan se oss på lysningen vår.
Et leie av mykt gress og mose møter knærne når vi kneler ned mot hverandre i et lidenskapelig kyss, ikke en gang vår forskjell i høyde kan få oss til å miste taket. Et sekund er jeg nesten igjen overlatt til din vilje, men så sprenger min seg igjennom igjen. Jeg ligger lett bakover støttet av dine armer, men selv om du troner over meg nekter jeg å slippe taket så lett.
Akkurat nå er den høyeste av alle uoppnåelige drømmer brått blitt oppnåelige. Bare for øyeblikket, men dog like viktig for oss. Jeg slipper taket på min selvkontroll, ikke mye, men nok til at du kan overta. Lar viljen flyte over i intet. Kjenner at du fester grepet om mine håndledd. Pulsen min banker mot innsiden av hendene dine. Sammen starter vi utforskningen av hverandres kropper, er helt stille imot hverandre lar bare hud kjenne på hud.
Sjelene fletter seg sammen. Mentalt er vi på et nivå som ikke kan beskrives som fornuftig, men vi gir etter for de mer dyriske instinkter og lar de styre oss over i en transelignende tilstand. Vi sanser hva vi gjør, men alt styres av instinkter. Et øyeblikk slår det som et lyn ned i meg «Satan heller, kommer jeg til å huske dette?». Jeg innser at jeg nok en gang har beveget meg for langt ut.
Tar fort igjen sjelen min som vandrer sine egne veier.
Kikker fort opp på deg, ser at øynene dine er lukket og munnen kruser seg i et tilfreds grin. Javel du oppfattet det. Må ta meg fortere inn igjen seinere. Et øyeblikk bare så er håndleddene mine fri. Trenger ikke mer jeg, lar hendene følge kurvene langs magen, bak i korsryggen og lar de hvile mot rumpeballene dine før jeg fester taket der. Klemmer til litt, venter til du slipper overtaket igjen. Ser at du nyter dette spillet like mye som meg.
Ved et enkelt kast over skuldren har jeg plutselig fullstendig overtak, setter meg overskrevs over brystkassen din. Holder hendene dine fast over hodet ditt. Vet utmerket godt at dette bare blir midlertidig, fysisk sett er du mye sterkere enn meg. Men min vilje og din spenning holder deg nede akkurat nå. Jeg fylles opp med begjær, ser dypt inn i dine rolige grønne øyne, merker at du forsøker å overta kontrollen ved den psykiske viljen.
Etter en tid er jeg definitivt overgitt deg igjen. Fyllt opp med et sterkt ønske om å underkaste meg din vilje. Jeg slipper rolig taket jeg har hatt rundt håndleddene dine, fører hendene oppover armene med glidene langsomme bevegelser. Stryker over brystkassen din og kjenner musklene spenne seg under fingertuppene mine. Mens jeg sakte reiser meg opp slik at jeg blir sittende over deg lar jeg hendene finne veien nedover magen.
Akkurat i det jeg skal til å åpne beltespennen reagerer du. «Nei!» Ordet kommer så kontant og bryter stillheten som lenge har vært enerådene. Du kaster meg av deg. All kraft er overført til deg og jeg innser at jeg ikke kan klare å ta den tilbake nå. Ikke har jeg noe ønske om det heller. Dine hender stryker rundt ankelen min et øyeblikk, jeg kjenner varmen fra de selv gjennom skinnet i støvlene mine. Når hendene dine når midt på leggen min er det nesten som å bli svidd av varmen fra de, der møter de bare strømpene. Du fortsetter utforskningen også under det flortynne svarte stoffet som kjolen min består av.
Rett nedenfor strømpekantens blonder stopper du utforskningen. Et øyeblikk er jeg lett forvirret. Vil du ikke? Men jeg leser i øynene dine at det er bare en midlertidig utsettelse. Du ber meg med hendene dine om å snu meg. Og jeg stiller meg instinktivt opp på alle fire. Vet at det er dette du vil, men er ubevisst nok på meg selv til ikke å reagere på det som skal skje. Når du løfter kjolen slik at den blir liggende som et slør over ryggen min sniker det seg en liten bevisst tanke inn i meg «truser» eller snarere mangelen på de. Men jeg slår den fra meg. Hvorfor være sjenert nå.
Det første slaget med beltet treffer rumpeballene mine og jeg klarer ikke komme tidsnok inn i konsentrasjonen. Ynker meg litt, ikke mye, men nok tydeligvis. Du griper tak i skikkelig bit av håret mitt og røsker hodet hardt bakover. Ikke et ord sies mellom oss, men jeg skjønner meningen når leppene dine stryker over nakken min, framover mot strupen før du gir meg et lett bitt. Taushet. Jeg strammer meg, klarer å frigjøre nok av hjernen til å kunne ta det som måtte komme. De neste 7-8 slagene faller uten at jeg merker de så mye, først når hånden din stryker over kjenner jeg varmen som denne gangen strømmer fra meg til deg.
Jeg vet at du neppe gir deg med dette. Og for hvert eneste av de neste slagene som treffer baken, lårene og til slutt også ryggen kjenner jeg at det var mer av min vilje du ville erhverve. Tilslutt er det kun endorfiner igjen som holder meg oppe. Til å begynne med er det bare som en lett rus som ikke helt kommer, men heller ikke helt vil slippe taket. Du skjønner hva som er i ferd med å skje og stopper opp. Litt duggvåt mose mot baken forårsaker en umiddelbar stopp i den endorfinrusen jeg var begynt på. Mosen lindrer slik at hjernen slutter å produsere endorfin og igjen kan begynne å fungere på skikkelig vis.
Vel klar over at du på denne måten gir meg kreftene tilbake setter du deg stille ved siden av min nå så såre kropp. Ruller meg forsiktig over på siden. Jeg blir bare liggende. Med din dype sensuelle stemme begynner du å si fram påkallelsene som vi begge kjenner så godt. På det tredje hjørnet faller jeg også inn. Fellesskapet vi nå har gjør det hele mer fullkomment på alle vis.
Ved den siste påkallelsen faller en ugle inn, den gjør det hele helt perfekt. Jeg løfter begeret mot fullmånen, hilser mørket, og gir det til deg. Sakte fyller jeg det opp med vin og du løfter det igjen mot himmelen. Vi drikker av det begge to, forsiktig fordi vi allerede har den naturligste av all rus i oss. Athamen løftes og deler luften mellom oss, vi har hver vår hensikt med dette ritualet og må skilles her.
Når vi møtes igjen fra hver vår side av lysningen har vi begge renset oss for alt som ikke skal være, og ikke bør være tilstede. Vi er rede til å fullføre.
Bålet er i ferd med å slukne og mens jeg ordner et lite måltid sørger du for å få liv i glørne igjen. Alt foregår i den dypeste taushet. Vi vet begge hvordan ord vil kunne ødelegge resten for oss, det er derfor vi er alene her nå. Tausheten føles godt. Vi er klare for den.
Maten er borte og kun teppene ligger igjen på marken, med blikket ber du meg stille i samme positur som sist. Jeg ser det, men har fått igjen litt av trossen og klarer ikke la være å forsøke meg litt. Et kjapt, men sviende slag av katta over baken sørger for den nødvendige lydigheten. Jeg senker hodet mot bakken. Slik jeg nå står så er baken den høyste delen av meg, jeg forestiller meg hvordan den må stå fram så hvit i dyp kontrast med mørket ellers. Med bålet som en flammende bakgrunn liksom for å symbolisere hvordan vi begge føler begjæret flomme nå.
Trossen min vil jo straffe seg, men jeg klarer ikke la være å snu meg litt slik at jeg kan se opp på deg. De svarte bootsene er det første jeg ser, velkjente allerede de. Skinnbuksene som sitter som om de skulle vært støpt på kroppen din har fasinert meg hele natten, også mens vi holdt messen for de andre til å begynne med. Den svarte skjorta kompletterer antrekket. Ansiktet er ikke synlig nå, men jeg vet hvordan det gnistrer i de grønne øynene likevel. Samme er det hos meg det vet jeg.
Som jeg trodde oppdaget du at jeg kikket på deg. Hodet mitt rykkes bakover i det du tar tak i håret. Hvisking mot øret mitt avbryter tankerekken. Nei jeg mente ikke noe galt med det Master, kunne bare ikke la være. Straffen får jeg vel bare ta. Suset fra pisken høres godt i den stille natten. Men nå er jeg forberedt på det. Selv etter de nærmere hundre slagene er jeg fortsatt like stille. Du vet at jeg nærmer meg en ny rus av endorfiner, og denne gangen stopper du ikke. Bare skifter over til å bruke katten slik at slagene får en mer sviende effekt.
Med jevne mellomrom stryker en varm hånd mot meg. Til slutt avløses den av bar hud. Lårene dine møter lårene mine i det du trenger inn i meg. For å ikke stoppe endorfin rushet mitt lar du stearin fra de svarte lysene på alteret dryppe ned på baken min. Samtidig som du tar meg med lange seige tak. Vi vet begge at dette er slutt fasen for oss, drøyer så lenge som mulig for å beholde stemningen. Sansene er i helspenn. Kroppene dirrer mot hverandre. Sjelene vandrer sine egne veier og vi er fullstendig ubevisste på hva som skjer rundt oss.
Du øker tempoet, ingen av oss kan klare dette lenge. Spenningene er for store. For min del har endorfin rusen for lengst overtatt. Jeg kjenner at du spenner lårene når du merker de første rykninger i kroppen fra orgasmen, et lite øyeblikk vet jeg at jeg kan overta kontrollen og øker tempoet litt mer slik at jeg kan følge deg. Samtidig når vi det store høydepunktet. Varmen spres i oss. Før vi etter evigheter synker sammen ved siden av hverandre.
Magien er brutt. Soloppgangen avløser det grå morgendiset. Vi ser på hverandre, smiler. Men vet at det var kun denne ene gangen. Mer kan vi ikke tillate oss. Sammen går vi til tjernet. Bader i den stille morgenen som snart avløses av fuglekvitter. Lysningen må ryddes etter messen og vi er igjen klare for å møte hverdagen.
Tilbake i leiren er de andre igang med morgenstellet, men vi er så heldige at ingen regner med oss. Vi hilser på de vi møter, før vi skilles for siste gang utenfor hyttene. Vi vet at dette var alt, men sjelene våre vil for alltid følge hverandre på reisene gjennom tid og rom………………
takk min venn for at du var til!
