Cyberspace

Denne novellen er vist 4379 ganger.

Fingrene løper over tastaturet som galopperende hester.
Som om de ikke kan berøre den samme tasten mere enn brøkdelen av sekund av gangen av redsel for å brenne seg.
Og det er kanskje noe i det.. samtalen som utspilte seg, her i cyberverdenen, er het nok til.. å vel.. den er ihvertfall skillsmisse grunn, om feil menneske kommer over en logg av den.
Derfor blir heller ikke noe av dette logget, det forblir en hemmelighet imellom den jeg snakker med og meg selv.
Gud skal vite at hun har like god grunn til å holde dette hemmelig som jeg har.
Jeg er Terje, 26 år, og gift.. var ikke videre intelligent, og giftet meg i en alder av 21.
Jeg jobber som IT ansvarlig i et middels stort firma, og trives vel i grunn godt med det.
Om ikke annet gir det meg mye tid til å sitte å «chatte» på Internett.. bli kjent med nye mennesker.. mennesker jeg aldri kommer til å møte, kanskje ikke engang få vite navnet på.
Det er befriende å snakke slik, man kan snakke om absolutt alt, uten være redd for å få det negative i retur som en boomerang.
Men nylig møtte jeg en Kvinne.. i samme situasjon som meg. Det snudde verden, slik jeg har lært å kjenne den, på hodet for meg.
Hun var hjemmeværende, mannen var endel år eldre enn henne, og tjente gode penger.. Ingen grunn til at hun skulle jobbe da, når hun heller kunne bruke tiden på å sløse bort hans penger.
Så slik hadde det seg at vi ble sittende å snakke.. Vi hadde endel av de samme interessene, bla. kunst og ble sittende å diskutere tidlig van Gogh VS: sen van Gogh.
I motsetning til meg hadde hun en ekte Gogh på veggen.
Den var riktignok hennes mann som hadde betalt den, men det var hun som hadde valgt den ut. Bildet var kjent nok, «kvelds landskap med stigende måne» heter det.
Det er malt ganske sent i hans karriere, i 1889 om jeg ikke husker feil, ikke så lenge før han tok livet av seg. Og jeg hadde trodd det var eiet av et museum. Vel, jeg er ingen ekspert, kunst er bare en hobby.
Tiden gikk fort, og når det nærmet seg tid for å gå hjem, avtalte vi å møtes dagen etter. Vi utvekslet hotmail adresser, anonyme e-mail adresser, ingen av oss var rede til å oppgi den kunstige anonymiteten som chat via Internett gir, enda.
Den kvelden fikk jeg henne ikke ut av hodet mitt.
Hun kalte seg Artico, jeg trodde først det kom fra arktis, is og kulde, men det viste seg å komme fra art- kunst.
Jeg ble liggende å tenke på henne etter at lyset på soverommet ble slått av, og min kone hadde kommet med sitt sedvanlige » sov godt»
Sexlivet vårt var en spøk, min kone hadde på et tidspunkt funnet ut at sex hadde man for å lage barn, og siden jeg ikke ville ha barn enda…
Mine forslag på å trene, slik at vi visste hvordan vi skulle gjøre det, ble bare møtt med en kald skulder.
Men det var lenge siden jeg hadde våget meg frempå nå, for hver gang jeg ble avvist, sank selvtilliten, og følelsen av at det var meg det var noe feil med steg.
Dagen etter møtte jeg Artico på nett igjen, jeg kalte meg fremdeles Tanus. Et navn som jeg har rappet fra en Wilbur Smith bok.
Samtalen dreide inn på sex.. et favoritt tema på Internett.. bli kjent med noen.. og begynn å snakke om sex..
Det virker som alle er fryktelig mere opptatt av det på nett, enn i den virkelige verden, eller i RL- real life, som det heter på god engelsk.
Det viste seg at hun og jeg hadde mere enn interessen for kunst og musikk til felles.. vi savnet begge sex i våre liv..
Hun viste seg også å være seks år eldre en meg, og virket nervøs for at det skulle plage meg.
Det gjorde det ikke.
Hennes mann var oppi 50 årene, og hadde problemer med å få stå pikk, han syntes å mene det var hennes skyld, så han hadde insistert på adskilte soverom, slik at han slapp maset hennes.
Han hadde tydeligvis ingen forståelse for en ung kvinnes behov, og allerede da så jeg for meg selv…gi henne det hun ønsket..
Slik det nå var, ble vi sittende å snakke, om hva vi likte å gjøre med partneren, og hva vi likte at partneren gjorde med oss.
Ikke noe unormalt i det, ikke unormalt på nett chat ihvertfall.. selvom de færreste hadde turt å sitte å diskutere den slags med et menneske på en kafé, et menneske du ikke engang kjente det virkelige navnet til.
Dagen gikk fort.. alt for fort.
Og igjen avtalte vi å møtes igjen, dagen etter..
Slik gikk hele uka. Fredag fortalte hun endelig hva hun het.
Mette.
Jeg hadde allerede dannet meg et bilde av henne, basert på hennes egen beskrivelse av seg selv, og hun hadde vel dannet seg et bilde av meg, basert på min beskrivelse av meg selv.
Siden vi neppe noensinne kom til å møtes hadde jeg lagt på meg et par kilo i beskrivelsen. Jeg er tynn, litt for tynn, så for henne var jeg bare slank.
Hun hadde sikkert gjort noe av det samme om seg, enten det, eller så hun ut som kvinnen i mine drømmer.
Jeg tenkte på henne hele helgen.
Savnet henne slik jeg ikke visste det gikk an å savne noen man har kjent bare en uke.
Jeg er klar over at det høres merkelig ut, å bli så knyttet til et menneske du aldri har møtt, et menneske du aldri har hørt stemmen til. Men det skjer.
Det var som om vi var tvillingsjeler, som skapt for hverandre.
Ufrivillig ble tankene ledet hen mot reinkarnasjon, tidligere liv.
Den andre uken, jeg tror det var på torsdag hadde vi Cybersex..
Jeg har hatt det før, mest for moro skyld, det føles liksom litt teit å sitte der med tastaturet på bordet, med blikket stivt festet på skjermen, og ha sex.
Sex uten nærhet, uten varme.
Jeg skammer meg nesten over å si at det var en deilig opplevelse.
Men det var det.
Vi hadde det igjen dagen etter, og helgen var ikke lenger befriende.
Den var en forbannelse, jeg hadde ingen mulighet til å snakke med Mette, og min kone merket nok at noe var galt, jeg gikk rundt i mine egne tanker hele tiden, enset knapt når hun snakket til meg.
Uken etter utvekslet vi telefon nummer, og jeg hørte stemmen hennes for første gang. En sexy litt hes stemme, med en latter som var lav, men som hørtes ut som om den kom rett fra hjertet.
Nå hadde jeg tatt dette lenger en noensinne før, jeg hadde aldri snakket live med noen fra Nettet før, ikke engang på telefon, og her satt vi, og snakket om å møtes.
Det begynte vel egentlig som en spøk, om at vi måtte prøve hverandre, for å se om vi bare hadde det i fingerne, eller om vi begge var så gode elskere som vi påsto vi var.
Men det gikk ikke så fryktelig lenge før vi begynte å diskutere det mere seriøst.
Det gikk heller ikke så lenge før vi hadde sex i telefonen.
Jeg hørte henne kose med seg selv, og jeg hørte stønnene bli høyere når hun drev seg selv frem mot stupet, før stønnene steg til et skingrende cresado, og jeg var sjeleglad for at jeg hadde et kontor helt for meg selv.
Og selv sendte jeg satsen min rett i en haug med servietter.
Jeg hadde vært utro.
Jeg hadde riktignok ikke rørt en annen kvinne, men tanken var der, drømmen, og et intenst begjær etter en annen enn henne jeg hadde lovet evig troskap.
Det er om ikke utroskap i ordets rette forstand, var det minst like ille.. fordi jeg vill ha henne, ikke min kone.
Til å begynne med følte jeg meg litt ille til mote, men hun hadde tross alt bare seg selv å skylde på, alle mennesker ( vel ihvertfall nesten alle) har behov.. å når de ikke får dekket dem hjemme.. må de finne et annet sted å dekke dem.
Og det var akkurat hva jeg gjorde.
Skjebnen ville det slik at 14 dager senere skulle jeg til Trondheim.. i forbindelse med jobben, jeg skulle være der i minst tre dager.
Jeg nevnte det for Mette, og hun spurte meg hva jeg ville syntes om hun møtte meg der.. da var vi begge langt unna alle forpliktelser.
Hun hadde unnskyldningen klar, en god venninne av henne som hun ikke hadde sett på lenge bodde der, så hun kunne bare si at hun skulle besøke henne.
Om mannen hennes skulle ringe, så ville venninnen hennes stille opp, å sørge for et alibi.
Tanken var besnærende, og dagen etter sa jeg at jeg veldig gjerne ville møte henne der.
Men det var lenge til.. 13 dager.
13 dager som er blant de lengste i mitt liv. Plutselig gikk ikke dagene fort lenger, det virket som om hvert døgn hadde fått 100 timer, og helgen var enda lengre.
De eneste lyspunktene var den stadig hyppigere telefon sexen.. som bare ble bedre og bedre.
Vi lærte og drive hverandre til høyder som jeg aldri hadde nådd i samlivet med min kone, og jeg kunne knapt vente med å treffe henne
Sakte nærmet den store dagen seg
Vi hadde allerede utvekslet mobil nummer, riktignok hadde vi lovet hverandre og ikke ringe hverandre med mindre vi satt og snakket på nett, i tilfelle en eller annen over nysgjerrig kone elle mann skulle befinne seg innenfor hørevidde, men nå skulle vi langt avsted.
Så vi avtalt et tidspunkt å ringe på.
Jeg fortalte hvilket hotell jeg skulle bo på, og vi avtalte at jeg skulle ringe så fort jeg kom ut fra flyplassen.
Forventningene var store, og jeg greide knapt og sitte rolig på flyet.
Langt mindre konsentrere meg om det foredraget om sikkerhet på Internett, som jeg skulle holde dagen etter.
Jeg ante uråd når jeg ringte på det avtalte tidspunktet fra flyplassen, og umiddelbart gikk over på mobilsvar. På veien ut av bygget prøvde jeg flere ganger. Hver gang med samme resultat. Svareren.
Det gjorde vondt. Det gjorde mere enn vondt.
Det føltes ut som om noen prøvde å rive ut hjertet mitt. Jeg nektet å tro at alt jeg hadde sett frem imot med slik lengsel de siste to ukene bare var en fantasi.
Men heller ikke fra Taxien, eller utenfor hotellet fikk jeg noe annet en mobilsvar.
Jeg henvendte meg i resepsjonen, og fikk nøkkelen.
Resepsjonisten smilte lurt, og jeg holdt på å rive tak i ham, og spørre hva faen han gliste sånn av, så han ikke at verden gikk til helvete på skinner??
Jeg greide å besinne meg, det var tross alt ikke hans feil at jeg hadde oppført meg som en tosk, og latt meg lure.
Jeg tok heisen opp til 7ende etage.
Jeg kunne kjenne en enslig salt tåre piple ut av øyekroken.
Sinnet var borte og det eneste som var igjen var sorg, og en følelse av tomhet.
Døren gled opp når jeg dyttet på den, noen andre hadde låst den opp, lyste var av, men et par stearinlys kastet lange trolske skygger oppover de hvite nøytrale veggene.
Et øyeblikk ble jeg stående å fundere på hvorfor alle hotellrom i hele verden er like.. hvite vegger, og ett eller to bilder, billige kopier som eneste dekorasjon. Desverre har ikke alle hotellrom i hele verden hva dette rommet hadde.
En kvinne satt på sengen, iført en hvit silke badekåpe.
Hun reiste seg og gikk mot meg.
Hun åpnet munnen, og jeg kjente umiddelbart igjen stemmen. Hjertet gjorde et byks, og jeg ble så lykkelig så jeg nesten begynte å gråte.
«hei jeg er Mette»
Et øyeblikk ble jeg stående som forstenet, jeg mistet tale evnen, og må ha sett ut som om jeg nettopp hadde falt ned ifra månen.
Borte var alle triste og sure tanker.. hun var alt det hun hadde sagt om seg selv.
Hun var drømmekvinnen.
Kvinnen som alle unge gutter drømmer om idet de når puberteten og gjør de første ustødige fremstøt mot det annet kjønn.
Hun var den jeg hadde sett for meg når jeg for mange år siden hadde lukket øynene og begynt å kose med meg selv.
Hun var den jeg hadde sett for meg når jeg sendte de første varme, klebrige satsene mine rett i dyna.
Og nå sto hun rett foran meg.
Hun åpnet båndet rundt livet, og lot badekåpen skli ned over skuldrene, avslørte et par velformede bryster, en flat mave, med en liten ring i navlen, rett over der en smal stripe med hår begynte.
Hun kom mot meg, tok tak rundt meg, og klemte kroppen sin imot min.
Jeg kunne kjenne varmen fra henne slå imot meg, selv igjennom klærne mine.
Reaksjonen der nede var spontan, den sto slik den ikke har stått siden jeg var 18, og skulle få meg et nummer for første gang.
Vi utvekslet ikke et eneste ord, vi kjente hverandre godt nok til å vite hvor vi ville.
Klærne gled av meg, og vi endte opp på sengen, begge like nakne som den dagen vi ble født.
Leppene våre møttes, og armer hennes gled over ryggen min, presset meg tett inntil henne. Hun spredte bena lett, og jeg gled inn i henne.
Kjønnet hennes omsluttet mitt, og vi elsket lenge og ømt
Den natten elsket vi på ordentlig for andre gang.
Og den morgenen elsket vi igjen.
Aldri før har jeg hatt så god sex, aldri har jeg blitt brakt så høyt opp.
Møtet på dagen virket som en pine, og foredraget mitt var en katastrofe. Tankene mine var et helt annet sted. Et sted jeg skulle ønske jeg var.
Jeg lengtet bare tilbake til hotellrommet, til henne jeg visste var der, som jeg visste lengtet like mye etter meg, som jeg lengtet etter henne.
Elskoven ville ingen ende ta. Det var så mye utemmet begjær, og selvom jeg sa jeg var syk og ble på rommet resten av oppholdet, samt ringte til min kone og sa at jeg nok måtte bli en dag ekstra var jeg langt ifra mettet da jeg endelig satte meg på flyet nedover til Oslo.
Mette skulle bli igjen en dag til, besøke venninnen hun hadde sagt hun hadde vært hos i fire dager allerede.
Dette var vel egentlig begynnelsen på slutten.
Slutte for mitt forhold til min kone, og slutten på enkelte andre ting skulle det vise seg.
Vel tilbake på kontoret igjen, foran PC’en ble jeg sittende å snakke med Mette.. hun hadde fått like mye nytelse ut av det som meg.
Jeg hadde holdt hva jeg sa, vist at jeg kunne tilfredsstille en kvinne.
Og vi begynte å snakke om å bli et par… ikke et par på nettet, nei mere enn det… flytte sammen…
Kanskje vi skulle giftet oss.
Vi hadde jo så mye felles?
Tanken ble til en plan, en plan vi bestemte oss for å sette ut i live. I første rekke bare bo sammen.. men etter det.. hvem vet hva fremtiden bringer?
Det ble en kjempekrangel hjemme.
Mange tårer, og bittre ord.
Det endte med at jeg tok hva jeg kunne få i en koffert, og lot henne sitte igjen med resten.
Tross alt, jeg var glad i min kone, jeg hadde påført henne nok smerte. Jeg unte henne alt godt, men også jeg har et liv, fylt av behov, og drømmer. Også jeg må prøve å få oppfylt noen av dem. Min kone drømte om barn.. karriere… den vanlige leksa. Det passet meg rett og slett ikke.
Så her sitter jeg nå, på et billig hotell, midt i Oslo sentrum, og lurer på hvordan jeg endte opp her, med alle drømmene knust.
Artco finnes ikke lenger på chatten.. hun har opphørt og eksistere, ingen har hørt fra henne på lenge. Ingen vet hvem hun virkelig var. Mobilen hennes er ikke lenger i drift, abonnementet er sagt opp, og det var registrert på et firma som holder på i Nordsjøen.
Å finne en Mette Olsen er som å lete etter nåla i høystakken, jeg har prøvd, og har etterhvert innsett at jeg nok er blitt grundig lurt.
Uansett hva hennes etternavn er, så er det ikke neppe Olsen. Jeg er ikke engang sikker på om hun virkelig heter Mette, for andre kjente henne som Trine, og Hege.. men ingen har hørt fra henne siden jeg møtte henne i Trondhjem.
Og apropo det bildet.. av Van Gogh.. det var i et amerikansk museums eie…

Ensom.

Legg igjen en kommentar