De tre små mennene i skogen

Denne novellen er vist 8219 ganger.

Et eventyr som kanskje ikke er så veldig kjent, er det fra Brødrene Grimms som heter «De tre små mennene i skogen.» Det handler om tre små menn i skogen… Hehe, nei, nå tøyser jeg fælt. Det handler om mer enn det. Jeg har tatt essensen ut av eventyret, så får du heller oppsøke eventyret selv og finne ut hva som er originalt og hva som er omgjort av mine flittige fingre og syke fantasi…

Det var en gang en mann som mistet kona si, og en kone som mistet mannen sin. Mannen hadde en datter, og kona hadde også en datter. De to jentene kjente hverandre, og en dag de hadde vært ute sammen, gikk de innom til kona på hjemveien. Da sa kona til manndatteren:
– Si til din far at jeg vil gifte meg med ham. Så skal du få melk til å vaske deg i og vin til å drikke. Men min egen datter skal vaske seg i vann og drikke vann.

Jenta gikk hjem og fortalte faren det kona hadde sagt.
– Hva skal jeg gjøre? sa mannen. – Ekteskap kan være både godt og vondt. Han visste ikke sin arme råd, hva han skulle gjøre. Til slutt trakk han den ene støvelen sin av seg og sa til datteren: – Jeg tar denne støvelen. Du ser at det er hull i sålen, og nå skal jeg gå opp på loftet og henge den på den store spikeren der. Så runker jeg i den. Holder den spermen, gifter jeg meg igjen, men hvis spermen renner tvers igjennom, gifter jeg meg ikke!

Faren gjorde som han hadde sagt. Men da sålen ble våt, trakk hullet seg sammen, og støvelen ble full helt til randen. Faren fortalte jenta hvordan det hadde gått, og hun gikk selv opp på loftet for å se etter om det var riktig. Så gikk faren til enken og fridde, og snart etter sto bryllupet.

Neste morgen da begge jentene sto opp for å kle seg, sto det melk til vask og vin å drikke for manndatteren. Men kjerringdatteren fikk bare vann til vask og vann til drikke. Morgenen etter sto det vann til vask og vann til drikke både for manndatteren og kjerringdatteren. Men den tredje morgenen sto det vann til vask og vann til drikke for manndatteren, og melk til vask og vin til drikke for kjerringdatteren. Og slik ble det.

Kona hatet stedatteren og visste ikke alt det vonde hun skulle gjøre henne. For hver dag som gikk, ble det verre og verre. Hun var arg fordi stedatteren var så vakker og snill, og hennes egen datter så stygg og slem.

Så var det en dag midt på vinteren. Isende kaldt var det ute, og fjell og dal var dekt av snø. Da laget kona en kjole av papir og ropte på manndatteren.
– Ta på deg denne kjolen, og gå ut i skogen og plukk en kurv med jordbær til meg, sa hun . – Jeg har slik lyst på jordbær.
– Men kjære deg, sa den stakkars jenta, – det vokser da ikke jordbær nå midt på vinteren! Jorda er frosset, og snøen dekker allting. Og skal jeg gå med papirkjole? Det er jo så kaldt at ånden fryser! Vinden blåser tvers gjennom den, og tornene kommer til å rive den av meg.
– Sier du meg imot? sa stemoren. – Bare se å komme deg av gårde! Jeg vil ikke se deg før du har kurven full av jordbær. Så ga hun stedatteren et stykke hardt brød og sa: – Der har du mat for i dag. Men ved seg selv tenkte hun: – Hun dør nok av sult og kulde og kommer aldri hjem mer.

Den stakkars manndatteren måtte ta på seg papirkjolen, og så gikk hun ut i kulden med kurven i hånden. Det var ikke annet enn snø overalt, ikke så mye som et gresstrå så hun. Da hun kom til skogen, fikk hun se ei lita stue og tre dverger, som kikket ut gjennom vinduet. Hun hilste god dag og banket forsiktig på døra.
– Kom inn, ropte dvergene, og hun gikk inn i stua og satte seg på en benk ved ovnen. Der ville hun varme seg og spise brødet sitt.
– Gi blaffen i brødet og gi oss litt sengevarme, da, bad dvergene, og jenta la brødet fra seg på bordet og tok forsiktig papirkjolen av seg. Så la de seg i senga, alle tre. Dvergene var kanskje små, men de hadde litt av et utstyr å svinge opp med. Og ivrige var de også, så det var lett gjort for jenta å komme i varmen. Lå hun ikke på rygg med en dvergestake i musa og en i munnen, så satt hun overskrevs på en mens hun runket de to andre, eller ble tatt både bakfra og forfra og rundslikket og det som bedre var. Ikke hadde hun tall på alle orgasmene hun fikk heller.

Da dvergene var fornøyde og vel så det, spurte de jenta:
– Hva vil du i skogen i den tynne kjolen nå det er vinter?
– Å, svarte hun andpusten, dvergenes sengelek hadde rent tatt pusten fra henne, og så tilfreds hadde hun aldri følt seg før. – Jeg skal plukke jordbær, og jeg tør ikke komme hjem før kurven er full.

Da hun hadde kledd forsiktig på seg kjolen igjen og spist brødet, ga dvergene henne en kost og sa:
– Fei vekk snøen fra kjøkkentrammen! Hun gikk utenfor, og dvergene sa til hverandre: – Hva skal vi gi henne fordi hun er så søt og snill og deilig og ga oss sengevarme?
Da sa den første: – Hun skal bli vakrere for hver dag!
Den andre sa: – Hver gang hun sier et ord, skal det falle et gullstykke ut av musa hennes.
– En konge med diger pikk skal komme og gjøre henne til dronningen sin, sa den tredje.

Men jenta gjorde slik dvergene hadde bedt henne om. Hun sopte vekk snøen fra kjøkkentrammen, og hva tror du hun fant? Fullt av modne jordbær! Mørkerøde og duftende kom de fram under snøen. Hun plukket kurven helt full, og så tok hun dvergene pent i hånden og takket dem, både for alle orgasmene og for jordbærene. Nå skulle stemora få det hun hadde bedt om.

Da hun kom hjem, gikk hun inn i stua og sa:
– God kveld! Straks falt det et gullstykke ut av musa hennes og falt klirrende ned på gulvet. Så fortalte hun det som hadde hendt i skogen, og for hvert ord hun sa, falt et gullstykke fra musa hennes og ned på gulvet. Snart ble det en haug så stor at hun måtte skreve for å få plass mellom bena, helt til hun måtte flytte seg for det rant rent over.
– Det er svært så stor hun er blitt på det, sa stesøsteren. – Hun strør jo om seg med gull! Men misunnelig var hun, og nå ville hun også ut i skogen etter jordbær og bli knullet gul og blå og få gullstykker til å falle ut av musa. Moren sa nei, at det var altfor kaldt. Det kjære barnet kunne jo fryse i hjel, sa hun. Men datteren lot henne ikke få fred før hun fikk lov. Så sydde mora en gild skinnkåpe til henne og ga henne smørbrød og kaker med til niste.

Kjerringdatteren gikk ut i skogen og like til den vesle stua. De tre dvergene så ut, men hun hilste ikke på dem. Hun stampet inn i stua, uten å si god dag og uten å se seg om. Så satte hun seg ved varmen og tok fram nistematen sin.
– Gi blaffen i maten og gi oss litt sengevarme, da, bad dvergene.
– Jeg er sulten og dere er stygge. Gå og ta dere en håndjager, for faen, svarte hun.

Da hun var ferdig med å spise, sa dvergene:
– Der har du en kost. Fei snøen vekk fra kjøkkentrammen.
– Gjør det selv, svarte hun. – Jeg er vel ikke tjenestejente her! Da sa dvergene til hverandre:
– Hva skal vi gi henne fordi hun er så slem og stygg og ikke unner oss sengevarme?
– Hun skal bli styggere for hver dag, sa den første.
– For hvert ord hun sier, skal det hoppe en padde ut av musa hennes, sa den andre.
Og den tredje sa: – Hun skal dø en fryktelig død.

Jenta gikk der ute og lette etter jordbær og noen som kunne knulle henne gul og blå eller som kunne lære henne å få gullstykker til å falle ut av musa. Til slutt måtte hun gå hjem med den tomme kurven. Og da hun ville fortelle moren om det som hadde hendt henne i skogen, hoppet det en padde ut av musa hennes så hun skrek av forskrekkelse og avsky. Alle fikk imot henne, som rimelig kunne være, og ikke fikk hun sex mer, heller.

Da ergret stemoren seg enda mer og tenkte ikke på annet enn å gjøre det leitt for manndatteren. Men HUN ble vakrere for hver dag. Til slutt tok stemoren en kjel og satte den over ilden for å koke garn. Da det var kokt, hengte hun det over skuldren til stedatteren og rakte henne en øks. Hun skulle gå ned på elva, hogge hull i isen og skylle garnet.

Stedatteren var lydig og gikk ned til elva. Mens hun holdt på å hogge hull i isen, kom en vogn kjørende forbi, og i den satt kongen. Vogna stanset og kongen spurte:
– Barn, hvem er du? Og hva gjør du der?
– Jeg er ei stakkars, fattig jente, som skyller garn, svarte hun mens gullstykkene klirret mellom bena hennes. Da kongen så hvor vakker hun var, fikk han medynk med henne og sa:
– Vil du bli med meg? Jeg har et stort redskap og det ser ut som om du kunne klare å ta imot det. Vil du gifte deg med meg?
– Å ja, det vil jeg gjerne, sa hun, for hun var glad hun kunne komme vekk fra moren og stesøsteren. Og omgangen med dvergene hadde lært henne å ta imot store staker.

Så satte hun seg i vogna og kjørte med kongen. Og da de kom til slottet, ble bryllupet holdt med stor stas. Akkurat som dvergene hadde lovt det. Et års tid etter fikk dronningen en sønn. Men da stemoren fikk høre om alt dette, tok hun sin egen datter med seg og lot som de ville besøke dronningen.

En dag da kongen var ute, og ingen var til stede, tok den slemme stemoren om hodet til dronningen, og datteren tok om bena. Og så kastet de henne ut gjennom vinduet, like ut i elva som gikk forbi slottet. Så gikk den stygge kjerringa og la seg i senga, og den gamle trakk dyna helt opp over hodet hennes.

Da kongen kom hjem og ville snakke med dronningen, ropte stemoren:
– La henne ha ro i dag. Hun ligger i sterk svette! Kongen tenkte ikke noe galt ved det og kom igjen neste morgen. Men da han ville slikke dronningen og brettet opp dyna fra føttene og opp, og slikket henne til hun stønnet, var det en padde han fikk i munnen og ikke et gullstykke. Han spyttet ut padden og spurte hvordan dette kunne henge sammen, og stemoren forklarte at hun hadde fått det ved den sterke svetten. Det gikk nok snart over igjen, sa hun.

Men om natten fikk kjøkkengutten se ei and som kom svømmende opp gjennom vannrenna, og den sa:
– Konge kjær, hvor er du nu? Sover eller våker du?
Da gutten ikke svarte, sa den: – Mine gjester, hvor er de?
Da svarte gutten: – Godt og rolig sover de!
Og anda spurte: – Hvor er store staken min?
Gutten svarte: – Sover, det gjør staken din.

Da kastet hun andehammen og ble seg selv igjen. Og så gikk hun til vogga, matet og stelte barnet, ristet putene og la dyna godt over det. Så gikk hun inn til kongen med den store staken og red ham lenge og vel uten at han våknet. Da det var gjort, ble hun til en and igjen og svømte sin vei. Slik kom hun to netter til, og den tredje natten sa hun til kjøkkengutten:
– Gå og si til kongen at han skal ta staken sin, og på dørterskelen skal han runke over meg tre ganger.

Gutten gikk til kongen, og kongen sto med staken i neven og runket tre ganger over anda. Den tredje gangen sto dronningen for ham, frisk og sunn som hun før hadde vært.

Kongen var så glad, så glad. Men han gjemte dronningen i et kammer til den dagen da barnet skulle døpes. Da det var døpt, sa han:
– Hva fortjener den som tar et menneske ut av senga og kaster det i elva?
– Hun fortjener å sitte i en spikertønne og rulle nedover fjellet, like i vannet, svarte den slemme stemoren. Da sa kongen:
– Du har selv sagt dommen!

Og så ble stemoren og datteren satt i en spikertønne og rullet nedover fjellet, like i vannet, så paddene skvatt ut av musa på datteren!

Av: Berit Hagen

Legg igjen en kommentar