Den ukjente

0 (0)

I dag så jeg henne igjen. På fortauet utenfor en manufakturforretning. Hun studerte vindusutstillingen. En kvinne først i førtiårene, høy med en stolt holdning.

I de siste ukene har jeg sett henne mange ganger, nesten daglig. Hennes rene ansiktstrekk og de triste øyne. En frisk ansiktsfarge. Hennes velstelte men tilårskomne grønne kåpe. Den er, ved nærmere ettersyn, noe falmet. De lavhælte støvlettene er ikke kjøpt i høst. Hennes hår bærer preg av sjeldne besøk på hårsalong. Likevel er det noe rent ved henne. Og noget usårbart. På en uforklarlig måte viljesterk.

Hun virker beskjeden, nærmest sky. På et vis er det noe utilnærmelig over henne. Hun er søt. Første gang jeg så henne var på kafe. Et enkelt sted nede ved kanalen, med respatexbord og et magert utvalg i disken. Årsaken til at jeg enkelte ganger besøker kafeen er middagen. Stedets kjøttkaker. Det er den eneste retten på middagsmenyen. Hjemmelaget.

Hun satt ved bordet i innerste hjørne, nær toalettdørene. Nærmest som hun gjemte seg. Et stykke Mor Monsen og en kopp kaffe med fløte var den ukjentes måltid. Selv om det var beskjedent, gikk det mer enn en time før kaffekoppen var tømt. I hvert fall løftet hun den til munnen med visse mellomrom. Kanskje var kafeen hennes varmestue?

Jeg vet hun betrakter meg. Som jeg betrakter henne. Likevel tror vi ikke at den andre registrerer det. Det er blitt et spill med ukjent utfall. Finnes det noen form for premiering? Vil det ende uten at vi engang har oppnådd verbal kommunikasjon? De siste 14 dagene har vi møttes nesten daglig. Hun har funnet ut deler av min rytme. Kanskje i meste laget. Jeg kan se henne på morgenen, på tur til lunch, enkelte ganger når jeg er på hjemveg.

Selv om jeg varierer lunchsted kan hun passere utfor, bare for å registrere at jeg er der. På et vis føler jeg meg overvåket, kartlagt. Jeg tar meg ofte i å tenke på henne. Ser på henne som en kvinne som har sett bedre dager. Hun har opplevd solsiden. Det gode liv. Om dette er korrekt må gudene vite. Jeg ser henne som kvinne med alt det innebærer. Ser for meg hva den grønne kåpen skjuler. Av naken hud ser jeg da bare en flat mave med et hjerteformet navlehull.

Skal jeg innlede til samtale? Invitere på et måltid? Spørre om hensikten med dette spillet? Nei, jeg ønsker ingen avsløring på dette tidspunkt. Jeg håper spillet kan fortsette. Ha dette å se frem til. Det har med forventning å gjøre. Den bør tøyes i tid. Spenningen opptar meg. Den får meg til å se frem til morgendagen. Jeg gleder meg til å se den ukjente igjen. Til atter i smug å betrakte henne.

Første gang jeg så henne, på kafeen ved kanalen, var det en grå kjedelig kvinne som satt i hjørnet. Tiden som har gått har gjort henne vakker, sensuell, spennende. Disse mine ukontrollerte følelser skyldes ikke manglende nærhet til kvinner. Ingen direkte savn av erotiske opplevelser. Det er en ukjent dragning. Bruker hun tiden til å vurdere meg som et objekt for sine manglende opplevelser?

Foreløpig vil jeg ikke vite det. Vil beholde spenningen. Ikke fortelle det til noen. Ha det for meg selv. Synd at natten er så lang.