En lotusflukt – del 3

Denne novellen er vist 3319 ganger.

Så jeg sitter altså i en toppleilighet i Ginza-strøket i Tokyo og føler at jeg vet lite, men etter hvert litt mer. Historien er jo utrolig og jeg er kanskje bondefanget, i så fall på den mest behagelige måten jeg kan tenke meg. Butleren Ho Wang fra Taiwan snakker ikke til meg, men han svarer når han blir spurt og på et forståelig språk; Han kan nemlig engelsk, selv om det tok litt tid før han brukte den. Men jeg foregriper jo begivenhetenes gang…

*

Jeg gikk i svart og forlot livet på Grand Hotell i Oslo etter å ha drukket en dopet nattlig tekopp med den skjønne Namiko som jeg møtte tilfeldig i Frognerparken dagen før. Utpult på godt norsk. Totalt bortreist. Alt var et sort hull, det føltes som en evighet. Da jeg våknet lå jeg i en annen seng og det var langtfra stille, jeg var i et fly! Et fly? Liggende? En seng med meg i et fly? Og da jeg slo øynene opp fikk jeg bekreftet at jeg var i en sovekabin i et fly; Svakt lys. Dobbeltsengen jeg lå i, vinduer som var blendet med en slags persienner, jet-lyden fra to turbiner, speil, et bord, noen småstoler. Hva var dette for noe? Fortvilet forsøkte jeg å bevege meg ut av sengen, men jeg var for tung i hodet, jeg måtte ha blitt medisinert! På nattbordet sto en telefon, en slags intercom-greie, den hadde mange sorte og én grønn knapp og med en kraftanstrengelse trykket jeg på den grønne mens tusen tanker raste gjennom hodet.

En dør åpnet seg og inn kom Ho Wang og mer lys. Jeg forsøkte å gestikulere for å få ham til å forstå hvor fortvilet jeg var, men han smilte og sa på perfekt skoleengelsk at jeg hadde lite å frykte. Hva, snakket han engelsk? Men, men, men? Jeg klarte å skjerpe meg og spurte om jeg kunne intervjue ham litt? Helt i orden. Ok, hvor var vi? Over det indiske hav, på vei mot Haneda Airport, Tokyo. Hva? Jo, det stemte. Men..hva slags fly var dette? En LearJet, tilhørende Namikos far, vi hadde hatt avgang fra Oslo om morgenen, jeg var fraktet sovende om bord i rollen som pasient. Hva? Hvor lenge hadde vi vært i lufta? Snart ni timer. Jeg sank tilbake i putene og tenkte på alle problemene som ville oppstå og ba Ho Wang forestille seg hvilket trøbbel jeg nå ville komme i. Men Ho Wang lo og sa at nå kjente han mine naboer i Oslo, jeg hadde ferie. Han hadde betalt naboene fem tusen dollar for å se etter leiligheten min og snakket lenge med min nærmeste nabo som hadde nøkkel og kunne passe på alt og postkassen og plantene. Ja, men hvilket helvete skulle vi få i passkontrollen på Haneda? Ikke noe trøbbel, tydeligvis, for dér fisket Ho Wang passet mitt opp av lommen og la det på nattbordet, hadde jeg glemt at det lå i kameravesken? Dét hadde ikke han!

Ho Wang så utforskende på meg: Om jeg hadde behov for å ringe noen, de hadde satellitt-telefon om bord? Ja takk. Han pekte på apparatet og de riktige knappene og jeg ringte min nabo i Oslo, jo, alt stemte; Regninger skulle bli betalt, ungkarshulen min skulle passes på; God ferie, og for en hyggelig kineser som hadde vært innom der! Urk. Jeg unngikk spørsmål med et hei og plopp og la på. Ho Wang så på meg én gang til, han forsto heldigvis ikke norsk. Om jeg var sint på Namiko? Så galt som det var begynte jeg bare å le. Nei, sint? Han måtte da forstå at jeg var forelsket, jeg elsket henne, men hun tok jo helt pusten fra meg, hvor var hun forresten? «Hun sitter i den store kabinen og er nervøs», sa Ho Wang. Jeg ba ham om å hente henne og han forlot sovekabinen. Straks etter sto Namiko i døren iført kimono og de blanke rådyrøynene sine. Jeg klarte ikke å være sint. Hun sa ingenting. Jeg fokuserte blikket og engelsken min så godt jeg kunne, myste på henne og presset fram at «jeg elsker deg, men du tar pusten fra meg, vet du det»? «Jeg kan ikke miste deg», sa Namiko stille. Så flådde hun av seg kimonoen og kom til meg under dynen. La seg helt inntil meg og jeg kjente at hun var varm og nervøs og spent og kåt. Heldigvis hjalp hun meg inn i et mini-baderom og lot meg bruke toalettet, kaldt, vann, mye kaldt vann. Og dusjen. Og barbersakene. Og en tannbørste. Herlig. Og så til sengs.

Vi fløy på mer enn en måte. Hun var en kanin på japansk og engelsk, ja på alle språk. Jeg satte meg i enden av sengen og så på henne der hun lå naken med spisse pupper, frisert trekant og rådyrøyne. Hun var rett og slett like vakker som i går og dagen før. Jeg kysset føttene hennes og sa det. Sa at hun trollbant meg, at hun var den vakreste jeg hadde sett, at hun var en nytelse å elske med og et skjønt menneske. Mens jeg snakket så jeg nøye på henne, hun vred seg og ble rett og slett opphisset av mine ord. Ja, jeg har en dyp stemme, har alltid hatt det, selv om resten av kroppen er slank og ikke muskulært mandig. Men for henne var jeg tydeligvis akkurat hva hun ville ha, for når jeg kikket etter kunne jeg nesten se at hun ble våtere og våtere, bare av stemmen min.

Vi var i gang igjen, jeg krøp opp i sengen og omfavnet henne, brukte munnen og tungen på halsen hennes og pustet varmt på henne mens jeg visste at jeg tente en lunte. Ganske riktig, skjelvingen begynte. Denne gangen tok jeg meg tid. Tungen min danset over brystvortene hennes mens jeg plutselig husket et haikudikt om kjærlighet vi hadde lest på Grand Hotell; Jeg hvisket det fram mens jeg forsøkte å være så følsom jeg kunne med to stive brystvorter. Pusten hennes gikk hivende, jeg flyttet meg nedover, strøk henne over maven, strøk lårene, smilte til henne og rakte lang tunge på fleip. «Inn i meg, inn i meg», hvisket Namiko kortpustet, men jeg lot henne vente. Kysset leggene, slikket lårene og nærmet meg en fitte jeg kunne se var veldig våt. For en kanin! Nå beveget jeg tungen min i ytterkanten av kjønnsleppene, dér klarte hun å vri seg og fange tungen min. Og så kom hendene, hun formelig dro meg ned og dyttet meg på plass. Nå skulle hun få det! Hun var en kidnapper! Med tunge og lepper og nese raste jeg over kjønnslepper og over klitoris i stadig økende tempo. Namiko skrek til, men jeg lå klemt mellom lårene hennes og hørte det liksom i bakgrunnen. Så strammet musklene i fitta seg og hun dusjet ansiktet mitt med safter mens jeg forsto at hun holdt på å miste pusten. Jeg stanset og lot henne slappe av, mens jeg beveget hodet opp og nibbet på halsen hennes. Hun var klar igjen etter noe som føltes som et minutt, men det var antagelig en lengre pause.

«Jeg vil ikke miste deg heller», sukket jeg mens tusen tanker raste gjennom hodet på nytt. «Og jeg har aldri elsket i et fly før, vet du dét»? «Ikke jeg heller», sa Namiko, «men nå vil jeg». Og dermed ble jeg snudd på ryggen, mens hun tok tak i pikken min. Den kunne ikke bli større og stivere enn den var, men enda en gang forsto jeg at den var stor nok og litt til: Hun gled forsiktig ned på den og begynte å ri meg rytmisk mens hun sukket noe som lignet på «motto, motto, motto».

Nå ville jeg ha orgasme jeg også. Med hendene på hoftene hennes beveget jeg meg stadig hurtigere. Jeg kjente at jeg ville komme ganske snart, jeg tenkte ikke på om Namiko var helt med, jeg tenkte på meg selv. Men skjelvingen hennes økte enda en gang og jeg kjente at fitta videt seg ut før den trakk seg sammen og Namiko skrek til. Muskelene hennes strammet seg og klemte -, og med et hest brøl sprutet jeg opp i henne på en måte jeg ikke ville tiltrodd meg selv i rollen som 45-åring etter så mange harde dager.

Da vi hadde roet oss dusjet vi sammen mens Ho Wang skiftet på sengen enda en gang. Jeg lurte på hvor ofte han hadde skiftet sengetøy med sexlukt for henne og spurte om dét. Men det var første gang med meg; – Helt sant, hun hadde ikke hatt særlig glede av sex før vi to møttes og derfor var jeg umistelig. Hun ville ikke ha andre menn, hun ville ha meg, og meg skulle hun ha og hun hadde bestemt seg. Skrå og nydelige asiatiske rådyrøyne så på meg. Et glimt, og jeg skjønte alt. Denne damen pleide ikke å høre på ordet «nei».

Vi fikk roet oss igjen, det kom inn mat, frukt og Ho Wang satte en flaske sake på bordet ved skinnstolene. Jeg begynte å bli ganske øm i pikken og håpet at min nye japanske kanin ikke ville drikke sake i kveld. Men jo. Heldigvis likte hun tungen min bedre og bedre og på vei inn mot Haneda slikket jeg henne til to orgasmer. I pausene gjentok hun at dette var første gang hun hadde glede av sex og at hun hadde så mye å ta igjen, om jeg forsto dét? Jo, Namiko, kjære.

Og så lille meg nokså forvirret gjennom VIP-inngangen på Haneda og sjåfør og tjener og Lexus limousine til boligkomplekset med familien pent fordelt i store leiligheter. De rike har det sikkert godt, jeg bryr meg egentlig ikke. Men kultursjokk? Bare forbokstaven.

*

Så sitter jeg altså i en toppleilighet i et av Tokyos dyreste strøk og er introdusert til familien. Den eneste Sakamoto jeg visste om før jeg kom hit var Ryuichi Sakamoto i det japanske bandet Yellow Magic Orchestra. Men nå er dét forandret.

Og Namiko vil gifte seg med meg og lære meg japansk og beholde meg her. Om sommeren skal vi reise til Norge og bo på Grand Hotell og leiligheten min kan stå, for naboene vil passe på og alt er ordnet med familiens penger. Jobben min må jeg si opp og ligningsvesenet får jeg avtale med, alt blir fikset -, og uten at jeg har løftet så mange fingre. Ho Wang til tjeneste. Familien hennes er forresten søte mennesker og vi møtte dem i går og jeg forstår den japanske etiketten brukbart og synger «Om kvelden» av Øverland. Stor jubel. Fuktige øyne. Og Namiko er et bortskjemt enebarn, men hun er en skjønning likevel. Sammen med pappa driver hun rederi -, men de har hjelpere nok og overanstrenger seg ikke. Hun vil ha sex eller i hvert fall kos hver eneste dag og mitt ordforråd på muntlig japansk vil bli stadig bedre hvis vi også kan snakke litt. Når jeg er god nok kan jeg arbeide med idéutvikling for pappas internasjonale internettside og jeg skal bli godt betalt. Jeg må ikke, men.

Og når jeg gjendikter norske kjærlighetstekster til famlende japansk og vi ligger i sengen og leser vil hun se på meg med blanke rådyrøyne og kalle meg «livets gevinst», for dét uttrykket liker hun. Hun har alt brukt det. Dét er vakkert.

Og så? Så vil hun elske. Forutsigbart fordi hun har så mye lyst, men vidunderlig hver gang. Det er kanskje sant at asiatiske kvinner har en vakker sårbarhet, også når det går for dem eller når de dekker opp for et stort savn.

Ofte mens vi snakker sammen minner hun meg om at det eneste ordet jeg ikke får lære av henne er «sayonara».

Og nå venter resten av livet.

* *

Legg igjen en kommentar