Englehår

Denne novellen er vist 4560 ganger.

Jeg elsker håret hennes. Det er så nydelig. Det naturligste afrodisiakum. Hvis hun noensinne klipper det, vil det ødelegge mye for meg. Selvfølgelig vil jeg fremdeles elske henne, men jeg ønsker inderlig at hun lar saksa være langt vekk fra håret sitt.

Det er brunt og går helt ned til rumpa når hun strekker det ut. Ellers ligger det i myke lokker og trekker seg opp til korsryggen. Som en gyllenbrun, skinnende foss faller det nedover ryggen hennes. Står hun naken foran meg, deler hun gjerne håret i to i nakken og lar håret dekke brystene. Hun reagerer alltid på blikket mitt. Når jeg ser på henne og hun står slik med brystene dekket av hår, titter alltid brystvortene langsomt ut mens de stivner forventningsfullt under blikket mitt.

Håret hennes. Som et englehår på en mørk engel. En gyllenbrun engels hår. Som jeg elsker å stryke det. Kjenne de glatte hårstråene tett sammen som en myk flate under hendene mine. Dele det, flette lokkene og løsne dem igjen. La fingrene gli gjennom de forførende lokkene mens hun ligger oppå meg med en fot på hver side av kroppen, mens mitt kjærlighetens monument peker rett i taket og med oversiden tett, tett inntil hennes blottede kjønn. Det beruser meg å dekke ansiktet mitt med håret hennes, snuse inn og nyte lukten av rent englehår. Skyver jeg hoftene litt opp, gnir jeg oversiden av staven mot hennes væte.

Jeg blir ør og yr og svimmel når hun lar håret stryke over ansiktet mitt, når hun heiser seg opp på strake armer, krummer ryggen og svinger hodet langsomt fra side til side. Hun vet at hun erter meg, og hun elsker å gjøre det. Slik ser det også ut på det frekke fliret hun gir meg når hun ser ned på meg, stakkaren som bare ligger der og blir kåtere og kåtere.

Og så begynner den heksa… nei, nei, den deilige engelen min å langsomt krabbe nedover med kroppen min under seg. Håret strykes fra ansiktet mitt og beføler overkroppen som mørke englevinger med kilende ytterfjær. Mine egne brystvorter trekker seg sammen av berøringen, gåsehuden flammer over hele meg. Musklene på magen trekker seg sammen da de tynne, mørke, kilende fingrene glir ertende over. Jeg følte så vidt pusten hennes mot lemmet før hun dro videre. Så glir håret hennes over lemmet som et nytt slags pust. Et pust av kjærlighet. Et pust av begjær.

Når hun tvinner håret rundt staven og holder i begge sider, og drar fram og tilbake er jeg tilbake i steinalderen. Urinstinktet bruser i kroppen. Jeg ser for meg at staven er en trepinne med tau tvinnet rundt, som blir ført fram og tilbake for å skape varme i treet under, for å skape røyk, skape ild, og ved alle helligheter, ild er akkurat det hun skaper inne i meg. Jeg er bålet som begynner å brenne, og ilden er frambrakt av hennes hår.

Når hun trekker håret unna og lar det igjen flomme nedover ryggen, setter hun seg over meg, skrever, lar seg spidde og beføler ansiktet mitt med de gyllenbrune fingertuppene. Jeg klamrer meg til brystene hennes, til overkroppen, det smale livet, hoftene, klamrer meg til min kvinne og støter imot med øynene lukket, løfter henne i støtene mens håret sveiper over ansiktet mitt gang på gang.

Når hun kommer legger hun seg ned, jamrer, stønner tett inntil øret mitt mens håret dekker mitt ansikt så jeg ikke klarer å holde igjen lenger. Himmelske herlighet, jeg spruter opp i henne mens de deilige lokkene blinder meg og jeg puster inn duften av hennes herlige hår. Kaskader jamrer gjennom kroppen, gjennom underlivet og spruter ut som fyrverkeri fra en hjelpeløs rakett full av krutt.

Jeg våkner til live av håret som glir vekk fra ansiktet, når hun glir vekk fra meg med et fornøyd smil. Et smil like fornøyd som det jeg selv har klistrer i ansiktet.

Nei. Hun må aldri klippe håret sitt. ALDRI!

Legg igjen en kommentar