Ett anonymt klask

Denne novellen er vist 3480 ganger.

Vi var på vei hjem, jeg og samboeren. Sto på en fullpakket buss og hadde vært på helgahandel dagen før ei langhelg. Vi var slitne etter å bære en drøss med poser, for vi skulle til hytta og vi hadde handlet mat nok for to familier – siden vi skulle være to familier.
– Aldri mer, tenkte jeg. – Aldri mer ta på meg ansvaret for alt innkjøpet. Men så slapp jeg sikkert å gjøre dette på noen år. Plikta gikk på rundgang, nemlig.

Vi sto på bussen med fire bæreposer hver mellom bena. Jeg følte meg lang i armene, ikke bare etter å bære poser men av å henge meg fast på bussen også. Jeg var sliten, jeg var sur og jeg var så langt fra å være kåt som det var mulig å komme. Vi hadde ikke elsket på en stund, og jeg begynte å føle presset fra Jørgen, noe som igjen trakk ned kåtheten. Jeg orket ikke mas!

Plutselig rettet jeg ryggen mens øyenbrynene skjøt i været. Jeg stirret på Jørgen som hang i stroppen, nesten like sur som meg. Det var helt klinke klart at det ikke var hans hånd som hadde gitt meg et realt klask på baken. Og hvilken effekt! Som en stein treffer vannskorpa på stille vann og ringene spres utover, slik spredte begjæret seg utover i kroppen min.

Jeg klarte å dempe stønnet så det ble lydløst. Så ble jeg nysgjerrig. Hvem i alle dager hadde klasket meg på baken? Det var sikkert en jeg kjente som ville erte meg. Det MÅTTE det da være! Jeg gløttet bak meg, men så ingen kjente ansikter. At kåtheten banket mellom bena og sydet i kroppen, gjorde ikke saken bedre! Jeg holdt meg fast i stanga da bussjåføren tok svingen litt vel krapt, og gløttet bak meg igjen. Nå for å finne ut hvem det kunne ha vært. Men ingen lure blikk gløttet tilbake. Ingen så ut som de hadde gjort noe med rumpa mi. Ingen avslørte seg ved utseendet.

Bussen stoppet på en holdeplass der halve flokken med passasjerer forsvant, og vi fikk sitteplasser. Da jeg satte meg, kjente jeg hvordan rumpa fremdeles sved. Det hadde vært litt av et klask vedkommende hadde servert! Jeg pustet tungt og så meg rundt igjen, men han hadde sikkert gått av med den store flokken. Forbannet også! Klasket meg på rumpa, gått av og latt meg sitte igjen her på bussen stormkåt og brennende i både skinke og kropp. Jeg lente meg mot Jørgen.
– Jeg er dritkåt!
– Nei da? Smilet jeg fikk i retur, var så bredt at det nok ville gått rundt om ikke øra hadde vært i veien. – Håper bussen kjører fortere, da!

Jeg trakk pusten dypt og skrevde med jakken lagt over fanget mitt, slik at Jørgen kunne legge hånda i skrittet og kna. Det kjentes godt, selv om jeg hadde jeans på meg. Dessuten var det ikke nødvendig å kna så mye, det var fuktig der allerede. Jeg følte trang til å ynke meg, nå kjentes det at det var lenge siden sist vi hadde elsket. Jeg klarte ikke holde fingrene unna og fant bulen på buksa hans, som jeg knadde og krafset med neglene. Jeg skalv under huden, det var nervene som dirret av lyst, og av utålmodighet etter å komme oss hjem fortest mulig.

Da vi endelig kom hjem, fikk all maten bare stå på kjøkkengulvet mens jeg nærmest voldtok Jørgen, rev av ham klærne og tok ham heftigere enn jeg noensinne hadde gjort. Jeg kom to ganger før maten endelig kom inn i kjøleskapet.

Og det kan jeg takke et anonymt klask på rumpa for!

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar