Fanden og fitta

Denne novellen er vist 11529 ganger.

Et kort, men treffende eventyr fra Asbjørnsen og Moe er «Fanden og futen.» Historien om skattefuten som får besøk av fanden, og forsøker å unngå turen ned til Helvete ved å kjøpslå med fanden. Fanden hadde nemlig hørt folk si litt for ofte «Fanden ta den futen,» og mente det var på tide han tok futen til seg. Men futen sa at fanden ikke skulle høre på hva folk sa, og etter litt prat ble de enige om at den første de møtte, som noen ba fanden ta, han skulle fanden ta i steden for futen. De folkene de møtte sa nok både det ene og det andre, men ingen mente det av hjertet – før de møtte to bønder som gjenkjente futen.
«Gi fanden hadde’n lys levende, den bondeflåer’n,» sa den ene bonden.
«Det var av hjertet, det,» sa fanden og siden har ingen sett futen der i bygda.

Her har du vår versjon. Og det er det første eventyret utlagt på Erotikknett, som er så tett opp til originalen som det er mulig å komme. Trur eg.

Det var en gang ei jente, ei riktig fitte av et kvinnfolk av det verste slaget, som bare var ute etter andres menn. Og alltid når hun ble anklaget for å forføre gifte mannfolk, klarte hun å sno seg unna med gode ord. En dag kom fanden og ville hente henne.
«Aldri hører jeg annet,» sa han, «enn at folk sier: Gi fanden tok den fitta! Så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror ikke du kan bli slemmere og verre enn du er, heller,» sa fanden.
«Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker,» sa jenta. «Men er DU så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg,» sa hun.

Ja, jenta snakket vel for seg, og fanden var nokså godliende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den første de møtte, som noen bad fanten ta, HAN skulle det bli som fanden skulle ta, og så skulle den fitta slippe. Men HJERTELIG måtte det være, sa fanden.

Først kom de til ei stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den overende, og grisen til å smatte på rømmen.
«Er det verre skadedyr til enn slik en gris?» skrek kjerringa. «Gi fanden tok deg!» sa hun.
«Så ta grisen, da!» sa jenta.
«Tror du kjerringa unner meg griseflesket?» sa fanden. «Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!»

Så gikk de til de kom til ei annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn.
«Rett nå er jeg lei deg,» sa kjerringa. «Jeg vinner ikke annet enn å gå og tørke og stelle etter denne stygge ungen. Gi fanden tok deg,» sa hun.
«Så ta ungen da!» sa jenta.
«Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet,» sa fanden. Så gikk de et stykke til; så møtte de to bondekoner.
«Der ser du den jenta som forførte mannen min, den fitta,» sa den ene.
«Mann’ min også. Gi fanden tok henne knallhardt og lot henne riktig gjennomgå, den mannestjeleren!» sa den andre.
«DET var av hjertet det,» sa fanden. «Kom så med meg!» sa han.

Den gangen hjalp det verken bønn eller påkallelse. Fanden grep tak i føttene til jenta så hun ramlet omkull, og dro henne med seg inn i dypeste skogen. Han foran og jenta hylende etter.
«Skal jeg til Helvete nå?» skrek jenta der hun hang på slep.
«Nå, du hadde nok heller ønsket det,» svarte fanden. Jenta jamret og skrek alt hun orket, men lite nyttet det når fanden var ute. Han slapp henne ned på bakken og stupte ned mellom knærne hennes mens han skjøv stakken godt opp og vel så det.
«Nå skal du få for alle mannfolk du har lurt og alle kvinnfolkhjerter du har knust,» sa han. «For nå skal fanden ta deg.» Og så tvang han jenta til å skreve.

Han dukket ned mellom hårete lepper og slikket som den kar han var, så tunga snodde seg som en huggorm. Jenta jamret og skrek av både frykt og nytelse, kastet seg fra side til side men ble godt holdt fast av fanden, som slett ikke slapp taket med tunga si. Han sugde seg fast og kjente vellystens safter tyte ut fra jentas åpning.
«Ei fitte er du, og ei fitte blir du,» mumlet fanden og presset to hete fingre inn i jenta, så hun hylte av lyst. Hun satte føttene i bakken og stemte imot så underlivet løftet seg mot fanden, i vill yrhet.

Det var så det rent gnistret mellom hornene i panna til fanden. Han tok tak rundt lurken sin og rant til bunns med et stønn.
«Nå skal fanden ta deg, som du aldri har blitt tatt før,» sa fanden og grep rundt hoftene hennes der han sto på knær. «Så kanskje du lærer å la andre kvinners mannfolk i fred.» Jenta jamret av kåthet.
«Jeg har aldri kjent noe så inn i helvete godt,» stønnet hun da fanden satte opp et jævla tempo, så jenta ulte og jamret og skrek så det hørtes over de fjerne blåner. De to bondekonene hørte jamringen og nikket seg i mellom, og tenkte at nå fikk den fitta som vel fortjent.

Fanden tok jenta både lenge og vel, og har han ikke sluttet nå, så driver han på enda. For ingen er så utholdende som fanden sjøl. Jenta, den fitta, fikk seg et helvetes nummer. Og snipp snapp snute, er det eventyret ute.

Av: Berit Hagen

Legg igjen en kommentar