Fra fugleperspektiv5 (1)
«Hun vil aldri tilgi deg,» hører jeg henne si. Jeg legger armene rundt henne og lar hendene mine klemme om de faste brystene hennes. Brystvortene hennes skraper lekent mot håndflatene mine gjennom det silkeaktige stoffet i toppen hennes. Sommeren har festet seg i håret hennes; det dufter av kysten, av solen, av slåtten og de nyutsprungne blomstene i vasene på patioen utenfor, som jeg er allergisk mot, og som har terget meg hele juni måned. Jeg begraver nesen i det myke håret hennes og forblir taus. «Hun vil aldri tilgi oss,» hører jeg henne advare på nytt.
Jeg hadde stått på verandaen da den velkjente Volvoen til Randi entret porten nede ved veien, og tok til å klatre oppover den bratte grusveien mot huset. Bilen, som hadde vært en gradueringspresang fra Irene og meg for halvannet år siden, så akkurat lik ut som ved overrekkelsen den mai-dagen da hun blid og lykkelig hadde kommet sprettende hjem i visshet om at videregående da var et tilbakelagt stadium. Rustskadene på forskjermene hadde vært akkurat der de var da jeg hadde kjøpt bilen, og antennen hadde fremdeles den karakteristiske bøyen på midten etter et ublidt møte med en vaskemaskin (noe som hadde vært min feil da det var jeg som hadde glemt å skru den av før jeg kjørte den gjennom vaskemaskinen på vei hjem fra bruktbilhandelen). Randi hadde imidlertid lagt sin elsk på bilen med en gang, og hadde før kvelden var omme rukket å ytre opptil flere ganger at hun aldri kom til å gjøre seg av med den. Hittil hadde hun holdt ord.
Overrekkelsen av bilen hadde vært hittil den siste gangen jeg hadde sett Randi. Hun hadde allerede da alle familiens særtrekk. En tro kopi av søsteren, hadde jeg alltid tenkt. I likhet med storesøsteren, utviklet Randi seg tidlig til en skjønnhet. Med sitt skulderlange, blonde hår og sin yppige kroppsfasong, som det hersket liten tvil om at både hun og Irene hadde moren å takke for, var det ikke bare elskovssyke gutter på hennes egen alder som kastet både ett og to blikk over skulderen når de gikk forbi henne, men også godt voksne menn, som gjerne kunne tenkes å ha en datter på samme alder. Det hadde derfor ikke kommet som noen overraskelse da Randi hadde meddelt oss at hun kom til å ta med seg en gjest på ferie: Anders, som hun hadde møtt på folkehøyskole i løpet av året som var gått, og, som så vidt familien visste, var den hemmelighetsfulle jenta sin første ordentlige kjæreste.
Randi hadde fremstått som både mer moden og reflektert enn sist gang jeg hadde sett henne, da hun i en lårkort, hvit sommerkjole hadde steget ut av bilen. Hun hadde vært sommerbrun, til tross for at sommeren ennå hadde vært ung, og kjolen (som hvis solen hadde vært litt skarpere hadde vært gjennomsiktig, innbilte jeg meg) hadde ikke lagt skjul på at hun i løpet av det halvannet året det hadde gått siden jeg sist så henne, hadde gått fra å være en velutviklet tenåringsjente til en fullvoksen kvinne. Hva ren skjønnhet angikk, hadde jeg for så vidt alltid visst at Randi, før eller siden, ville komme til å gå både sin søster og mor en høy gang. Akkurat det hadde aldri før stått klarere for meg enn den junikvelden da hun sto i oppkjørselen og vinket ivrig til meg oppe på verandaen.
Huden på nakken hennes smaker salt. Jeg er sikker på at det ikke bare er havsalt jeg smaker, men også hennes egne salter, fra små svettedråper som har piplet frem i huden hennes når hun har ligget og solt seg i gresset i hagen. Hun legger hodet på skakke slik at jeg kommer bedre til. Tungen min slanger seg oppetter halsen hennes, til den når punktet like bak øret hvor den bakerste delen av kjeven møter øreflippen. Der lar jeg den sirkle sakte og vekselvis samtidig som jeg puster varm luft inn i øret hennes. Jeg blir oppmerksom på min egen ereksjon, som presser mot stoffet i shortsen jeg har på meg, og som jeg, ved å presse underlivet mitt mot rumpen hennes, også sørger for at gir seg selv til å kjenne for henne. En av hendene hennes finner frem til bulen på shortsen min, og klemmer rundt den. Jeg holder pusten mens hun klemmer rytmisk to-tre ganger rundt den pulserende kuken min like innenfor.
«Vi burde ikke gjøre dette,» hvisker hun, fremdeles tvilende til det vi har påbegynt. «Vi burde ikke..» Jeg vet at hun har rett. Men inni meg har kåtskapen, som sakte men sikkert har bygget seg opp i løpet av de siste fem dagene, slukt det som måtte eksistere av fornuft i meg, og om ikke lenge er jeg sikker på at også de siste fornuftige tankene som ennå plager Randi vil fordampe i opphisselsen som er i ferd med å bre seg i kroppen hennes.
«Nei,» sier jeg og drar henne med meg inn på soverommet. Jeg får henne til å snu seg mot meg, og legger merke til at øynene hennes er lukket. «Du,» begynner hun, men denne gangen er jeg frempå og kysser henne. Leppene hennes er fuktige og smaker av pomaden jeg har sett henne bruke. Jeg drar kjensel på kiwi, og aner også tilstedeværelsen av en annen tropisk smak som, blandet med sødmen fra henne selv, forblir ugjenkjennelig og forlokkende.
«Du aner ikke hvor lyst jeg har på deg,» sier jeg, og blir med ett klar over at jeg nok en gang har klart å lire av meg den klisjéaktige frasen, som jeg lenge har prøvd å kvitte meg med. Jeg kjenner de halvlange neglene hennes i nakken, og den varme pusten hennes som brer seg i ansiktet mitt. Kyssene hennes begynner å bli mer intense, og tungen hennes, som hittil har vært nokså usikker, begynner å utforske min med stadig heftigere vigør. Apropos tvil, tenker jeg; de siste betenkelighetene er i ferd med å fordampe i sommervarmen.
Samme kveld som Randi og Anders hadde ankommet, hadde sjefen til Irene ringt; en klient hadde omkommet, og det var ventet at Irene, i likhet med de kollegaene som hadde hatt med den mannlige klienten å gjøre, skulle delta i begravelsen. Frustrert hadde Irene gitt seg i vei på den totimer lange turen tilbake til byen. Ikke ble det stort bedre av at begravelsen visstnok ville finne sted i Estland, hvor han visstnok var født og oppvokst, og dermed naturligvis også skulle begraves. Irene hadde fnyst av det hele, og anslått at det hele kom til å ta henne to dager, om ikke lenger. Den andre dagen hadde hun ringt og med lettere bedrøvet stemme konstatert at hun nok måtte bli enda ett par dager, da klientens dødsfall hadde medført en rekke papirarbeid, som Irenes sjef, til hennes store irritasjon, hadde klassifisert som hastearbeid. «En helvetes rekke med formaliteter,» hadde Irene betegnet det som.
«Har dere det bra?» hadde hun spurt meg på telefonen, hvorpå jeg hadde svart: «Jo da, vi koser oss, vi,» samtidig som at bekymringen om at jeg kanskje koste meg litt for mye i hennes fravær hadde oppstått for første gang i tankene mine. Solen hadde vært med på å gjøre det beste ut av dagene Irene hadde vært borte. Tilsynelatende motvillig til å forlate tronplassen sin i senit på himmelhvelvingen hadde solen seget sakte ned i horisonten og strakt etter seg et fargerikt slør hvis nyanser varierte fra kveld til kveld. Det gode været hadde også gjort det mulig for Randi og Anders å nyte feriestedet slik Irene og jeg hadde håpet at det kunne nytes da vi kjøpte eiendommen for drøye fem år siden. Av forståelige grunner hadde de tilbragt mesteparten av tiden nede ved sjøen. Brisen fra havet hadde utgjort det eneste håpet om litt avkjøling i det som sakte men sikkert hadde nærmet seg tropevarme.
At kjæresteparet var opptatt, var for så vidt godt nytt for meg. Til tross for at jeg allerede hadde kommet godt i gang med arbeidene, som trengtes å bli utført på huset, hadde det fremdeles vært en god del igjen, deriblant en malejobb helt oppe i mønet, som jeg hadde gruet meg spesielt til å ta fatt på.
Ironisk hadde det derfor vært at det var utsikten fra vestre møne som hadde gitt meg sommerens til da største opplevelse. Jeg hadde kommet meg ekstra tidlig opp en morgen i den hensikt, at hvis jeg var flittig nok, ville jeg ha tid nok til å kunne rekke over hele veggen. Klokken hadde akkurat passert ti da jeg ble oppmerksom på Randi som, iført bikini, hadde dratt den ene solsengen ut på plenen framfor huset. Til å begynne med hadde jeg vært varsom med å kikke på henne, for de store, svarte solbrillene hun hadde på seg hadde gjort det vanskelig å se nøyaktig i hvilken retning hun hadde sett. Jeg hadde jo nødig villet bli tatt på fersken i å glane på henne. For alt jeg vet, hadde jeg tenkt, kan det utløse et ramaskrik. Men lysten hadde utvilsomt vært der, og fra tid til annen hadde jeg gløttet ned på henne der hun hadde ligget i sin rosa bikini. Det hadde vært i et sådant stjålet øyeblikk, fra fugleperspektiv så og si, at jeg hadde sett det som for alvor hadde fått lysten til å velte gjennom meg, og som siden hadde vist seg for gjennomtrengende til å kunne motstå.
Anders hadde nok våknet opp og merket at han var alene i den store eikesengen på gjesterommet. Det hadde i hvert fall sett ut som om han hadde kommet direkte fra sengen da han hadde overrasket Randi ved å helle et halvfullt vannglass over henne der hun lå. Randi hadde imidlertid ikke fart opp slik jeg hadde trodd at hun ville, men blitt liggende omtrent som hun hadde ligget forut.
Kanskje ikke så rart hvis en tar temperaturen i betraktning; klokken hadde akkurat passert elleve, og allerede hadde det vært stekende varmt. Vannglasset hadde med andre ord etter all sannsynlighet fungert som en sårt tiltrengt avkjøling for Randi. Fra min posisjon på nest øverste trinn i stigen, helt oppe i mønet på husveggen, hadde det imidlertid vært det som fulgte som hadde fanget min fulle oppmerksomhet. Anders hadde vist seg å være, akkurat som jeg hadde mistenkt, en elskovssyk, ung mann. Nå hadde det ikke bare vært Anders sine kåte og overivrige hender, som på overmodig vis hadde forsvunnet rett ned i bikinitrusen til Randi som hadde ledet meg til den konklusjonen, men også de dårlig kamuflerte lydene, som hver kveld siden det unge kjæresteparet hadde ankommet, hadde strømt ut fra gjesterommet, og blitt fraktet ut til nesten hver eneste krinkelkrok i det gamle huset ved hjelp av det lydvare trevirket.
Synet av de to elskerne på solsengen hadde forfulgt meg resten av dagen. Også de neste dagene hadde de levende bildene av Randi og Anders nektet å vike plass på netthinnene mine. Når sjansen hadde bydd seg, hadde jeg grepet den. De hadde forsvunnet ned til sjøen begge to, og etterlatt meg alene i huset. På sengen hennes hadde jeg funnet den rosa bikinien hun hadde hatt på seg da hun solte seg i hagen. Jeg hadde overrasket meg selv ved å ta trusen opp til nesen og inhalere luktene av henne, den karakteristiske feminine duften som samtidig hadde sitt eget lille, individuelle særpreg; hun hadde duftet friskt, begjærende, ungt, men likefullt modent; på mange måter likt som sin søster, men samtidig pirrende eksotisk. Like bak sengen hadde jeg lagt merke til små merker i malingen der den store eikerammen hadde dunket borti veggen når det unge paret hadde elsket hemningsløst hver eneste kveld og natt, siden de hadde kommet på besøk. Elsket, hadde jeg gjentatt for meg selv. Jeg hadde slettes ikke vært sikker på at det var elske de hadde gjort. Hva nå enn det var, hadde jeg kommet fram til, var det mer et resultat av sult og nysgjerrighet på livet, på deres egen seksualitet og den nytelsen en kan oppnå sammen med en annen menneskekropp enn kjærlighet.
Kjønnet hennes er glattbarbert, og lager små surklelyder når jeg lar ett par av fingrene mine gli inn i henne. Litt etter litt henter jeg ut safter fra hennes indre som jeg smører over klitten hennes, hvorpå ukontrollerte skjelvinger går gjennom kroppen hennes, som har krøpet så langt bort ifra meg som den kan komme på kommoden. Hun har krøpet så langt inn på kommoden at hun har dultet borti det store speilet som henger på veggen like over den. Øynene hennes er fremdeles lukket, som i et forsøk på å motstå fristelsene jeg må ha vekket i henne, og litt motvillig sprer hun bena for meg slik at jeg kan dra til side den hvite trusen hun har på seg.
«Noen kan komme,» hikster hun nærmest. Men hun vet like godt som meg at vi er alene i det store huset. Irene er mange dager unna, og Anders, som er på butikken, vil vi høre når Volvoen han kjører ruller over grusen i oppkjørselen.
«Si ifra hvis du ikke,» føler jeg meg nesten forpliktet til å si til henne.
Hun svarer med å dra i snoren i shortsen min. Jeg hjelper henne, og lar den stive kuken min sprette opp i det jeg kjenner shortsen falle til gulvet. For første gang åpner hun øynene. Det er en slags grådighet å merke i dem, slik kåtskap noen ganger gir seg selv til å kjenne i noen mennesker. Den ene hånden hennes har funnet frem til kuken min, og hun runker den sakte. «Herregud,» hvisker hun og drar meg nærmere.
Jeg holder fremdeles trusen hennes til side ved hjelp av den ene hånden min i det hun setter kukhodet mitt mot åpningen sin slik at jeg kan trenge inn i henne. «Å, herregud,» utbryter hun på nytt, som om det er det eneste hun er i stand til å si. Jeg kikker ned og ser de myke kjønnsleppene hennes omkranse det oppsvulmede skaftet på kuken min. Hun er trang, tenker jeg; trangere enn Irene, hvorpå et sting av dårlig samvittighet farer gjennom meg, som jeg så undertrykker ved å støte enda hardere inn i Randi. «Herregud,» tenker jeg – når sant skal sies, så er jeg ikke i stand til å hverken si eller tenke stort annet, jeg heller.
Hun blir usikker når jeg tar tak i den ene hånden hennes og fører den ned mellom bena hennes. «Kom for meg,» sier jeg og håper at det skal forklare hva jeg tenker på. «Kom for meg,» gjentar jeg i det øynene våre møtes, for det som må være første gang siden begjæret oss imellom tok fullstendig overhånd.
Nølende lar hun fingrene på den ene hånden kjærtegne seg selv, slik jeg antar hun kjærtegner seg selv når hun er alene. Jeg merker musklene i underlivet hennes stramme seg rundt kuken min, og munnen hennes åpner seg halvveis i det bevegelsene hun gjør med hånden øker i intensitet. Akkurat i det jeg tror hun er i ferd med å komme, stopper hun. «Jeg klarer ikke,» hvisker hun.
Fingrene hennes glinser i hennes egne safter, og en innskytelse får meg til å ta dem i munnen. Hun løfter armen og lar meg villig få slikke fingrene hennes rene for de kåte saftene hun har smurt dem inn i, mens jeg lar kuken min trenge så langt inn i henne som den kommer. «Åå,» utbryter hun og får med ett et uttrykk i ansiktet som gir meg inntrykk av at nytelse er blitt erstattet med smerte, om enn bare for et lite øyeblikk. «For langt inn?» spør jeg bekymret, hvorpå hun rister benektende på hodet slik at speilet hun lener seg tilbake på vaier faretruende på veggen. «Bare pul meg.»
Underlivene våre begynner å lage klamme klaskelyder hver gang de møtes, og jeg kjenner at jeg ikke er langt unna å komme. Diskret lar jeg hånden, som ikke er opptatt med å holde trusen hennes til side, finne veien ned mellom bena hennes, hvor hennes egne fingre var opptatt med å kjærtegne seg selv for ikke lenge siden. Forsiktig begynner jeg å massere klitten hennes, men blir avbrutt av en av hendene hennes som er nede og henter min opp igjen. «Bare pul meg,» sier hun igjen, og denne gangen er det jeg som blir litt usikker.
I det kuken min svulmer opp det lille, ekstra hakket før jeg kommer, stønner hun høyt – høyere enn jeg gjør når den tjukke, hvite sæden min blir slynget ut av det pulserende kukhodet og orgasmen raser gjennom kroppen min – ja, nesten så høyt at en skulle tro at min utløsning skulle være hennes egen. I sekundene som følger melker hun meg tom mens kuken min sakte blir slappere i hånden hennes, og orgasmen gjør bena mine så svake at jeg føler at jeg må sette meg på sengen bak meg for ikke å falle ned på kne framfor henne.
Hun blir sittende på kommoden. Det er ikke meg hun ser på selv om hun kikker rett framfor seg. Sæden min er i ferd med å kjølne mot magen hennes, og strikken i trusen hennes later til å ha fått hard medfart av meg. De samme tankene hjemsøker oss begge til vi hører knitring under bildækk i oppkjørselen, og vi blir nødt til å gå hver til vårt.
