Gårdsgutten hos presten

Denne novellen er vist 19403 ganger.

Det var en gang en prest som var så nidsk at han ikke ville holde egen seng til gårdsgutten, han måtte ligge i seng med datteren. Men derfor måtte han ha en som var gjeldt.
Så gikk han ut og skulle prøve om han kunne få en til å tjene hos seg som han kunne ha gavn og ikke skade av. Han traff mange, og alle ville de gjerne tjene hos presten, og det sa de ja til. Men når han så spurte om de hadde noe å fare med, så kan en nok vite at de ikke sa nei til det. Men når de det hadde, og de ikke var gjeldte, kunne det ikke bli noe av det. Da ville ikke presten ha dem i sitt brød, sa han.
Så var det da en som nok var mer ful og betenkt. Og han fikk ut det, at han nok skulle sagt det at han ikke hadde noe. Så rennte han avsides, vrengte trøyen sin og tok en annen vei. Og rett som det var, kom han i møte med presten.
Presten kjente ham ikke igjen, og spurte gutten påny om han ville tjene hos seg og om han var gjelding.
“Ja, det forstår seg,” sa gutten.
“Det var da riktig godt at jeg kom til å snakke til deg,” sa presten.
Ham ville han ha til gårdskar, og han måtte følge ham hjem med det samme.
Mens de gikk på hjemvei, så spurte presten gutten hva han hette.
“Å, jeg kan mest skjems over det jeg heter,” sa han.
“Navnet skjemmer ingen,” sa presten.
“Nei, jeg har hørt det,” sa gutten, “og siden far endelig vil vite det, så kan jeg si det. Men vakkert er det ikke. Jeg heter Kukk, jeg,” sa han.
“Nei, det var riktig ikke noe vakkert navn,” sa presten. Men de behøvde jo ikke å bruke det til hverdagsbruk, sa han. De fikk kalle ham dreng.
Da gutten kom inn i kjøkkenet, var det første prestefruen spurte om, hva han hette.
“Å, jeg rent skjems over det jeg heter,” sa gutten.
“Navnet skjemmer ingen, har jeg alltid hørt. Vi må vite hva du heter når vi skal rope deg inn til maten.”
“Ja, vakkert er det ikke, men siden prestefruen endelig vil vite det, så heter jeg ‘Mi kuse’,” sa gutten
“Ja, det kan du ha rett i, noe vakkert navn var det ikke. Men så får vi kalle deg dreng til hverdagsbruk,” sa fruen.
Rett som det var kom prestedatteren skvettende inni kjøkkenet og ville se på den nye gårdsdrengen. Og var det ikke rart at hun var nysgjerrig, hun som skulle ha ham til sengebror.
Ja, gutten sa til henne som til de andre at han skjemtes over navnet sitt, men endelig kom det da ut at han hette ‘Far kryp på mor’.
De lå nu i et rom ovenpå disse to, gårdsdrengen og prestedatteren. Og straks de hadde lagt seg, begynte det å knake i sengen. Dette lå presten nedenunder og lydde på.
“Hva er der på ferde, min datter?” spurte han.
“Å, det er bare ‘Far kryp på mor’,” sa prestedatteren. Og til alt hva presten spurte, og til alt han sa, så hadde hun ikke noe annet svar.
“Hvilket snakk!” sa presten. “Gakk du opp, mor, og se hva som er på ferde,” sa han.
“Det er ‘Mi kuse’ som er på datteren vår,” sa hun da hun kom opp på loftet.
“Ja, ‘Far kryp på mor’ klør mi kuse så godt,” sa prestedatteren.
“Det er rimelig at hun klør i din alder,” sa presten.
“Å nei, nei da, far, det er ‘Mi kuse’ som er på datteren vår,” sa prestefruen.
“Skal tro jeg ikke skal få stagget deg,” sa gutten. Han tok ôg hvelvet prestekjerringefl oppi sengen og gjorde det samme med henne som han hadde gjort med datteren.
“Men hva er dette for et bask ?” sa presten.
“Å, min kuse klør så godt,” sa prestekjerringen.
“Skammer du deg ikke ditt gamle menneske, og tale så i barnets nærværelse,” sa presten.
Men det ble verre og ikke bedre med brak og bram, så presten måtte dra på seg slåbrok og bukse. Men da han kom kravlende oppover trappen, sprang gutten ut av vinduet. Og vekk var han.
Om søndagen var det messe, og de var i kirken og lydde prekenen både prestefruen og datteren. Rett som det var, ble datteren så blid og så glad, hun fikk se gutten bak alteret.
“Far, ‘Far kryp på mor’ bak alteret,” sa hun.
“Hysj, hysj, mitt barn! Det går ikke an å føre sådan tale på dette sted,” sa han og tysset på henne.
Men hun pekte dit, og da han fikk se gutten, ble han så harm at han slo i prekestolen og ropte:
“Alle mann trekker Kukk ut !”
Han mente de skulle dra gutten ut av kirken.
Almuen glante stort på presten, og undret seg på hva dette skulle være. Men så dundret han i stolen igjen og skrek det enda høyere.
Ja, så kneppet de opp buksene og gjorde det som de trodde han mente de skulle gjøre. Men da slo gutten hele latterdøren opp.
“Nu ler ‘Mi kuse’ óg,” sa prestekjerringen.
“Ja, ler hun ikke nu, så ler hun vel aldri,” sa gutten.

AT 1545B
NE Tillegg II NL II. Dette er også trykt i Kryptadia med tittelen: Der Hämmling. Christiansens kommentar:
“Historien om denne gårdsgutten har Asbjørnsen fåt av Grøtting som har hørt den i Hallingdal i 1865. Ellers hører den til de egentlige folkeeventyr og går igjen i flere versjoner. Der eksisterer også optegnelser fra Telemarken. Asbjørnsen har en til, hvor det er kongen som fester gutten som tjener, og til ham opgir gutten som navn: “Fem fingre i røv”, mens han overfor dronningen kalder seg “Lodden kuse”; og da han kommer til at se at de steker hønskjød i kjøkkenet, sier han til prinsessen at han heder “hønsekjød”. Da kongen om natten spør henne hvorfor hun ynker sig, blir han beroliget når han hører det er “Hønsekjød” som stikker i munnen på henne. Da kongen senere får rede på hva som er hendt, blir han så rasende at han sætter efter gutten i bare skjorten og roper til livvakten: “Alle mand griber fem fingre i røv”. Vaktene slipper alt og parer ordre, om end litt anderledes end kongen venter, og da han bare blir mere sint, ber de: “Kjære konge, vær ikke så vond, vi får ikke mere end fire, den femte sitter igjen utenfor”. Om anbringelsen av dronningen i denne versjon, har vi ingen meddelelse.
Et par andre versioner fra Telemarken, står i alt væsentlig nær Hallingdalsversjonen.”
Dette eventyret er det eg har fått mest variantar av i dagens tradisjon. Ein 20-åring frå Sauda fortalte meg at det var “tøfft” å kunne slike “lange vitsar”. Variantane er svært like den som er trykt her. Berre namnet guten gjev til dottera varierer med dialekten der historia er fortalt slik at det passar til å narre faren.

Dette eventyret er hentet fra “Erotiske folkeeventyr”, redigert av Oddbjørg Høgseth, utgitt av Universitetsforlaget, Oslo 1998 (ISBN 82-00-22521-6).

Av: Asbjørnsen & Moe

[Total: 0   Average: 0/5]

Legg igjen en kommentar