Havets kjærtegn

Denne novellen er vist 5810 ganger.

Bølgene slo rolig og jevnt opp langs strandkanten, og etterlot seg myke forhøyninger på den ellers så glatte og jevne stranda. Aldri la de fra seg merkene på samme plass. Noen ganger var det litt nedenfor de forrige, men andre ganger nådde de så høyt at jeg kunne kjenne det kalde vannet omfavne knærne mine der jeg knelte foran dem. Jeg kunne ikke se dem, men det myke silkebåndet foran øynene mine hindret meg ikke i å høre suset fra dem der de uavbrutt kjærtegnet grensen mellom hav og landjord. Det var ett kjølig kjærtegn som vitnet om sensommer og nordlige breddegrader, men jeg kjente like fullt lysten til bevege meg lengre ut. Den strøk gjennom meg som en fugl med lette vinger. Sakte lot jeg den ene hånden gli ned fra fanget og ned mot den våte sanden. Der ble den umiddelbart mottatt av ett forsiktig kyss fra de store havet. Jeg smilte forsiktig og vendte ansiktet mot den usynelige himmelen over meg, i det bølgene forsøkte å dra meg med seg etter fingrene. Jeg følte meg både smigret og lokket, men selv tilhørte jeg en annen herskerinne.

Med ett følte jeg varmen fra hånden hennes mot den nakne skulderen min, og jeg vendte det blinde blikket mitt mot henne. Varmen beveget seg sakte langs skulderen min og i retning halsen. Jeg bikket hodet til siden for å gi henne enkel tilgang på det hun ønsket å berøre. Jeg trengte ikke å se henne for å vite at hun smilte ned til meg da hånden nådde opp til det som omkranset halsen min. Den glatte sølvringen var det eneste jeg hadde på meg, og det eneste jeg aldri tok av. Den var mitt håndfaste bevis på at jeg tilhørte henne, og det var kun hun som kunne ta den fra meg. Skjult i medaljongen hun alltid bar på seg var den eneste nøkkelen som kunne åpne det. En magnetisk kodet nøkkel som ingen eide maken til, og som vi aldri igjen ønsket å bruke. Jeg kunne kjenne medaljongen dunke forsiktig mot ryggen min i det hun gled ned på kne bak meg og omfavnet meg i ett kjærlig og myndig grep. Jeg kunne høre åndedretten hennes, og lente meg bak mot henne så mye jeg våget. Lenge satt vi slik. Det kalde vannet strøk meg forsiktig om knærne, og om skuldrene mine lå hendene hennes, varme og beskyttende mot den kjølige kvelden. Så trakk hun seg tilbake, og med lette berøringer førte hun hendene mine opp bak på ryggen på meg. Igjen kjente jeg silke mot huden, og da hun var ferdig kunne ikke lengre det salte vannet nå opp for å dra meg ut etter fingrene. Jeg kjente igjen varmen hennes mot huden, men denne gangen beveget hånden seg fra de øverste hårene på venusberget og oppover mot de ubeskyttede brystene mine. Jeg seg bakover til hodet mitt hvilte på skulderen hennes, og de nakne brystene hennes presset meg fram mot hånden som lekte over mine. Den lekende varmen fikk selskap av sin like, og sammen fant de lett fram til det de søkte etter. De varme hendene omfavnet de kalde brystene mine, og ett svakt klynk unnslapp meg i det de kløp hard og stødig i de harde knoppene. De slapp ikke grepet med det samme, men klemte hardt og lenge før de endelig beveget seg videre nedover mot området mellom bena mine igjen. Den ene hånden la seg faretruende som ett belte rundt magen min i det den andre gled lengre og lengre ned. Den utforskende varmen strøk over den luftige ullen der nede, og jeg kunne kjenne at hun smilte i det hun konstatert at bergsprekken var fuktig av en annen grunn enn den fuktige sanden under oss. Sakte lot hun hendene trekke seg tilbake og reiste seg opp i full høyde. Ett lett rykk i den lange fletta som vanligvis varmet ryggraden min fortalte meg at jeg skulle gjøre det samme. Bena mine ønsket ikke å forlate havets kjærtegn, men adlød da jeg fikk en sterk hånd rundt midjen. Etter at også de hadde funnet sin plass slapp hun taket og lot meg stå alene. Slik ble jeg stående, naken og hjelpeløs i den kalde sjøluften. Jeg visste at hun ikke var langt unna, og jeg følte meg ikke ensom, men usikkerheten lekte i meg der jeg sto. Jeg ante ikke hva hun tok seg til, eller hvor hun var. Og jeg kjente takknemligheten strømme gjennom meg da jeg igjen følte den myke berøringen hennes mot den nakne ryggen min.

Hun ledet meg ned i vannet. Lengre og lengre ut. Sakte lot hun havet omfavne oss begge. Snike seg inn i de minste folder og kroker på våre nakne legemer. Det var bitende kaldt, og kroppen min ble mer og mer nummen. Da vannet forente seg med fuktigheten mellom bena mine gikk det en ukontrollert skjelving gjennom meg, men med ett var hun tett inntil. Holdt rundt meg og varmet meg før hun igjen ledet meg lengre ut mot dypet. Jeg kunne ikke se hvor vi var eller hva som var rundt oss. Alt jeg hørte var rislingen fra vannet som fløt forbi der vi vandret utover, tett inntil hverandre. Da vannet nådde meg så høyt at de små rørelsene i det liksom anstrengte seg for å strekke seg opp og stryke over knoppene på brystene mine stoppet hun meg. Hun snudde meg rundt slik at jeg sto med ansiktet og de struttende brystende vendt mot henne. Hun strøk meg med en våt hånd over kinnet, og la deretter hendene på skuldrene mine. Så kysset hun meg. Samtidig presset hun meg nedover, og sammen forsvant vi ned i havets myke favntak. Det føltes ut som om vi var der nede i en evighet. Hun slapp oss ikke opp før susingen i hodet var kraftig og hun kjente at jeg strevde med å holde pusten. Da lot hun oss sakte stige mot overflaten. Vi brøt den sammen. Fortsatt forseglet i ett lidenskapelig kyss. Ett varmt punkt i alt det kalde. Ikke før vi begge sto stødig på bunnen fjernet hun leppene fra mine. Begge pustet vi tungt og anstrengt. Jeg nøt å høre den tunge pusten hennes, men det var så vidt jeg oppfattet den i mitt eget lille mørke. Og da jeg plutselig kjente munnen hennes lukke seg om knoppen på det ene brystet mitt enset jeg knapt kulden vannet rundt meg heller. Den ene hånden hennes smøg seg inn bak ryggen min og støttet meg, og mens hun småbet i brystet mitt forsvant den andre langt ned i vannet. Ned til det bankende området som nå var omringet av mørkt, bølgede sjøgress. Da fingrene hennes fant det punktet de lette etter, og tok for seg i grådige bevegelser, var hånden bak ryggen det eneste som holdt meg på bena. Noen av fingrene hennes forsvant inn i meg, og selv forsvant jeg langt fra tid og sted.

Da krampene gav seg løftet hun meg opp i armene og bar meg tett inntil seg inn mot stranden. Jeg hev etter luft og var utslitt. Hun bar meg helt opp til bålet jeg hadde tent for oss tidligere på kvelden og la meg på magen ned på ett varmt, mykt ullteppe. Der lot hun meg ligge imens hun hentet noe i en av sekkene våre. Da hun kom tilbake kuttet hun over silkebåndet som holdt hendene mine sammen. Jeg lot hendene gli sakte ned mot sidene der de ble liggende. Jeg hadde ikke energi til annet. Hun satte seg ned hos meg og strøk meg kjærlig over hele kroppen. Om og om igjen. Fra fotblad til de små hårene i nakken. Så la bredte hun ett teppe over meg og kysset meg varsomt like ved hårfestet før hun la seg tett inntil meg under det. Da jeg krøp enda tettere inntil henne tok hun imot meg med kjærtegn og en arm å hvile hodet på. Men silkebåndet over øynene mine fjernet hun ikke. Og da jeg sovnet i armene hennes var det med visshet om at natten enda ikke var over…

Legg igjen en kommentar