Havfruen

Denne novellen er vist 6917 ganger.

Det finnes mange eventyr om Sinbad, sjøfareren. Dessverre har jeg ikke noen bøker hjemme om ham, så jeg kunne ikke plagiere (!) historiene om Sinbad. Men jeg har laget mitt eget eventyr, om sjømannen Jens. Selv om du ikke finner noe som ligner i noen eventyrbøker, så tror jeg nok du vil være enig i at dette er litt av et eventyr!

 

Jens hadde vært sjømann en god stund nå. Seilt de syv hav og vært ute for det meste av vær på sjøen med alle slags seilebåter. Mange sagn og eventyr hadde han hørt fra skipskameratene sine, særlig et par greske, overtroiske matroser.
– Det er helt sant, sa de på engelsk mens de gestikulerte med hendene som for å overbevise Jens enda mer. – Vi har ikke sett dem, men vi har hørt dem, og det må du også ha gjort!
– Jeg har ikke hørt annet enn vinden som hylte rundt hjørnet på broa jeg, smilte Jens og ristet på hodet mens han nøt vinden og sjøluften mot ansiktet. – Hva dere hører får bli deres sak, men jeg har i hvert fall ikke hørt havfruene synge.
– Du vil høre dem snart, du også, sa Stavros, den mest ivrige av grekerne. – Bare vent til i morgen, når vi kommer til Bermudatriangelet. Mange sjømenn har hørt dem der. Han så skråsikkert på Jens mens kompisen, Janos nikket energisk.
– Og da kommer du til å glemme at vi advarte deg.
– Lukk ørene, Jens. Ikke hør på sangen deres. Det bringer bare ulykke over deg.
– Jada, gutter, flirte Jens. – Jeg skal lukke både ørene og øyene.

Dagen etter var skipet på vei inn i Bermudatriangelet. Selv om mange båter hadde forsvunnet i dette området og det fantes mange historier om merkelige opplevelser, hadde Jens ofte seilt gjennom disse farvannene og aldri opplevd en dritt. Han sto på dekk og så utover en tindrende blå himmel og en glitrende sjø mens han tenkte på Janos og Stavros’ ord fra gårsdagen. Jens måtte smile igjen. Voksne karer, og så utrolig overtroiske. Han klødde seg på ryggen og strakte seg så det knaket. Dagen var tidlig og frokosten var enda ikke inntatt. Han satte kursen mot messa, men bråstoppet.
– Hva faen var det? Jens rynket brynene og gikk bort til ripa. – Er det noen som har falt over bord? Øyenbrynene føk opp i panna da han så en halefinne fort forsvinne under den glitrende overflaten. Delfiner? Sel? Hval? Det hadde forsvunnet så fort at han ikke hadde rukket å se hvilket dyr det var – eller fisk, for den saks skyld. Han ble stående ved ripa og stirre, i håp om at skapningen skulle dukke opp igjen men overflaten forble irriterende rolig. Jens forlot ripa da magen ga beskjed om at det var på tide med frokost. Men han klarte ikke legge fra seg den urolige følelsen da han gikk til messa. Hva var det han hadde sett der ute?

Noen timer senere sto Jens igjen ved ripa og speidet. Han var overbevist om at de to grekernes historier hadde satt seg for godt i underbevisstheten hans, og at hans egne sanser spilte ham et puss. Gang på gang syntes han at han hørte en lys stemme rope der ute, alltid på den andre siden av båten men når han skiftet side og kikket over ripa, var det ingen der.
– Faen heller, mumlet Jens til slutt og forlot ripa irritert. – Nå får det være nok!
– Jo hoooo…
– Jo hoooo? mumlet Jens og styrtet tilbake til ripa. Hadde haka hans vært noen centimeter lenger, ville den klasket i ripa idet den falt ned i en høyst ukledelig måp. Jens’ øyne ble trillrunde av forfjamselse da han fikk de den vakre ungjenta som lå og svømte i sjøen. Hun sto og tro vannet, som nådde henne til like over brystene. Det lange, lyse håret flommet rundt henne og svevde som tang i sjøen. Hun smilte et blendende vakkert smil, blunket til ham med et øye omkranset av tette, lange øyenvipper og vinket elegant med en nett, liten hånd. Jens stirret og stirret.
– Har jeg fått solstikk? tenkte han, ør i hodet og merket først nå at han hadde løftet hånden for å vinke tilbake. Han rakk ikke å senke hånden igjen, før jenta gjorde et byks opp av vannet og avslørte at Jens hadde sett rett da han hørte ropet hennes første gang: Halefinnene viste tydelig hva han sto og så på, og hva som forsvant med et lite plask i sjøen. Som en leken delfin spratt opp fra vannet og vendte nesa ned, slik spratt havfruen opp og nærmest vinket med halefinnen før den var ute av syne og Jens sto igjen alene på ripa med haka i brysthøyde og hodet tomt.
– Ikke faen, mumlet han endelig. – Ikke faen, det er ikke mulig… men jeg så det jo selv…

Jens sa ikke et ord til Janos og Stavros, men hele dagen gikk han rundt med et drømmende uttrykk i ansiktet og utallige, håpefulle øyekast over den rolige sjøen. Men havfruen glimret med sitt fravær, og da han la seg om kvelden kjente han tydelig begjæret ulme. Et deilig begjær som havfruen sikkert hadde forhekset ham med. Han var ofte kåt på sjøreisene, men aldri hadde det brent slik som nå, og aldri hadde han fantasert så livlig, så ekte, så utrolig hissende. Han så henne i tankene, med det lange lyse håret flommende nedover overkroppen. Hun sto foran ham, naken, uten fiskehale men med verdens nydeligste, lange ben som bare fortsatte og fortsatte oppover, inntil de endte i noen nydelige hofter med timeglassform, og pyntet av en nydelig kjønnsbusk på venusberget. Når hun strøk håret bak seg så det flommet nedover ryggen, fikk Jens se hvor store og deilige brystene hennes var. Alt ved havfruen var fullstendig perfekt og med vuggende hofter og små skritt kom hun mot ham. Så på ham med flørtende blikk, et lite, skjelmsk smil og utstrakte hender. Hun sank ned foran ham mens Jens lå i køya si og runket med øynene lukket. I tankene tok hun ham i munnen før han sank ned til henne og de endte opp i en het omfavnelse. Han måtte smake på henne, måtte! Havfruen skjøv ham over på rygg og skrevde over i 69, og han kjente at det luktet sjø og tang og tare. Selvfølgelig, hva annet kunne det vel lukte av dette deilige vesenet? Puppene klemte hun flate mot magen hans når hun tok ham i munnen igjen, mens han strøk nevene over den yppige rumpa og dyppet tunga i saltvannet hennes med et stønn. I køya kom han så alt for fort, og det var lenge siden han hadde giddet å ta enda en runk etter den første spruten. Men nå sto pålen stiv uten antydning til avslapning etter spruten, og Jens fortsatte å runke og fantasere til langt på natt. Og når søvnen endelig kom, fortsatte havfruen å male i tankene hans i form av våte, ungdommelige, deilige drømmer.

Jens var ikke sen om å løpe ut til ripa dagen etter. Sola hadde nettopp stått opp og sjøen var velsignet blank. Og sannelig, der hørte han det forlokkende ropet igjen.
– Jo hoooo!!! Der var hun, havfruen hans. Stemmen var som myk klokkeklang i ørene hans og smilet glitret som sola i sjøen. Jens kjente at kuken hardnet ved synet av henne.
– Kom nærmere, hvisket han og vinket henne ivrig til seg. Havfruen dukket under og Jens så henne bevege seg som en delfin like under overflaten, før hun dukket opp tett inntil ripa.
– Hei, kvitret hun og så opp mot ham mens hun svømte ved siden av båten. – Har du et ønske, så kan jeg oppfylle det!
– Hva? Jens måpte storøyd. Stavros hadde aldri sagt noe om at de var magiske, disse havfruene, men hva visste vel Stavros? Han hadde jo aldri møtt en, bare hørt dem og lukket ørene, den idioten! – Et ønske? Om jeg har et ønske? Han kjente et sug i magen mens det brant i buksene.
– Ja visst, kvitret havfruen og tok noen svømmetak med halen mens hun roterte med overkroppen så det lange, nydelige håret snodde seg rundt kroppen hennes. Så var hun raskt oppe langs siden av båten igjen. – Et ønske. Hva du vil.
– Hva jeg vil? Jens stirret på havfruen mens hun la seg på rygg og svømte videre mens hun så på ham med det samme, glitrende, forlokkende smilet. Nå ble håret strøket vekk fra puppene av vannet, og nakne vugget de i takt med svømmetakene hennes. Jens kjente strupen snøre seg av lyst mens begjæret dunket og sitret i kroppen. Kuken hardnet så innmari at det nesten gjorde vondt og ballene sprengte, på tross av alle utløsningene han hadde hatt om natten. Han så henne slik han hadde hatt henne i tankene, i fantasiene, og med ett visste han hva han skulle ønske seg.
– Så hva er ditt ønske? Havfruen slo generøst ut med armene. Sjøen kruste seg svakt i kjølvannet hennes. Jens kunne tydelig se fiskeskjellene bli klarere og mer markerte nedover kroppen hennes, inntil de gikk helt over til fiskekropp like under hoftene. De nydelige hoftene, timeglassformet, og hver bevegelse hun gjorde var så gjennomført feminine at det gjorde vondt langt inn til margen. Lavt begynte hun å synge, en melodi som ikke lignet noe Jens hadde hørt før. Det var som om ørene hans ble kjærtegnet av den vakre stemmen som skapte de uvanlige tonene. Han lyttet med ørene på stilk og ble gradvis mer og mer ør mens han ble tommere og tommere i hodet. Han stirret på brystene, de duvende melonene, de svingende hoftene i hennes lekne bevegelser, hennes strålende smil og skinnende øyne som så ertende på ham med et slør av begjær nå. Tungen som gled over de røde, nydelige leppene gled dvelende over som et løfte, slik de hadde glidd rundt kukhodet hans om natten i hans mest hete drømmer og brått var han så sikker som han aldri før hadde vært på noe. Han ville knulle havfrua resten av sitt liv.
– La meg bli som deg, hvisket Jens viljeløst.
– Som meg? kvitret havfruen og så skjelmsk på ham mens hun smilte dvelende. Hendene gled rundt brystene, før de la seg rundt et lite øyeblikk. Så kastet hun seg rundt i et kåt sprett og lekte litt i sjøen som en tumler, som av glede over ønsket hans. Da hun dukket opp igjen, smilte hun like tindrende. – Vil du bli som meg?
– Jeg vil være sammen med deg resten av livet, sa Jens med lengsel i stemmen og sult i blikket. Han lente seg lenger ut over ripa og strakte hendene etter havfruen. – Være hos deg, være som deg, leve i sjøen, elske med deg dagen lang og bare være din. Jeg vil være som deg. La meg bli som deg.
– Ja vel, kvitret havfruen og knipset med fingrene.

Jens kjente ingenting, annet enn at han plutselig tok overbalanse da overkroppen brått kjentes alt for tung ut. Han føk over ripa og rakk å høre Stavros’ forskrekkede rop bak seg, før vannet bruste rundt ørene hans.
– Så drukner jeg, tenkte Jens panisk og forsøkte å sparke med bena for å komme seg opp til overflaten. Han skjøt fart mye fortere enn han beregnet og duppet straks til overflata, bare for å se båten langt, langt unna.
– Fornøyd? Den kvitrende stemmen like i øret hans fikk Jens til å skvette og bråsnu seg mot havfruen. Hun fløt ved siden av ham, og begynte å svømme rundt ham i sirkel, liggende på ryggen mens brystene duvet lekne i overflaten. – Nå er du som meg.
– Hva? Jens løftet beina sine og måpte like gapende da han oppdaget at han hadde fiskehale, akkurat som havfruen. Naken var han også, slik som henne. Det var alt han rakk å tenke på, før hun grep hånden hans, dukket under og dro ham med seg.
– Du trenger ikke holde pusten, sa hun med boblende stemme mens hun svømte dypere og dypere. – Du er som meg nå, du kan puste og snakke under vann. Jens fylte lungene med vann og kjente ikke noe ubehag. Han smilte strålende tilbake til havfruen mens hun dro ham nedover i dypet. Han så godt også, kunne se mange meter unna. Han så bunnen under dem, et lite undervannsfjell og sandbunn rundt. Kanskje var det her hun hadde hjemme sitt, hvor de skulle knulle og elske og drive på som gale resten av livet! Kåtheten begynte allerede å banke i Jens’ kropp, sammen med forventningen over å få den kroppen han begjærte så hett.

– Sånn, smilte den vakre havfruen strålende da de nådde sandbunnen. Hun pekte på en liten fordypning i sanden tett inntil bergveggen. – Nå kan vi elske. Her legger jeg rogna mi, og så kan du sprute melken din over…

Av: Berit Hagen

Legg igjen en kommentar