Hjemme best

Denne novellen er vist 6043 ganger.

I seks år hadde jeg nå hatt ulike engasjement i Afrika. Faktisk så hadde jeg ikke vært hjemme i Norge mer enn noen få måneder til sammen i løpet av denne tiden. Jeg var nå ferdig med min siste økt og var fornøyd med det. Akutt hjelpearbeid er mer slitsomt enn man kan forestille seg. Selv om man lærer seg visse teknikker for å takle sorg og lidelse så sniker deg seg innpå en uansett. Jeg var i ferd med å miste den lille gnisten av idealisme som hadde holdt meg gående og følte meg konstant sliten. Da jeg satt på flyet og lot blikket sveipe over det krympende landskapet til dette kontinentet som hadde lært meg så mye ble jeg mest fylt med lettelse over å forlate alt som var tungt og slitsomt.
Døsende på flyet spurte jeg meg selv for nok en gang om hvorfor jeg fortsatt var alene. Det var jo årevis siden jeg hadde lagt det havarerte ekteskapet bak meg. Ikke manglet det på muligheter heller. Kanskje jeg bare var for kresen? Eller kanskje jeg fortrenge alt gjennom arbeid og atter arbeid? Når skulle jeg egentlig snu på flisa? En gang i tiden hadde jeg tenkt at Afrika kunne være et romantisk sted. Men det var visst ikke det for meg allikevel. Det er langt i fra Norge til Afrika på så mange områder.

Myke, instrumentale melodilinjer snek seg ut i fra den nyluftede stua via den åpne baderomsdøra og inn til mitt lenge etterlengtede bad. Hugh Masekelas flygelhorn i «The joke of life» hensatte meg som alltid i en blandet tilstand av selvironi og selvmedlidenhet. Sannelig kan man si at livet kødder, ja. I det jeg hadde fadet ut sammen med musikken ble jeg brått vekket av dørklokka. Jeg fikk et glimt av et forvirret blikk i speilet i det jeg hastig tørket av meg det verste og forlot badet med et badehåndkle rundt livet. Stedsforvirret snublet jeg mot utgangsdøra, lukket opp og ble stående halvveis skjult.
Med en underlig følelse av deja vou tittet jeg rett inn i et mørkt kvinneansikt. Store, nøttebrune øyne naglet meg fast mens fyldige lepper over to perlerader av noen tenner spørrende uttalte navnet mitt. Da jeg stotrende bekreftet at «ja, det er meg» så lurte hun på om hun kunne komme inn. Hun gav meg selvsagt den lille tiden jeg trengte for å kle på meg noe og slippe henne inn.
Mens aromaen av te over kjøkkenbordet blandet seg med denne fremmede kvinnens duft spurte hun om jeg kjente henne igjen. Jeg hadde betraktet henne hastig i fra det åpne kjøkkenet mens hun hadde kommet inn og satt seg. At hun var en tiltrekkende kvinne var det ingen tvil om. Hun utrålte akkurat det som jeg alltid kjente som en ulmende følelse et eller annet sted i magen.
Da jeg måtte beklage fortalte hun meg om en ung kvinne som for noen år siden hadde vært alvorlig syk og som hadde fått medisiner og behandling av undertegnede. Beskrivelsen av tid og sted kjente jeg igjen med henne kunne jeg allikevel ikke plassere. Ikke bare har jeg alltid vært dårlig på navn men jeg hadde også behandlet så enormt mange. Dessuten så hun både frisk og sterk ut. At hun var takknemlig kunne jeg alltids forstå. Igjen så hun på meg med dette direkte blikket og spurte meg freidig og med et selvsikkert smil om jeg syntes det var rart at hun ikke hadde glemt meg og at hun kanskje til og med hadde blitt litt forelsket i meg. Jeg har et profesjonelt forhold til mitt arbeid og har svarfraser til de fleste situasjoner, også slike som denne. Men kanskje var det fordi jeg var i mitt eget hjem eller fordi jeg også var sårbar og utslitt. Min respons til henne der og da var ganske enkelt å begynne å gråte. Sakte men sikkert rant mine øyne over og jeg gjemte mitt ansikt mellom hendene. Hjelpearbeideren var både målløs og hjelpeløs.
«Så, så, kjære mann. Din godhet er uendelig, vet du. Kom, hvil med meg,» sa hun med slepende afrikanske konsonanter, tok meg i hånden og leide meg bort til sofaen. Der satte hun seg og danderte meg nærmest som et barn i hennes fang hvorpå jeg faktisk sovnet som et.

Det første jeg kjente da jeg våknet var en intens og eggende kvinneduft. Allerede før jeg slo opp øynene var jeg klar over at mitt harde lem. Jeg tittet skrått opp på denne afrikanske kvinnens blendende smil og kjente at hun hadde en hånd på min mage under skjorta. Huden ulmet under hennes lette berøring. Jeg frigjorde armen min som plutselig tok alt for mye plass mellom meg og henne. Omfavnelsen ble intens som om den var noe jeg hadde ventet på i lange tider.
Da jeg befølte hennes vevre men sterke rygg mens vi kysset lidenskapelig forstod jeg at denne kvinnen ville jeg aldri få nok av. Jeg var vekselvis varm og kald mens våre klær falt under utforskende hender. Hun var overalt på meg. Jeg var overalt på henne. Jeg skimtet hennes mørke brystvorter som nærmest truet med å rispe opp mitt ansikt i kontrast til de myke brystene de tilhørte. Magen hennes kjentes brennende varm og duften av hennes hete kjønn var som summen av all aromatisk nytelse. Jeg bare måtte ned dit og hennes sterke lår holdt meg fast mens hun lagde lyder som kom fra et sted langt innenifra. Hele henne buktet seg og jeg forstod at hun kom i det hennes hender hjalp til med å presse min munn hardt mot hennes underliv. Jeg fikk et opphissende glimt av hennes hovne og vakre kjønn i det hun skjøv meg fra seg og manøvrerte meg over på ryggen.
«Først skal jeg ri på deg til du blir gal og etterpå skal du være mitt godteri!» forkynte hun og etterfulgt av en hes latter.
Jeg var nesten gal allerede da denne vakre, nakne ibenholtkvinnen i all sin kvinnelighet satte seg overskrevs over meg og senket seg sakte, sakte. Pusten gikk fort og ujevn i det min struttende manndom nådeløst og utstudert ble oppslukt av hennes mørke og våte kjønn. Ekstatisk badet jeg mitt ansikt i hennes sorte, tykke hår i det hun lente seg forover og hennes hofter begynte å danse i ulike retninger. Så godt jeg kunne fulgte jeg opp hennes bevegelser med motstøt og hun holdt meg i et sikkert grep. Jeg var knapt i berøring med underlaget med annet enn føttene og skulderbladene i ren ekstase mens hun gradvis økte tempoet. Villere og ville ble vi inntil infernoet kulminerte i det jeg pumpet kaskader av oppdemmet lyst dypt, dypt inni henne mens våre strupelyder vitnet om at vi var gale begge to.
Etterpå la vi oss sammen i det lunkne badekaret mens dusjen fylte det opp på ny. Kvinnen i mine armer hadde gjort noe med meg og jeg tenkte at dette må være det nærmeste man kommer renselse. Da vi hadde tørket oss holdt hun sitt andre løfte.

Legg igjen en kommentar