Denne novellen er vist 4156 ganger.
Tenkte litt på det her om dagen, dette med intimsonen; du vet, det avgrensa området rundt deg som er din grense for hvor nært deg folk kan komme – før du synes det blir for kleint, ubehagelig og unaturlig. Trodde du nå at jeg skulle snakke om edlere deler? Om kjønnet? Nei der tok du feil.
Har ei venninne som ikke har intimsone i det hele tatt, ganske sært i mine øyne. Ikke at jeg tenker på det så mye, men av og til faller det meg inn, sånn som nå. Hun lar seg klemme av alle, folk kan stå helt oppi ansiktet hennes og snakke til henne og hun bryr seg ikke om noen står helt inntil henne, den klemmingen forresten; her snakker vi lenge, med kroppen godt planta på motparten gjerne avslutta med et vugg eller to. På den andre siden har jeg en kompis som har en større intimsone enn jeg har, i sær når det kommer til kvinner. Det er snakk om meter, helst tre. Jeg har selvfølgelig full forståelse for dette, men for han er det å kunne gi en venn en klem faktisk litt problematisk, på en humoristisk måte – sett fra mitt ståsted. Først åpner han armene stort, så tar han et par steg mot den han skal klemme på en robotaktig måte, før han stopper og tar i mot klemmen, som gjerne kun er brystkasseberøring med et par ryggklapp før han rødmer og sier: «Ja, nåvell..» og ler litt nervøst. Jeg er litt fascinert av dette «fenomenet», tror jeg..
Selv da, har jeg ikke noe i mot dette med å klemme venner eller å stå nært bekjente, men.. (ja det måtte komme et «men»). Men, hvis klemmen blir for lang eller en hånd havner for nærme baken min eller andre private områder, da blir jeg litt stressa. Og etter mye analyse og tenkning vet jeg faktisk hvorfor! Jeg er kynisk. Rett og slett! Nei-da, litt bare.. men det er fordi jeg er så søkke redd mine egne reaksjoner. Intimitet for meg, bringer mange følelser. Høres litt sånn klisjeaktig ut, det er ikke det! Kåthet rett og slett. Jaktinstinkt. Oooh, det uovervinnelige jaktinstinktet.. Det pirrer. Hvis noen ser på meg kan jeg fort spore helt av.. Blikket.. blikket tolker jeg til sex. Jeg gjør jo selvfølgelig ikke noe med det (så ofte :P), men det er så irriterende. Men det sier jeg ikke noe om, jeg fortrenger det, noe som sikkert forsterker alle følelsene. Og man skal ikke bare kunne ta seg til rette på kroppen min heller da!
Tenk deg å sette venninna mi og kompisen min i samme rom da, hun hadde virkelig syntes at hans meters intimsone var ufattelig underholdende å utfordre og han hadde gått rundt som en vaktbikkje som hadde bjeffa til henne hver gang hun nærmet seg; «Heeeeei, la meg bare hilse på deg fra andre siden av rommet!» Vel, jeg ler men jeg er vel ikke noe bedre selv da. Tror det handler om kombinasjonen av det å skulle ha kontroll på alt og det å tenke for mye på sex, og dermed miste kontrollen.. ..kanskje. Joda. Ja. Jo, jeg har rett. Kanskje det kalles å være nymfoman. Jeg har hørt at det første tegnet på avhengighet er benektelse, så: «NEI! Det er jeg faktisk ikke, jeg gjør jo oftest ikke noe med sexlysten! Nemlig.»
