Julenissen

Denne novellen er vist 8550 ganger.

– Ho, ho, ho. Er det noen snille barn her?
Det var det han sa, men stemma tilhørte så avgjort ikke julenissen. Nissedrakta var på plass, men den hang merkelig rart på den tynne, høye fyren som stod på trappa og umulig kunne være helt edru.
Jula blir ikke helt den samme når man skal ha blitt voksen, når man sitter på det gamle gutterommet hos foreldra sine og pugger til konte-eksamen, når man veit at alt avhenger av den ene eksamenen som man allerede har strøket på to ganger. Det er siste sjanse. Trusselen om aldri å komme inn på embetsstudiet og å måtte leve uten studielån hang over meg som en genetisk disposisjon for schizofreni.
Jula var kommet og var i ferd med å løpe fra meg. Det var blitt tredje juledag. Resten av familien var på julefest hos onkel Rudolf og tante Marthe. Jeg var langt inne i hjernens geografi og nervesystemets ulike funksjoner da det helt uventa ringte på døra.
Utafor stod en slags julenisseetterligning med løsskjegget, som dekka halve ansiktet, på skjeive og ei uidentifiserbar flaske stikkende opp av den ene lomma på nissedrakta.
– Er det noen snille gutter her, spurte han.
Det var noe kjent med stemma, men jeg kunne ikke plassere ham. Ville et vilt fremmed menneske dukka opp på denne måten? Sannsynligvis ikke. Så jeg ba ham komme inn.
Han nærmest snubla forbi meg, trampa i nissestøvlene gjennom gangen og inn i stua, hvor han slo seg ned i sofaen og plasserte beina på bordet. At jeg ikke kunne komme på hvam han var! Det var merkelig, for bygda var ikke så stor, og jeg hadde strengt tatt ikke så mange venner der.
– Så hyggelig at du var hjemme! Når jeg først kom hele denne veien, så ville det vært trist om du var ute.
Han var altså ikke herfra, med mindre han hadde en ironisk tone jeg ikke oppfatta. Hvem kunne han være? Og hvis han faktisk hadde reist langt; hvordan hadde han reist, såpass full som han var? Det hele var et mysterium. Jeg satte meg i lenestolen på den andre sida av salongbordet og pressa ut intetsigende fraser mens jeg venta på at han skulle avsløre hvem han var.
– Skulle ikke du være hjemme i jula, våga jeg endelig å spørre. Det virka som et trygt spørsmål.
– Jo, men du veit, julenissen har en jobb å gjøre i jula, sa han og dro fram en slunken striesekk jeg ikke hadde lagt merke til.
– I såfall er du vel noen dager for seint ute.
– Det er ikke alle julegaver som passer under juletreet, sa han og så lur ut.
Det var like før jeg kom på hvem han var, så like før, men nei. Måtte det ikke egentlig være en som kjente meg ganske godt, siden han oppførte seg sånn? Komme brasende her midt i romjula og hinte om julegaver som ikke passa under treet! Det var like før jeg mista tålmodigheten.
Han tok beina ned fra bordet og åpna sekken. Mot min vilje kjente jeg at litt av juleforventninga fra jeg var liten blussa opp igjen. Anelsene om hva som kunne befinne seg i sekken fikk meg til å rødme, pinlig berørt og forventningsfull.
– Nei, først må jeg se rommet ditt.
Jeg ville protestere. I hodet mitt så jeg rotet, skittentøyet på golvet, de barnslige gardinene med ville dyr på. Aldri i livet! Men han hadde allerede reist seg og var på vei ut i gangen.
– La meg gjette; det er opp trappa.
Jeg fikk meg ikke til å protestere og dilta etter. Foran meg i trappa så jeg konturene av ei stram rompe under den trange, røde buksa. Ville jeg ikke huska det om jeg hadde vært borti den før? Den ubendige trangen til å stikke fram hånda var i ferd med å ta overhånd da han nådde andre etasje. Jeg sukka av både lettelse, opphisselse og skuffelse da den smale, rødkledde ryggen overtok synsfeltet.
– Hesteplakat på døra? I don’t think so, mumla han idet han passerte døra til søstra mi.
– Ikke den med hjerte på heller. Kanskje denne?
Han åpna døra til foreldra mine.
– Neppe dobbeltseng her, nei.
Idet han nådde enden av gangen krympa jeg meg. På døra hang et skilt som varsla radioaktivt område. Han åpna døra. Gardinene hadde ikke på mirakuløst vis skifta motiv det siste kvarteret, tapeten viste fortsatt endeløse rekker av identiske sydhavsøyer. Haugen av skittentøy hadde ikke krympa, men jeg merka meg at den øverste trusa ikke så skitten ut.
Da han snudde seg hadde han løsna det svate beltet i livet. Hjertet mitt dundra verre enn når søstra mi smelte med dørene. Han sa et eller anna, men jeg hørte rett og slett ikke hva han sa. Det måtte ha vært noe betydningsfullt. Han tok av seg den flekkete nissejakka. Under hadde han bare ei ermeløs t-skjorte. Hendene hans tok tak i mine og trakk dem mot snøringa i buksa. Uten å tenke løsna jeg knuten. Han trakk buksa ned selv, tok av seg støvlene og stod der i trusa.
Plutselig la han armene rundt meg og trakk meg inntil seg. Jeg følte meg stiv som en stake. Han strøk meg over ryggen og musklene blei flytende.
– Jeg hadde ikke tenkt det helt sånn, men du gjorde jo aldri noe, så da måtte jo jeg, hviska han i øret mitt.
Jeg ante fortsatt ikke hvem han kunne være, men akkurat nå brydde det meg ikke. Han kunne være hvem som helst, men akkurat når var han en fyr med en herlig, varm kropp og nisseskjegg over halve ansiktet. Det holdt lenge. Varme, fuktige lepper smøyg seg oppover halsen min, over kinnet og traff mine med et støt. Han hadde ei spiss tunge som kilte mot min egen. Bevegelsen i buksa mi minte meg på at jeg fortsatt var helt påkledd.
Leppene forsvant. Jeg holdt fortsatt øynene lukka. Snart kjente jeg fingre som langsomt strøyk over den begynnende bulen. Før jeg visste ordet av det var han i ferd med å åpne buksa mi. Forsiktig frigjorde han pikken min og greip rundt skaftet. Med den andre hånda løfta han forsiktig ut pungen. Forventninga gjorde meg hard på et blunk. Det var som om jeg kjente leppene mot det spente hodet før det skjedde. Myke, fuktige lepper og ei ivrig tunge som sirkla rundt og rundt, opp og ned langs strengen. Utålmodig greip jeg om bakhodet hans med begge hender. Munnen hans var stor og våt. Hjertet banka og dunka som om ribbeina var sprinklene i et fengsel. Bevegelsen forplanta seg nedover til skrittet. Pungen trakk seg sammen om ballene, trakk seg oppover, klar til å avfyre stjerneskudda sine. Det kunstige skjegget kilte så merkelig uvant.
Han trakk hodet tilbake og slapp pikken min, som ble stående og dirre av skuffelse. Jeg åpna øynene og så foruretta ned i nisselua og løsskjegget. Det var noe kjent med de øynene som stirra ertende opp på meg, men jeg tok meg ikke tid til å fundere over det. Han reiste seg og trakk av seg t-skjorta, påpasselig med at nisselua ikke falt av. Brystkassa hans var helt bar. Jeg kunne se et par ribbein under huden.
Så trakk han ned trusa. Jeg trakk pusten så raskt inn at jeg blei litt svimmel og måtte sette meg. Han hadde en nydelig pikk; et lite hode, så vidt breiere enn selve stanga, som var smal og helt rett. Jeg slikka meg om leppene, kjente at jeg blei våt i munnen. Jeg bøyde meg fram og tok ham i munnen. Det var bedre enn jeg hadde forestilt meg. Pusten hans gikk raskere. De små lydene han ga fra seg hørtes ut som om de begynte i magen og bevega seg opp gjennom halsen og munnen før de unnslapp leppene hans nesten motvillig.
Jeg lot ham presse seg inn mellom de stramme leppene mine, inn i den våte, varme munnen min. Med tunga kilte jeg hodet, strengen, skaftet. Det lukta nesten nyvaska mann i håret som omkransa herligheten. Hver gang han trakk seg ut ble det vakum i kinna. Jeg kjente at han likte det, kjente det i hele kroppen. Hendene mine strøyk over de smale hoftene hans, glei forsiktig over det kilne område innafor hoftekammene. Deretter bakover mot de stramme rompeballene. Jeg huska konturene gjennom den røde buksa, kjente med fingrene, hendene, med hele meg hvordan de allerede harde musklene stramma seg for hver gang pikken forsvant inn mellom leppene mine.
Han trakk seg ut en siste gang og la seg på magen på senga. Blikket han sendte meg var både bedende og kommanderende, men aller mest forventningsfullt. Jeg la meg over ham. Pikken min ble liggende i sprekken mens jeg snuste i nakken hans. Forsiktig stakk jeg tunga ut. Tungespissen berørte varm, glatt hud. Under nisselua skimta jeg mørkt hår. Noe dukka opp i hjernen, men jeg skjøv det tilbake. Langsomt bevega jeg tunga nedover ryggen hans. Han stønna utålmodig. Jeg pressa tunga mot halebeinet, kyssa rompeballene, spredte dem med hendene. Utsikta hjalp ikke på aktiviteten bak pannelappene, men derimot dirra pikken utålmodig. Jeg plasserte pekefingeren mot det lille hullet og det åpna seg med det samme. Jeg lot den forsvinne mellom stramme muskler, slukes av den sultne munnen. Den glei langsomt lenger og lenger inn uten press, bare ved å følge muskelbevegelsene hans.
Han var åpenbart klar for noe mer enn en finger. Jeg trakk den ut og pressa i stedet tuppen av pikken mot åpninga. Den glei nesten like lett. Følelsen av muskler som stramma seg i sugende bevegelser var uimotståelig. Jeg innså at dette kom til å gå fort. Jeg gled inn og ut av ham og inn igjen med stadig hardere støt.
– Går det bra?
Han snudde på hodet og nikka så vidt. Øynene var halvåpne av nytelse, blikket fjernt. Jeg kjente det bygga seg opp i ballene, pungen var stram og klar. Det begynte som små rykninger som ikke var til å stoppe, som bare spredde seg oppover, utover, innover i ham. Kroppen hans svarte med de samme rykningene. Det dirra gjennom ham så jeg kjente det. Jeg så ikke klart, jeg så fyrverkeri bak øyelokka og alt blei vått og varmt.
Etterpå lå vi ved sida av hverandre og pusta i takt. Jeg smilte så jeg trodde kinna skulle revne. Da jeg kyssa ham kjente jeg at han smakte whisky.
Plutselig: Lyden av ytterdøra som ble åpna og smelt igjen. Stemmer nådde fra gangen, opp trappa og inn gjennom den åpne døra. Hjertet stoppa. Blodet blei stående stille i årene. Vi føys til is begge to. Så spratt jeg opp. Han så like skremt ut som jeg følte meg.
– Morten?
Jeg så meg febrilsk om. Det var bare en vei ut; gjennom døra til løvens hule. ”Faen skulle ordna seg nødutgang”, tenkte jeg irritert. Julenissen, eller hvem han nå var, hadde allerede begynt å kle på seg. Nisselua satt på skjeive og skjegget var i ferd med å falle av, men det var ingen tid til å fordype seg i hvem han kunne være nå.
Plutselig, med et lettelsens sukk kom jeg til å tenke på bjørketreet utafor vinduet. Da jeg var liten var det akkurat for kort til å nå helt opp til vinduet mitt, men nå måtte det vel være høyt nok? Jeg styrta til vinduet. Ei ganske kraftig grein befant seg omtrent en halvmeter nedenfor vinduskarmen. Jeg pekte og julenissen forstod. Han ga meg et rask kyss før han åpna vinduet. Jeg kledde på meg i full fart og styrta ned trappa.
Foreldra mine hadde akkurat fått av seg skoa, Ingvild var allerede på vei inn i stua. Jeg sa ”hei” og kom til å tenke på pakken som ikke passa under juletreet. Påtatt rolig gikk jeg inn i stua og henta den. Det var visst ingen som la merke til at noe var annerledes.
Tilbake på rommet reiv jeg opp det sølvfarga innpakningspapiret og åpna eska innafor. Der lå det en lekker svart vibrator, smal og bøyelig. Det var knytta et rødt bånd rundt dem og i båndet hang et lite kort. ”Til Morten fra Erik”, stod det. Jeg hadde møtt Erik på et vorspiel i kollektivet mitt. Vi hadde flørta hele kvelden, men jeg hadde ikke turd å gjøre noe mer utav det. Jeg holdt den svarte staven i hånda. En svak smak av whisky fikk meg til å smile.