Kapittel 10

Denne novellen er vist 3374 ganger.

Bekken lagde en hul lyd der den rolig rant ut fra oasen med lav, klukkende latter. Småfugler sang og ekorn lekte i trærne rundt. Idyllen vibrerte som de små bølgene på vannskorpen. Side om side satt de med vann til brystet, med armene om hverandre og søkte trøst og styrke.
– Hvorfor måtte vi være så dumme og gå inn i Rådssalen da vi kom tilbake fra bonden og kona? tenkte Leyhla dystert. – Hvorfor kunne vi ikke ha snudd i døra da vi så at dommerkollegiet hadde en sjel ved Sannhetens Brønn?
– Det var min feil, mumlet Ahmeron mørkt. – Jeg dro deg med opp til galleriet når vi egentlig skulle gått ut.
– Da var det heller min skyld, for uansett hva vi så og hørte, hadde jeg ikke trengt å gjøre noe med det. Leyhla så på demonen sin med sine vakre, perlegrå øyne. – Men hvordan kunne jeg la være å hjelpe? Det var som å oppleve skrekkscenene og smertene fra bålet på ny. Øynene fyltes av tårer mens Ahmeron klemte henne heftig inntil seg.
– Bastofus sa at vi har hverandre og vi vil alltid ha hverandre, samme hva som skjer, Sommerfugl. Han kysset henne på pannen. – Ikke vær redd. Dommerkollegiet vil ikke skille oss. Vi har deres ord på at vi har hverandre.
Pannen ble dekket av ømme kyss mens gråten stilnet. Han kysset vekk tårene også, så kinnene tandert ble dekket av ømhet. Det verket i brystkassen da han så det fortvilte uttrykket i sin elskede Leyhlas ansikt. Men det var den samme fortvilelsen som Leyhla så i Ahmerons ansikt da hun så ham i øynene og strøk ham på kinnet.
– Det har ingen hensikt å finne ut hvem sin skyld det er. Skjedd er skjedd.
– Og gjort er gjort.
Leyhla smøg foten og kneet over Ahmerons lår, og satte seg overskrevs med armene lett rundt halsen hans. Han strøk henne rolig på ryggen mens hun skrevde mer og sank ned på fanget. Ingen av dem var i humør til å tenne, begjæret lå ikke i høysetet nå. Det var en sjelden opplevelse for Leyhla å kjenne Ahmerons vanligvis så virile, lille demon ligge slapp mot sitt eget uinteresserte kjønn, men hun tenkte ikke over det da han klemte henne inntil seg for å få mental varme. Leyhla vugget ham varsomt fra side til side. Strøk det rufsete demonragget som hun elsket å flette fingrene inn i. Omfavnet hodet hans og kysset pannen. Strøk hendene nedover ryggen hans, og opp igjen. Han holdt bare rundt henne og tok imot. La øret mot brystkassen så haken hvilte på det ene myke brystet.
– Jeg kan høre hjertet ditt slå, sendte han. Leyhla smilte.
– Det slår for deg, Kjæresten.
– Kjenner du mitt?
– Ja. Leyhla la kinnet mot det sorte ragget.
– Gjett hvem det slår for.
Ahmeron løftet ansiktet og så på henne, strakte hals så han nådde opp til Leyhlas varme munn og ømme kyss, så fulle av kjærlighet at det brant i ham. Hun nappet kjærlig i underleppen hans og lot tungen gli litt fram og tilbake mens han sugde lett på hennes øvre leppe. Han skalv innvendig av de intense følelsene som verket i demonsjelen, mens hendene begynte å gli oppover den slanke ryggen han holdt rundt. Leyhla strøk håret vekk fra pannen hans, dekket kinnene med lette hender mens hun lot tungen gli mykt mellom de myke, likevel mandige leppene. Hendene som gled ned til enden hennes, grep tak i hver sin skalk og knadde lett. Langsomt spredte varmen seg i kroppen, en forsiktig lidenskap som enda ikke hadde muligheter til å overskygge den sterke kjærligheten som vibrerte i oasen. Som vannet de lå i. Bittesmå krusninger på overflaten tett inntil nakne kropper. Leyhla smilte mot Ahmerons munn da lemmet reiste seg under henne, og strakte seg så hun måtte flytte seg ørlite bakover og gi det plass.
– Jeg kan ikke for det, smilte Ahmeron. – Du får kroppen min til å reagere uansett hvor dyster situasjonen er.
– Vi følger da bare Bastofus' ordre, smilte Leyhla mykt tilbake og følte den velkjente, sødmefylte fornemmelsen i underlivet. Svak, men stadig sterkere. – Er vi tullete?
– Hvordan da? Ahmeron slapp taket med leppene og så opp på henne, inn i de perlegrå øynene som han elsket å drukne i.
– Vi må jo være tullete som klarer å bli lidenskapelige etter det vi har gjort, og med en så usikker framtid foran oss.
– Jeg ser mer på det som en tilflukt, Sommerfugl. En deilig måte å hente mot på. Og styrke.
– Du og den styrken din, tenkte Leyhla lattermild og kysset ham igjen, litt mer krevende nå. Et sultnere kyss som stadig økte i krav, slik lemmet gjorde som presset seg mellom dem.
De hjalp hverandre og fortrengte dommerkollegiet, Rådssalen og den uvisse skjebnen. Borte var fogder og knekter, tempelvoktere og Sunniva. Ikke engang den usikre framtiden var en tanke de tillot å slippe inn i bevisstheten. Nå var det bare de to i oasen, og de hadde hverandre. Hendene som gled rundt Leyhla og strøk oppover magen, var ikke like grådige som ellers da de forsiktig lukket seg rundt de myke, faste brystene. Ahmerons munn søkte etter knoppene mens han klemte den kvinnelige mykheten varsomt, men tett sammen. De rosa rosinene berørte nesten hverandre og han tok dem begge i munnen. Når tungen gled over, kjentes det innvendig og Leyhla skalv svakt da nervetrådene sang av nytelse. Hun kjente det som en direkte streng fra brystvortene, gjennom overkroppen og magen og helt til kjønnet som slett ikke var så uinteressert lenger. Nå kunne hun presse den stadig våtere fiolen mot undersiden av Ahmerons hardhet ved å skyve underlivet litt fram og opp, og når hun beveget hoftene svakt fram og tilbake og opp og ned, gned hun det sitrende punktet mot ham så den innvendige sangen steg i styrke i underlivets nervetråder. Ahmeron presset ansiktet inn i kløften som oppsto når han klemte brystene sammen. Tungen lagde våte striper over de myke fjelltoppene og han stønnet mot all kvinneligheten han forsøkte å drukne i. Hendene slapp taket og gled ned i vannet igjen, ned til den runde, faste enden mens hun strøk håret vekk fra ansiktet hans og atter en gang kysset ham, sultent nå. En slank hånd gled mellom dem, fant viril hardhet og lukket seg lett rundt skaftet mens den gled opp og ned i kjærlig beføling. Samtidig svaiet hun ryggen og lettet baken litt opp, så Ahmerons fingre fant det de søkte.
Leyhla stønnet mot munnen hans da lysten dovent rant gjennom kroppen. Hun nappet i hans lepper med sine, gned nesen kjærlig mot hans, så ham dypt i øynene og så et speil av sine egne følelser og ulmende begjær.
– Jeg elsker deg, tenkte Leyhla. – Så uendelig høyt. Uten deg er jeg bare halv. Fingrene som befølte kjønnet hennes, gled ømt over foldene, mellom dem, så vidt inn og litt rundt om kring. Det var som de spilte langsomt gitar på strenger som ikke fantes. I alle fall ikke på utsiden av huden. Inni underlivet, derimot, der skalv hver eneste streng.
– Og jeg elsker deg, tenkte Ahmeron. – Over alt. Uten deg er jeg ingenting.
Kjærligheten de følte for hverandre lå som en svak aura rundt dem. Pakket dem inn i et beskyttende slør, sterkere enn alt annet. Det var den som sto i høysetet og banket hardest i brystkassen, som flommet sterkest i årene, selv om begjæret stadig steg. Ahmerons fingre kjælte med Leyhlas kvinnelige blomst mens hun befølte hans harde hyrdestav, og hele tiden kysset de hverandre med en ømhet og kjærlighet hinsides lyst. Tungene var myke, søkende, de smakte på hverandre, gled over tennene, over leppene, gled lett, kilende og kjærlig fra munnviken og nedover kinnet, ned halsen et lite stykke før den igjen gled opp til en ventende, kysseklar munn. Lidenskapen banket intensivt i kroppen mens hendene ble mer krevende. Ahmerons fingre videt ut blomstens indre kronblader mens hendene løftet Leyhla opp og førte henne over lemmet som hun strøk og masserte så ømt og kjærlig. Hun avbrøt kysset dvelende og så ham dypt i øynene mens det harde, glatte hodet strøk ertende over de indre, utvidete foldene etter hvert som Ahmeron førte henne fram og tilbake. Hun var ikke tung, vannet gjorde henne lettere. Hun brant innvendig, ville synke ned, omslutte ham, svelge ham med den våte munnen sin og knytte beina rundt ham mens hun fikk ham til å trenge enda dypere inn. Å utsette det var en lidelse, en nytelse. Hun skalv så det vistes i vannskorpen mens blikket ble mer slørete. De grønne øynene gnistret mot henne.
Langsomt lot Ahmeron henne synke ned. Veggene ga rom, lot ham slippe inn, det kjentes eiendommelig fremmed ut, uten å kjenne lemmet gli mot de indre leppene som fingrene fremdeles holdt. Selv ikke da han bunnet, slapp Ahmeron taket. Han heiste Leyhla opp igjen så han nesten smatt ut, og så senket han henne ned. Hun stønnet svakt og lukket øynene, la hendene på skuldrene hans og strøk mens hun nøt det han gjorde. Dovent opp og ned. Staven gled innvendig, men det var hun som ble ført opp og ned, ikke den som gled ut og inn. Til slutt foldet hun hendene i nakken hans og lente seg bakover. Hun så på ham, nøt hans nytelse da hun klemte sammen veggene, slappet av og klemte dem sammen igjen med rolige, rytmiske bevegelser. Hendene hans gled til framsiden, over magen, opp til brystene, gled over med runde bevegelser mens brystvortene kilte ham ivrige og harde i håndflaten. Brystene hevet og senket seg fristende når Leyhla pustet.
– Len deg tilbake, tenkte Ahmeron. Leyhla, som stolte fullstendig på sin livsledsager og sjelevenn, slapp taket i sine egne hender rundt nakken hans og lot seg sige bakover mens han holdt rundt livet hennes.
Hun fløt lett i vannet og rettet ryggen så brystene duvet i overflaten, så navlen lå under vann og ørene ble liggende under vannskorpa. Ahmeron lente seg mot gresskanten bak seg og skrevde litt mer for å holde balansen mens han begynte å bevege hoftene langsomt. Leyhla hørte ingenting. Intet fuglekvitter, ikke noe bekkebrus. Men hun hørte Ahmerons tanker og nytelse. Som i sin egen lille verden ble hun liggende og flyte med armene utstrakt, skrevende ben som lett stemte imot gresskanten, ryggen rak og øynene lukket, med ørene dekket av vann og en deilig stav som beveget seg i en vannlilje som stadig sitret sterkere av nytelse. Hun fløt like trygt da Ahmeron slapp taket med den ene hånden og førte den mellom bena hennes, ned til liljen, til det ilende punktet som lengtet etter å bli berørt av kyndige fingre. Derfra var ikke veien lang.
Leyhla hørte sine egne klynk ekstra godt i sin egen lille, stille undervannsverden. Stadig høyere steg de yndige klynkene, i samme fart som ilingene jog fart i underlivet. Hendene knyttet seg, åpnet seg, knyttet seg, og da ilingene ble til søte lyn som strålte utover og spredte seg i hele kroppen, trakk hun pusten dypt og svaiet ryggen så ansiktet duppet under mens hun skrek av nytelse.
Det boblet av luftige kaskader rundt Leyhla, et kaos som blandet seg med fyrverkeriet som allerede var i gang i kroppen hennes. Hun klarte å komme såpass til hektene at hun rettet ryggen igjen og fikk ansiktet over vann, før hun fylte lungene med luft og strakte armene ut etter Ahmeron. Han løftet henne opp fra vannet og idet hun slo armene rundt halsen hans, sank hun samtidig ettertrykkelig ned på ham så den deilige, grønne kroppen spente seg i en lang nytelsesfull ri. Han stønnet mot brystene som han presset ansiktet mot. Pusten var het mot den svakt lysegrønne, våte huden som var pyntet av vannperler og Leyhla presset seg ned på ham så godt hun klarte, så han bunnet totalt.
Vannet i oasen falt til ro. Pusten slo gradvis over til normalt. Hjerter falt tilbake til sin vante rytme om de fremdeles slo i takt, hjertene til de to elskende, samkjørte sjelene. De kjælte med hverandre med rolige, lette kyss som mer kilte enn de berørte. Hendene strøk kjærlig og ømt over hud som ikke brant av begjær lenger. Et perlegrått og et jadegrønt blikk druknet i hverandre, fra øyne som viste hvor mye følelser som vibrerte i en ærlig sjel. Ahmeron smilte svakt.
– Sannelig har vi hverandre, ja. Han strøk heksen sin over håret.
– Hva som enn skjer, svarte Leyhla. Brått sperret hun opp øynene mens Ahmeron stivnet. De så på hverandre da Coronus' vennlige, gamle stemme lød i begges tanker, og de holdt pusten mens han sendte.
– Møtet er over, mine venner. Kom nå til Rådssalen, begge to.
Stillhet. Skogen holdt pusten og vannet sluttet å renne. Som et bilde som frøs, som en film som ble satt på pause ble oasen satt på hvil. Leyhla så på Ahmeron, som bet tennene sammen så kjevemusklene dirret. Fuglene tidde, hvert ekorn holdt seg respektfullt i ro.
– Vi ble i alle fall ikke avbrutt midt i akten, tenkte han. Leyhla smilte mykt.
– Jeg tror nok de visste at vi var ferdige, Kjæresten.
– Skal vi gå og få det overstått? Han fulgte sin vakre heks med øynene da hun reiste seg i det stille vannet og rakte ut en hånd mot ham.
– Kom. Vi har hverandre. Taust grep Ahmeron hånden hennes og reiste seg. De tro ut av det trygge vannet og kledde på seg mens skogen langsomt begynte å leve igjen. Da de la oasen bak seg, visste de ikke hvor lenge det skulle gå før de igjen fikk se det idylliske stedet. Deres helsebringende kilde.
Hånd i hånd forlot de oasen og gikk sin uvisse skjebne i møte.

Med gode, gamle Lusifer svinsende rundt seg, gikk de fremdeles hånd i hånd opp trappene fra hallen og til andre etasje. Ahmeron hadde følelsen av at dette var siste gang han så rosevinduet da de passerte det. Han forventet at fargene skulle være dystre og i samsvar med hans følelser og forventinger, men aldri hadde det sett så strålende vakkert ut som nå. All verdens farger gnistret fra vinduet, godt hjulpet av en ikke synlig sol på utsiden, et lys som ikke kom noe sted fra, og som var der hele tiden. Han snappet etter pusten og fulgte etter da Leyhla dro ham videre mot Rådssalen. Dørene sto på vidt gap og dommerkollegiet ventet.
Ydmyke og med tungt hjerte gikk de inn dørene og mot de tre hvitkledde vokterne med langsomme, tunge skritt. Dommerkollegiet sto foran Sannhetens Brønn og ventet. Da Leyhla og Ahmeron stanset noen steg foran dem, gikk Coronus bort til dem. Beina skalv på dem begge, selv om ingen kunne se det og Leyhlas grep rundt demonens hånd var hardt av nervøsitet. Den bestefarsaktige mannen grep hendene deres før de rakk å slippe hverandre. Han holdt de gamle, beinete hendene sine lukket rundt deres mens han så kjærlig fra den ene til den andre.
– Ahmeron, tenkte han og smilte så skjegget ble løftet da kinnene dro seg oppover, og øynene nesten forsvant i alle rynkene. – Du er den første demonen vi har lært å kjenne. Du har gitt oss mye uten at du selv er klar over det. Og så du, lille trefrosk… Han så smilende på Leyhla med glitrende øyne. – Oppdragene dine er kun en liten del av alt du har gjort for oss. Dere aner ikke hvor meget vi kommer til å savne dere.
– Og vi dere, Coronus. Leyhlas kinn var fulle av tårer som bare fortsatte å renne. – Jeg er så lei meg for at jeg sviktet.
– Du sviktet ikke, solstråle. Du brøt våre lover og gjorde noe du ikke skulle ha gjort. Men du fulgte hjertet ditt, og det er det viktigste av alt! Du har en renhet i din sjel som er helt unik. Bruker du den rett, kan du gjøre mye godt i verden, vennen min.
– Jeg tror ikke jeg tør, Coronus.
– Hvorfor ikke?
– Når jeg har sett med egne øyne hvor lett det er å gjøre noe feil og skape så mye kaos for en sjel, hvordan kan jeg da noensinne klare å utføre flere oppdrag for dere? Frykten for å gjøre noe galt kommer til å sitte i meg lenge, nå når jeg vet hvor mye mine feilgrep kan spille inn på sjelens neste liv og skjebne. Jeg vil av hele mitt hjerte hjelpe andre, det var et løfte jeg ga til mamma Ronia. Men jeg trenger tid på meg, hvis jeg skal utføre flere oppdrag ved hjelp av helbredende begjær… og aldri mer uten Ahmeron. Det klarer jeg ikke engang å tenke på. Og hvor mye tid jeg trenger… det vet jeg ikke.
– Hvor mye tid du trenger, er det du som bestemmer, sendte Bastofus. Leyhla så på ham og kjente tryggheten sige innover seg, sammen med vissheten om at intet ondt skulle skje. Det var Meriofus' tanker hun følte.
– Vi vil ikke straffe dere, sa Meriofus vennlig. – Men det beste er nok om dere blir sendt bort fra Tidens Tempel en stund. Ikke som straff, se heller på det som ferie. Han smilte da de to skyldige så usikkert på ham. – Hvor vil dere dra? Eller rettere sagt: Når?
– Når? Hvor? Leyhla så forvirret på Ahmeron, og tilbake til Meriofus igjen. – Jeg er ikke sikker på hva du mener.
– Hvilken tid vil dere dra til? smilte den gamle, ærverdige mannen. – Dere kan ikke velge Leyhlas opprinnelige tidsepoke. Det går ikke, for det var da demonblodet kom inn i sjelen hennes. Heller ikke kan dere dra til Ellens tid, for den har dere allerede tuklet nok med. Nå? Meriofus så spørrende på Leyhla, som i sin tur så på Ahmeron som var et åpent spørsmålstegn. Han trakk fort på skuldrene, for overrumplet til å reagere på annet vis.
– Det er opp til deg, Sommerfugl.
– Ferie? Dere sender oss på ferie etter det vi har gjort? Hun så storøyd på den ene tempelvokteren etter den andre. De sto bare og smilte av reaksjonen hennes, og da tårene igjen fløt over i øynene forsvant vokterne i tåke. Coronus la en hånd på skulderen hennes.
– Lille trefrosk, du må bestemme deg for hvilken tid du vil velge.
– Jeg… Hun tørket vekk tårene og så på ham. – Jeg er i hvert fall luta lei av heksebrenning og teite prester. Jeg vil… jeg vil til en tid det ikke finnes prester eller kristendom. Til Odin og Tor og Frøyas tid. Da kaltes de ikke hekser eller heksemestere, de som hadde helbredende evner eller som skilte seg ut. De ble visst kalt for seidmenn og seidkoner, og de var vel ansett og æret, og respektert. Dessuten var det lov å dyrke begjæret uten å se på det som syndig og skittent. Hun så på Ahmeron. – Enig? Han bare nikket kort, fremdeles for overveldet til å kunne svare, om det så kun var i tankene.
– Tiden da Valhall var Himmerik for vikingene, og kristendommens prester ikke eksisterte? Coronus smilte. – Et klokt valg, solstrålen vår.
– Og når jeg føler at jeg er moden for nye oppdrag, hva gjør jeg da? Vil vi komme til det jordiske livet som ordentlige levende, eller bare som sjeler?
– Det blir som når vi sender deg ut på oppdrag, svarte Bastofus. – Dere blir fullt ut håndfaste, men veien hit kjenner dere. Og om dere blir så lenge at veien blir ukjent, så har dere likevel noen som kan hjelpe dere å finne veien. Han smilte da de begge så spørrende på hverandre, og videre på tempelvokterne. Leyhla gløttet ned da Lusifer smøg seg rundt leggene hennes med halen høyt hevet. Han malte høylydt så hun kjente duringen mot føttene. Katten så opp på henne med klart, grønngrått blikk og mjauet. Leyhla stirret storøyd på Bastofus, som smilte og nikket langsomt.
– Mener du det? utbrøt Leyhla. – Får jeg ta med… får vi ta med Lusifer?
– En veiviser må dere jo ha, svarte Meriofus. – Og siden Stjerna har ledet dere begge fram og tilbake – og båret deg, Leyhla – trygt fra jorden og tilbake hit igjen så mange ganger, så er det bare rett og rimelig at også hun skal ledsage dere på jorden.
– Lusifer OG Stjerna??? Leyhlas stemme sprakk i et hvin, før hun eksploderte i en voldsom omfavnelse av Bastofus, som sto nærmest. Han lo mykt og gjengjeldte klemmen. – Og jeg som trodde at vi skulle bli straffet for helligbrøden, tenkte Leyhla og slo armene rundt Meriofus. Hans omfavnelse var kanskje litt mer reservert, men så var han dog den mest ærverdige av de tre vokterne og måtte holde stilen. Men da Leyhla så på Coronus, så hun at de smilende øynene var fulle av tårer.
– Bestefaren jeg aldri hadde, tenkte Leyhla mens Coronus ble til tåke da øynene ukontrollert rant over igjen. – Jeg kommer til å savne deg sånn. Det vet du.
– Og jeg vil savne deg, solstråle, tenkte Coronus og klemte henne hardt inntil seg med armer som skalv av sinnsbevegelse. Mens de holdt rundt hverandre begynte varme å strømme ut fra Leyhlas hender når hun strøk ham på ryggen.
– Ikke la støvet i livsbiblioteket ta knekken på deg, sendte Leyhla og ga de gamle lungene hans noe styrke på forskudd. Hun visste at det ikke ville vare i all evighet, allikevel holdt hun lenge rundt ham og styrket den kjære, gamle vokteren så godt hun kunne. Og motvillig var hun da Coronus skjøv henne vennlig, men bestemt unna og tørket tårene.
– Så, av sted, mine venner, tenkte han og klemte begge Ahmerons skuldre. – Stjerna står i stallen og venter på dere. Veien bort fra Tidens Tempel fører dere til Odin og Tors tid. Våre tanker vil alltid være med dere. Og når du føler at tiden er inne, Leyhla, når du er sterk nok, da bringer du Lusifer og Stjerna tilbake til oss. Og du, Ahmeron… Coronus så på demonen, som rettet ryggen av stolthet mens han hevet hodet litt. – Du passer godt på den lille heksen vår, så hun kommer helskinnet tilbake til oss når hun er rede for nye oppdrag.
– Du har mitt ord, Coronus, sendte Ahmeron høytidelig og kjente halsen bli tykk av disse uvante følelsene. – Det har dere alle tre.
– Og det betyr at du skal komme like helskinnet tilbake, smilte Bastofus. – Alle fire.
– Dra nå, før også jeg begynner å gråte, sendte Meriofus strengt og husjet på dem med en håndgest. Et blidt "Brrrr?" fra Lusifer idet han satte halen til værs og tok noen skritt mot dørene, fikk Leyhla til å smile på tross av avskjedstårene. Det var jo ikke avskjed. De var velkommen tilbake når hun var rede. Med andre ord når hun var sikker på at hun ikke kom til å gjøre flere dumme ting og blande seg inn i sjelenes øvrige liv.
De gikk fremdeles hånd i hånd da de forlot Rådssalen. Uten å kaste et blikk tilbake, gikk Leyhla ut av dørene og lot dem gli igjen. Snudde hun seg for et siste blikk på Coronus, ville hun aldri klart å dra. Tårene rant og rant, og hun forsøkte ikke å stoppe dem. Hånden som holdt Ahmerons, skalv både av glede over å ha blitt tilgitt for deres helligbrøde, for lettelse over at de skulle til vikingtiden og av sorg over å forlate det nærmeste hun noensinne hadde vært å ha en bestefar.
Hun visste ikke hvor mye en vokter i Tidens Tempel kunne sørge, men hun kunne føle en anelse av Coronus' savn og sorg. Og det var mer enn en vanlig dødelig sjel ville vært i stand til å bære.

Legg igjen en kommentar